Den røde hane galte i Drøbak

Foto: Kow d. e. 08112015©
Klikk på bildene for å se større versjon

Storgata sperret. Brannvesenet i arbeid. Trass i iherdig innsats kunne ikke telegrafbygningen reddes. Den er etter alt å dømme totalskadet. Restene må med all sannsynlighet rives.

Brannvesenet hindret spredning til de andre trehusene i Storgata. Et lysglimt på en mørk dag.

Trehusbebyggelsen i Drøbak er unik. Både det enkelte hus, og miljøet som helhet. Telegrafbygningen var en sentral del av dette miljøet.

Brannen er slukket. Etterslukning fra lufta hindrer forhåpentlig ulming og  oppflamming som kan sette de omliggende bygningene i fare.

Så skjedde altså det som absolutt ikke måtte skje.
Men som vil alle var redde for.
Det oppstod brann i trehusbebyggelsen i Drøbak.
Den ærverdige telegrafbygningen i Storgata ble flammenes rov.

På mirakuløst vis ble brannen begrenset slik at den ikke spredde seg til den øvrige, verneverdige trehusbebyggelsen.
Til og med de nærmeste nabobygningene ser ut til å ha sluppet unna flammehavet og heten uten nevneverdige skader.
Det er nærmest mirakuløst.
Bilder fra brannens mest intense øyeblikk viser at flammene sto høyt, og at gnistregnet fra den tørre trebygningen var betydelig.
Brannvesenet må ha gjort en imponerende jobb for å redde Drøbak fra enda større ødeleggelser.
Det er vi glade - og takknemlige - for.

Men takknemligheten over at det ikke gikk enda verre, hindrer ikke at vi som elsker denne rare, vesle "sørlandsbyen", sitter igjen med et uerstattelig tap.
Og en frykt for at noen skal benytte sjansen til å skaffe oss en mur- eller glass-kasse av moderne snitt på nakken, når brannruinen skal erstattes med nye bebyggelse.
Drøbaks karakter og egenart består ikke bare av den enkelte verneverdige bygning, men av miljøet de til sammen utgjør.
Det er dette folk kommer langveis fra for å oppleve.
Butikker legges ned.
De tilrettelagte opplevelsene glimrer med sitt fravær.
Tilbudet blir stadig mindre.
Men folk kommer likevel.
For å oppleve miljøet - og idyllen.
La oss derfor beholde hodet kaldt i skuffelsens og sorgens stund.

På tomta etter telegrafbygget bør det komme en replika av det som var, og som flammene så grådig og hensynsløst tok fra oss, den 8. november 2015!
La oss få tilbake telegrafbygningen!

OK å rive i vernesonen

Ikke noe stygt hus i og for seg. Men hører det hjemme i Fjellveien? (Illustrasjon hentet fra kommunale sakspapirer.)

Foto t.v.: Kow d.e. ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Britannia føyer seg ikke naturlig inn i bygnings-miljøet.

Du kan godt rive og bygge nytt i vernesonen.

Å foreta fortetning som øker bygningsmassen og antall beboere, og dermed trafikken, er også OK.

Det mener i alle fall politikerne. Tydeligvis.

Uten å diskutere prinsippene, det aktuelle prosjektet - eller konsekvensene! - vedtok kommunestyret mandag å si ja til et omstridt utbyggingsprosjekt i Fjellveien.

Mot én stemme. Én modig representant som holdt hodet kaldt.

Den modige og prinsippfaste var i følge Amta, Bente Bjerknes Haugen fra Kristelig Folkeparti.

Fjellveien og Drøbak

Jeg tar det for gitt at alle kommunestyrets medlemmer har vært i Fjellveien.

At de er kjent med verneplanens intensjon og bestemmelser.

Og at de har sett med egne øyne og gjort seg opp noen tanker om hva hensikten med vernearbeidet i Drøbak er.

Nemlig å bevare miljøet. Helhetsinntrykket.

Myndigheten som har karakterisert Fjellveien 12 som "uten spesielt stor kulturverdi" - og dermed har bidratt til å bagatellisere saken - har ikke vært i Drøbak.

Den har - respektløst sagt - vært på jordet!

Ikke hus for hus

Gamle Drøbak kan ikke vurderes hus for hus.

Gamle Drøbak er et miljø. En totalitet. Med gamle, spinkle, trekkfulle trehus bygd og påbygd etterhvert som folk fikk penger mellom hendene, staselige boliger reist og bebodd av velsituerte borgere og et arkitektonisk miksmaks fra perioder med økonomisk oppgang, sosial framgang - stilmessige forvirring, og overivrige utbyggeres manglende kulturforståelse og respekt for miljøet.

Sørlandsbymiljøet. Her - midt i Oslofjorden.

Det er dette som er Drøbak.

Det er dette noen av oss vil bevare.

Stygge eksempler

Men altså ikke det store politiske flertallet.

Det synes at det er i orden at man river og bygger nytt.

Hvor grensen går - dersom det går noen - har de ikke sagt noe om.

Men mener jeg da at man ikke skal bygge i Drøbak? At alt skal være som det er?

I prinsippet: Ja!

Skjønt, vedlikehold som har som formål å bevare miljøet og miljøets enkelte deler, må kunne tillates.

En viss forsiktig tilpasning i stil med omkringliggende bebyggelse også.

Jeg er ikke i mot at det bygges på Hamborgbrygga, Lehmannsbrygga eller Sand-Andersen-tomta, men ny bebyggelse bør ikke komme i vegen for, eller i strid med, den eksisterende.

Jeg synes at bygninger som Sentrumsbygget, Bergen Bank-bygget og Britannia er ødeleggende for Drøbak.

De burde aldri vært reist!

Men det ble de.

Fordi politikerne ikke gjorde jobben sin.

Og var våkne og framsynte nok.

Presedens

Det ligger mye penger i tomtegrunn i Drøbak.

Jo nærmere sjøen - og jo bedre utsikt - desto mer penger.

Mange uten genuin interesse for Gamle Drøbaks framtid og skjebne - og bygningskultur - kan nok tenke seg å omgjøre attraktive boliger og tomter til rede penger.

Disse har politikerne nå gitt blod på tann.

For hvorfor skal ikke de få lov? Når andre har fått lov?

Med mandagens vedtak har politikerne derfor ikke bare fattet et uheldig vedtak i en konkret sak.

De har skapt presedens.

Og åpnet for lemfeldighet.

De bør derfor ikke bli overrasket om også andre nå kommer med søknader om utbygging og endringer som de hittil har trodd at verneplanen og kulturbevisste politikere stengte for.

Kanskje ikke et rush.

Men litt her og litt der.

Dråpen uthuler stenen.

Og prinsippløsheten margspiser Drøbak.

"Stedstilpasset" i Lindtruppen

Foto: Kow d.e. 19022010 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Her skal det bygges. Bygningsmassen blir "stedstilpasset", sier grunneieren.

Det skal bygges på "Esso-tomta" i Lindtruppen.
Bygningen vil bli "stedstilpasset", forteller eieren, Per Klynderud, til Amta 12. februar.
Han ønsker å bygge slik at han ikke får noe å skamme seg over.
Det høres bra ut.
For det betyr at "stedstilpasset" ikke er ensbetydende med tilpasset til kolossblokkene på den motsatte siden av vegen.
Som fortrengte tradisjonell trehusbebyggelse. Som - både når det gjaldt arkitektur, størrelse og materialvalg - passet i den vesle trehusbyen Drøbak.
Men ble brutalt fjernet.
Lindtruppen er "porten" til Drøbak.
Det er her de fleste besøkende får den første visuelle opplevelsen av "Gamle Drøbak" som de er ønsket velkommen til ved det flotte skiltet på oversiden av Fardalsvingen.
Tar utbyggeren hensyn til dette og velger en bygningsform og en planløsning som er tilpasset Drøbaks image som "Norges nordligste sørlandsby", er mye vunnet.
De uttalelsene Per Klynderud avgir til Amta, er derfor søt musikk i mine ører.
Og får han det til som han ønsker - og lover - kan han kanskje fungere som forbilde for en som har skaffet seg tomtegrunn i den andre enden av "sørlands"-idyllen.

Nytt bygg i Storgata

Foto: Kow d.e. 181209 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Hagesenteret bygger i "bakgården", men godt synlig fra Storgata.

Det bygges i Storgata.

Ikke i første linje, men litt tilbaketrukket - i "bakgården" til hagesenteret.

Der det tidligere lå et skur. Som ikke var noen pryd for øyet, men likevel på sin måte hadde en form som ikke disharmonerte altfor mye med det øyet venter å finne i "gamle Drøbak".

Nå er vi spent på hva som kommer i stedet.

Ikke så mye på funksjonen som på formen.

Nybygget er nærmeste nabo til Bergen Bank-bygget - som arkitektonisk er en skam og en skjensel og aldri burde vært reist sentralt i småhusbyen Drøbak.

La oss håpe at det nye bygget føyer seg harmonisk inn i Drøbakstilen og -miljøet og ikke blir et nytt Bergen Bank eller Britannia.

Bygg som skjemmer denne delen av Drøbak.

Selv om det nye bygget ligger tilbaktrukket fra gatelinjen, blir det godt synlig både på nært hold og avstand.

Det vil dermed bidra til å prege det stilmessige og arkitektoniske bildet av gamle Drøbak.

Flere enn meg er sikkert derfor spent på hvordan denne tilveksten til Drøbaks sentrumsbebyggelse blir.

Dekorativt rekkverk

Foto: Kow d.e. 141009 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Trappegelenderne på Sogsti danner en fint avstemt hvit bord mot den grå muren.

En arkitekt skal ikke bare sørge for at at hus har tak og vegger.

Det estetiske er også viktig.

Alle de små detaljene. Som til sammen danner den store helheten.

Og utgjør folks utsikt og synsinntrykk.

Trapper er til å gå i. Men de kan også være dekorative.

I alle fall hvis de anlegges og utstyres som trappene ved blokkene bak "Sogstieika barnehage".

De er åpenbart resultat av mentalt overskudd og skaperglede.

Forhåpentlig har brukerne sett trappene på avstand slik at de vet hvilket "kunstverk" de går i.

Tommelen opp for arkitekten.

Fantasifull funkis i Frogn

Foto: Kow d.e. 130909 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Skribenten på denne bloggen er slett ikke i mot funksjonalismen som arkitektonisk stilretning. Dette byggverket f.eks. har så avgjort sine sjarmerende sider.

I Frogn blir vi servert mange slags arkitektur.

Noe malplassert, og noe vellykket der miljøet tåler et utfordrende formspråk.

Det avbildede byggverket som befinner seg i Belsjøveien, skiller seg ikke nevneverdig fra enkelte andre arkitektoniske utskeielser som har fått slippe til i vårt nærmiljø.
Og arkitekten - eller kanskje byggherren - har i dette tilfellet - i likhet med mange andre byggherrer - forstått at når byggegrunnen er dyr, eller når det er vanskelig å få tak i tomt, får man bygge i høyden på den vesle flekken man har.
Høy utnyttelsesgrad heter det. Og er visst en gangbart fenomen i enkelte kretser.
Noen vil kanskje mene at dette byggverket ikke er noen skjønnhetsåpenbaring.
La gå med det.
Men det har avgjort sine verdier. Som iøyenfallende tegn på ungdommelig fantasi, overskudd, tiltakslyst og skaperglede.
Og higen mot høye mål.
I dobbelt forstand.
Den ruklete, lett knelende framtoningen appellerer til meg.
Så får andre eventuelt gi uttrykk for den misnøyen som måtte finnes.

Fine detaljer

Foto: Kow d.e. 010809 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Inngangspartiet til Vimpelfabrikkens hus i Storgata er harmonisk og elegant.

Det "nye" fabrikklokalet til Vimpelfabrikken er ingen skjønnhetsåpenbaring.
Vakkert er derimot det gamle huset mot Storgata.
Harmoniske dimensjoner og fine detaljer. Kanskje med unntak av takvinduene.
Men f.eks. som inngangspartiet hvor trappa, søylene, kapitélet og døra forteller om borgerlig urbankultur fra en forgangen, men minneverdig tidsepoke i Drøbaks historie.
Trolig er det ikke så mange - i alle fall ikke så mange som det burde være - som legger merke til denne arkitektoniske og kulturhistoriske perlen som har sin negative motsats i Vimpelfabrikkens øvrige husmasse og i Bankbygget like nedenfor.
Kanskje finnes det til og med dem som syns at trappa er et utidig hinder for framkommeligheten der den ubeskjedent stikker ut i fortauet.
Men sånn var det. Og sånn skal det være.
Selv om en gråsteinsfront antakelig ville vært mer tidsriktig.
For å se trenger man oversikt, dvs. avstand.
Det er det ikke så lett å få i det trange Drøbak, men man får relativt godt overblikk fra motsatt fortau.
Dessuten trenger man tid.
Tid til å rusle og til å se.
Det er mange fine detaljer å se i Drøbak.
La oss alle bidra til at man tar godt vare på dem som er igjen.
Som f.eks. huset og inngangspartiet til Vimpelfabrikken.

Idyllen Tamburbakken

Foto: Kow d.e. 200709 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Tamburbakken er vel verd et besøk. Stokkrosene har gode vilkår i idyllen, sprer seg villig og gleder stedets folk og besøkende med sine vakre blomster.

Det er en fryd å gå over Tamburbakken.
Små idylliske hus.
Noen frimerker av noen hager.
Bakgårder og krinkelkroker som vekker nysgjerrighet og ønske om ta en kikk på det som skjuler seg bak gjerder, svakt hellende vegger og ikke alltid helt rette vinkler eller tak som er pinlig i water.
Roser, stauder og sommerblomster ved hver en tilgjengelig jordflekk langs vegen.
Også den overdådige hagen til Rudi Kreul, selvfølgelig.
Ja, ikke en gang den avvikende blokka midt i småhusmiljøet ødelegger inntrykket av små hemmeligheter, jordnærhet og frodig hagekultur, men bidrar på sin måte med velstelte beplantninger og blomsterbed og som vertskap for en del av de forvillede stokkrosene denne idyllen er så full av - både innenfor og utenfor de hvitmalte staikittgjerdene.
Det er en overdådighet og frodighet som må glede en hver med sans for grønne gleder.
Den som ikke har unt seg en rusletur over Tamburbakken fra Kirkegata til Båthavna med Solberggården og Tentosameiet - eller den motsatte vegen - kan nesten ikke sies å ha vært i Drøbak.
Skjønt Drøbak har mange sånne; idyller som du må forlate Storgata for å kunne nyte gleden av.
Men hvordan finner de besøkende vegen dit?
Hvis de ikke havner der ved en ren tilfeldighet?
Og hvor finner de opplysninger om husene og menneskene som har bodd der?
Dette er kultur.
Guidede turer er utmerket, men hva med dem som rusler på egen hånd?
Finnes det henvisninger og opplysninger for dem?
Tydelig skilting ved Bankløkka hvor folk setter bilen, og brosjyrer for dem som rusler på egen hånd?

Nye verandaer i Tamburbakken

Foto: Kow d.e. 200709 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Verandaelementene kommer ferdige og kan heises på plass og monteres i tur og orden.

Platåene er ferdige og veggelementene heises på plass. Enkelt, rasjonelt og raskt.

Beboerne i blokka på Tamburbakken får nye verandaer.
Det skjer med imponerende fart og presisjon.Elementene heises på plass og monteres og snart kan beboerne ta de nye verandaene i bruk.
Dermed har blokka på Tamburbakken, som byggmester Gerhard Mørk begynte på, men som så ble overtatt av NBBL, fullført av Brødrene Ellefsen, og overdratt til Drøbak Boligbyggelag, fått en etterlengtet standardhevning til glede for alle dem som bor der.
Innflyttingen i blokka på Tamburbakken skjedde sommeren og høsten 1959, kan bygdeboka for Frogn fortelle.
Blokka kan derfor feire 50årsjubileum "omtrent på denne tida" som det står i visa.

Full stopp i Fjellveien

Foto: Kow d.e. ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Drøbak har et unikt bygningsmiljø - både i selve sentrum og i åsene rundt. Drøbaks profil, slik den framstår fra sjøen, er vel verd å ta vare på. Arkitektur som avviker sterkt når det gjelder form og omfang, skader det harmoniske helhetsinntrykket.

Bygningsmiljøet i Drøbak er unikt – på våre kanter. Man skal til Sørlandet for å finne noe liknende.
Dette miljøet representerer kulturhistorie og er verneverdig. I tillegg rommer det uvurderlige kvaliteter for dem som bor der og for dem som velger å komme på besøk for å ta del i disse kvalitetene – og i denne idyllen.
Verneforeningen Gamle Drøbak hegner om disse kvalitetene. Det gjør dessverre ikke alltid de lokale politikerne og kommunens saksbehandlere. Derfor gis det grønt lys for planer som burde vært stanset i fødselen. Når snøballen først har begynt å rulle, kan det være vanskelig å stanse den – uten at det ender med søksmål om erstatning eller utidige dispensasjoner fordi konsekvensene av en stans blir for store.
Planen om å bygge terrasseblokk med fire boenheter i Fjellveien 12, er en plan som burde vært stanset på tidligst mulige stadium slik at utbygger ikke fikk falske forhåpninger og kastet penger ut av vinduet.
Jeg – og mange med meg - har tidligere uttrykt sterk skepsis til prosjektet. Det samme har Verneforeningen gjort.
Nå setter Akershus fylkeskommune foten ned fordi det planlagte bygget er for stort og bryter med bebyggelsen i området.
Prosjektet må omarbeides, sier byarkitekt Mette Cranner til Amta, og opplyser at saken ikke vil bli lagt fram til politisk behandling før fylkeskommunens krav er etterkommet.
Saken etterlater fire sentrale spørsmål:
1. Føler ikke kommunens tekniske etat et selvstendig ansvar for å håndheve bestemmelsene og intensjonen i verneplanen?
2. Hvorfor så ikke kommunens saksbehandlere de forholdene som fylkeskommunen peker på?
3. Hvorfor ble ikke fylkeskommunen straks koblet inn?
4. Hvorfor blir utbyggere stadig ”forledet” til å bruke ressurser på å utvikle prosjekter som åpenbart burde vært stanset allerede på intensjonsstadiet?
Nå får vi håpe at utbygger og arkitekt kan lage et prosjekt som både når det gjelder arkitekttur, størrelse og tekniske løsninger, føyer seg harmonisk inn i den eksisterende bebyggelsen på stedet, og ikke framstår som et fremmedelement i nærmiljøet og i Drøbaks ”sky line”.

Klikk på disse lenkene og se tidligere innlegg om bygningsmiljøet i Drøbak: Vi trenger fasaderåd! , Slik ser Drøbak ut , Byggestil i Drøbak , Burde aldri vært tillatt oppført

Thon prøver seg igjen

Foto: Kow d.e. ©

Klikk på bildene for å se større versjon

Lehmannbrygga: Får jeg det ikke som jeg vil, så bygger jeg ikke, sier Thon.

Olav Thon gir seg ikke. Han vil ikke bøye seg for kommunestyrets vedtak. Vil de ikke, så skal de, tenker han og legger fram en ny plan stikk i strid med det han har fått beskjed om.
Thon har kjøpt en tomt med visse reguleringsmessige forutsetninger. Bl.a. ligger det området han ønsker å bebygge, innenfor det antikvariske spesialområdet.
Disse forutsetningene vil han at politikerne skal se bort fra.
I dag har kommunen lagt ut både kommunens vedtatte plan, og Thons siste plan, på høring. Planene kan ses på rådhuset, Frogn bibliotek og Dal skole fram til og med 30. april.
Du har altså en måned på deg, hvis du vil se planene.
”Området foreslås i begge forslag regulert til byggeområde (bolig, forretning, bevertning, offentlig og kontorformål), offentlig kjøre- og gangareal, felles adkomstvei og parkeringsanlegg, snuplass for buss, friluftsområde i sjø samt offentlig småbåtanlegg,” skriver kommunen, men i kommunens vedtak er det i tillegg regulert et offentlig friområde på land og i sjø i forbindelse med tilgrensende eiendom i syd.
Olav Thon hadde store planer da han kjøpte opp flere eiendommer rundt Lehmannsbrygga. Først skulle han bygge hotell, men da kommunen ikke godtok det, ville han bygge luksusleiligheter. Men heller ikke det falt i god jord.

Nå prøver han seg igjen. Å utvikle eiendommen på kommunens premisser, ser ikke ut til å ha falt eiendomskongen inn.
Thon har kjøpt en eiendom som for en del er regulert til trafikkformål, og politikerne har vedtatt at bussen skal snu inne på Lehmannsbrygga, også etter at brygga er ferdig bebygd.
”Hvis politikerne velger denne planen, blir ikke brygga bebygd,” sier direktør i Olav Thon-Gruppen, Øystein Trøseid, til Amta.
Med dette utsagnet regner han trolig med å kunne presse Thons vilje igjennom, og kanskje regner han ikke helt feil for det er åpenbart partier og personer i kommunestyret som er svake for rikdom og makt og gjerne ser at Thon får ture fram som han vil.
Høringsrunden bringer nok ikke nye momenter inn i saken. Det er en æresrunde.
Nå gjelder det at flertallet holder hodet kaldt, og viser at hensynet til Drøbak går foran hensynet til Thon.

Se tidligere innlegg om saken: Lehmannbrygga: Se opp for politisk bakhold! , Hva skal vi gjøre med Lehmannbrygga?

Burde aldri vært tillatt oppført

Foto: Kow d.e. 040309

Klikk på bildene for å se større versjon

Den såkalte "garasjen" ødelegger det arkitektoniske helhetsbildet i Storgata.

Diskusjonen om den såkalte "garasjen" i Storgata, bør kunne brukes som butikklokale, er en diskusjon om pavens skjegg.

Selvfølgelig er det viktig at ingen tar seg til rette og neglisjerer de forutsetningene kommunen fastlegger for bygg og anvendelse.

Ved å knurre uten å bite, gir kommunen dessuten helt feil signaler. Noe framtidige utbyggere helt sikkert kommer til å utnytte.

Men den grunnleggende problemstillingen er ikke anvendelsen, men hvordan kommunen kunne finne på å godkjenne et bygg som til de grader bryter med den rådende arkitekturen på stedet, og ikke minst: Med de funksjonene som det er naturlig og riktig å legge til rette for i Drøbaks hovedgate i Drøbak sentrum.

Egentlig er butikklokaler mer i samsvar med stedets funksjon, enn en garasje ville vært. Men med sine proporsjoner og med den arkitektoniske utformingen det har fått, er bygget totalt malplassert.

Sentrumsbygget og "Bergen Bank-bygget", som ligger der den tidligere Evensengården ville representert et natrlig ledd i en harmonisk, arkitektonisk helhet, er eksempler på skjemmende feilgrep i Drøbak sentrum.

Den aktuelle garasjen gjør mindre av seg, men er et nytt eksempel på mangel på respekt for den estetiske helheten som Drøbak sentrum utgjør.

Den burde aldri vært tillatt oppført, men nå ligger den der som en brukket tann som skjemmer et ellers innbydende smil.

Da får man gjøre det beste ut av det, og sørge for at bygget bidrar til liv, handel og opplevelse og ikke blir stående som et lukket avvisende garasje- eller lagerbygg i byens hovedgate.

Sånn sett er kommunens prinsippløse ettergivenhet ikke bare å beklage.

Men hovedkonklusjonen står fast: Dette bygget burde aldri vært oppført!

Vi trenger fasaderåd!

Foto: Kow d.e. ©

Klikk på bildene for å se større versjon

Dette er en grunn til at vi trenger fasaderåd.

Dette er en annen.

Er det noen kommune som trenger fasaderåd, så er det Frogn.
Gamle Drøbak er en vernesone hvor helheten er like viktig som detaljene.
En del av den utbyggingen som har funnet sted utenfor vernesonen, er slik at behovet for et fasaderåd er blitt følbart.
Formannskapet har tidligere med 9 mot 2 stemmer vedtatt å ikke opprette fasaderåd.
Men politikerne kan vel ha lært? Av erfaringene?
Kommunestyret bør derfor be rådmannen utrede saken.
At ordføreren ikke ønsker dette, vet vi fra forrige runde, men flertallet er ikke nødt til å følge ordføreren.
Flertallet kan hevde - og stemme i samsvar med - sin egen mening.
Vent med å ta standpunkt til saken er utredet!

Skolevegger som ikke tåler unger

Foto: Kow d.e. ©

Klikk på bildet for å se større versjon

Skoler bør bygges slik at de tåler å bli brukt av unger. Her er et eksempel på uegnet arkitektur på Sogsti skole.

Arkitekter som tegner skoler, tenker ikke alltid på hvem brukerne er.
På 60-tallet arbeidet jeg på en skole som hadde store vinduer med omlag 25 cm høye fag under.
Når sola stekte, kunne man dra for persienene i de store vinduene, men i de små fagene var det ingen blendingsmulighet. For å hindre at sola stod inn på de to-tre nærmeste pultrekkene, måtte vi tape tegneark i vinduene.
Arkitekten ble gjort oppmerksom på problemet før bygget ble satt opp, men nektet å endre tegningene av "estetiske" grunner.
På de fleste skoler hvor jeg har jobbet, har det vært problemer som følge av arkitektoniske svakheter. På Heer skole hadde vi i flere år lekkasjer fra de flate takene og ned i undervisningslandskapene.
På nye Sogsti skole finnes det et utbygg med en meget spesiell paneling hvor kledningen er festet på "klosser". Fancy, men ømtålelig. Veggen tåler ikke den påkjenningen den blir utsatt for. Å innvende at veggen ikke er dimensjonert og beregnet til å spille fotball mot, er å se bort fra at det er baksiden av en skole det dreier seg om. Og at ballplassen ligger like ved.
Vi har bedt kommunen om en kommentar. Saken er sendt til skolen som ikke har svart.
Da vi sjekket for et par dager siden, var veggen fortsatt ikke reparert. Det er den dyreste måten å løse vedlikeholdsproblemer på.
Ødeleggelser drar ødeleggelser med seg.

Son - et skrekkens eksempel

Foto: Kow d.e. 040808 ©

Klikk på bildene for å se større versjon

Dette huset fungerer som en vegg mellom bebyggelsen bak og sjøen og har ingen ting med bruken av sjøen og havna å gjøre. En helt forfeilet planløsning på et sted hvor sjøen, båten og en åpen forbindelse med bebyggelsen bak burde vært dominerende elementer.


Son har lang bygningsmessig historie. I bildet er historien og tradisjonen representert av de bortgjemte husene i venstre bildekant. De nye byggene bringer inn stilmessig fremmedartede bygningselementer og virker dominerende, tunge og knugende.

Skal Drøbakfolk se eksempler på bygningsmessig brutalisme, bør de ikke reise langt. Det er nok å ta en tur til Son.
Der finner man skrekkens eksempler på hvordan det går hvis politikerne og allmennheten ikke står i mot presset fra historieløse, stilforvirrede utbyggere som vil drive med arkitektonisk "nyskaping" nær sjøen.
Leilighetene i mastodonthusene er sikkert attraktive, og det vil de ventelig fortsatt være i mange år framover.
Men kvalitetene de relativt få leilighetene har, er oppnådd på bekostning av totalmiljøet, dvs. både nærmiljøet og tilstøtende områder.
For hvordan påvirker de store, tunge blokkene miljøet i båthavna og utsikt, lys og luft for bebyggelsen bakenfor?
Og hvilket nærmiljø skaper de? Formidler de åpenhet, nærhet og intimitet? Åpner de for kontakt med og utsikt over sjøen? Over båthavna?
Understøtter de det tradisjonelle og aktuelle maritime miljøet?
Virker stål- og glassbygningene i 2. rekke innbydende og inkluderende? Danner de et miljø som fastboende og turister føler seg fristet til å vandre i og gjøre seg nærmere kjent med?
Har bygningene tilført stedet sjarme? Eller avvisende kulde?
Bidrar bygningene til å skape et sted og et miljø som folk føler seg tiltrukket av og gjerne kommer tilbake til?
Folk kan selv ta stedet i øyesyn og svare på disse og andre relevante spørsmål.
Bl.a. det altoverskyggende spørsmålet: Vil vi åpne for at utbyggere og arkitekter tar i bruk slik "moderne" arkitektur og slike konsentrerte, plassbesparende planløsninger i Drøbak?

Slik ser Drøbak ut

Alle foto: Kow d.e. 290708 ©

Klikk på bildene for å se større versjon

Bildet som er tatt fra båten "Oscarsborg II" utenfor Sundbrygga, viser et harmonisk småhusmiljø.

Også her er det den relativt ensartede småhusbebyggelsen som dominerer.

Og her. Men fra denne vinkelen får man et glimt av de bygningene som stikker av fra den dominerende bygningsstilen, bl.a. kinobygget som jo med respekt å melde ikke er noen skjønnhet enten man ser det fra sjøsiden eller fra Storgata, og Seaside-blokka som erstattet Finnegården.

Bildet viser en del av bebyggelsen fra Badeparken og sørover. Typisk Drøbak.

Fra tid til annen står det fram personer som vil ha plass til "ny og spennende" bygningsstil i Drøbak.
Da dukker gjerne denne påstanden opp: Drøbak har i dag ingen egenartet bygningsstil, men er et konglomerat av gammelt og nytt. Nye former vil derfor ikke gjøre vold på det som allerede finnes.
Hvis man ikke har båt - eller fly, eller kanskje helikompter - lar man seg lett dupere av en slik påstand.
Men som bildene ovenfor viser, framstår Drøbak på oversiktsbilder med en bygningsmasse som har klare fellestrekk.
Avvik fra den normen som utviklingen har skapt, vil virke som sår i byens ansikt. Både sett på avstand, fra sjøen, og nær innpå.
Det er det bygningsmiljøet som disse bildene viser, som må bevares.
Bildene taler ellers for seg selv. Både på godt og ondt.
Ta bryderiet med å forstørre bildene for å se hva de egentlig forteller.

Byggestil i Drøbak

Alle foto: Kow d.e. ©

Klikk på bildene for å se større versjoner

Dette er byggestilen i Drøbak. Uheldige, tilfeldige eksempler endrer ikke helhetsbildet, men virker avstikkende og skjemmende.


Bankbygget i Storgata er eksempel på funksjonalisme som bryter med miljøet og ikke fungerer verken estetisk eller sosialt, men arkitekten og byggherren fikk satt spor etter seg.


Dette er funksjonalisme i dagens Drøbak. Rette linjer, nøkternhet uten unødvendige detaljer, sterk utnyttelse av byggegrunnen. En vegg som stjeler lys og utsikt. Noen kaller det brutalisme.

Så er diskusjonen i gang igjen. En ung arkitekt har fått en byggherre med på å erstatte et ikke vernverdig hus med et bygg som avviker sterkt fra omgivelsene i form og visuelt uttrykk.
Etter byggingen av Sentrumsbygget nær Torget og Bankbygget i Storgata, burde slike arkitektoniske utspill vært lagt døde.
Disse to byggene sammen med Seaside-blokka og blokka i Lindtruppen - og for så vidt også "Apotekblokka" i Niels Carlsens gate og blokka på Tamburbakken - er den funksjonalistiske arven vi etterlater til nyere generasjoner.
Drøbak er fra den spede begynnelse kommet til gjennom tilfeldigheter som til sammen danner det bygningsmiljøet vi kjenner - og er glad i.
Dessverre er det - spesielt i årene etter krigen - kommet en del katter mellom hermelinene. De skjemmer helhetsinntrykket, men ødelegger det ikke. Ennå.
Men jo flere stilbrudd som forekommer, desto mer forringes det rådende bygningsmiljøet og hovedpreget av småby med førfunksjonalistiske stilkvaliteter.
Dermed er ikke noe nedsettende sagt om funksjonalismen. Per se. Men den passer ikke inn i de delene av Drøbak som inngår som elementer i det samlede visuelle inntrykket som utgjør "sørlandsbyen" Drøbak.
I vernesonen vil enkelte av oss ta vare ikke bare på enkelte hus, men på miljøet. Helheten. Hovedinntrykket.
Ikke bare de enkelte verneverdige husene, men bygningsmiljøet i vernesonen er vernet og trenger vårt forsvar!
Vi vil rett og slett ikke ha det undergravd og ødelagt av arkitekter og byggherrer som er villige til å eksperimentere med den kulturarven vi ønsker å levere videre.
Og kan noen peke på at stilbrudd allerede har funnet sted, så er ikke det et argumentent for å fortsette, men for å slutte med å forringe de kvalitetene som gamle Drøbak har.
Derfor må politikerne våkne - og sette foten ned.
Det ansvaret må de ta. Selv om de skal måtte tråkke på noen ømme tær og være uenige med noen de kjenner - privat eller politisk.
Drøbak er et lite samfunn, og mange kjenner hverandre. Interessekonflikter kan ikke unngås.
Men noen ganger er sakene for viktige til at de kan feies under teppet for fredens skyld.
Som når noen vil plassere funksjonalisme i et bygningsmiljø hvor den ikke hører hjemme. Det er ikke en privatsak. Hus er en del av det felles rom. Og må behandles der etter.