onsdag 29. februar 2012

Vår i Badehusgata

Foto: Kow d.e. 28022012 ©
Klikk på bildet for å se større versjon


Snøklokkene hilser våren i Badehusgata.

Februar er til vanlig ingen utpreget vårmåned.
Men det er det ikke alle planter som bryr seg om.
Snøklokkene for eksempel.
I Badehusgata har de bestemt seg for å se bort fra kalenderen og hilse våren.
Det kan vi for så vidt forstå.
Årets februar må - på tross av noen riktig kalde netter og dager i begynnelsen - være den mildeste og vennligste på mange år.
De siste dagene har minnet om en sen påske, og i morgen er det for sent å snu vrangsiden til.
Da er det 1. mars.
Og krokus, scilla og perleblomster kan belage seg på å følge snøklokkenes modige eksempel.
For ikke å snakke om hestehoven.
Den dukker nok snart fram i sørhellingene - og i avisredaksjonene.
Hvor den ikke om altfor lenge får følge av blåveis og hvitveis.
Joda, det går den riktige vegen nå.

Siste hand på verket

Foto: Kow d.e. 28022012 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Gunnar Slettingdalen og Kenneth Mathiassen fra firmaet Maskinentreprenør Arne Rød fra Sandefjord utfører gjenstående arbeider i Gjestehavna.










Små bilder: Det er ikke bare å fylle stein og overlate resten til været, bølgene og tilfeldighetene. Det er mye som skal på plass før sluttstrek kan settes.

I et tåkete, men vårlig Drøbak legger folk fra maskinentreprenør Arne Rød i Sandefjord siste hånd på anleggsarbeidet i Gjestehavna.
I tjukk tåke hakker en iherdig gravmaskin opp steinbelegningen som vender inn mot havnebassenget i sørkant helt ytterst mot fjorden.
- Er det behov for reparasjoner allerede?
- Nei, nei. Vi utfører litt arbeid som vi ikke har fått gjort tidligere, opplyser Kenneth Mathiassen, som sammen med gravemaskinfører, Gunnar Slettingdalen, gjør jobben på vegne av entreprenøren.
- Så det er vestfoldinger som har bygd gjestehavna?
- Ja, det er vi som har bygd moloene og bryggene, konstaterer Mathiassen før han med sikker hand rygger firmabilen utover den smale gangvegen på lesiden av moloen.
Ytterst ute på moloen står den store gravemaskinen som Gunnar Slettingdalen håndterer i tåka, uten å la seg skremme av muligheten for å havne i den kalde fjorden på utsiden av moloen eller i havnebassenget.
Selv om gravemaskinen tar de tyngste takene, er ikke jobben uten fysiske utfordringer for Slettingdalen og Mathiassen.
Rør og slanger skal på plass før moloen bygges opp og brygga forlenges.
Så her er nok å gjøre for både maskin og folk, og det gjelder å benytte tiden mens været er gunstig slik at Gjestehavna står fullt ferdig når ferietrafikken kommer i gang og båtfolket strømmer til for å benytte Oslofjordens nyeste og fineste Gjestehavn.

mandag 27. februar 2012

Om å ha taket på det - eller å ha det på taket

Foto: Kow d.e. 25022012 ©
Klikk på bildet for å se større versjon


Eieren av denne snøfreseren må sies å ha taket på det, eller kanskje heller å ha det på taket. Her står freseren lett synlig og lett tilgjengelig hvis snømengdene skulle tilsi en ekstraordinær innsats.

Det er praktisk å ha snøfreseren klar for hånden når det blir bruk for den.
Står den bortstablet blant ting og tang, skal det både overvinnelse og innsats til for å få tak i den når den trengs som mest.
Og man vet jo aldri når snøen finner det for godt å lave ned.

På taket
En huseier på Sogsti har løst problemet ved å plassere snøfreseren på taket av carporten.
Strategisk plassering, for så forsvinner den i alle fall ikke i snømassene slik at den må graves fram når den skal benyttes.
Og man slipper å lete.
Man har oversikt, så å si.
Nå har imidlertid ikke snødybden vært avskrekkende denne vinteren.
Men det var jo ikke lett å forutsi.
Og skulle februar eller mars forsøke å ta igjen det forsømte før vårværet for alvor overtar, så vet huseieren på Sogsti hvor han har redskapen hen.
Jeg håper bare at snøfresereieren har lest eventyret om "Mannen som skulle stelle hjemme".

Oslofjordtunnelen: Stengninger, skilt og regler

Foto: Statens Vegvesen
Klikk på bildet for å se større versjon

Oppdaterte regler for kjøring i Oslofjortunnelen. Men er skiltet tydelig nok til å bli lest - og forstått - i fart?

Fra i dag av kan tunge kjøretøy som ikke er lengre enn 12 meter, kjøre lovlig gjennom Oslofjordtunnelen. Frakt av farlig gods gjennom tunnelen er fortsatt forbudt.

Uegnede skilt
Reglene for bruk av tunnelen er gjort kjent gjennom skilting.
Jeg har sett klarere skilt.
I går kjørte jeg på E6 og passerte et skilt som gav opplysninger om tunnelen.
Jeg tror neppe at personer som kjenner til tunnelen og de restriksjonene som er innført, får med seg informasjonene på skiltet.
Til det er skiltet for lite og uklart.
Derimot er det sikkert at bilførere som ikke har særlig kjennskap til omstendighetene omkring tunnelen, ikke fatter budskapet.

Distraherende
Resultatet er at sjåførene blir distrahert fordi de blir sittende og lure på hvilken informasjon skiltet egentlig gav, og hvilke opplysninger de gikk glipp av.
Skiltet egner seg m.a.o. ikke til å gi informasjon til passerende.
Skiltet er av en slik art at man må stanse og studere det, for å få med seg budskapet.
Jeg hadde med kamera, men stanset ikke og tok bilde.
Stans på stedet ville vært livsfarlig!

Opplysningstavler
Vegvesenet opplyser at det ved veger i Oslo, Akershus, Østfold, Buskerud og Vestfold skal settes opp 22 tavler som gir opplysninger om reglene for kjøring i tunnelen.
Det er utmerket.
Forutsatt at tavlene er store og tydelige nok til at de forbipasserende kan lese dem og få med seg budskapet.
Eller at tavlene plasseres på steder hvor det er mulig å stanse og ta budskapet nærmere i øyesyn.
Skal de vegfarende stanse, må tavlene varsles i god tid slik at bilistene får mulighet til å områ seg og bestemme seg for å kjøre av vegen og stanse.

Lavt gear
Faren for brann i biler som befinner seg i tunnelene, og som skyldes varme bremser eller overopphetet motor, vil med all sannsynlighet reduseres ved lav gjennomsnittshastighet.
Farten i tunnelen bør derfor ikke være høyere enn 60 km/t.
Selv om jeg har kjørt like under fartsgrensen, er jeg ved flere anledninger blitt tatt igjen av vogntog som har blinket og tutet for å kunne øke farten fram mot stigningen på veg ut av tunnelen.
Sunt folkevett og trafikkvett følger ikke automatisk av tildeling av sertifikat.
Dessverre.
Kjøringen i tunnelen må derfor kameraovervåkes kontinuerlig.
Fartsovertredelser og forårsaking av farlige trafikksituasjoner må kunne dokumenteres, og må føre til inngrep - og om nødvendig påtale.

Tunnel for tungtrafikk
For lastebilnæringen og næringslivet har utestengelsen av de store kjøretøyene fra tunnelen ført til store problemer - og økonomiske tap.
Også miljøet har vært skadelidende.
Både i Oslo og rundt de alternative vegene på begge sider avfjorden.
I tillegg har tunnelselskapet og det offentlige tapt store beløp i form av vegutgifter og manglende inntekter fra tunnelen.
Nedbetalingen er blitt forsinket.
Og bilister flest får svi fordi passeringsavgiften må beholdes lengre på grunn av sviktende inntekter.

Flere kontroller
Etter som det nå innføres restriksjoner på lengden på kjøretøyene som benytter tunnelen, vil lengden bli registrert.
Politiet og vegvesenet vil dessuten utføre hyppige kontroller for å sikre at skiltingen følges.
Elektroniske og manuelle kontroller er bra.
Man gambler ikke med sikkerheten, og det er ingen grunn til å overlate til de minst ansvarsbevisste å bestemme graden av trygghet.
Kontroller fremmer sikkerheten.

Useriøst
Hvis det nye forbudet ikke blir respektert, vil dagens skilting med forbud for alle kjøretøy over 7,5 tonn igjen bli gjeldende, opplyser Vegvesenet.
Altså: Hvis noen ikke følger reglene, men utsetter seg selv og andre for fare, skal alle straffes.
Også de som kjører lovlydig og forsiktig.
Samt næringslivet og miljøet.
Og privatbilister som må fortsette å betale for tunnelpassingene i lengre tid fordi inntektene svikter.
Dette er ikke seriøs politikk.

La synderne svi
Synderne skal tas.
Og de må gjerne betale dyrt for sin brøde.
Men å stenge tungtrafikken ute på ny, er flytte problemene fra tunnelen til alternative veger.
Og å legge ulemper og byrder over på andre.
F. eks. en hardt belastet hovedstad.
Det er ingen løsning.
Det er å feie problemet under teppet i stedet for å gjøre rent.
La synderne svi, men la tunnelen være åpen!

lørdag 25. februar 2012

Hundemøkktid

Foto: Kow d.e. 25022012 ©
Klikk på bildene for å se større versjon


Store ruker med hundemøkk "pryder" snøkantene langs gang- og sykkelveiene. Denne ruka er fra Fugleveien, men tilsvarende "pynt" er å finne over alt.

Tråkker du utenfor asfalten risikerer du å sette foten i en møkkahaug som denne. De ligger tett i tett.

Til og med i trærne henger det hundemøkk. Her er det en hundeeier eller hundelufter som har moret seg med å slenge posen med hundemøkk opp i et tre.

Hundeeiere er en egen rase.
Ikke alle er ansvarsløse og sluskete, selvfølgelig.
Jeg skal derfor ikke skjære alle over én kam, men mange gir blaffen i om hunden deres forurenser og lager griseri for andre som skal ferdes i naturen og langs gater og veger.
Og enkelte hundeeiere er ikke mer renslige enn det bikkja er.

Ingen overdrivelse
Går man tur på gangstiene i og rundt Drøbak, kan man ved selvsyn konstatere at beskrivelsen ovenfor ikke er en overdrivelse.
Snarere tvert i mot.
Ruker av hundemøkk ligger tett i tett - i selve gangbanen, i snøkanten og på de flekkene som etter hvert blir snøbare.

Slenger fra seg posen
Enkelte ruker ligger få meter fra stolper hvor poser til disposisjon for hundeiere er hengt opp.
Noen benytter seg av plasposene, men ikke alle tar dem med hjem.
Noen slenger fra seg posen i vegkanten, andre dumper dem i andre folks søppelkasser for å slippe å gå og bære på dem, og de med minst omløp i hodet kaster posene i naturen.
Noen til og med opp i trærne.
En oppfordring til hundeeierne om å ta hensyn til andre, er antakelig bortkastet.
Er det virkelig slik at det er de mest asosiale blant oss som skaffer seg hund?

onsdag 22. februar 2012

Svalbard

Foto: Kow d.e. 17022012 ©
Klikk på bildene for å se større versjon


Svalbard kan også by på fredelige idyller. Bildet er tatt av Ellinor Rafaelsen.


De mektige fjellmassivene som omgir Longyearbyen får oss uvegerlig til å tenke på hvor små og sårbare menneskene er i dette voldsomme polare riket. Et vakkert bilde som forteller "mer enn 1000 ord". Fotograf: Ellinor Rafaelsen.


Svalbard er ikke bare kulde, is, snø og høye fjell. Og ikke bare Longyearbyen. Therese W. Tandals bilder viser en side av Svalbard som få kjenner til.

Hvis du ikke har vært på Svaldbard, vil du trolig ha glede av å stifte bekjentskap med øygruppa ved å studere bildene som bekler veggene i Avistegnernes Hus akkurat nå.
Og har du vært der, kan du nyte gjenkjennelsens glede.
Og kanskje finne noe som har gått deg hus forbi.

Vært på Svalbard
Selv har jeg vært på Svalbard - dvs. i Longyearbyen og i gruve 3 og gruve 7 - to ganger.
Turene har gitt meg opplevelser for livet - både over og under jordoverflaten.
Svalbard er ingen gold isørken.
Det har jeg konstatert ved selvsyn.
Jeg har sett "vårens" blomster slå ut som et rosa og burgunder teppe over snøfrie flekker mellom fruktbare lavasteiner.
Og jeg har vært helt innerst i Gruve 7 og klappet på veggen foran den gravende maskinen mens den fikk nye tenner for å gnage seg videre gjennom fjellet.
Svalbard er et eventyr.

Fine fotografier
Og mye av eventyrstemningen har forfatteren Ellinor Rafaelsen, hennes sønn Alexander, svigerdatteren Therese W. Tandal og medlem av Svalbard fotoklubb, Elin Amundsen, maktet å formidle med de fotografiene de nå stiller ut i Avistegnernes Hus.
Jeg garanterer at utstillingen er verdt et besøk.
Men det gjelder å kjenne sin besøkelsestid og benytte sjansen mens den er der.
Utstillingen tas ned 11. mars.

fredag 17. februar 2012

Skøyteisen venter


Foto: Kow d.e. 17022012 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

I Gjestehavna ligger en innbydende isflate og venter på unger med vinterferie.


Vinterferien står for døra, og hundrevis av unger skal finne noe meningsfullt å bruke tiden til.
I marka og på golfbanen kan de som ønsker det, ta skiene fatt.
Og i Gjestehavna ligger det en innbydende isflate og venter på skøytegående unger i alle aldre.
Plassen er begrenset, men med litt velvilje og smidighet burde det bli plass til alle.

Avhengige av skyss
Frogn er en omfangsrik kommune, og ikke alle bor i sentrum eller i gangavstand fra skøytebanen.
Selv om det går busser fra Heer og Skorkeberg, er det mange som bor slik til at de er avhengige av å bli fraktet med bil.
Dessverre er det dårlig med parkeringsplasser omkring Gjestehavna.
Skal man bruke isen der, må man belage seg på å gå noen skritt.
Men det er det kanskje verdt, når man kan få anledning til å gå på skøyter på slik fin isflate som den kommunen har fått i stand i Hamborgveien?

Behov for aktivitet
Nå er det bare å håpe at værgudene legger godsiden til og ikke ødelegger gleden og utfoldelsesmulighetene for de unge.
Som vi har hørt ekspertene si, sitter de unge altfor mye stille.
Det er utvilsomt riktig.
Mer friluftsliv og mosjon er ikke bare ønskelig, men påkrevd.
Dårlig vær kan vi derfor gjerne vente med til vinterferien er over.
Også datamaskiner og andre duppeditter kan vente.
Vinterferien er tiden for fysisk aktivitet - ute.
I Gjestehavna ligger altså isen og venter.
Det er bare å trå til.

tirsdag 7. februar 2012

Vaffelhjertekonge fra Drøbak

Foto: Pål Kr. Andreassen, Moss Avis ©
Bildet er brukt med fotografens tillatelse

Klikk på bildet for å se større versjon

Øyvind Morris Faye fra Drøbak selger vafler i Moss. Her sammen med daglig leder av vaffelbutikken, Camilla Johannesen.


Moss er vaffelbyen.
Der spiser de til og med pølse i vaffel.
Denne vaffelinteressen har Øyvind Morris Faye fra Drøbak tatt konsekvensen av.
I varesenteret Amfi Moss har han etablert vaffelutsalget "5 Hjerter".

Vaffelkjede
Moss Avis har laget reportasje på saken.
Avisa konstaterer at 96 prosent av Norges befolkning spiser vafler, og at Faye ikke har tenkt å la det bli med vaffelbutikken i Moss.
Han tar sikte på å etablere liknende utsalg i andre kjøpesentre.

Vaffel er ikke bare vaffel
For de fleste er en vaffel et enkelt bakverk med syltetøy eller ost.
Slik er det ikke for vaffelhjertekongen fra Drøbak.
Han har gått systematisk til verks for å finne den beste røra og de beste vaffelrettene.
Et prøvepanel har smakt seg fram til varianter som grov vaffel med salat, vaffel med tzatziki, vaffel med spekskinke, vaffel med kylling osv.
Men ikke pølse i vaffel, kan Moss Avis fortelle.
Denne Mossespesialiteten får du ikke i "5 Hjerter".

50000 vafler
Faye er ikke skuggeredd.
Han har satset sparepengene på prosjektet.
Men han regner med suksess og håper på å selge 50000 vafler i året.
Om forhåpningene skal bli innfridd, er trolig en smaksak.
Faller vaflene i smak, og holdes prisen på et fornuftig nivå, kan nok vaflene få bein å gå på.
Men trolig bør vaffelselgeren kjøpe inn syltetøy så det holder.
Folk er nå en gang konservative og tro mot tradisjonene, så trolig vil de fleste foretrekke nystekt, varm vaffel med syltetøy på.
Om vaffelhjertekongen fra Drøbak planlegger å opprette et utsalg på hjemstedet, forteller han ikke noe om.

fredag 3. februar 2012

Telyskapsler en ressurs

Foto: Kow d.e. 17012012 ©
Klikk på bildet for å se større versjon


Aluminiumskapslene bør returneres, men fjern stearinrestene og løsne vekeholderen.

Hva gjør du med aluminiumskapselen når du har brent telys?
Hiver den i søpla?
Det skal du ikke gjøre.
Aluminumskapselen er en gjenvinnbar ressurs.

Tomme for stearin
Noen telys har kapsel av plast.
Plastkapsler returnerer vi selvfølgelig sammen med annen plast.
Aluminiumskapsler legger vi i gjenvinningscontaineren for metallemballasje.
- Men først må vi påse at kapslene er tomme for stearin, opplyser Remi A. Sagli som er kommunikasjonssjef i Follo Ren.
Stearinrester går i restavfallet.
Hvis du er av den makelige sorten, og ikke orker å fjerne stearinrestene, må du kaste kapselen sammen med restavfallet.
Men da går altså en viktig ressurs tapt.

Løsne veholderen
Det er imidlertid en liten detalj til som man må passe på før man leverer aluminiumskapslene.
Vekeholderen - den vesle plata i bunnen av kapselen - må løsnes før kapsel og vekeholder leveres.
Vekeholderen er nemlig laget av stål.
Under gjenvinningsprosessen brukes det en kraftig magnet for å skille metallene fra hverandre, og hvis stålbiten sitter fast, følger den lette aluminumskoppen med når stålet skilles fra.
Derfor må du løsne vekeholderen før du kaster begge deler i returcontaineren.
Da havner både stål og aluminium der det skal være.

Spikrer og sykkeldeler
Har det noen hensikt å drive med denne klargjøringen og innsamlingen?
Er det ikke bar unyttig plunder?
- Metall er blant de materialene som er lettest å gjenvinne, og svært mye av det metallet som er i omløp i nye produkter, har vært smeltet om flere ganger, kan Sagli fortelle.
Innsamlet metallemballasje sorteres og selges til smelteverk som produserer nye metallgjenstander som spiker, skruer, binders, hageredskaper, emballasje, bilfelger og sykkeldeler.
Tenk på det neste gang du lurer på om du skal ta bryderiet med å levere noe til gjenvinning, eller om du skal velge den mest bekvemme løsningen og hive det i nærmeste søppelspann.
Gjenvinning er både økonomisk lønnsomt og naturvennlig.