Mektig adventskonsert i Drøbak kirke

Foto: Kow d. e. 29112015©
Klikk på bildet for å se større versjon

Solistene Daniel Norum, Mathis Manger Winther og Thomas Guttormsen gjorde en strålende innsats i Camille Saint-Saëns' juleoratorium.

Konserten som St. Hallvardguttene og Drøbak kantori holdt i Drøbak kirke søndag 29. november, ble en storslagen innledning på advent.
I tillegg til de to korene, deltok et langreist kammerorkester - fra Nederland.
Hans Martin Molvik, som er fast dirigent for både St. Hallvardguttene og kantoriet, brukte taktstokken med følsomhet og myndighet og fikk det beste ut av korene og orkesteret så vel i de lavstemte som i de kraftige og høystemte partiene.
Kort sagt: Det var en konsert som gjorde inntrykk.

Dyktige solister
Ikke minst skyldes det de tre solistene i kveldens musikalske hovedinnslag, "Oratorio de Noël", opus 12, av Camille Saint-Saëns.
Juleoratoriet er et stykke musikk som stiller store krav til utøverne og samspillet mellom dirigent, orkester, kor og solister.
De to voksne solistene sang sine partier med overbevisende presisjon og stemmeprakt.
Størst inntrykk gjorde nok likevel den tredje solisten, guttesopranen Mathis Manger Winther.
Mathis, som er 12 år gammel, og bor i Drøbak, sang nylig solo med Oslo filharmoniske orkester i konserthuset i Oslo.
Under søndagens konsert i Drøbak kirke sang han sine partier med klokkeklar stemme og rene toner på en måte som imponerte alle.
At en 12-åring er i stand til å mestre en slik overveldende musikalsk og tekstlig utfordring på en slik overbevisende måte, er nesten ikke til å forstå.

Ingen nøytral iakttaker, men ...
Jeg er farfaren til Mathis, og ingen nøytral iakttaker.
Etter konserten fikk jeg imidlertid mange henvendelser fra tilhørere som ønsket å gi uttrykk for sin begeistring over den prestasjonen Mathis' leverte.
Jeg føler meg derfor på trygg grunn, når jeg roser ham slik jeg har gjort her.

Kjente julesanger
I tillegg til juleoratoriet framførte korene og orkesteret flere kjente og kjære - og mindre kjente - julesanger.
Mektig lød både den velkjente Hallelujah fra Händels Messias og den kanskje ikke fullt så kjente "Alleluja" av Mozart.
Ellers ble vi satt i adventsstemning av "Nå tennes tusen julelys", "Deilig er den himel blå", "Det hev ei rose sprunga", "Stille nacht", og den kanskje noe mer profane "Little Snowflake".
Forskjellige gutter fra St. Hallvardguttene var solister i de ulike sangene.

Hvor var Amta?
Konserten var gjort godt kjent på forhånd - bl.a. i Amta.
Det hadde folk fått med seg, og frammøtet var stort.
Amta selv var imidlertid ikke å se.
Kulturbegivenheter der lokale kor og enkeltutøvere spiller en sentral rolle, er åpenbart ikke noe Drøbaks lokalavis bryr seg om å dekke.
Det er forsiktig sagt, skuffende - om enn ikke overraskende.
Det er mer en vane enn et unntak.

NB: På Facebook har Drøbak kantori lagt ut opptak av ett innslag i konserten.

Den røde hane galte i Drøbak

Foto: Kow d. e. 08112015©
Klikk på bildene for å se større versjon

Storgata sperret. Brannvesenet i arbeid. Trass i iherdig innsats kunne ikke telegrafbygningen reddes. Den er etter alt å dømme totalskadet. Restene må med all sannsynlighet rives.

Brannvesenet hindret spredning til de andre trehusene i Storgata. Et lysglimt på en mørk dag.

Trehusbebyggelsen i Drøbak er unik. Både det enkelte hus, og miljøet som helhet. Telegrafbygningen var en sentral del av dette miljøet.

Brannen er slukket. Etterslukning fra lufta hindrer forhåpentlig ulming og  oppflamming som kan sette de omliggende bygningene i fare.

Så skjedde altså det som absolutt ikke måtte skje.
Men som vil alle var redde for.
Det oppstod brann i trehusbebyggelsen i Drøbak.
Den ærverdige telegrafbygningen i Storgata ble flammenes rov.

På mirakuløst vis ble brannen begrenset slik at den ikke spredde seg til den øvrige, verneverdige trehusbebyggelsen.
Til og med de nærmeste nabobygningene ser ut til å ha sluppet unna flammehavet og heten uten nevneverdige skader.
Det er nærmest mirakuløst.
Bilder fra brannens mest intense øyeblikk viser at flammene sto høyt, og at gnistregnet fra den tørre trebygningen var betydelig.
Brannvesenet må ha gjort en imponerende jobb for å redde Drøbak fra enda større ødeleggelser.
Det er vi glade - og takknemlige - for.

Men takknemligheten over at det ikke gikk enda verre, hindrer ikke at vi som elsker denne rare, vesle "sørlandsbyen", sitter igjen med et uerstattelig tap.
Og en frykt for at noen skal benytte sjansen til å skaffe oss en mur- eller glass-kasse av moderne snitt på nakken, når brannruinen skal erstattes med nye bebyggelse.
Drøbaks karakter og egenart består ikke bare av den enkelte verneverdige bygning, men av miljøet de til sammen utgjør.
Det er dette folk kommer langveis fra for å oppleve.
Butikker legges ned.
De tilrettelagte opplevelsene glimrer med sitt fravær.
Tilbudet blir stadig mindre.
Men folk kommer likevel.
For å oppleve miljøet - og idyllen.
La oss derfor beholde hodet kaldt i skuffelsens og sorgens stund.

På tomta etter telegrafbygget bør det komme en replika av det som var, og som flammene så grådig og hensynsløst tok fra oss, den 8. november 2015!
La oss få tilbake telegrafbygningen!

Musikalsk ungdomsgudstjeneste i Drøbak kirke

Foto: Kow d. e.  01112015©
Klikk på bildene for å se større versjon

Fra v.: Marie Camilla Winther og Helle Høiseter Bekkesletten sang og Frank Kvinge med band spilte oss gjennom ungdomsgudstjenesten i Drøbak kirke om kvelden Alle Helgensdag.

Fra v.: Frank Kvinge (gitar), Helle Høiseter Bekkesletten (sang), Marie Camilla Winther (sang), Natalia Lerpold (piano) og Sebastian Lerpold (gitar) stod for det musikalske innslaget i gudstjenesten.

Et stort antall ungdommer - og noen litt eldre - hadde funnet vegen til kveldsgudstjenesten i Drøbak kirke på All helgensdagen.
Gudstjenesten var en såkalt ungdomsgudstjeneste og fulgte ikke det rituelle opplegget for gudstjenester i Den norske kirke.
En stor del av budskapet ble presentert via sang og musikk.
Såkalte "forsangere" var Helle Høiseter Bekkesletten og Marie Camilla Winther - begge fra Frogn.
Forsangerne ble akkompagnert av Frank Kvinge og Natalie og Sebastian Lerpold.

Både forsangerne og bandet gjorde en storartet jobb.
Frank Kvinge - som også bor i Frogn - er en dyktig og etablert gitarist, men amatørene i bandet og ved sangmikrofonene trakk ikke nivået ned.
De leverte alle prestasjoner som de har all grunn til å være fornøyd med.
De fikk da også applaus flere ganger under veis, selv opp applaus kanskje ikke er vanlig i luthersk evangeliske gudstjenester.
Men dette var altså en gudstjeneste av det spesielle slaget.

Ungdomsprest Øivind Refvik prekte og forrettet.

Vakker korsang i stappfull kirke

Foto: Kow d.e. 20062015 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

St. Hallvardguttene toger inn i en fullsatt Drøbak kirke i sine burgunderrøde munkekutter.

Guttene er dyktige. Glede og moro går ikke på bekostning av seriøsiteten, men skaper lyst og overskudd.

 

Kantor i Drøbak kirke, Hans Martin Molvik, er en dyktig og inspirerende dirigent for St. Hallvardgutene. Her ser vi om lag to tredeler av koret.

Og her ser vi den siste tredelen.

Mathis Manger Winther sang John Ruthers "Pie Jesu" med innlevelse og virtuositet og fikk kraftig, langvarig applaus for sin soloprestasjon.

I tillegg til å akkompagnere koret spilte Jon Inge Sigerland Franz Listz's "Vision" på klaver og Johan Sebastian Bach's "Allein Gott in der Höh' sei Ehr" på orgel. En stor musikalsk opplevelse for Drøbaks musikkelskende publikum.

Drøbak kirke var full til siste plass da St. Hallvardguttene toget inn i sine karakteristiske burgunderrøde munkekutter.
Om forventningene var høye, gikk neppe noen skuffet hjem.
Kor, solister, dirigent og akkompagnatør fikk lang, varm og velfortjent applaus.

Kultursjef Pål Mørk ønsket velkommen, og måtte med beklagelse innrømme at det bare var trykt opp om lag 200 programmer.
Det viste seg å være altfor få.
Tilstrømmingen til konserten var langt større enn forventet.

St. Hallvardguttene er et kor i eliteklassen.
Det kan man takk dirigenten, Hans Martin Molvik, for.
Det består av voksne menn med lang korerfaring, unge gutter som synger med bemerkelsesverdig musikalsk ferdighet, samt helt ferske rekrutter.
Før konserten presenterte dirigenten to unge gutter som i Drøbak kirke skulle være med på sin aller første konsert.

Dyktige solister under dagens konsert var barytonen Thomas Guttormsen og guttesopranen Mathis Manger Winther.
Mathis Manger Winther er nylig fylt 12 år og er fra Frogn.
Det sies at "ingen blir profet i eget land", men det var tydelig at publikum satte pris på det Mathis presterte på "hjemmebane".
Han fikk langvarig applaus og mange lovord i etterkant.
M.a.o. stimulerende oppmerksomhet for en ung, ambisiøs sanger med utvilsomt talent.

Garnbombe på stubben

Foto: Kow d.e. 16062015 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Noen har forbarmet seg over stubben etter asketreet som stod foran Drøbak kirke, og utstyrt den med et strikket skjerf.

Stubben etter det store gamle asketreet som stod foran Drøbak kirke, er ikke frest bort.
Kanskje har kommunens grønne etat ikke hatt tid.
Eller kanskje syns den at det er greit at stubben blir stående - i alle fall en stund - slik at folk kan se at treet var råttent inni.
Ikke mye riktignok, men nok til å skremme personer uten særlig kunnskap om trær, men med velutviklet fantasi og rikelig sans for drama.
Hysterikerne syns det er bra at treet ble felt før det falt over kirken eller personer.

Hvor stor faren for vindfall var, kan nå enhver gjøre seg opp en mening om.
Skulle alle gamle trær med råte i margen felles, ville det ikke bli mange trær igjen i parker og alléer.
Hule eiketrær ville skeptikerne vel knapt våget å passere av frykt for å få dem i hodet.

Det gamle, majestetiske asketreet foran kirken var neppe farlig for noen som helst.
Men det var erklært sykt.
Av ekspertisen.
Det er en diagnose jeg ikke kan bestride.

Om det var så sykt at det måtte feles, er en annen sak.
Treet hadde bevislig grønt løv.
Har dødssyke asketrær det?

Gamle trær er kultur.
Nå er treet som har voktet Drøbak kirke i halvannet hundre år eller mer, borte.
Men stubben står igjen og forteller sin historie - om et langt liv, og begynnende aldring og forfall.
Godt at noen føler omsorg for kjempen som trass i langvarig motstand motvillig måtte i bakken.

Nå er spørsmålet hvor lenge garnbombernes strikketøy får kle stubben.
Garnbombing er tilsynelatende lite populært i Drøbak.
Nesten like upopulært som majestetiske, gamle trær.

Treet som ikke ville dø

Foto: Enerett Kay Olav Winther d.e.
Klikk på bildene for å se større versjon.

Det mer enn 100 år gamle asketreet foran Drøbak kirke, er kvistet og gjort klart til felling.

Treet står nær kirkeveggen og kloss opptil gjerdet rundt hagen til Drøbak Hospital. Det gjelder derfor å påse at treet faller riktig veg. Her bestemmes fallretningen.

Motorsaga har gjort jobben sin og hjullasteren dytter, men treet stritter i mot.

Flere omganger med motorsaga må til, men treet gir seg ikke. Inne i treet støter saga på metall. Treet har kapslet inn og omsluttet en gjerdestolpe. Metallstolpen ødelegger motorsagkjeden. Ny kjede må hentes. Det gjenstridige treet får en utsettelse.

Men så: Med nytt kjede, ytterligere omganger med motorsaga og iherdig dytting med hjullasteren begynner treet å gi etter.

Plutselig gir treet opp og luter mot bakken. Hjullasteren fortsetter å dytte.

 

Og så gir det om lag 150 år gamle treet opp og faller hjelpeløst mot bakken. Tilskuerne til dramaet, og de som er inne i Hospitalet, opplever treets møte med bakken som et jordskjelv.

Her ligger den beseirede kjempen. Drøbak sentrum er blitt nok et historisk tre fattigere.

Så snart treet er over ende, og faren er over, trekker interesserte tilskuere mot stubben for å telle årringer - og for å undersøke om treet var så sykt og råttent som det blir hevdet. Løvet er friskt og grønt!

For et uøvd øye ser veden rimelig frisk ut. Var det absolutt nødvendig å felle dette treet, eller kunne det vært reddet for flere 10-år framover ved årlig beskjæring og kyndig pleie?

Klikk på bildet og se om du kan telle årringene.

Gamle trær blir ofte råtne inni uten at de må felles av den grunn. Ble dette treet dødsdømt uten grunn? Det kostet mye strev å få det i bakken. At det skulle falle av seg selv, virker  usannsynlig. I forkant av stubben ses den inngrodde gjerdestolpen som ødela kommunens motorsag .

Ask er selve livstreet i norrøn mytologi.
I førkristen tid mente nordmenn at de første menneskene var Ask og Embla.
Asketreet er derfor et ikke hvilket som helst tre i norsk historie.
Det har stor symboleffekt.
I nærmere 150 år har det stått et asketre foran Drøbak kirke.
Det står der ikke lenger.
I går gikk det i bakken.

Felling
Trepleie er tilsynelatende et ukjent begrep i Frogn kommune.
Det eneste tiltaket kommunen tyr til når et tre skranter eller mister greiner, er felling.
Det mektige, symboltunge asketreet måtte ned fordi det var sykt, hevder kommunen som har konsultert Trepleiegruppa i Park og Idrettsetaten i Oslo kommune.
Det er arborist Erik Solfjeld som har avsagt dødsdommen.
Man kunne ikke ta sjansen på at personer eller eiendom skulle bli skadet av grener som faller ned, blir det forklart.

Uhelbredelig sykt?
Sikkerhet er viktig.
Man skal ikke gamble med folks sikkerhet.
Og foran kirken og ved inngangen til Badeparken, ferdes det mange mennesker.
Man skulle imidlertid tro at  årvåkenhet og vanlig trepleie over tid ville redusere faren for ulykker forårsaket av fallende greiner av noen størrelse.
Men hvis treet var uhelbredelig sykt, forstår man at dets levedager var talte.
Men var det så akutt og uhelbredelig sykt at det måtte i bakken?
Hva slags sykdom led det av?
Det nyutsprungne løvet i trekrona var grønt.
Ville et dødssykt tre hatt krefter til å bære fram friskt, grønt løv?
Jeg har skrevet til kommunen og bedt om å få vite hvor jeg finner tilstandsrapporten fra arboristen?
Den kommer jeg tilbake til når jeg har lest den.

Skjulte kirken
For noen måneder siden skrev en innsender i Amta at de løvrike trærne skjulte kirken.
Han mente at trærne burde bort slik at kirken kunne komme mer til sin rett.
Det mektige 150-årige asketreet, skjuler ikke kirken lenger.
Innsenderen har fått sitt ønske oppfylt.
Taperne er vi som er opptatt av historie og kulturelle sammenhenger.
Og Drøbak - som stadig får fjernet karakteristiske kjennetegn som knytter nåtiden og fortiden sammen.
For hvert monumentalt tre som går i bakken, blir Drøbak fattigere.
Derfor må trærne i Drøbak sentrum pleies.
Kyndig og i tide.
Så slipper vi at flere monumentale trær lider samme skjebne som asketreet foran Drøbak kirke.

Ungdomsteater på Dyrløkkeåsen

Unge lokale talenter gir liv og stemme til skumle gangstere fra Chicagos underverden på 20-tallet. Aktører og ledere håper på stor publikumsoppslutning til denne lokale musikk- og teaterbegivenheten.

Kommende helg inntar en flokk skumle gangstere kultursenteret på Dyrløkkeåsen.
Det er Fame-linjen ved Frogn kulturskole som oppfører gangstermusikalen Bugsy Malone.

Handlingen foregår i Chicago under forbudstiden på 1920-tallet.

Det er sanger og replikker, og de unge, lokale skuespillerne har øvd i månedsvis.

Nå er de ivrige etter å vise fram hva de har fått til.

Både voksne ledere og unge aktører håper på stor oppslutning fra publikum.

Det er lagt opp til tre forestillinger.

Første forestilling finner sted i Kultursenteret på Dyrløkkeåsen skole fredag 14. mars klokka 1900.

De to neste forestillingene går av stabelen dagen etter, dvs. lørdag den 15.

Første forestilling på lørdag begynner klokka 1400, mens andre, og siste, forestilling begynner klokka 1800.

Frogn roser seg av å være en kulturkommune.

At dette er mer enn ord, kan kommunens innbyggere vise ved å møte opp og støtte opp om kommunens unge talenter som har lagt ned både tid og krefter på å skape en severdig - og hørverdig - forestilling.

Det foregår litt av hvert på TV i helgen, bl.a. er det nasjonal Grand Prix finale.
Det burde ikke være vanskelig å velge eksklusiv lokal kultur framfor massekultur på TV.
Hvem som blir Norges representant i den internasjonale finalen, får du under enhver omstendighet vite.
Og må du absolutt se på TV-sendingen, så sørg for å få med deg Bugsy Malone forestillingen på fredag kveld eller lørdag middag.
Det vil du ikke angre på.
Møt opp på Dyrløkkeåsen.
De unge aktørene og de dedikerte lederne fortjener din interesse.
La det derfor bli fulle benkerader!

Hospitalet pleies

Foto: Kow d.e. 24092013 ©

Klikk på bildet for å se større versjon 

Sammen med kirken representerer Hospitalet Drøbaks historiske røtter. Bygningene må pleies der etter. Nå gjennomgår Hospitalet forhåpentlig en behandling som vil vise oss den praktfulle trebygningen slik vi ønsker at den skal framstå.

Drøbak Hospital er et praktbygg som det bør tas godt vare på.
Det er ikke alltid blitt gjort.
Og det har huset båret merker av.
Nå får hospitalet åpenbart nødvendig pleie.
La oss håpe på at pleien utføres av kyndige hender.
Ikke bare slik at bygningsstilen respekteres, men også slik at de materialene som benyttes, har riktig kvalitet.
Det er heller ikke alltid blitt gjort.
Dugnadsånd er prisverdig.
Og de som gir av sin tid til fellesskapets beste, skal ha takk.
Men bevaringsverdige, historiske bygninger må pleies av profesjonelle.
Selv om det koster en del.
Når den blå innpakningen faller, og bygningstillaset fjernes, håper vi å se et profesjonelt oppusset Drøbak Hospital i all sin prakt.
Et Hospital som står seg mot vær og vind i nye generasjoner framover.
Og som vi kan vise fram med stolthet.

Kirken er ikke bortgjemt

Foto: Kow d.e. 27092013 ©

Klikk på bildene for å se større versjon 

Drøbak kirke er ikke vanskelig å se der den ligger vakkert til mellom tunge trær.

Kirken sett fra et litt annet ståsted. Heller ikke herfra er det vanskelig å danne seg et fullstendig bilde av den gamle ærverdige trebygningen. Trærne står ikke i vegen.

Noen har klaget over at Drøbak kirke nesten ikke kan sees fordi store, løvtunge trær hindrer sikten.
Det er en betydelig overdrivelse.

Trær en torn i øyet
Da alléen langs Kirkegata og trærne mot Wienerbrødskjæringa så meningsløst ble fjernet, tillot jeg meg å spå at det ikke ville ta lang tid før noen ville mene at trær i Badeparken burde fjernes.
Så galt har tilsynelatende ikke skjedd ennå, men trærne ved kirken og kirkegården står altså i vegen for noen.
Det er praktfulle trær det er tale om.
Trær som rammer inn kirken, og gir kirkegården preg av park og minnelund.
Men trærne som er en fryd for øyet for noen av oss, er altså en torn i øyet på andre.

Pleie, men ikke felling
Trær i byrom må pleies.
De skal fungere i harmoni med omgivelsene.
Det betyr at de ikke uten videre kan vokse fritt og fullt ut i samsvar med sitt naturlige potensial.
Trær som kommer i konflikt med sine omgivelser, må noen ganger vike plassen.
Men miljøskapende trær som ikke representerer fare eller alvorlige ulemper, skal ikke felles.
Og de skal ikke snaues eller beskjæres i strid med sin naturlige voksemåte og fasong.

Grønn fondvegg
Trærne ved inngangen til parken, er majestetiske.
Det samme er trærne langs kirkegården.
De gjør inntrykk både ved sin størrelse og sin form.
De store trærne ved porten til Badeparken markerer overgangen mellom kirken og den grønne lungen som parken er.
Sammen med trærne langs kirkegården på den andre siden av kirkedøra, rammer de inn kirkebakken som ellers lett ville blitt oppfattet som en visuell del av trafikkarealet utenfor.
En fjerning av disse trærne - eller en altfor kraftig beskjæring - vil fjerne løvtaket og de majestetiske stammene med det resultat at romvirkningen uteblir eller forminskes.
Området ville blitt åpent og nakent.
Trærne ved kirken er ikke vegetasjon som skygger for kirkebygget, men en levende grønn fondvegg som bidrar til å framheve kirken og kirkegården ved hjelp av den grønne bakgrunnen og rammen de danner.

Bruk hodet!
La oss derfor håpe at de ansvarlige bruker hodet og tenker seg godt om, og søker hjelp hos faglig ekspertise, før de eventuelt gjør noe med trærne langs kirken.
Hvem som helst kan bruke motorsaga.
Men vi ønsker ingen motorsagmassakre ved kirken.
Det fikk vi nok av ved Bankløkka.
Skal det gjøres noe med trærne ved kirken, bør man denne gangen søke hjelp hos folk som vet hva de snakker om.
Trepleie er ikke for amatører.
Og ikke for folk som ikke forstår at historiske trær har egenverdi.

Akvarium på brygga

Foto: Kow d.e. 23092012 ©
Klikk på bildene for å se større versjon 

Livet i sjøen er fascinerende. Det åpne berøringsbassenget med fisk, sjøstjerner, skjell og kråkeboller var stadig omgitt av skuelystne.

Sjødyrene vakte interesse hos liten og stor. Og noen gikk dypere ned i materien enn andre.

Fiskene så ikke ut til å la seg stresse av den store interessen og trafikken rundt berøringsbassenget. Steinbitten er da også i stand til å ta igjen dersom noen skulle bli for nærgående. Jeg ville ikke stukket handa nedi og berørt den!

Mye interessant. Akvariet markerer seg stadig sterkere som en institusjon som er verdt å besøke og som bør få økonomiske og praktiske vilkår som setter det i stand til å utvikle seg videre - til glede for de besøkende og for lokalsamfunnet.

Drøbak har mye å by på.

Akvariet er blitt en attraksjon som trekker folk langveis fra.
Sist søndag tilbød akvariet et rikholdig og interessant program for store og små som er interessert i livet i sjøen.
Mange hundre personer var innom, forteller akvarieleder Jessica Marks til Amta.

Følger med tiden
Ny teknologi skaper nye muligheter.
F. eks. til å følge livet i havet.
Påfunnet med "hummerhotellet" ute i fjorden som overvåkes av et "hummerkamera" som sender bilder til en skjerm på land, utvider på en effektfull måte det akvariet kan vise av livet i sjøen.
Fisker i kar og bassenger er én ting.
Fisk og dyr i naturlige omgivelser i sjøen noe helt annet og mer spektakulært.
Kombinasjonen er uovertruffen.

Spleiseparty
Politikerne i Frogn bør strekke seg langt for å bidra til å gi akvariet eksistens- og utviklingsmuligheter.
Det er kanskje ikke noen åpenbar kommunal oppgave å drive og å finansiere et akvarium, men skal en slik institusjon ha mulighet til å overleve på et lite sted som Drøbak, må nok det offentlige tre støttende til.
At det er i lokalsamfunnets interesse at akvariet overlever, kan det ikke være rimelig tvil om.
De som driver næringsvirksomhet i Drøbak, og er avhengig av at folk kommer hit, bør også bidra til at akvariet sikres en trygg økonomi.
Et tydelig maritimt orientert Drøbak som ikke bare beholder, men utvider sitt maritime preg og kan tilby opplevelser knyttet til sjøen, vil styrke deres varemerker og være et effektivt bidrag til markedsføringen.
Det er det som kalles synergieffekt.
Her er det snakk om utgifter til inntekts ervervelse.

Fremmed kapital
Og vil noen utenfra kjøpe seg inn og satse penger på dette tiltaket som er lokalisert til båthavna og vannkanten i Drøbak, bør de bli mottatt med åpne armer.
Et slikt engasjement er kanskje det som skal til for at akvariet skal bli noe langt mer enn det det er i dag.
Noen og enhver av oss som har passert sin første ungdom, husker sikkert ideen om et undervannsakvarium i sjøen utenfor Badeparken ved Biologen.
En vidløftig idé som ikke lot seg realisere.
Da.
Ny teknologi gjør det muligens unødvendig å gå så drastisk til verks.
Kanskje kan dagens akvarium være en forløper for et nybygd akvarium i sjøkanten.
Utopi?
Skal et større akvarium i Drøbak noen gang komme ut over idé og planstadiet, må tanken holdes varm og visjonen luftes fra tid til annen.
Så er det opp til entusiastene å følge opp.

Kule typer hos Havstad

 Foto: Kow d.e. 23092012 ©

Klikk på bildene for å se større versjon 

"Gjengen" har Line Marsdal kalt dette bildet. Og det ser man jo. Typene eksisterer i kraft av - og i ly av - hverandre. Som i gjenger flest.

Disse to er venner. Det kan man vel også se på det sløve blikket som signaliserer at ingen av dem vil framheve seg på den andres bekostning? Vennskap kan være selvutslettende.

Line Marsdal er en 38 år gammel brukskunstner fra Oslo.
Som også lager bilder og er opptatt av grafikk.
Morsomme bilder, til og med - hvis man har sans for det lett burleske.
"Snuter" har kunstneren kalt utstillingen hun for tiden har i Galleri Havstad. '
Og det er vel en tittel like bra som noe annet.
For hva utstillinger heter, er sjelden viktig.
For så å si alle andre enn kunstneren er det det enkelte bilde som teller.
Og Line Marsdal viser fine bilder.
Noen sirlige, forseggjorte og pene som kan henge i "dannede menneskers hjem".
Og noen mer uvørne og lett burleske som kanskje mest appellerer til dem av oss som har sans for humor - og ikke tar seg selv så altfor høytidelig.
Smaken er forskjellig, så gå og se selv.
Utstillingen henger oppe til 28. oktober.

"Ikke et museum"

Foto: Kow d.e. 29062012 ©

Klikk på bildene for å se større versjon 

Badehusgata er selve "indrefileten" i Drøbak, skrev Aftenposten nylig. Det er så sant som det er sagt. Der finner vi den ene idyllen etter den andre. Som f.eks. det låverøde badehuset med den storblomstrede klematisen med sterkt grønt bladverk og store hvite blomster. 

Klematisen og de beskjedne blå blomstene gjør det maleriske badehuset enda mere malerisk.

Skal slike idyller vike for biltrafikk?

Drøbak skal vel ikke være et museum? sier de som ikke forstår hvor viktig det er å ta vare på kvalitetene i det gamle fisker- og seilskuteleiet ved Oslofjorden.

Folk som mener at det må kunne gå an å gi plass til hus i nye stilarter inne mellom alt det gamle.

Det er jo så mye gammelt likevel.

Stilblanding

Å bygge nytt i gammel stil vil være helt forfeilet, mener noen.

Det ville være å henfalle til pastisj, sier arkitektene som ønsker plass til egne verk, og grøsser ved tanken.

Fortid og kulturminner er greit nok, men også dagens arkitektur og levestil må gis plass i bybildet.

Også nye generasjoner av arkitekter må få vise hva de kan og få sette spor etter seg. 

Forresten er det jo Drøbaks uryddige blanding av bygningsstiler som gir stedet særpreg.

Å gi plass for ytterligere stilblanding er å fortsette den tilfeldighetstradisjonen som har gjort Drøbak til det det er.

Hevder noen.

Vanens makt

Dessuten må de som skal bygge, selv få bestemme hva slags hus de vil ha.

Vil de ha funkis, glass og betong eller bygge i høyden for å utnytte de få kvadratmeterne tomt best mulig, bør de få lov til det.

Og hvem har kunnskaper, eller faglig bakgrunn, som gir dem rett til å fungere som stilpoliti og avgjøre hvor sluttstreken for Drøbaks utvikling skal settes? 

Nei, slipp nye krefter til og la utviklingen gå sin gang, sier de som tror på kreftenes frie spill.

Kanskje blir det et stilbrudd her og der, men hva så?

Vi vender oss nok til det som til så mye annet.

Miljøet Drøbak

Det liberalistene - og nihilistene - overser, er at spørsmål om utbygging i de fleste tilfelle ikke dreier seg om enkelthus, men om  helheten.

Om miljøet.

Bygger man et hus i skogkanten, på et jorde eller i en "moderne" husklynge, er kanskje valg av stil og arkitektur ikke fullt så viktig.

Man kan leve med at mye rart får plass på Sogsti.

Man kan til og med finne raritetene interessante.

Hus som innvirker på "sørlandsmiljøet" i gamle Drøbak, er noe helt annet.

Enten man får dem nær innpå seg i Drøbaks gater, eller som arr i Drøbaks furete ansikt når man ser dem på avstand fra fjorden.

Når husene får slike konsekvenser, og påvirker det sosiale og visuelle miljøet på denne måten, er arkitektur og utnyttelse, byggehøyde og materialvalg ikke lenger en privatsak.

Da angår byggingen oss alle sammen.

Drøbaks forutsetninger

Personer som ikke forstår dette - og forstår hvor viktig det er å ta vare på Drøbakmiljøet - burde aldri la seg velge til styrende politiske verv i Frogn.

Utbyggere som ikke har respekt for Drøbaks egenart, og til de begrensningene Drøbakmiljøet setter, burde finne seg et annet sted å bygge.

Og arkitekter som ikke evner å tegne hus som er tilpasset Drøbaks unike historiske og stilmessige forutsetninger, burde legge sin virksomhet til andre steder.

Arkitektoniske "skjønnheter"

I de par-tre første 10-årene etter 1945, ble deler av det gamle Drøbak valset ned.

Den gamle trehusbebyggelsen måtte vike for arkitektoniske "skjønnheter" som Finnegården, blokka ved foten av Løktabakken, blokka skrått over for Britannia, Bergen Bank-bygget, Grøn Hansen-gården og betongkolossen Sentrumbygget, der posthuset er. 

Etter at hotell Britannia brant ned, fikk vi den nye Britannia-gården i fanget.

Alle sammen bygninger som stikker seg negativt ut fra omgivelsene og forringer Drøbak-miljøet.

Dårlig arkitektur og resultater av dårlig politisk skjønn, som vi i dag må leve med.

Drøbak vårt felles eie

Rivemanien og de skjemmende bygningene som byen ble belemret med like etter krigen, førte en god ting med seg: Vi fikk Verneforeningen Gamle Drøbak.

Den hindret at den sanseløse rivingen og "fornyelsen" fortsatte.

Trolig er det den vi kan takke for at vi i dag har Råkeløkka og ikke et Drøbaks Enerhaugen der.

Planene var kommet langt, og gravemaskinene stod klare.

I dag ser Verneforeningen ut til å være satt på benken.

Politikerne gir utbyggerne frihet til å ture fram.

De presses fra skanse til skanse og tar standpunkt til sak for sak tilsynelatende uten å se helheten.

Derfor ødelegges Drøbak-miljøet.

Sakte, men sikkert - hus for hus.

Vårt Drøbakmiljø.

For Drøbak - og Drøbaks framtid - er ikke utelukkende en sak for dem som bor der nede.

Eller for dem som ønsker å forrente sin kapital ved å bygge der.

Drøbak er vårt felles eie.

Vår felles kulturarv.

Derfor tar vi oss rett til å mene noe om utviklingen.

Enten byggherrer, arkitekter, politikere eller gode venner liker det eller ikke.

Og det kommer vi til å fortsette med!

Selv om noen skulle bli støtt på mansjetten.

Barnas Dag på Follo Museum

Foto: Kow d.e. 10062012 ©

Klikk på bildene for å se større versjon 

Mange fant vegen til Follo Museum på Barnas Dag i går. Dyrekjære barn sørget for at kaninene i buret til venstre i bildet, slapp å gå sultne.

Trolsk stemning i eventyrrommet hvor store og små kunne beundre figurer fra eventyrenes verden.

Mina (t.v.), Marie, Tim og Marius  har tatt plass i hesteskyssen. Kusken Vigdis sjekker at alt går riktig og trygt for seg.

Den adstadige 18 år gamle fjordingen Carina venter tålmodig mens passasjerene finner sin plass. Kusk er Vigdis Neby fra Løktås gård i Vestby. Vigdis eier hesten, og er ute på sitt første kjøreoppdrag på egen hånd. Mamma, i bunad, er stolt og fornøyd.

Marie, i orange bukser, er sakkyndig og svarer på spørsmål fra Marie, i blå genser. Eksperten Marie vegleder og sørger for at de ivrige amatørarkeologene får vite hva slags "klenodier" de har vasket fram.

Før regnet kom og la en demper på stemningen, koste små og store seg i det grønne mellom de ærverdige og maleriske bygningene.

Så lenge det var opphold gikk dansen over tilje til fengende levende folkemusikk.

Mange ville ha seg en en kopp kaffe, en bit mat eller en tallerken rømmegrøt. Det var stadig kø ved matutsalget.


Barnas Dag ved Follo Museum er i ferd med å bli ikke bare en tradisjon, men en institusjon.
Stadig flere familier trekker til museet for å gi barna mulighet til å delta i lærerike og morsomme aktiviteter inne i og mellom de maleriske museumsbygningene.
I går var det riktig mange til stede - trass i gråvær og mørke truende skyer i sig inn over Frogn.
Og værgudene fornektet seg ikke.
Mens ungene var på det mest aktive, og de voksne slappet av i det grønne, lot de regnet strømme og legge en demper på entusiasmen og aktivitetene.
Heldigvis varte ikke regnværet lenge.
Men lenge nok til at en del sa takk for seg og vendte nesa hjemover.

Sånn var det da
Det er viktig at den oppvoksende slekt lærer at det fins en fortid, og at ikke alt alltid har vært slik det er i dag.
Follo museum er et fantastisk anlegg og en utmerket pedagogisk ramme for barnas møte med fortiden.
Både med hardt arbeid som klesvask med vaskebrett og balje, arbeidsteknikker som saging og spikking, tidsfordriv som å gå på stylter, kjøring med hest og vogn, mating av dyr, utvasking av jord som skjuler spor fra svundne tider og laging og servering av mat som ikke kommer fra frysedisken i kjøpesenteret.
På dette unike anlegget bør det stadig være aktiviteter som presenterer fortiden for stadig nye generasjoner.

Inngangspenger
I går kostet det 50 kroner per person å komme inn.
Også barn ned til tre år måtte det betales for.
50 kroner er ikke all verden og museet trenger penger.
Likevel lurer jeg på om ikke inngangspengene avholder noen fra å møte opp.
Er man en familie på tre barn og to voksne må man ut med 250 kroner.
Om opplevelsen som venter, er verdt pengene, vet man ikke før man er kommet inn.
Trolig vil noen tenke at det fins andre måter å bruke 250 kroner på.
Museet er - og skal være! - en misjonerende formidlerinstitusjon med et pedagogisk oppdrag.
Det bør gjøre om ikke alt, så i alle fall svært mye, for å få folk - og spesielt barn - i tale.
Kjennskap skaper vennskap!
Mitt råd er derfor at man i framtiden sløyfer inngangspengene for å lokke flest mulig og venne dem til å bruke museet som arena for læring og opplevelse.
Hyppig bruk og stort oppmøte vil befeste museets plass i Follos "kulturlandskap" og i innbyggernes bevissthet.
I det lange løp vil en slik "investering" kanskje til og med lønne seg økonomisk.

Ung sangglede

Foto: Kow d.e. 21042012 ©

Klikk på bildet for å se større versjon 

 Svanhild Moen Refvik kaller fram uforfalsket sangglede hos de unge sangerne.

Lørdag innbød gospelkorene "Soul Children" i Frogn og Ås til felleskonsert i Ås arbeidskirke.
Det ble en konsert med mye sangglede og medrivende rytmisk opplevelse.
De to korene opptrådte sammen som ett stort kor, og ble skiftevis ledet av Svanhild Moen Refvik som er leder for koret fra Frogn, og Ås-korets leder, Ida Myklebust Benoni.
De unge sangerne hadde tydelig stor glede av det de var med på, og tilhørerne fikk en konsert som både bød på musikalsk vellyd og rytmisk entusiasme.
Storkoret sang samstemt som om de aldri skulle gjort annet, og fine soloprestasjoner hevet kvaliteten godt over det gjennomsnittlige.
Sangprestasjonene ble dyktig ledsaget av et ungdommelig band fra Ås.
Om konserten var bekjentgjort godt nok, er jeg usikker på.
Dette var en musikalsk opplevelse som flere ganske sikkert ville hatt glede av å få ta del i.
Ikke minst unge av begge kjønn.
De ville trolig hatt glede av å høre musikken.
Og nytte av å oppdage at de selv vil kunne ta del i denne musikalske gleden ved å bli en del av det utviklende miljøet som disse korene representerer.
Soul Children-korene fortjener større oppmerksomhet.
Skal man oppnå det, og sikre rekrutteringen, bør man ikke stille sitt lys under en skjeppe - eller under en bøtte som det kanskje heter i våre dager.
Her er stor frimodighet på sin plass.

Blomstermøte i kantina på rådhuset

Foto: Kow d.e. 29062010 ©

Klikk på bildet for å se større versjon

Vil du lære mer om roser og andre blomster, er Frogn Rådhus stedet onsdag kveld.

Drøbak er en hageby.

Det gjelder både den gamle bykjernen og de nye boligområdene som befinner seg innenfor de utvidede bygrensene.

Både stedets folk og besøkende gleder seg over mange velstelte, blomstrende hager.

Råd og tips

Men ikke alle hagearealer er utnyttet optimalt.

Verken i Drøbak eller Frogn forøvrig.

Kanskje fordi noen ikke føler seg trygge på hvordan de skal komme i gang, eller hvordan de skal holde hagen i hevd.

Eller fordi de tror at hagearbeid er mye vanskeligere og mer tidkrevende enn det egentlig er.

For alle som kunne ønske seg et råd eller et godt tips eller to før de setter i gang - eller rett og slett ønsker en inspirerende pep-talk nå når vårarbeidet lokker - er det hjelp å få.

Møte i kantina

Onsdag kveld innbyr fire hageinteresserte fra Drøbak og det øvrige Frogn, til hagemøte i Frogn Rådhus.

Initiativtakerne er kultursjef Pål Mørk, hageentusiastene Hanne Dølheim og Aase Winger og - i all beskjedenhet undertegne hagedyrker og blogger.

Hagelaget i Frogn er nedlagt.

Ønsker hageinteresserte i kommunen et alternativt forum hvor de kan motta informasjon og dele hagegleder med likesinnende?

Da bør de støtte opp under dette lokale initiativet ved å møte opp i kantina på Frogn Rådhus onsdag 25. april klokka 1800.

Der kan de høre forfatteren og hagebloggeren Helen Fredholm fortelle om hager og hagestell.

Og der vil de få praktisk veiledning av representanter for Drøbak Hagesenter.

Unn deg denne opplevelsen som en oppstart på årets hagesesong.

NB: Bor du på Nesodden, i Ås, på Ski eller hvor som helst ellers, kan du bare møte opp.

Alle er velkomne!

Arrangøren byr på kaffe og kringle.

Så her blir det hyggelig.

Nonfigurativt i Varmbadet

Foto: Kow d.e. 15042012 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Et av Lise Ivarsons glade, lette nonfigurative bilder i selvlaget tempera.


Vigdis Hareide leker med kullstiften.

Drøbak Kunstforening har åpnet utstillingssesongen.
I Varmbadet kan man til 22. april se malerier laget av Lise Ivarson og kulltegninger av Vigdis Hareide.

Dus tempera
Lise Ivarson er 53 år gammel og bor Bærum.
Hun har utdanning fra Det Tverrfaglige Kunstinstitutt som er en tre-årig privat kunstskole i Bærum, og hun studerer kunsthistorie ved Universitetet i Bergen.
På hjemmesiden sin skriver hun at hun primært arbeider med tempera og utforsker hvordan forskjellige blandingsforhold påvirker valør, intensitet og gjennomskinnelighet.
Bildene bygges opp lag på lag.
"Det er selve maleriet, prosessen i arbeidet, hvordan farger og former påvirker hverandre og flater endres underveis, som interesserer meg og som er min drivkraft," opplyser hun.
Ivarson har altså en teknisk tilnærming til bildemediet og tilsynelatende ikke noe på hjertet som hun vil meddele oss.
Det betyr ikke at bildene ikke vekker følelser som glede, undring - eller likegyldighet.
Lise Ivarson er en spennende bildekunstner nærmest på trossav at hun framstiller seg som tekniker.

Lekende kullstift
Vigdis Hareide er 66 år, født i Oslo, men bor i Bergen.
Hun har allsidig kunstfaglig utdanning fra ut- og innland.
Også Vigdis Hareide eksperimenterer.
Hun bruker ulike teknikker og uttrykksmidler.
Hun har tidligere gått utradisjonelle veger og prøvd nye "maleteknikker" for å undersøke "malematerien som flytende element", som hun uttrykker det.
Bildene hun viser i Varmbadet, avslører at hun fortsatt eksperimenterer.
Denne gangen ved uvøren bruk av kullstift i klussende,ofte krusedullliknende bevegelser.
Det gir bildeuttrykk og flater som det er lett å avvise som amatørmessige lettvintheter.
Men den som gir bildene tid til å gjøre inntrykk, vil kanskje oppleve at de rommer mer enn et overflatisk blikk umiddelbart klarer å formidle.

Nonfigurativ kunst
Bilder bør ikke "bety" noe eller avbilde en igjenkjennbar form.
Men de bør formidle eller vekke til live følelser.
Følelser trenger ikke å gå vegen om intellektet.
Nonfigurativ kunst er som musikk.
Den virker direkte på følelsene.
Tviler du kan du benytte sjansen og gå i Varmbadet og se om påstanden stemmer.
Utstillingen er åpen fra klokka 1200 til 1600 fra torsdag 19. til og med søndag 22. april.