mandag 28. desember 2009

Vakker konsert med innlagt kulturpris


Foto: Kow d.e. 231209 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Et tallrikt, lyttende og høytidsstemt publikum fikk med seg både vakker sang og musikk og utdeling av Frogn kommunes kulturpris i Frogn kirke lille julaften.

Den konserten Kammerkoret Nesodden/Frogn holder i Frogn kirke lille julaften, blir satt pris på.
Selv om mange antakelig burde vært hjemme og lagt siste hånd på juleforberedelsene, prioriterer de vakker musikk framfor huslige sysler.
Det kan man forstå.
Publikum praktisk talt strømmer til disse julenattskonsertene som etter hvert er blitt en tradisjon og nødvendighet for mange.
Ja, så mange vil høre dette lokale koret synge under Gunnar Bjerknes-Haugens ledelse, at det må to forestillinger til, og en ordning med gratisbilletter for å holde kontroll på at tallet på tilhørere ikke overtrer det antallet som brannforskriftene setter som maksimum.
Programmet er storslagent - og mangfoldig. Enkle melodiøse julesanger og krevende korverk. Mektig fulltonende korsang og dyktige solister og musikere.
Dirigenten selv - som er "gammel" sølvgutt og åpenbart ikke har glemt sine gamle kunster - framførte "O' helga natt" med både varme og bravur.
Ellers var det både garvede, "proffe" solister, og unge lokale sangere med sommerfugler i magen som framførte sine solopartier på en måte som både de og vi har all grunn til å være fornøyd med.
Alt i alt: En fin musikalsk opplevelse.
De som var til stedet under den første av forestillingene fikk forøvrig med seg et uventet "ekstranummer".
Ordfører Thore Vestby dukket opp og delte ut Frogn kommunes kulturpris.
Prisen gikk til den unge, lokale animasjonskunstneren Victoria Emilie Nordahl.
Som avslutning før utgangen sang kor og tilhørere unisont "Deilig er jorden".
En mektig, stemningsskapende avslutning på en fin konsert som ildsjeler, kor og dirigent har all ære av.

mandag 21. desember 2009

Nisser eller kultur?


Foto: Kow d.e. ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Øverst: Julehuset trekker folk til Drøbak hele året. Det tjener galleriene, butikkene og spisestedene på.

Midten: Drøbak har sin egenverdi, og har alltid hatt det, men nissen har satt Drøbak på kartet for nye grupper av opplevelsessøkende.


Nederst: Gallerieier Vera Olsnes liker ikke "nissekommers". Frogns politikere må imidlertid ikke la seg forlede til å "slå ungen ut med badevannet".


Gallerieier Vera Olsnes synes at det er for mye ”nissekommers” i Drøbak.
Drøbak har vært en kulturby, men er blitt en nisseby, sier hun til ØB.
Hun beklager utviklingen.

Både og
Det dreier seg ikke om enten eller.
Nissegeskjeften har vist seg levedyktig. Så langt.
Jul-hele-året-tanken har slått an. Takket være et godt tilbud. Og god markedsføring.
Ikke p.g.a. promosjon fra politikerne.
Det er ”Julehuset” selv som driver butikken.
En verdifull bieffekt er at Drøbak blir markedsført i inn- og utland.
Noe som kommer næringslivet for øvrig til gode.

Jul og livssyn
Noen mener kanskje at jul- og nissegeskjeften i Drøbak er i overkant verdslig.
At jul som ”burde” være en religiøs begivenhet og opplevelse, er blitt gjenstand for kommersialisering. Og verdsliggjøring.
Det må man få lov til å mene.
Men vi lever i et sekulært samfunn.
De fleste er ikke ”bekjennende kristne”.
For dem er lys- og gavefesten ved vintersolverv mer hygge enn høytid og religiøs hengivelse.
Mer jol enn jul.

Kulturbyen
Galleriene i Drøbak tjener utvilsomt på at byen markedsføres.
Enten det er av Julehuset eller andre.
Når det regner på presten, drypper det på klokker’n.
Så at markedsføringen av ”nissekommersen” også kommer galleriene til gode, er det ingen tvil om.
Galleriene trekker folk som tar en tur innom julehuset og andre forretninger, og folk som kommer for å besøke julehuset, tar en tur innom galleriene.
Hvis de finner det interessant nok.
Og finner fram.

Galleri Vera
Men denne synergieffekten kommer nok først og fremst galleriene i Drøbak sentrum til gode.
Dem kan man ”falle innom”. Og bli begeistret. Eller uberørt. Spontant.
Galleri Vera må man på grunn av beliggenheten, bestemme seg for å besøke.
Dette galleriet appellerer derfor kanskje i høyere grad til de spesielt interesserte.
Ikke til dem som vil ”oppleve Drøbak”, men til dem som vil oppleve kunst.
Det berøres derfor neppe av konkurranse fra ”nissekommersen”. Og får heller ikke samme drahjelp av den generelle markedsføringen som galleriene i sentrum får.
Eventuell svikt i besøkstallene skyldes derfor neppe konkurranse fra ”nissekommersen”.
Eller at denne svekker Drøbaks anseelse som kunst og kulturby. Hos kunstnere og publikum

Mindre kulturinteresse?
Årsakene må nok finnes i andre forhold.
Finanskrisen, kanskje. At folk snur en gang til på skillingen.
Eller i tilbudet?
Eller kanskje i markedsføringen?
Eller i vegledningen?
Er merkingen av vegen fra Drøbak eller Ullerud til galleriet i Elleveien så god som den burde være?
På mine spaserturer i området har jeg fått spørsmål fra stedville billister om vegen til både Skiphelle og Galleri Vera.

Mangfold
Drøbak kan ikke leve av kunst og kultur alene.
Ikke av ”nissekommers” heller.
Nøkkelen til suksess heter mangfold.
Vi som bor her, tar en tur på lykke og fromme. Skjer det ingen ting, går vi hjem igjen.
Folk som søker opplevelse, reagerer annerledes.
Et par bomturer, så kommer de ikke mer.
Derfor må Drøbak ha et bredt og mangfoldig tilbud, kommersielt og ideelt – og kulturelt.
Gallerier og butikker må være åpne.
Det må være aktivitet på Torget.
Og spisesteder hvor folk kan sitte ned med god mat og drikke.
Fra tid til annen bør vi diskutere hva vi vil. Og hvordan vi skal få det til.
Men begrensning av tilbudet, og nedvurdering av det ”folkelige” er under ingen omstendighet vegen å gå.

søndag 20. desember 2009

Nytt bygg i Storgata

Foto: Kow d.e. 181209 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Hagesenteret bygger i "bakgården", men godt synlig fra Storgata.

Det bygges i Storgata.
Ikke i første linje, men litt tilbaketrukket - i "bakgården" til hagesenteret.
Der det tidligere lå et skur. Som ikke var noen pryd for øyet, men likevel på sin måte hadde en form som ikke disharmonerte altfor mye med det øyet venter å finne i "gamle Drøbak".
Nå er vi spent på hva som kommer i stedet.
Ikke så mye på funksjonen som på formen.
Nybygget er nærmeste nabo til Bergen Bank-bygget - som arkitektonisk er en skam og en skjensel og aldri burde vært reist sentralt i småhusbyen Drøbak.
La oss håpe at det nye bygget føyer seg harmonisk inn i Drøbakstilen og -miljøet og ikke blir et nytt Bergen Bank eller Britannia.
Bygg som skjemmer denne delen av Drøbak.
Selv om det nye bygget ligger tilbaktrukket fra gatelinjen, blir det godt synlig både på nært hold og avstand.
Det vil dermed bidra til å prege det stilmessige og arkitektoniske bildet av gamle Drøbak.
Flere enn meg er sikkert derfor spent på hvordan denne tilveksten til Drøbaks sentrumsbebyggelse blir.

fredag 18. desember 2009

Tollboden i ny prakt

Foto: Kow d.e. ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Over: Slik ser Tollboden ut etter oppussingen. En pryd for strøket - og Drøbak.

Under: Tollboden har lenge stått delvis innpakket og med stillaser på alle hold.


T.v. øverst: Smaken er forskjellig, men de færreste - om noen - vil mene at Tollboden kledde den gamle, grå fargen.

T.v. nederst: Tollboden trengte virkelig en oppussing.

Jeg har skrevet det før, og gjentar det gjerne:
Universitetet tar godt vare på de bygningene det har i Drøbak.
I løpet av høsten har Tollboden fått en ansiktsløftning som hever kvaliteten på hele området.
Dette har Universitetet - og dets lokale personale - all ære av.
Nå gjelder det at politikerne tar seg selv i nakken og avstår fra enhver form ødeleggelse av området omkring.
F. eks. ved å etablere en bussterminal - eller snuplass for busser - på plassen mellom Tollboden og Badehusgata.
Drøbaknissen kan notere seg at mitt juleønske i år er at snuplassen for busser beholdes der den er.
Hvor stor den skal være og hvilken form den skal ha, avhenger av hva slags busser som skal trafikkere Drøbak sentrum.
Kjempebusser ved Hamborgstranda vil trolig utsette grunnen på stedet - og dermed Tollboden - for uforutsigbare påkjenninger.
Den sjansen bør ikke tas.

torsdag 17. desember 2009

Førjul på Follo Museum

Foto: Kow d.e. 131209 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Ole Fredrik Barmo Vinden Haug snekrer fuglekasse med kyndig assistanse fra Gjermund Stormoen fra Frogn.

Å lage vokslys ved hjelp av dyppemetoden er en tålmodighetsprøve. Med god hjelp av Helga Holmestad fra Heer, var det flere barn som fikk et brukbart resultat.

Øverst t.v.: Marit Solli fra Vestby hadde hånd om baksten. Små og store smakte villig vekk, og pepperkakene gikk unna.




Nest nederst: Smeltet tinn er skumle greier. De minste måtte nøye seg med å se - og kjøpe.



Nederst: Det var aktiviteter både inne og ute. Man kunne hoppe i høyet, og ved lavoen i bakgrunnen ble det spikket.

Follo Museum er et utmerket område for tilstelninger av ulike slag.
Spesielt for tradisjonsbevarende aktiviteter. Naturlig nok.
Tun, bygninger og innbo skaper en tidsriktig atmosfære når tankene skal ledes bakover i tiden.
Som f.eks. til førjuls- og juletradisjoner.
De mange som tok seg en tur til museet og så på eller deltok i de førjulsaktivitetene som de ansatte ved museet hadde stelt i stand, fikk noen smakebiter.
Det var hyggelig på en vakker, solfylt, men likevel kald vinterdag hvor det var godt å kunne veksle mellom ute- og inneaktiviteter.
Uten å ville virke kritisk eller negativ, vil jeg peke på at her ligger et stor uutnyttet potensial. Ikke i stedet for, men i tillegg til de aktivitetene som allerede er dratt i gang.
For det var mye fint og interessant å oppleve - fra kaffeerstaning laget på grønne erter som ble brent på stedet - til diverse bakst, snekring av fuglekasser, juledekorasjoner, lysstøping, spikking - og litt av hvert annet.
Og ikke å forglemme Luciaopptog, hesteskyss, bilde hos skolefotografen og Noralv Teigen som i samsvar med "nyetablert tradisjon", fortalte om "Fleskeskinka".
Det jeg kunne tenke meg i tillegg, var at man uten å svekke aktivitetsmomentet, også satset på mer tradisjonelt museale aktiviteter. Som f.eks. utstillinger og orienteringer som gav opplysninger om juleforberedelser og julefeiring de siste par hundre årene.
F.eks. kunne dagens unge - og sikkert noen foreldre også - ha godt av å lære om standsforskjellene og de ulike skikkene i de ulike delene av folket.
Det relativt egalitære overskuddssamfunnet vi har i dag, er av ganske ny dato. Og ingen naturtilstand.
Her har museet en helt annen mulighet til å illustrere og levendegjøre utviklingen enn skolen og hjemmene har.
Jeg velger å se det de museumsansatte har satt i gang, som en god begynnelse. Ja, en meget god begynnelse.
Men hvis museet engasjerer seg qua institusjon, kan arrangementet bli enda noe mer.
For mange flere.
Noe å tenke på?

søndag 13. desember 2009

Danseglede på Dyrløkkeåsen


Foto: Kow d.e. 121209 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Øverst: 4-åringene var blåfugler. Dansen gikk rett til hjertet på stolte og rørte foreldre og andre frammøtte slektninger.

T.v. øverst: Flere av partiene for de eldste gav til beste imponerende dans med dramatisk nerve.

T.v. nederst: Dansere av begge kjønn imponerte uten å la seg affisere av det mangehode-de uhyret i salen.

Det var mye fin dans og stor stemning på Dyrløkkeåsen skole lørdag da studio Dynamica hadde oppvisning.
Spente foreldre, stolte besteforeldre og andre interesserte fylte salen, og det måtte to forestillinger til for at alle skulle få se.
Ivrige dansere inntok scenen til fengende musikk, og viste noe av det de hadde lært og øvd inn i løpet av siste semester.
Det var fri, lekepreget dans utført av de minste, tøffere steg og bevegelser framført av de noe eldre, vel koreografert dans til moderne rytmer danset av de enda litt eldre - og vakker klassisk ballett mellom sceneskiftene.
Altså noe for enhver smak.
De små var entusiastisk med på notene, og alle - uansett øvingskategori og alder -virket disiplinerte, engasjerte og oppsatt på å gjøre alt riktig. Det er tydelig at de unge danse- og ballettpedagogene som driver Studio Dynamica i Holterveien, vet hva de steller med. De kan åpenbart både danse og behandle barn.
Begeistringen var stor og applausen runget etter de mange dansenummerne. Den ble neppe mindre av det store innslaget av foreldre og andre pårørende som beundrende - og kanskje litt rørt - kunne følge sine kjære smås prestasjoner på scenen og takke med høylydt, langvarig, taktfast klapping.
Salen på Dyrløkkeåsen skole egner seg godt til forestillinger som dette, men det er ingen tvil om at de som får plass i auditoriumdelen bakerst i salen ser langt bedre enn dem som sitter på det flate gulvet. Når man skal høre, gjør denne forskjellen ikke så mye. Men når man skal se, kommer de på golvet dårlig fra det.
Og èn ting til: Den provisoriske trappa fra inngangsnivået ned til golvet i salen er middels talt halsbrekkende. I alle fall for de av oss som er over vår første ungdom.
Smale, ulikt høye trinn og sparsom belysning gjør turen ned og opp til en sjanseseilas.
Helt uten rekkverk er trappa også.
Før eller siden ramler noen og slår seg stygt.
Kanskje man like godt skal finne en bedre løsning?
Med en gang.
Før noe skjer.

fredag 4. desember 2009

Nyanser i brunt og grått


Foto: Kow d.e. 031209 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Asketreet på Ottarsrud er et praktfullt skue. Her i vinterhabitt. To nyanser i brunt og grått.


Asketreet på Ottarsrud overlevde det feige bakholdsangrepet det ble utsatt for.
Kanskje takket være ansvarsbevisste personer som grep hjelpende inn.
Fortsatt står treet friskt og majestetisk og gleder oss til alle årstider.
Ikke minst når det står i kontrast mot jord og himmel. Uten blader. Som en strektegning av en dyktig, men anonym kunstner.
Frogn har flere vakre og staute - ja, majestetiske - trær.
Trær som står slik til at de kommer til sin rett.
At de kan sees. I hele sin velde.
Sogstieika for eksempel. Og eiketrærne i Ekeveien ved Fæste. Trærne ved innfarten til Lehmanbrygga. Og ikke å forglemme: Kastanjetreet i Båthavna.
Disse - og mange andre praktfulle, solitære trær i vår nærhet - representerer natur- og kulturverdier som vi må hegne om.
Som vi må ta vare på.
De er en integrert del av vårt miljø.
Ja, jeg kunne nesten være fristet til å si: En del av oss selv.

tirsdag 1. desember 2009

Husmaler i Creative Galleri




Foto: Kow d.e. 301109 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Gunn Vottestads bilder kommer godt til sin rett på veggene i de nye lokalene som Creative Galleri har inntatt i Niels Carlsens gate. Noen av bildene i forskjellige vinkler og belysninger.

Om det er landskap med hus, eller hus med landskap, Gun Vottestad maler, er jeg usikker på.
Hus står i hvert fall sentralt i de bildene hun viser i de nye lokalene til Creative galleri i Niels Carlsens gate.
Og går man inn på nettsiden hennes, er det hus der også.
Vottestad er altså i egentligste forstand, en husmaler.
Dette ikke sagt i nedsettende betydning.
Her er fine stemninger.
Formen er riktignok enkel. Nærmest skissemessig. Ofte uten dybdevirkning.
Men ved hjelp av flater og koloristiske virkemidler taler bildene både til intellekt og "hjerte".
Folk treng hus, og hus treng folk i aill si ti', skriver Ole H. Bremnes i visa "Bruksnr. 3", bedre kjent som "Folk i husan".
Ordene faller uvegerlig i tankene når man ser bildene til Gunn Vottestad.
Lett stiliserte står hus etter hus fram som vitnesbyrd om levd liv. Det er som om man formelig ser fotefarene etter generasjonene over tunet.
De røde lappene på flere av bildene, viser at det er mange som har benyttet anledningen til å sikre seg en Vottestad til å ha på veggen.
En liten - ja, forresten ikke så helt liten - irritasjon må jeg få lov til å gi uttrykk for:
Vottestad plasserer den noe påtrengende, "fancy" signaturen sin på de mest upassende steder i bildeflaten.
Det virker avsporende. Og irriterende! Til tider veldig irriterende.
Et godt råd: Slutt med det.
Jo mer diskret, desto bedre.