Drøbak slapp billig fra det

Foto: Kow d.e. 06122013 ©

Klikk på bildene for å se større versjon 

Julegrana på torget stod ikke helt rett etter stormen forrige uke. At den i det hele tatt ble stående i de voldsomme vindkastene, viser at de som satte den opp, gjorde skikkelig arbeid.

Også juletrærne ved turistkontoret og akvariet ble på sin post, selv om det ene inntok horisontalen. Storm eller ikke, juletrelysene lyser ufortrødent.

Drøbak ligger utsatt til for vind og vær - så å si uansett hvilken retning det blåser fra.
Stormen som har herjet store deler av landet den siste tiden, lot imidlertid Drøbak slippe relativt rimelig fra det.

Juletreet på hell
Julegrana på torget, bikket litt, men ble stående.
Ikke bare kunne den falt, men den kunne også brutt opp deler av torget i fallet.
En observant engelsktalende dame som jeg kom i snakk med, bemerket at julegrana hellet mot vindretningen.
Det betyr formodentlig at bevegelsene den har foretatt i vindkastene, har gjort åpningen den står i, større enn den burde være.
Godt at den ble stående.

Horisontal jul
Grantrærne ved inngangen til turistkontoret var festet godt fast i rekkverket, men ikke så godt at vinden ikke klarte å rive løs det øverste festet på det ene.
Treet "knelte" og inntok horisontalen.
At trærne ved det åpne havnebassenget ble på sin plass og ikke forsvant over alle hauger, er mer enn bemerkelsesverdig.
Rundt omkring i Frogns skoger og hager gikk mangt et tre over ende.
På det mest utsatte stedet av alle, i båthavna i kanten av den åpne fjorden hvor vinden så å si uhindret kan vise sin styrke, ble trærne værende.

Ingen båter i nød?
Når vinden herjer slik den gjorde i et par døgn forrige uke, er man glad man ikke har båt.
Ikke alle båteiere er like heldige, men i Båthavna ser båtene stort sett ut til å ha klart seg bra.
Det må bety at moloene gjør jobben sin - selv i orkanliknende vind.
Og det kan være godt å vite for den som har store verdier liggende på vannet når naturkreftene legger vrangsiden til.

Vår i Niels Carlsens gate

Foto: Kow d.e. 01032012 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Optimismen råder i Niels Carlsens gate. En utålmodig butikkeier med gener og erfaringer fra sydligere egner, mener at vårblomstene nå kan settes ut. Men hva mener de som steller med været her nord?

Sanger og gallerieier Benjamin Galvan, som sammen med kona Winnie driver spisestedet "Galleri Teskje" i Niels Carlsens gate, har åpenbart bestemt at våren er kommet.
I alle fall har han tatt sjansen på å plante i det unike blomsterbedet som han har etablert på fortauet utenfor galleri-caféen.
Om værgudene lar seg provosere av slik vørdsløs optimisme, er usikkert.
Sikkert er det imidlertid at været 7. mars ikke akkurat var vårlig.
Sur vind og lett snø feide gjennom Drøbak og fikk Niels Carlsens gate til å minne mer om en fjellovergang enn en vårlig gate i en badeby.
Og da kvinnedagen opprant, var ikke forholdene blitt mer vårlige.
Et dypt lag av tung snø lå knugende over landskapet - og byens gater.
Forhåpentlig tok det ikke knekken på de optimistisk utplantede blomsterplantene.
Forhåpentlig tåler de - og den standhaftige vinranken ved veggen - i likhet med Benjamin Galvans ukuelige optimsme, en trøkk.
Forhåpentlig var snøen som falt i går natt, vinterens siste.
Det ville være deilig om blomstene i Niels Carlsens gate - og alle vi tobente som holder et våkent, men nervøst øye med dem - nå kunne få sol og varme.
Vinteren har vært kort - men lang nok.

Hestehov på Skorkeberg

Foto: Kow d.e. 01032012 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Titt, titt her er jeg, sier hestehoven og løfter det gule hodet mot solstrålene.

Denne har gjemt seg godt mellom gravmyrt, purpurjonsokkoll og Pink Grootendorst-roser med torner som ikke akkurat innbyr til blomsterplukking.

Følger hestehoven kalenderen?
Man skulle nesten tro det.
I går var det ikke antydning til blomster, men ikke før er februar over, så titter de gule vårtegnene fram i den sørvendte skråningen langs innkjørselen.
Det er som om de roper: Nå er våren her. Det er slutt på vinteren.
Om vi bare torde tro dem.

Vår i Badehusgata

Foto: Kow d.e. 28022012 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Snøklokkene hilser våren i Badehusgata.

Februar er til vanlig ingen utpreget vårmåned.
Men det er det ikke alle planter som bryr seg om.
Snøklokkene for eksempel.
I Badehusgata har de bestemt seg for å se bort fra kalenderen og hilse våren.
Det kan vi for så vidt forstå.
Årets februar må - på tross av noen riktig kalde netter og dager i begynnelsen - være den mildeste og vennligste på mange år.
De siste dagene har minnet om en sen påske, og i morgen er det for sent å snu vrangsiden til.
Da er det 1. mars.
Og krokus, scilla og perleblomster kan belage seg på å følge snøklokkenes modige eksempel.
For ikke å snakke om hestehoven.
Den dukker nok snart fram i sørhellingene - og i avisredaksjonene.
Hvor den ikke om altfor lenge får følge av blåveis og hvitveis.
Joda, det går den riktige vegen nå.

Treverk og søppel

Foto: Kow d.e. 15122011 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Berit, Dagmar og Emil har sjenerøst delt sitt rov med oss og plassert utbyttet på strendene slik at vi kan hente det der.

Sjøen "kaster opp" skrot og søppel som den ikke klarer å fordøye.

Noen bruker sjøen som søppelkasse.
Det viser seg når stormene feier inn over oss.
Da passer sjøen på å gi tilbake noe av det menneskene har kastet i den.

Sjøen gir tilbake
Etter at stormene Berit og Dagmar hadde feid over landskapet og sjøen og hadde laget bølger som skylte langt oppover land, lå Hamborg-stranda sør i Drøbak full av søppel.
Noe hadde stormene sikkert plukket med seg litt herfra og litt derfra, men en svært stor andel av den søpla som sjøen bærer på, har likegyldige mennesker kastet der.
Under storm gir sjøen noe av overskuddet tilbake.
Da får vi et inntrykk av hvor mye søppel som hives på havet i stedet for å bli brakt hjem til søppelkasser og avfallssekker.

Ved
Men ikke alt som skyldes i land er søppel.
Mye er treverk.
Stokker og bord og mindre biter.
Dette er ressurser.
Selv om det kanskje inneholder mer salt enn ovnen setter pris på, kan det meste tørkes til ved.
Helt gratis.
Det er bare å hente.

Drivved
Noe av treverket er nesten for fint til å bli brent.
Drøbak - og resten av Frogn - har mange kunstnere og håndverkere som arbeider med diverse materialer.
Drivved er et spennende materiale som burde friste tredreiere og andre med formsans og fantasi, til nye uttrykksformer og produkter.

Søppelutstilling
Søppelet som kommer flytende, er en sak for seg.
Problemet er menneskeskapt.
I dobbelt forstand.
For å vise hva folk hiver fra seg og håper at naturen skal ta hånd om, og for - om mulig - å gjøre de fleste av oss litt mer miljøbevisste, burde den grønne etaten i kommunen lage en utstilling av et skjønnsomt utvalg av den søpla de må rydde bort fra strendene.
Det samme burde de gjøre med søppel som samles inn langs vegene.
Slike utstillinger vil neppe virke på alle, men de kunne kanskje få noen til å forstå at naturen ikke på egen hånd klarer å fordøye eller kvitte seg med alt det søppelet av ulikt slag som ubetenksomme mennesker slenger fra seg der.
Slik kunne søppelet i det minste ha en pedagogisk misjon.

Eventyrstemning ved Årungen

Foto: Kow d.e. 29122011©
Klikk på bildet for å se større versjon

Som malt av Teodor Kittelsen ligger Årungen på halvmørke, men milde vinterdager.

I fjor ved disse tider lå Årungen is- og snødekt og innbød til vintersportslige aktiviteter.
F.eks. hadde de som driver med modellfly, fine take off- og landingsbaner.
Denne vinteren byr innsjøen på åpent vann.
Roklubben som holder til på stedet, kan nesten drive sin normale aktivitet på vannet selv om vi befinner oss midtvinters.

Kittelsen?
Det betyr ikke at innsjøen ikke har opplevelser å by på.
Når frostrøyk og lav tåke ligger over vannet, blir stemningen trolsk.
Man skulle nesten tro at Teodor Kittelsen hadde stått for effektene.
Vi venter at troll eller nøkk når som helst skal titte opp av vannet i ly av frostrøyken.

Vindens rov

Foto: Kow d.e. 27122011 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Denne presenningen hører neppe hjemme her. Men hvor er den kommet fra?

Berit, Dagmar og Emil - og hva de nå ellers heter alle sammen - har herjet fælt med oss denne høsten og vinteren.
Vinden har forsynt seg grådig av løse gjenstander.
I Skorkebergåsen fant jeg en presenning som Dagmar hadde hentet et eller annet sted og brakt med seg til presenningen klamret seg rundt en buske og stanset sin dans med vindkastene.
Har du fortsatt løse gjenstander ute, som vinden ikke har rukket å kaste rundt eller ta med seg, så få dem i hus.
Selv om det er rolig i øyeblikket, har vi ingen garanti for at ikke nye vindkast kaster seg over oss med storms styrke eller enda mer.
Sannsynligheten taler for mer ekstremvær.

Om trær som står og trær som faller

Foto: Kow d.e. ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Julegrana på torget trosser naturkreftene og står støtt i vindkastene.


Ikke akkurat vakkert, men utvilsomt effektivt, og i dette tilfellet foretrekker vi sikkerhet framfor skjønnhet.

Små bilder:
Treet som gikk over ende i Badeparken hadde en krone som ikke stod i rimelig forhold til rotsystemet. Men hvorfor har det ikke falt før?

Vinden har herjet fælt denne høsten og vinteren.
Også i Frogn har vi fått merke følgene av vindkastene.
I Badeparken gikk et velvoksent bartre over ende.
Det hadde for dårlig rotfeste.
Men hvorfor har det ikke falt tidligere? Hva er nytt i treets omgivelser?
Det er blitt tyngre i toppen med årene, selvfølgelig, men er det et annet forhold som er viktigere?
Er det nedhoggingen av beplantningen rundt Bankløkka som har endret vindforholdene slik at treet nå ble utsatt for sterkere vind enn det kunne tåle?

Julegrana står
Julegrana på torget har klart seg i vindkastene.
Man må vel nesten si, mot alle odds.
De som har stått for oppsettingen, har gjort en skikkelig jobb.
Grana har derfor ikke gitt etter for den sterke vinden, bikket og brutt opp torget i fallet.
At det ikke har skjedd, er nærmest for et under å regne.
Nå gjenstår det bare å håpe på at den blir stående noen dager til, så går vi inn i det nye året og kan legge julen 2011 bak oss.
Den minst "julete" julen i manns minne hva været angår.
Dermed går den inn i rekken av "snakkiser" som vil oppta oss i årene som kommer:
"Husker du julen 2011? Det var den grønneste og mest forblåste julen jeg har opplevd!"

Grå helg

Foto: Kow d.e. 19112011 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Bankløkka var full av biler.

Men hvor var menneskene?

Det var mildt, men ellers innbød ikke helgeværet til byvandring akkurat.
På torget holdt noen halsstarrige selgere stand og tilbød likt og ulikt fra bodene sine, men publikum og kunder var det smått med.
I Storgata var det nesten ikke et menneske å se, og i båthavna var det heller ikke mange.
Verken av de vanlige bryggeseilerne eller besøkende som la en tur om moloer og brygger for å få del i vår sjønære idyll.
Men Bankløkka var full.
Av parkerte biler og bilister som håpfulle og optimistisk kjørte rundt på jakt etter parkeringsplass.
Hvor var alle de som hadde satt fra seg bilen?
Forhåpentlig var de innom Drøbaks gallerier, forretninger og koselige spisesteder og la igjen noen penger til driftige, men hardt pressede forretningsdrivende og restaurantører som strever med å holde rødfargen borte fra bunnlinjen.
Slik sett var det forhåpentlig noen som hadde grunn til å være fornøyd med gråværet.
For oss andre var det - selv om det var usedvanlig mildt for årstiden - i sureste laget.

Lupinen blomstrer fortsatt

Foto: Kow d.e. 19112011 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Frisk og fin og ikke en gang fullt utsprunget står lupinen ved vegen fra parkeringsplassen til kunstgressbanen.

Om det er frosten eller personer med ødeleggelseslyst som har tvunget lupinene i kne, er vanskelig å si, men plantene blomstrer og nye knopper er i anmarsj.


Vi skriver 19. november.
Det er mildt for årstiden akkurat nå, men vinteren har vært på besøk med 5-6 kuldegrader - både natterstid og på dagen.
Flere ganger.
Men lupinene ved vegen ned til kunstgressbanen, bryr seg lite om gradestokken.
De lar kuldegrader være kuldegrader.
Selv om de har fått hard medfart, byr plantene på nyutsprungne blomster.
Og knopper.
De har tilsynelatende forberedt seg på å fortsette blomstringen en god stund ennå.
Og det kan de visst trygt gjøre.
Værvarselet er ikke direkte blomsterfiendtlig.
Rått og surt er det, og tåka ligger tjukk og lavt over landskapet dag etter dag, men temperaturen er usedvanlig høy for årstiden.
Så kanskje rekker lupinene - og andre blomster som ikke bryr seg om kallenderen, men innretter seg etter været - å komme med både en og to blomstringer til før julefreden senker seg - og vinteren får mannet seg opp til å ta over.

Dramatisk himmel over Drøbak

Foto: Kow d.e. 30102011 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Stadium 1: Når den går ned, forgyller sola himmelen rundt seg og farger deler av de blågrå skyene rosa.

Stadium 2: Noen minutter senere velger den dristigere på paletten og tyr til sterkere virkemidler for å skape en enda mer dramatisk stemning. Varsel om jordens undergang, ville sikkert våre fjerne forfedre sagt.

Stadium 3: Mørket kommer for alvor sigende, men de dramatisk fargene holder fortsatt stand en stund før alt blir svart. Det fantastiske fargespillet er i ferd med å bli avsluttet. For denne gang.

Naturen har mange opplevelser å by på.
Det mest spektakulære på våre kanter, er fargespillet ved solnedgang.
Når sola farger himmelen gyllen og de siste solstrålene over horisonten brytes i skyenes vanndråper og gir vesthimmelen et drag av dramatiske rødtoner.
Et fantastisk flott syn.
En skjønnhetsopplevelse for det moderne menneske som ikke dikter overnaturlige varsler inn i naturfenomenene, men har kunnskap og innsikt nok til å glede seg over slike overdådige naturfenomener.
Uten å bli skremt.
For våre fjerne forfedre ville nok saken, fortont seg annerledes.
Blod fra kampen mellom guder og jotner, ville de nok ment. Og dermed varsel om Ragnarok - jordens undergang.
Men så dramatisk er det nok ikke.
Men avgjort spektakulært.
Og vakkert.

Tilia Pallida rundt Bankløkka

Foto: Kow d.e. 27082009 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Politikerne i det nå avgåtte kommunestyret vedtok å hogge ned alle trærne i den staselige, miljøvennlige alléen mellom Bankløkka og Kirkegata. Nå har de vedtatt å plante nye. Da trærne ble felt, omfattet ordet "alléen" alle trærne rundt Bankløkka. Nå skal det bli spennende å se om begrepet innebærer gjenplanting på alle de stedene hvor det før var trær.

Formannskapet har bestemt seg.
Det skal plantes ny allé mellom Kirkegata og Bankløkka.
Tilia Pallida skal erstatte de friske og de syke trærne som ble hogd ned i sommer.

Parklind
Tilia Pallida - eller Pallida Lind på norsk - kalles gjerne parklind fordi dette treslaget er regelmessig og slankt og derfor ofte brukes i parker og som kanttrær langs gater og veger.
Arten er opprett og hurtigvoksende med bred og regelmessig, pyramideformet krone, forteller faglitteraturen.

25 meter høyt
Tilia Pallida er ikke noe småtre.
Det kan bli omlag 25 m høyt.
Det tåler imidlertid kraftig beskjæring.
Dette gjør det mulig å holde alléen i en rimelig høyde samt å gi den et preg av velpleid, frisert helhet.

Motstandsdyktig
I følge ekspertisen og faglitteraturen er Tilia Pallida - altså parklind -relativt motstandsdyktig mot sykdommer.
Selv om treet ofte smittes av bakteriesykdommer.
La oss forøvrig håpe at treet tåler eksos, vegsalt og annet som det kan bli konfrontert med under urbane forhold som i Kirkegata - og ikke minst på Bankløkka.
Jo, yngre trærne er, desto mer ømtålelige pleier de å være.
Derfor er det ikke bare bare å plante ungt og nytt.
Arten tåler f. eks. ikke sterk vind.
Noe det jo unektelig er en del av i Drøbak.

Varm og dyp jord
Parklind trives best på en lys vokseplass med varm og dyp jord.
Jorda - slik den ligger i bedet rundt Bankløkka i dag - er neppe den beste.
Vil man ha de nye trærne til å vokse og trives, bør det nok radikal jordforbedring til - dypt ned i bakken.
Så gjenstår det å se hvordan de nye trærne liker å få røttene kuttet og uroet når stien i alléen graves opp for at man skal komme til ledningene og rørene som befinner seg i bakken kloss inntil trærne.
De store trærne som så meningsløst ble kuttet ned, hadde et rotsystem som tålte at noen røtter sluttet å hente vann og næring.
Om de nye, yngre - og dermed langt mer ømtålelige - trærne tåler dette, blir spennende å se.
Men med den ekspertisen som kommunen konsulterer, er vel alt dette ivaretatt.
Eller?

Våte cruiseturister i Drøbak

Foto: Kow d.e. 27082011 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Tynnkledde turister uten regntøy trodde formodentlig at det var en sommerlig idyll de skulle besøke, men dessverre strømmet regnet ned i strie strømmer.

Guiden gikk foran med blå paraply, og turistene hastet mot julehuset hvor de forhåpentlig fant både tak over hodet, varme og julegaver til kjente og kjære.

Først ser cruise-turistene Drøbak fra fjorden.
Så setter de seg i busser i hovedstaden for å se sol- og sommerbyen på nært hold.
Busslast på busslast bringer turister fra hele verden til idyllen - hele sommeren.
Men ikke alle er heldige med været og får like mye ut av oppholdet.
Sist lørdag regnet det fra åpen himmel.
Men turistene kom.
Og ble møtt av kystby som regnet gjorde så utrivelig som vel mulig.
Bortsett fra noen lokale politikere og en standhaftig frimarkedsrepresentant som stod ensomme og hutrende under tak i bodene sine, var gatene og torget mennesketomme.
Lokalbefolkningen var ikke å se.
Guiden snakket kort og fort under sin blå paraply for ikke å gjøre oppholdet i regnet lenger enn nødvendig, og de tynnkledde turistene som nok ikke hadde trodd at de skulle få bruk for paraplyer og regnkapper i sommerbyen, fulgte skyndsomt etter mot dørene i julehuset for å komme under tak.
Og innendørs - for å få varme i kalde kropper.
For varmen utendørs var borte med sola.
Riktig hustrig var det.
Da jeg gikk gjennom Badehusgata luktet det umiskjennelig av vedfyring.
Så de innfødte satt nok hjemme og koste seg foran ovnen denne tidlige, våte og kalde høstlørdagen.
Mens turistene travet i samlet flokk gjennom et Drøbak som viste seg fra sin aller mest ugjestmilde side.

Jakten på tussilago farfara

Foto: Kow d.e. 25032011 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Hestehoven (tussilago farfara) lar vente på seg, men i sørhellinga på Skorkeberg hilser den våren .

Det er noe eget med vårens første hestehov.
Den er det primære vårtegnet.
Men hvor blir det av den i år?
Vårtegnene dukker opp. Det ene etter det andre. Nå kan det ikke lenger være tvil: Våren er i anmarsj.
Men hvor er hestehoven?

Lang tur
I dag gikk jeg en lang tur og jaktet på det solgule vårtegnet. Som det pleier å være legio av i sør- og vestvendte hellinger.
Jeg startet på Heer, gikk ned Bergsvea, spaserte Belsjøveien til Seiersten, tok gangvegen opp til "7-eleven", gikk så Sogstiveien bort til "Innselingen", for deretter å gå opp Ekesvingen, bort Ekeveien og hjem til Skorkebergåsen.
Uten å se en eneste hestehov.

Ikke en eneste hestehov
Og det skyldes ikke at jeg ikke lette.
Hele vegen studerte jeg de bare vegkantene. Nøye. På jakt etter påskegule blomster - eller i det minste knopper.
Der det var tørket ordentlig opp, og sola åpenbart forlengst hadde smeltet snøen og bakken var god og varm, sparket jeg i det visne gresset og lette ekstra nøye.
Men ingen var å se.
Ikke antydning til hestehov noe sted.

Hjemme derimot...
Da jeg svingte inn i gården hjemme, skjedde underet.
I den sørvendte skråningen på oversiden av innkjørselen - der snøen måtte gi tapt for noen dager siden, lyste våren i mot meg.
Der hadde en hestehov med flere blomster foldet seg ut mot sola.

Den første for oss
Det er sikkert noen som har funnet hestehov tidligere enn meg. Også i Frogn. Selv om jeg ikke har sett det kunngjort i lokalpressen.
Som pleier å være flink til å få med seg sånt.
Men for oss er dette vårens første.
Snøen ligger fortsatt dyp - og framfor alt hard - over det meste av hagen, smeltingen går sakte. Men noen bare flekker er det da å sette spaden i.
Nå - når hestehoven er på plass - kan våronna begynne.

Flere trær felt i Drøbak

Foto: Kow d.e. 11102010 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Her er fine emner til fuglekasser og litt av hvert annet, sier Bjørn Jensen fra kommunens tekniske etat. Han gjør jobben når et tre på kommunal grunn skal i bakken. Og dette treet var det ikke håp for. Stubben står igjen på baksiden av gjerdet.

Felte trær fraktes bort. Også bjørk som ser både frisk og massiv ut, når sant skal sies. De mest interessante elementene ligger imidlertid igjen. Foreløpig.



At dette treet ikke lenger hadde "livets rett", kan selv vi treelskerne forstå. ". Men må så fine elementer ende som ved i ovnen? Den som ikke er redd for det utradisjonelle, ser her straks i likhet med Bjørn Jensen, potensielle fuglekasser. Og "blomstepotter" og potteskjulere til hagen. Og har man ekstra frodig fantasi, finner man sikkert andre muligheter og bruksområder også.


Her f. eks. er jo fuglekassene så å si ferdige. De mangler bare tak og gulv og entrehull. En smal sak å lage for litt fingernemme.

Stadig flere trær i Drøbak sentrum må i bakken.
Noen fordi de utgjør en fare for omgivelsene.
Andre fordi noen prioriterer andre verdier.

Gammel tre i bakken
Det gamle treet mellom Drøbak gamle skole, hvor biblioteket holder til, og den gamle kommunegarasjen i Kroketønna hadde ikke kjerneved igjen.
Det var innhult som et rør - med ganske tynne vegger her og der. Det var nok like greit at det ble tatt ned. Før det falt av seg selv. Og kanskje skadet noe eller noen.

Litt av hvert å fortelle
Hvor gammelt treet var, er vanskelig å avgjøre. Men det er ikke usannsynlig at det har sett generasjoner av Drøbakbarn komme og gå til dagens dont bak skolepulten, og vært vitne til glad barnelek i friminutter og aktivitetstimer i den gamle skolegården.
Hvis den grønnmalte benken i hagen kunne fortelle det den hadde sett, fantaserer visekunstneren Otto Nilsen om.
Hvis treet med orkesterplass ved gjerdet til skolegården hadde kunnet, ville det nok også hatt litt av hvert å fortelle.
Men nå er det bare et minne.
Drøbak forandrer stadig ansikt.

Fine emner til litt av hvert
Bjørn Jensen i kommunens Tekniske etat er en av dem som må ta i bruk mottorsaga når kommunale trær skal i bakken.
- I dette tilfellet var det ingen veg utenom, sier han og peker på noen deler av stammen som ikke bare er innhule, men til og med åpne i forkant.
Jensen synes imidlertid at det nesten er for galt at noen av de innhule delene, skal ende som ved. De kan jo f. eks. bli fine fuglekasser.
Det må vi gi ham rett i. Her er forresten emner som fingernemme og fanatsifulle kunne benyttet til litt av hvert.
Om bare folk hadde visst om det, og om de interessante delene hadde fått ligge slik at de som ville, kunne forsyne seg.
Et oppslag på gjerdet om at det bare er å forsyne seg, ville gjort nytten.
Nå blir nok rubbel og bit flammenes rov.
Synd!

Ennå tid for sommerlige opplevelser

Foto: Kow d.e. 04092010 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Ennå gir blomstene i Båthavna en følelse av sommer, men snart settes urnene i skjul og "Redaktør Aage Hansens Promenade" vil ligge strippet for sin fargerike prakt. Våte høstdager og dager med snø og kulde vil dempe trafikken i havneområdet til en ny vår og sommer byr på lange, lyse dager, varmende sol og nye planter som skal glede turister og andre bryggeseilere.

Høsten forsøker å skaffe seg overtaket, men ennå gir blomstene i Båthavna oss skjønnhetsopplevelser som vi kan laste ned i minneskuffen og ta med oss inn i en goldere årstid.

Regn og blåst og stadig kortere dager forteller at nok en sommer er på veg inn i historiebøkene.
Høsten har festet grepet.
Kortere dager og lengre og mørkere netter med temperaturer farlig nær frysepunkter, forteller med tydelighet at sommeren er over. For denne gang.
Fortsatt er det blomsterknopper på en rekke planter.
Den store engletrompetplanta i hagen ventet i det lengste med å vise at den har tenkt å blomstre.
Et stort og to mindre blomsteranlegg virker lovende, men vil de rekke å slå ut i blomst før nattekulda kommer for alvor, og plantene må flyttes innendørs?
I gamle Drøbak viser sommerblomstene ingen respekt for høsten selv om den brisker seg med både stormkast og ruskevær.
I Båthavna er det fortsatt sommer.
Når sola kommer og tørker opp etter regnværet og varmer treverket, kan det fortsatt være deilig å slappe av og nyte idyllen på en av benkene med utsikt over fortøyde båter som danser i fortøyningene, eller over fjorden hvor rutebåtene til Danmark og kontinentet, elegante cruiseskip, containerbåter og andre koffardiskip skifter på å haste inn og ut av fjorden og gi bryggevandrerne noe å hvile øyet på.
Det gjelder å forsyne seg med sommerinntrykk før det er for sent.
De kan være gode å ha når "nettene blir lange og kulda setter inn".

Ingen snø her, takk!

Foto: Kow d.e. 27062010 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Føre var. Huseieren på Tamburbakken vil ikke ha snø foran huset sitt.

Årets juli-måned har så langt visstnok vært varmere enn gjennomsnittet.
Men det gjør ikke inntrykk på alle.
Været er labilt, og man har ingen garanti for at vi ikke får ekstremvær. Med snø.
Derfor har en huseier satt opp dette hyggelige, men bestemt avvisende skiltet på husveggen sin i Tamburbakken.
Han - eller kanskje det er en hun - vil ha seg frabedt at noen tømmer eller legger snøen sin på hans eller hennes tomt.
En litt overflødig advarsel nå midt på sommeren, vil du kanskje mene. Men man skal aldri si aldri.
Værgudene er ikke til å stole på.
Så for sikkerhets skyld, la det være sagt: Snøtømming er forbudt foran det vesle, hvite huset på Tamburbakken.
Har du snø du gjerne vil bli kvitt, må du altså finne et annet sted å gjøre av den.

Fotballens nye lekegrind

Foto: Kow d.e. 17062010 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Endelig! Kunstgresset er på plass. Etterarbeidet gjenstår, men så kan kommunens fotballutøvere ta kunstgressbanen i bruk.

Pent arbeid. Den nye kunstgressbanen ligger fint til, skjermet mot vær og vind, og de uomgjengelige inngrepene i naturen gjøres minst mulig synlige ved velformede, kuperte avslutninger som inngår naturlig i miljøet.

Den organiserte fotballen i Frogn har hatt for få tumleplasser.
Det er egentlig et sunnhetstegn.
Stort behov betyr at fotballaktivitetene omfatter mange. Både gutter og jenter. I alle aldersklasser.

Økt kapasitet - og vinteraktiviteter
Behovet for mer plass har vært følbart. Noe DFI har sagt tydelig fra om.
Dessuten har man trengt en plass som kan brukes når kulda setter inn.
Den som har vært på Berger på halvøya nord for oss - og på andre tilsvarende anlegg - og dessuten følger litt med i mediene, har sett hva kunstgress betyr. For barn og unge. Og for nivået på lokalfotballen.
I min ungdom gikk fotballen i dvale når kvikksølvet på gradestokken begynte å krympe. I dag er fotball en helårsidrett.
Den virkeligheten kan ikke Frogn se bort fra eller melde seg ut av. Uansett hva "trekramarna" måtte finne på å påstå.

Idrettspark
Etter mye om og men, protester og obstruksjon ligger nå kunstgressbanen der. Nesten ferdig.
Ikke som et skjemmende sår i naturen, men som et parkmessig bearbeidet område for idrettslig aktivitet. I nær kontakt med naturen. En idrettspark. I ordets beste betydning.
Og skulle du av debatten ha fått det inntrykket at banen ligger så å si i vannkanten ved Oppegårdstjernet, vil du måtte revidere din oppfatning. Det blir neppe nødvendig å hente ballen med båt.
Jeg våger glatt den påstand at banen og arealene omkring, ikke har tatt friluftsmulighetene eller friluftsgleden fra noen. Verken til lands eller vanns.
Jeg er fristet til å si: Rekk opp handa den som noen gang tidligere har vært i dette skogsområdet.
Det resulterer neppe i en skog av armer. Dette er ikke et område Frognfolk flest har brukt. Verken til turgåing, bærplukking eller andre friluftsaktiviteter.
Når aktivitetene kommer i gang, vil fotballinteresserte - og andre friluftsinteresserte - få et nytt påskudd til å komme seg ut av sofaen. Og til å bli kjent med området rundt kunstgressbanen.
Som ikke er ødelagt.
Men har fått en ny attraksjon som både små og store vil ha glede og nytte av.
Og for den videregående skolen som har fått den "vegg i vegg", må banen være som et eldorado.

Mye snø skal bort før våren kan komme

Foto: Kow d.e. 03042010 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Øverst: Ved Drøbak City ligger det masse snø som skal tine før våren tar over.

Nederst: Snøbarrieren på gangvegen trekker seg langsomt tilbake.

Sola og varmen har mye de skal ha utrettet før våren kan gjøre sin entré.

Tonnevis med møkkete snø og is skal tines.

Mest der hvor iherdige traktorer og andre motoriserte brøyteredskaper har skuffet snøen sammen, selvfølgelig.

Men også snøen i skyggefulle bakkehell tar seg den tiden den trenger før den blir til livgivende vann for vekster som venter på å våkne fra vinterdvalen og møte vårsola med grønne skudd og knopper.

Ja, til og med på plener og gressbakker, utsatt for sol og regn og vind og plussgrader, holder snøen stand. Mange steder.

Våren er derfor neppe rett rundt hjørnet.

Hvis noen i overdrevet optimisme skulle tro det.

Selv om hestehoven overmodig har stukket sine påskegule hoder opp av leira, og krokus og snøklokker blomstrer i solveggen til glede for utålmodige som venter på våren, og hilser alle vårtegn - selv de dumdristige som overser faren for fortsatte frostnetter - med entusiasme.

Noen få dager til nå, så er vi midt i april.

Men det tar ikke snøen hensyn til. I år.

Den tar den tiden den tar.

Det viser snøhaugene ved Drøbak City med all tydelighet.

Så våren får vi vente på.

Enda et par uker.

Minst.

Egne naturlover

Foto: Kow d.e. 12022010 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Holder Universitetet seg med egne naturlover?

Man skulle tro at nettopp Universitetet ville følge naturlovene. Og ha respekt for naturvitenskapen.

Men se hva som skjer på Tollboden som Universitetet eier.

Der henger istappene tilnærmet horisontalt.

Andre steder renner vannet rett ned. Og istappene blir der etter.

Men i universitetskretser har de øyensynlig sine egne lover.

Hva forklaringen kan være på dette usedvanlige fenomenet?

Min teori er klar: Trekken fra sjøen har presset vanndråpene i østlig retning, altså ut fra veggen, hvor de har frosset og dannet den egenartede istappen.

Bare tull?

Er det en annen forklaring?

Ja vel. Bare kom med den.

Jeg er lutter øre og åpen for all ny kunnskap.