Lehman-huset forfaller, men kommunen ser en annen veg

 

Foto: Kow d. e. 26092013©
Klikk på bildene for å se større versjon

Denne 122 år gamle perlen av et sveitserhus i Drøbaks vernesone står tomt og forfaller. Frogn kommune lar det skje.

 

Lehman-huset er usedvanlig vakkert og vel verdt å ta vare på.

Bare en skrøpelig hekk skiller huset fra trafikken til og fra Lehman-brygga. Hvordan virker tungtrafikken på det gamle, ubebodde huset?

Vinduene er nedgrodd av skitt, men går man nær nok får man et blikk inn det en gang så staselige huset.

Det er boplikt i gamle Drøbak.
Det er det ingen som bryr seg om.
Ikke de som eier hus som de ønsker skal forfalle.
Og ikke kommunen.

Ved Lehman-brygga ligger et praktfullt sveitserhus som rommer mye Drøbak-historie.
Det ble, så vidt vites, bygd for familien Lehman i 1894.
Det har stått tomt i mange år.
Ingen bor der, og ingen holder det ved like.
Det forfaller stadig mer - år for år.

Når kommunen har vedtatt boplikt, er det fordi Drøbak ikke skal bli en "spøkelsesby", og for å sikre at hus blir vedlikeholdt og ikke forfaller til rønner.
Man skulle derfor tro at det ville være i kommunens interesse å føre tilsyn med at boplikten overholdes.
Men ikke i Frogn.
Der lukker administrasjonen øynene og later som ingen ting.
4. juli opplyste Amta at byggesakskontoret i kommunen ikke har nok ressurser til å føre kontroll med at boplikten overholdes.

Huseierne kan derfor glatt overse det politikerne har bestemt.
Og politikerne selv lukker øynene og vender det døve øret til når de blir gjort oppmerksom på at enkelte huseiere bryter kommunale bestemmelser med velberådd hu.
Andre steder ville politikerne krevd respekt for politiske vedtak og gjeldende bestemmelser.
Men ikke i Frogn.
Der lar man det bare skure.

Det er eiendomsseskapet til Thon som eier Lehman-huset.
Det skal bruke huset.
Sier det.
Til Amta opplyser selskapet at huset skal brukes som anleggskontor.
Formodentlig når byggevirksomheten på Lehman-brygga kommer i gang.
Samtidig sier Thon-selskapet til avisa at huset skal restaureres.
Trolig til høsten.

Huset skal bebos igjen, lover eierne.
Men om Thon selger huset eller beholder det, er uvisst.

Reven sørger alltid for at hiet har flere utganger.

I Frogn følger ikke administrasjonen opp kommunale vedtak.
Og i kommunestyret fins det ingen partier og ingen politikere med tilstrekkelig ryggrad til at de tør å ta tak i saken.
Så i Frogn kan eiendomsbesittere som ser seg tjent med det, overse kommunale vedtak og bestemmelser så mye og så lenge de vil.
For her koster obstruksjonen ingen ting.
I alle fall ikke hvis du er stor og mektig.

Den røde hane galte i Drøbak

Foto: Kow d. e. 08112015©
Klikk på bildene for å se større versjon

Storgata sperret. Brannvesenet i arbeid. Trass i iherdig innsats kunne ikke telegrafbygningen reddes. Den er etter alt å dømme totalskadet. Restene må med all sannsynlighet rives.

Brannvesenet hindret spredning til de andre trehusene i Storgata. Et lysglimt på en mørk dag.

Trehusbebyggelsen i Drøbak er unik. Både det enkelte hus, og miljøet som helhet. Telegrafbygningen var en sentral del av dette miljøet.

Brannen er slukket. Etterslukning fra lufta hindrer forhåpentlig ulming og  oppflamming som kan sette de omliggende bygningene i fare.

Så skjedde altså det som absolutt ikke måtte skje.
Men som vil alle var redde for.
Det oppstod brann i trehusbebyggelsen i Drøbak.
Den ærverdige telegrafbygningen i Storgata ble flammenes rov.

På mirakuløst vis ble brannen begrenset slik at den ikke spredde seg til den øvrige, verneverdige trehusbebyggelsen.
Til og med de nærmeste nabobygningene ser ut til å ha sluppet unna flammehavet og heten uten nevneverdige skader.
Det er nærmest mirakuløst.
Bilder fra brannens mest intense øyeblikk viser at flammene sto høyt, og at gnistregnet fra den tørre trebygningen var betydelig.
Brannvesenet må ha gjort en imponerende jobb for å redde Drøbak fra enda større ødeleggelser.
Det er vi glade - og takknemlige - for.

Men takknemligheten over at det ikke gikk enda verre, hindrer ikke at vi som elsker denne rare, vesle "sørlandsbyen", sitter igjen med et uerstattelig tap.
Og en frykt for at noen skal benytte sjansen til å skaffe oss en mur- eller glass-kasse av moderne snitt på nakken, når brannruinen skal erstattes med nye bebyggelse.
Drøbaks karakter og egenart består ikke bare av den enkelte verneverdige bygning, men av miljøet de til sammen utgjør.
Det er dette folk kommer langveis fra for å oppleve.
Butikker legges ned.
De tilrettelagte opplevelsene glimrer med sitt fravær.
Tilbudet blir stadig mindre.
Men folk kommer likevel.
For å oppleve miljøet - og idyllen.
La oss derfor beholde hodet kaldt i skuffelsens og sorgens stund.

På tomta etter telegrafbygget bør det komme en replika av det som var, og som flammene så grådig og hensynsløst tok fra oss, den 8. november 2015!
La oss få tilbake telegrafbygningen!

Garnbombe på stubben

Foto: Kow d.e. 16062015 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Noen har forbarmet seg over stubben etter asketreet som stod foran Drøbak kirke, og utstyrt den med et strikket skjerf.

Stubben etter det store gamle asketreet som stod foran Drøbak kirke, er ikke frest bort.
Kanskje har kommunens grønne etat ikke hatt tid.
Eller kanskje syns den at det er greit at stubben blir stående - i alle fall en stund - slik at folk kan se at treet var råttent inni.
Ikke mye riktignok, men nok til å skremme personer uten særlig kunnskap om trær, men med velutviklet fantasi og rikelig sans for drama.
Hysterikerne syns det er bra at treet ble felt før det falt over kirken eller personer.

Hvor stor faren for vindfall var, kan nå enhver gjøre seg opp en mening om.
Skulle alle gamle trær med råte i margen felles, ville det ikke bli mange trær igjen i parker og alléer.
Hule eiketrær ville skeptikerne vel knapt våget å passere av frykt for å få dem i hodet.

Det gamle, majestetiske asketreet foran kirken var neppe farlig for noen som helst.
Men det var erklært sykt.
Av ekspertisen.
Det er en diagnose jeg ikke kan bestride.

Om det var så sykt at det måtte feles, er en annen sak.
Treet hadde bevislig grønt løv.
Har dødssyke asketrær det?

Gamle trær er kultur.
Nå er treet som har voktet Drøbak kirke i halvannet hundre år eller mer, borte.
Men stubben står igjen og forteller sin historie - om et langt liv, og begynnende aldring og forfall.
Godt at noen føler omsorg for kjempen som trass i langvarig motstand motvillig måtte i bakken.

Nå er spørsmålet hvor lenge garnbombernes strikketøy får kle stubben.
Garnbombing er tilsynelatende lite populært i Drøbak.
Nesten like upopulært som majestetiske, gamle trær.

Treet som ikke ville dø

Foto: Enerett Kay Olav Winther d.e.
Klikk på bildene for å se større versjon.

Det mer enn 100 år gamle asketreet foran Drøbak kirke, er kvistet og gjort klart til felling.

Treet står nær kirkeveggen og kloss opptil gjerdet rundt hagen til Drøbak Hospital. Det gjelder derfor å påse at treet faller riktig veg. Her bestemmes fallretningen.

Motorsaga har gjort jobben sin og hjullasteren dytter, men treet stritter i mot.

Flere omganger med motorsaga må til, men treet gir seg ikke. Inne i treet støter saga på metall. Treet har kapslet inn og omsluttet en gjerdestolpe. Metallstolpen ødelegger motorsagkjeden. Ny kjede må hentes. Det gjenstridige treet får en utsettelse.

Men så: Med nytt kjede, ytterligere omganger med motorsaga og iherdig dytting med hjullasteren begynner treet å gi etter.

Plutselig gir treet opp og luter mot bakken. Hjullasteren fortsetter å dytte.

 

Og så gir det om lag 150 år gamle treet opp og faller hjelpeløst mot bakken. Tilskuerne til dramaet, og de som er inne i Hospitalet, opplever treets møte med bakken som et jordskjelv.

Her ligger den beseirede kjempen. Drøbak sentrum er blitt nok et historisk tre fattigere.

Så snart treet er over ende, og faren er over, trekker interesserte tilskuere mot stubben for å telle årringer - og for å undersøke om treet var så sykt og råttent som det blir hevdet. Løvet er friskt og grønt!

For et uøvd øye ser veden rimelig frisk ut. Var det absolutt nødvendig å felle dette treet, eller kunne det vært reddet for flere 10-år framover ved årlig beskjæring og kyndig pleie?

Klikk på bildet og se om du kan telle årringene.

Gamle trær blir ofte råtne inni uten at de må felles av den grunn. Ble dette treet dødsdømt uten grunn? Det kostet mye strev å få det i bakken. At det skulle falle av seg selv, virker  usannsynlig. I forkant av stubben ses den inngrodde gjerdestolpen som ødela kommunens motorsag .

Ask er selve livstreet i norrøn mytologi.
I førkristen tid mente nordmenn at de første menneskene var Ask og Embla.
Asketreet er derfor et ikke hvilket som helst tre i norsk historie.
Det har stor symboleffekt.
I nærmere 150 år har det stått et asketre foran Drøbak kirke.
Det står der ikke lenger.
I går gikk det i bakken.

Felling
Trepleie er tilsynelatende et ukjent begrep i Frogn kommune.
Det eneste tiltaket kommunen tyr til når et tre skranter eller mister greiner, er felling.
Det mektige, symboltunge asketreet måtte ned fordi det var sykt, hevder kommunen som har konsultert Trepleiegruppa i Park og Idrettsetaten i Oslo kommune.
Det er arborist Erik Solfjeld som har avsagt dødsdommen.
Man kunne ikke ta sjansen på at personer eller eiendom skulle bli skadet av grener som faller ned, blir det forklart.

Uhelbredelig sykt?
Sikkerhet er viktig.
Man skal ikke gamble med folks sikkerhet.
Og foran kirken og ved inngangen til Badeparken, ferdes det mange mennesker.
Man skulle imidlertid tro at  årvåkenhet og vanlig trepleie over tid ville redusere faren for ulykker forårsaket av fallende greiner av noen størrelse.
Men hvis treet var uhelbredelig sykt, forstår man at dets levedager var talte.
Men var det så akutt og uhelbredelig sykt at det måtte i bakken?
Hva slags sykdom led det av?
Det nyutsprungne løvet i trekrona var grønt.
Ville et dødssykt tre hatt krefter til å bære fram friskt, grønt løv?
Jeg har skrevet til kommunen og bedt om å få vite hvor jeg finner tilstandsrapporten fra arboristen?
Den kommer jeg tilbake til når jeg har lest den.

Skjulte kirken
For noen måneder siden skrev en innsender i Amta at de løvrike trærne skjulte kirken.
Han mente at trærne burde bort slik at kirken kunne komme mer til sin rett.
Det mektige 150-årige asketreet, skjuler ikke kirken lenger.
Innsenderen har fått sitt ønske oppfylt.
Taperne er vi som er opptatt av historie og kulturelle sammenhenger.
Og Drøbak - som stadig får fjernet karakteristiske kjennetegn som knytter nåtiden og fortiden sammen.
For hvert monumentalt tre som går i bakken, blir Drøbak fattigere.
Derfor må trærne i Drøbak sentrum pleies.
Kyndig og i tide.
Så slipper vi at flere monumentale trær lider samme skjebne som asketreet foran Drøbak kirke.

Litterært tidsbilde av Oscarsborg og Drøbak

Foto: Kow d.e. 25102013 ©

Klikk på bildet for å se større versjon 

Det er ikke stor litteratur Hjalmar Bømark har skrevet, men interessant lesning for den som er er interessert i Oscarsborg og Drøbak. Boka kan lånes på Biblioteket.

Tilfeldig kom jeg over boka "OSCARSBORG Kanoner, Kanaljer og Kjærlighet" på Frogn bibliotek.
Den er skrevet i løpet av de par  første tiårene etter 2. verdenskrig.
På omslaget står det at den skildrer livet ved en underoffiserskole i 1920-årene.
Det er bare delvis riktig.
Boka handler om fattiggutten Sondre Sagroms slit og strev, og hans nederlag og seire i kampen for å komme bort fra fattigdom og usle kår.
En stor del av handlingen foregår på Borgen - og noe i Drøbak.

Familiekrøniken
For meg er dette dobbelt interessant.
Jeg hadde en onkel som var kadett på underoffiserskolen på Oscarsborg på 20-tallet.
Hans yngre søster - min mor - besøkte ham der.
Jeg er flasket opp med fortellinger om onkel Sverres tid på Oscarsborg og i Drøbak.
Hvis han opplevde noe som tilnærmelsesvis liknet det Hjalmar Bømark skriver om, burde jeg åpenbart - mens det ennå var tid - skaffet meg mer kunnskap om denne delen av familiekrøniken.

"En deilig by"
Bømarks bok er ikke stor litteratur.
For den som bor i Drøbak og har interesse for lokalhistorien, er boka likevel av interesse.
Forfatteren legger ikke skjul på sin begeistring.
"Drøbak er en deilig by, en vakker by, et smil mot kveldsolen," skriver han.
"Og for en ungdom der vokser opp! Det har sin forklaring: Badestrender langs hele byen og det fineste skiterreng innover i Frogn, idrettsplasser og parkanlegg. Damene svømmer som havfruer og har de samme former, bortsett fra fiskehalen."

"Kyklopen"
Bømark leverer nådeløse beskrivelser av kadetter og befal  - og av bipersoner i utkanten av fortellingen.
Og han børster støvet av gammel overtro knyttet til Borgen og til Drøbak.
De mørke gangene og grottene på festningsanlegget på Kaholmen, gav fantasien næring.
Når høstmørket falt på, hørte og "så" kadettene "Kyklopen" - kjempen som drev sin eksersis med Borgens kanoner som han slengte på ryggen som om de skulle være karabiner.
Han kunne skremme den modigste.

Forførerske i gjennomsiktige gevanter
Og han var ikke alene.
To spøkelser til kunne man oppleve i mannssamfunnet der ute.
Den ene var en ung vakker dame som holdt til i vollgrava og i de underjordiske gangene.
Hun svevde omkring kun kledd i et tynt, gjennomsiktig slør.
Hun var av normal størrelse, men passerte gjennom lukkede dører og minimale åpninger.
Soldatene kunne våkne av at hun stod bøyd over dem ferdig til å gi dem et kyss, men når de våknet og grep etter henne, forsvant hun sporløst.
I mørke høstnetter kunne hun vise seg ved midnatt på plassen ved fortet.
Der vinket hun innbydende og prøvde å lokke med seg vaktsoldaten ned i mørket under festningen.
Denne svevende, unge vakre kvinnen skal også ha vist seg ved Villa Parr i Drøbak.

Den sorte dame
Denne forlokkende, svevende damen var ikke den eneste som viste seg i mørke netter på Oscarsborg.
Konkurrenten, "Den sorte dame", holdt til under brua mellom Kaholmene.
På tross av navnet, kunne hun ha ulike farger - til og med lyse gevanter.
Fargen vekslet med årstidene.
"Den sorte dame" gikk ikke, hun beveget seg som en skygge og svevde skrittløst omkring.
Også denne "damen" er "sett" av flere gjennom tidens løp.
På 1890-tallet en gang, påstod en soldat som sovnet på vakt, at han ble hentet av den svevende damen og fraktet til Morgedal hvor han var fra.
Der satte hun seg til å stryke ham gjennom håret og kose med ham slik kjæresten pleide å gjøre.
Da han våknet igjen, var han tilbake på Borgen, men vakta var over.
Generalen hadde patruljert for ham, mens han var "borte".
At det var "Den sorte dame"s  skyld at han hadde sovnet på vakt, var han ikke i tvil om.

Gått av med pensjon?
I tidligere tider ble "Kyklopen" og de svevende damene sett stadig vekk.
Etter at elektrisiteten kom, viste de seg stadig sjeldnere.
I dag er de "gode, gamle Drøbak-spøkelsene" gått av moten.
Kanskje er de gått av med pensjon - uten at nye har trådt inn og overtatt jobben?
Den som vil stifte nærmere bekjentskap med overjordiske som Drøbak-folk og soldater på Borgen, trodde på og levde med, kan ta en tur innom biblioteket og låne Hjalmar Bømarks "OSCARSBORG Kanoner, Kanaljer og Kjærlighet".
Det er som sagt, ikke stor litteratur.
Men - kanskje likevel - et leseverdig stykke littertur fra et Drøbak og et soldatliv på Borgen, som hører den ikke altfor fjerne fortiden til.

Hospitalet pleies

Foto: Kow d.e. 24092013 ©

Klikk på bildet for å se større versjon 

Sammen med kirken representerer Hospitalet Drøbaks historiske røtter. Bygningene må pleies der etter. Nå gjennomgår Hospitalet forhåpentlig en behandling som vil vise oss den praktfulle trebygningen slik vi ønsker at den skal framstå.

Drøbak Hospital er et praktbygg som det bør tas godt vare på.
Det er ikke alltid blitt gjort.
Og det har huset båret merker av.
Nå får hospitalet åpenbart nødvendig pleie.
La oss håpe på at pleien utføres av kyndige hender.
Ikke bare slik at bygningsstilen respekteres, men også slik at de materialene som benyttes, har riktig kvalitet.
Det er heller ikke alltid blitt gjort.
Dugnadsånd er prisverdig.
Og de som gir av sin tid til fellesskapets beste, skal ha takk.
Men bevaringsverdige, historiske bygninger må pleies av profesjonelle.
Selv om det koster en del.
Når den blå innpakningen faller, og bygningstillaset fjernes, håper vi å se et profesjonelt oppusset Drøbak Hospital i all sin prakt.
Et Hospital som står seg mot vær og vind i nye generasjoner framover.
Og som vi kan vise fram med stolthet.

På gjengrodde stier

 Foto: Kow d.e. 17092012 ©
Klikk på bildene for å se større versjon 

Frogn Arbeiderparti ved Rita Hirsum Lystad og Verneforeningen Gamle Drøbak ved Ivar Høivik før avmarsjen mot Drøbaks mange gamle stier som i altfor mange tilfelle er truet av gjengroing eller stengsler.

 Rita Hirsum Lystad orienterer sine medlemmer om bakgrunnen for stivandringen. Stortingsrepresentant Gunvor Eldegard med lyst hår og rød jakke helt til høyre i bildet, følger interessert med.

Styreleder Ivar Høivik, "stifinner" Klaus Bareksten og styremedlem Kari Rosenkilde fra Verneforeningen blir enige om opplegget mens Rajiv Kumar fra Frogn Arbeiderparti lytter interessert.

Det har gått - og går - mange stier på kryss og tvers i Drøbak.
Stiene var flittig benyttede ferdselsårer i en tid da folk var avhengig av å bruke beina for å komme fra sted til sted.
Noen av stiene har tradisjonelt forbundet de ulike delene av Drøbak. Andre har gått til nabokommunene - og områder enda lenger borte.
Gjennom Torkildsbyen gikk f. eks. Poststien sørover til Hvitsten.
Den er nå stedvis "privatisert" slik at den som vil gå den gamle ruta i dag, har problemer med å komme fram uten å måtte forsere fysiske stengsler og krysse "privatiserte" områder.

Lite skjedd på 20 år
For omlag 30 år siden tok Torkildsbyen og Ullerud Vel initiativ til en kartlegging av stier og tråkk i Frogn. Kommunen nedsatte et utvalg for å se på saken, men det førte ikke til konkrete tiltak.
For 20 år siden laget Verneforeningen Gamle Drøbak en oversikt over stiene innenfor verneområdet.
Det initiativet er heller ikke fulgt opp. Lite er skjedd for å åpne, vedlikeholde og merke stier som allmennheten har hevd på å bruke.
Verneforeningen har nå tatt opp arbeidet igjen.
Stiene er gått opp på ny, beskrivelsen av den aktuelle tilstanden er oppdatert, og foreningen har tatt kontakt med de politiske partiene i Frogn for å orientere dem og skape bevissthet om betydningen av at det gamle stisystemet holdes i hevd og ikke forfaller - eller at stiene blir sperret og allmennheten hindret i å komme fram.

Grundig rapport
I går gikk Frogn Arbeiderparti, som første parti,  de gamle stiene i Drøbak sentrum, i Torkildsbyen, på Sogsti og i Brunskogen.
Guider var foruten Ivar Høivik og Kari Rosenkilde fra Verneforeningens styre, Klaus Bareksten som på vegne av Verneforeningen, på ny har gått de gamle stiene og laget en rapport om sine erfaringer.
Det er et solid stykke arbeid som foreligger.
Rapporten viser at kommunen bør engasjere seg før stadig flere av stiene "privatiseres", stenges helt eller delvis, eller rett og slett gror igjen og blir utilgjengelige og ubrukelige.
Stier som ikke brukes - f.eks. fordi publikum har følelse av at de må trå inn på privat grunn for å komme videre - vil raskt gro igjen og forsvinne.
Noe som både vil være et tap for dem som ønsker å gå tur, eller bruker stiene som snarveger - og et tap av lokalhistorie.
Stiene er kultur.

Arbeiderpartiet først
Lederen i Verneforeningen, Ivar Høivik, berømmet Frogn Arbeiderparti fordi partiet som det første hadde takket ja til å gjøre seg grundig kjent med saken.
Han håpet - og regnet med - at de øvrige partiene ville følge etter.
Forhåpentlig blir han ikke skuffet.
Skal kommunepolitikerne få den rette forståelse for utfordringene og for hva som bør gjøres for å redde stisystemet i vernesonen for kommende generasjoner, må de ut i terrenget og se med egne øyne hva det dreier seg om.
Og hvilke tiltak som må settes i verk.

Å sikre stier er vernearbeid
Å sikre stiene for framtiden er et vernetiltak på linje med arbeidet med å verne bygninger og infrastruktur.
Verneforeningen skal ha all mulig ros for det initiativet den har tatt og det arbeidet den har utført.
Nå må kommunen - det vil i første omgang si politikerne - følge opp og gjøre sitt.
Forrige gang Verneforeningen tok opp saken, ble den liggende uløst i 20 år.
Det bør ikke skje denne gangen.
Utviklingen og utbyggingen går sin gang.
Om 20 år vil mange av stiene med all sannsynlighet være borte om ikke noe gjøres nå.

Idyll i Badehusgata

Foto: Kow d.e. 13062012 ©

Klikk på bildet for å se større versjon 

Smått er godt, kunne stå som motto for Badehusgata. Her er et eksempel på de mange skjønnhetsopplevelsene som den maleriske gatestubben har å by på.

I Badehusgata har tiden på sett og vis stått stille.

Der kan man vandre i det Drøbak som engang var.

Små, maleriske boliger har trapp og forhage helt ut i den trange gata hvor bilen mer enn noe annet sted er et fremmedlegeme.

De fleste av dem som bor i Badehusgata, har sans for idyllen og dyrker den.

De tar vare på kvalitetene i det små og nære miljøene med lave hus, vinduer med sprosser og blomster over alt hvor det er mulig å finne plass til litt jord og noen planter.

Noen benytter uthustaket og noen eksellerer i krukker og kar.

Badehusgata er selve innbegrepet på fjordidyllen Drøbak.

Så lenge det varer.

For ikke alle vet å sette pris på denne idyllen.

Skal Drøbak være et museum, spør de.

Og vil gjerne forandre på og fornye  dette stykket fortid som lever i beste velgående til glede for de fleste av dem som bor der - og for de av oss som setter pris på slike immaterielle verdier som miljøet i Badehusgata representerer.

Jevnlig sørger jeg - og mange med meg - for å legge turen gjennom gatestubben mellom Carlsebakken og Gjestehavna.

Det stimulerer vår estetiske sans og gir ro i sinnet.

La oss håpe at det kan fortsette slik.

Barnas Dag på Follo Museum

Foto: Kow d.e. 10062012 ©

Klikk på bildene for å se større versjon 

Mange fant vegen til Follo Museum på Barnas Dag i går. Dyrekjære barn sørget for at kaninene i buret til venstre i bildet, slapp å gå sultne.

Trolsk stemning i eventyrrommet hvor store og små kunne beundre figurer fra eventyrenes verden.

Mina (t.v.), Marie, Tim og Marius  har tatt plass i hesteskyssen. Kusken Vigdis sjekker at alt går riktig og trygt for seg.

Den adstadige 18 år gamle fjordingen Carina venter tålmodig mens passasjerene finner sin plass. Kusk er Vigdis Neby fra Løktås gård i Vestby. Vigdis eier hesten, og er ute på sitt første kjøreoppdrag på egen hånd. Mamma, i bunad, er stolt og fornøyd.

Marie, i orange bukser, er sakkyndig og svarer på spørsmål fra Marie, i blå genser. Eksperten Marie vegleder og sørger for at de ivrige amatørarkeologene får vite hva slags "klenodier" de har vasket fram.

Før regnet kom og la en demper på stemningen, koste små og store seg i det grønne mellom de ærverdige og maleriske bygningene.

Så lenge det var opphold gikk dansen over tilje til fengende levende folkemusikk.

Mange ville ha seg en en kopp kaffe, en bit mat eller en tallerken rømmegrøt. Det var stadig kø ved matutsalget.


Barnas Dag ved Follo Museum er i ferd med å bli ikke bare en tradisjon, men en institusjon.
Stadig flere familier trekker til museet for å gi barna mulighet til å delta i lærerike og morsomme aktiviteter inne i og mellom de maleriske museumsbygningene.
I går var det riktig mange til stede - trass i gråvær og mørke truende skyer i sig inn over Frogn.
Og værgudene fornektet seg ikke.
Mens ungene var på det mest aktive, og de voksne slappet av i det grønne, lot de regnet strømme og legge en demper på entusiasmen og aktivitetene.
Heldigvis varte ikke regnværet lenge.
Men lenge nok til at en del sa takk for seg og vendte nesa hjemover.

Sånn var det da
Det er viktig at den oppvoksende slekt lærer at det fins en fortid, og at ikke alt alltid har vært slik det er i dag.
Follo museum er et fantastisk anlegg og en utmerket pedagogisk ramme for barnas møte med fortiden.
Både med hardt arbeid som klesvask med vaskebrett og balje, arbeidsteknikker som saging og spikking, tidsfordriv som å gå på stylter, kjøring med hest og vogn, mating av dyr, utvasking av jord som skjuler spor fra svundne tider og laging og servering av mat som ikke kommer fra frysedisken i kjøpesenteret.
På dette unike anlegget bør det stadig være aktiviteter som presenterer fortiden for stadig nye generasjoner.

Inngangspenger
I går kostet det 50 kroner per person å komme inn.
Også barn ned til tre år måtte det betales for.
50 kroner er ikke all verden og museet trenger penger.
Likevel lurer jeg på om ikke inngangspengene avholder noen fra å møte opp.
Er man en familie på tre barn og to voksne må man ut med 250 kroner.
Om opplevelsen som venter, er verdt pengene, vet man ikke før man er kommet inn.
Trolig vil noen tenke at det fins andre måter å bruke 250 kroner på.
Museet er - og skal være! - en misjonerende formidlerinstitusjon med et pedagogisk oppdrag.
Det bør gjøre om ikke alt, så i alle fall svært mye, for å få folk - og spesielt barn - i tale.
Kjennskap skaper vennskap!
Mitt råd er derfor at man i framtiden sløyfer inngangspengene for å lokke flest mulig og venne dem til å bruke museet som arena for læring og opplevelse.
Hyppig bruk og stort oppmøte vil befeste museets plass i Follos "kulturlandskap" og i innbyggernes bevissthet.
I det lange løp vil en slik "investering" kanskje til og med lønne seg økonomisk.

Mat i mange varianter på torget

Foto: Kow d.e. 02062012 ©

Klikk på bildene for å se større versjon 

Torget fungerte som "storkjøkken", spiseplass og møteplass under matfestivalen lørdag. Været var fint og stemningen høy.

Det er 50 år siden kommunene Drøbak og Frogn slo seg sammen og tok "familienavnet" Frogn. "Gullbryllupet" feires hele 2012 til ende. Også den årlige matfestivalen blir "bokført" som en del av feiringen i "jubileumskommunen".

Mange falt for fristelsen og kjøpte seg en - eller flere - av de mange innbydende eksotiske rettene med røtter i matkultur og tradisjoner fra de fjerneste deler av verden.

Maten gikk unna i upåklagelig fart, og det minket raskt i grytene.

En ungdommelig saksofongruppe fra Latvia gledet Frogn-folk og gjester med liflige toner.

Torget var som en stor utendørsrestaurant lørdag formiddag.
Matentusiaster og kokekyndige fra de forskjelligste kanter av verden hadde kokt og stekt og gjort seg flid, og kunne friste matglade Drøbak-folk og mer langvegsfarende gjester med matretter fra helt andre matkulturer enn dem vi har utviklet her på berget.
Her var det lite kjøttkaker i brun saus.
Det duftet liflig av orientalske og søreuropeiske råvarer og kjøkkentradisjoner, og mange lot seg friste til å ta fram lommeboka etter hvert som duftene økte matlysten og viljen ikke kunne motstå synsinntrykkene av lekre og spennende matretter fra fremmedartede og eksotiske kjøkken med fargerike og smakssterke ingredienser i grytene.
Midt på torget var det avsatt plass til de som ville sitte ned og spise, men mange fant det like greit å balansere papptallerkener og plastikkbestikk mens de ruslet rundt mellom bodene og så på herlighetene eller innledet en passiar med kjente.
Det blåste litt, og det var kjølig i skyggen, ellers var været bra.
Regnet holdt seg borte, og sola fant det rett som det var for godt å kikke innom.
Meteorologene mente at det kunne bli regn, men været var så avgjort på arrangørens side.
Og bra var det, for å sitte kalde og våte mellom boder på et glissent besøkt torg, er ikke mye å trakte etter.
Nå fikk vi i stedet oppleve fint arrangement med yrende liv på et solfylt torg.
M.a.o.: Drøbak på sitt mest drøbakske!

Skal verneverdige trær i bakken?

Foto: Kow d.e. 26112011 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Skal dette praktfulle eiketreet i Ekeveien felles for å gi plass til et bolighus?

Eiketrærne i Ekeveien/Ekesvingen utgjør en "eikeskog" som sikrer biologisk mangfold og et unikt grønt miljø.

Slik ser det majestetiske treet ut med den aktuelle tomta og den nye nabobebyggelsen i bakgrunnen.

Frogn har noen majestetiske trær som det er verdt å ta vare på.
De er praktfulle å se til, og de har en anselig alder.
De bør derfor bevares som del av vår historie og tradisjon og som viktige estetiske innslag og miljøelementer i våre nære omgivelser.
Og for å opprettholde et rikt biologisk mangfold.
Et tre er altså ikke uten videre bare et tre.
Trær som asketreet på Heer, Sogsti-eika og eiketrærne i Ekeveien/Ekesvingen er miljøelementer som ikke bare bør bevares, men pleies med omhu.

"Vernet" tidligere
Tidligere generasjoner har innsett verdien av eiketrærne i Ekeveien/Ekesvingen.
I alle fall ett av de omstridte eiketrærne står - så vidt jeg vet - egentlig på et område som er regulert til kjøreveg.
Da Ekeveien tidligere ble utvidet, lot man være å utvide vegen der de store eiketrærne står, for ikke å skade dem.
Hvordan et tre som er en del av regulert veg, samtidig kan være del av en regulert byggetomt, trenger en oppklaring.
Å tillate felling av et eller flere av trærne - slik mindretallet i kommunestyret går inn for - ville være å lukke øynene for et vernebehov som man tidligere har innsett og tatt konsekvensen av ved ikke å utvide vegen på stedet.

400 år gammel "huleik"?
Det er mulig at det største av de omstridte trærne er 400 år gammelt slik noen mener.
Den eksakte alderen er ikke viktig.
Om det kan defineres som huleik, er heller ikke avgjørende.
De store eiketrærne på stedet har i generasjoner preget og prydet området der de står.
Det er ikke uten grunn av vegene som passerer trærne heter Ekeveien og Ekesvingen.
Trærne er den dominerende miljøfaktoren i området.
Å fjerne et eller flere av dem, vil være å endre miljøets egenart og redusere dets historiske verdi.
Samspill med omgivelsene
Kommunestyret har med 16 mot 15 stemmer avvist tomteierens søknad om byggetillatelse Mindretallet mener åpenbart at bestemmelsen at ny bebyggelse skal samspille med omgivelsene - dvs. at ny bebyggelse skal tilpasses omgivelsene og ikke omvendt - ikke er verdt å legge vekt på.
Mindretallet vil tillate et inngrep som betyr et vesentlig miljømessig tap for nabolaget, lokalmiljøet og kommunen.
Trolig vil en felling dessuten være et brudd på Naturmangfoldloven og på Forskrift for prioriterte arter og utvalgte naturtyper.
Sakkyndige har trukket den konklusjon at det ikke er mulig å beholde det største treet dersom det skal bygges på tomta.
Det betyr at det må nedlegges byggeforbud slik at alle de tre eikene på eiendommen kan bli bevart.

Tre eller hus?
Familien som har kjøpt tomta der de omstridte trærne står, har min sympati.
Den er kommet i et uføre.
Hvis den trumfer sin sak igjennom, blir den stående igjen som en miljøsynder.
Et stempel som det kan ta generasjoner å bli kvitt.
Den beste - og mest allmennyttige - vegen ut av situasjonen, er at familien legger byggeplanene på is og ser seg om etter en annen tomt.

Økonomiske konsekvenser
"Saken får ingen direkte økonomiske konsekvenser for kommunen (unntatt bortfall av gebyr for byggesaksbehandling" heter det i rådmannens saksframstilling til kommunestyret.
Det er en litt for rask - og lettvint - slutning.
Grunneieren har fått lov til å dele fra og sette ut en tomt som kommunen avgjort burde ha sagt nei til.
Han bør holdes skadesløs.
Familien som nå eier tomta, har kjøpt en tomt som den hadde grunn til å tro at den skulle få bygge på.
Den har hatt grunn til å se på reguleringen som et klarsignal.
Den bør også holdes skadesløs.
Kommunen bør gå inn i saken og gjøre opp for uklar saksbehandling.
Men primært bør kommunen gripe inn og kjøpe tomta for å sikre framtiden for et verdifullt naturområde og en grønn lunge for nabolaget og almennheten.
Og for å hindre at en uheldig familie ikke bare skal bli sittende med Svarteper, men også med en helt urimelig utgift til en ubebyggelig tomt.

Oberst Eriksen holder vakt

Foto: Kow d.e. 09042011 © Klikk på bildet for å se større versjon

Oberst Eriksen holder øye med båttrafikken inn og ut av Drøbaksundet.

For 71 år siden tok oberst Eriksen ansvar og sørget for at mannskapene på Oscarsborg stanset det fiendtlige skipet Blücher som var på veg inn Oslofjorden for å bidra til Tysklands okkupasjon av Norge. I dag -71 år senere - er skipstrafikken mellom de to landene heldigvis av fredeligere art. Men oberst Birger Eriksen følger likevel våkent med. I dag fra landsiden, nærmere bestemt i Badeparken, der statuen av ham er plassert slik at han kan skue ut over fjorden mot Oscarsborg hvor han gav sitt betydelige bidrag til Norges krigshistorie.

Stylter, vandringsstaver, soppsuppe og kaker på Museet

Foto: Kow d.e. 05092010 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Dag Guttormsen kokte og serverte soppsuppe og svarte på intrikate spørsmål om sopp.

Anna Nesje solgte lekre kaker og varm kaffe på "Kaffetunet". Mange lot seg friste.

Uteområdet ved Follo Museum er en oase.
Det egner seg både til konserter, teater, håndverkspregede sysler, leker - og andre friluftsaktiviteter.
I går stilte museet utearealene - og et par av sine ansatte - til disposisjon slik at aktiviteter på museumsområdet kunne inngå i den store familiedagen som Frogn kommune arrangerte på Skansen, tvers over vegen.

Sopp
På museet kunne man foruten å spise soppsuppe og kose seg med kaker, sveler og kaffe, gå på stylter og spikke vandringsstaver.
Og få svar på om soppene man hadde plukket, var spiselige.
- Stor pågang av folk som er sendt ned fra Skansen for å få soppene sine kontrollert, Dag Guttormsen?
- Nei.
- Ikke?
- Jeg tror det har vært to stykker her. Eller kanskje tre. Han ene var litt av en ekspert selv, men hadde en sopp han ville diskutere. De fleste har nok fått den hjelpen de trenger av Nyttevekstforeningens damer på Skansen, sier Dag Guttormsen før han jevner og rører i soppsuppa som han med rund hånd serverer til alle som vil smake. Og det er det mange som vil.
Selv holder Guttormsen til daglig til på UMB på Ås. Og forstår seg på sopp. Det får vi håpe at de lokale soppsankerne også gjør.
Etter som de ikke benyttet ekspertisen når den først var tilgjengelig.

Vandringsstaver og gamle høvler
Foruten å nyte soppsuppe på gressbakken mellom gamle vegger på museet, kunne man i går ta den nye samlingen av gammel snekkerredskap i stabburet på museumsområdet i øyesyn. Instruksjonene for dem som skulle spikke vandringsstaver, og guidingen i "snekkerbua" tok Øyvind Larsen seg av. Han jobber på museet og kunne entusiastisk fortelle om en rekke kommende tiltak og begivenheter i museets regi.
Familiedagen i det vakre høstværet i går var en fulltreffer. På begge sider av Belsjøveien.
Og enda er det mye å glede seg til i tiden som kommer.

Julenissen holder til i Drøbak!

At den norske julenissen opprinnelig er fra Frogn og holder til i kommunesenteret Drøbak, kan det ikke være rimelig tvil om. De som stiller spørsmål ved dette ubestridelige historiske og kulturelle faktum - som til og med er vedtatt av kommunestyret; eller var det formannskapet? - må være ute i ufint ærend. Men faktum er nå faktum, samme hva uvitende mennesker måtte finne på å hevde.

Her er beviset. På nært hold. Nissen ferdes så ofte i Drøbaks gater, har så mye å gjøre og er derfor så distré i trafikken, at et eget varselsskilt må til for å be bilistene være oppmerksomme. Og forsiktige.

Savalen, Eigersund og andre mer og mindre bortglemte steder forsøker å markedsføre seg ved å hevde at julenissen holder til hos dem. Eller til og med stammer derfra.

Selvfølgelig er det julenisser på disse stedene. Som alle andre steder i Norge.

Men nissen er fra Drøbak. Det er her han holder til. Og har sine røtter.

Det kan det ikke være rimelig, begrunnet tvil om.

Mykner i desember

Drøbak-nissen er ingen St. Claus. Eller Cola-nisse.

Han - og hun og ungene - er noen små irritable personer som gjør både ugagn og nytte. Men som hvert år utover i desember mykner, blir snille og godhjertet, og bringer gaver til små og store.

Jeg skriver bringer. For nissen lager eller kjøper ikke alt selv. Slik mange feilaktig tror.

I mange tilfelle deler nissefar - eller nissemor! - ut gaver for familiefedre og -mødre som har handlet skjorta av seg. Og tanter og onkler, bestemødre og bestefedre. Som trenger hjelp til å få gavene fram i rette tid. Til rett person.

Sånn er Drøbak-nissen.

Snill når det gjelder. Men ikke i uttrengsmål.

Må "låne" andres ideer

I Drøbak er det jul hele året.

Jul i juli har vi oppfunnet og feiret for lenge siden.

Når andre nå prøver å gjøre dette til sitt tiltak, er det ikke annet enn simpelt epigoneri.

Mangelen på egne ideer skyldes selvfølgelig at drivkreftene på disse stedene er på fremmed grunn. De har ikke et ekte, dypt følt og naturlig forhold til saken.

Derfor må de nøye seg med å plukke ideer - litt herfra og litt derfra.

Men det gjør ikke hjemstedene deres til genuine nissesteder.

Slik Drøbak er.

La det være sagt. Og skrevet. Og slått fast én gang for alle.

Den norske nissen er fra Drøbak.

Punktum.

Fengende lokalhistorie

Foto: Kow d.e. 24062010 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Sommernummeret er - som de fleste andre utgaver av "Pensjonist-nytt" stappfullt av interessant lokalhistorie.

I Drøbak utgis en trykksak med det misvisende navnet "Pensjonist-nytt".

Riktignok utgis den av pensjonister, og innholdet er ganske sikkert av interesse for pensjonister. Men nyheter er det ikke.

Tvert i mot. "Pensjonist-nytt" skriver om fortiden.

Nummer etter nummer inneholder meget lesverdige artikler om Drøbaks og Frogns historie. Både den faktiske, og den opplevde. Tilbakeblikk som lærer oss som bor her i dag, å kjenne de to kommunene som i 1961 ble til én.

"Pensjonist-nytt" leser jeg fra ende til annen. Hver gang.

Det er jeg sikker på at mange gjør. Men de som ennå ikke har nådd "frihetens alder", og får tilsendt trykksaken - eller tilfeldig kommer over den - vet kanskje ikke om dens eksistens i det hele tatt.

Det er i så tilfelle synd. For her kan de lese om fortiden sin. Fortiden til Frogn og Drøbak. Om røttene. Og grunnlaget for den virkeligheten vi lever i.

Hvis Frogn Historielag ikke allerede har tenkt tanken, bør laget sørge for at dets medlemmer - pensjonister eller ikke - får trykksaken. Den vil de utvilsomt ha glede av.

Skolene bør samle på den og bruke den i undervisningen.

Og både barnehager og skoler vil av "Pensjonist-nytt" se hvem de skal innby til å orientere om det Frogn og Drøbak som én gang var.

Slå til før kildene tørker inn.

Hospitalet til kirken?

Foto: Kow d.e. 19032008 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Drøbak Hospital bør ikke reserveres til en avgrenset interessegruppe, men stå til disposisjon for kommunens innbyggere.

Drøbak Hospital er en unik bygning.

Som bør tas vare på.

Men også brukes. Til aktiviteter som er til fellesskapets beste. Men som ikke er av en art som skader bygget og forringer dets verdi som historisk monument.

Overlates til kirken?

Rådmannen er i ferd med å lage en helhetlig - eller i alle fall omfattende - plan for disponeringen og forvaltningen av kommunale eiendommer.

Kan Amta fortelle.

Det er et utmerket tiltak.

Jeg har ikke sett planen, men den skal visstnok - fortsatt i følge Amta - blant flere forslag åpne for at politikerne overlater Hospitalet til kirken.

Det er et særdeles dårlig forslag.

"Menighetshuset"

En gang var det slik at kirken - eller mer presist menigheten i Drøbak - disponerte Hospitalet. Bygget ble av enkelte endog omtalt som "menighetshuset".

Opplevelsen av Hospitalet som et hus hvor menigheten hadde rett til å avvise arrangører og arrangementer med "avvikende meninger", resulterte i at enkelte "ikke-kristelige" ble nektet å holde møter i huset. Altså i diskriminering.

Resultatet var misnøye. Sterk misnøye. Og med god grunn.

Jeg var på den tiden aktiv i kommunepolitikken, satt i styret for Hospitalet og var med på å få forholdene endret.

Ikke et skritt tilbake

Tanken å overlate huset til kirken, er historieløs.

Den tar ikke hensyn til utviklingen. Og erfaringene.

Vi lever i 2010. I et pluralistisk samfunn.

Hvor kirken, andre livssynssammenslutninger og verdslige organisasjoner må leve fredlig side om side. Og under samme tak.

Drøbak Hospital er ingen vigslet bygning. Og skal ikke være det.

Det strider ikke mot den opprinnelige gavens ånd eller bokstav at Drøbak eldresenter holder hus der. Ikke at Humanistisk forbund har møter der heller.

Bare mot menneskelige fordommer.

Huset bør være åpent for alle.

Som oppfører seg som folk og ikke skader bygningen.

Hva bestemte giverne?

Drøbak fikk Hospitalet som gave.

Hva bestemte giverne?

Huset har vært brukt til ymse formål. Etter som samfunnet og behovene har endret seg.

Drøbak Hospital tilhører kommunen. Altså oss alle.

I år 2010 må det brukes ut fra forutsetningene i et moderne, sekulært felleskap.

Hvis de ikke vil yppe til helt unødvendig strid, glemmer både rådmannen og politikerne den famøse tanken at Hospitalet på ny skal stilles til disposisjon for kirken.

Så lett slipper ikke kommunen unna krav om ny arbeidskirke likevel.

Avlat unntar ingen for skjærsilden.