mandag 28. desember 2009

Vakker konsert med innlagt kulturpris


Foto: Kow d.e. 231209 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Et tallrikt, lyttende og høytidsstemt publikum fikk med seg både vakker sang og musikk og utdeling av Frogn kommunes kulturpris i Frogn kirke lille julaften.

Den konserten Kammerkoret Nesodden/Frogn holder i Frogn kirke lille julaften, blir satt pris på.
Selv om mange antakelig burde vært hjemme og lagt siste hånd på juleforberedelsene, prioriterer de vakker musikk framfor huslige sysler.
Det kan man forstå.
Publikum praktisk talt strømmer til disse julenattskonsertene som etter hvert er blitt en tradisjon og nødvendighet for mange.
Ja, så mange vil høre dette lokale koret synge under Gunnar Bjerknes-Haugens ledelse, at det må to forestillinger til, og en ordning med gratisbilletter for å holde kontroll på at tallet på tilhørere ikke overtrer det antallet som brannforskriftene setter som maksimum.
Programmet er storslagent - og mangfoldig. Enkle melodiøse julesanger og krevende korverk. Mektig fulltonende korsang og dyktige solister og musikere.
Dirigenten selv - som er "gammel" sølvgutt og åpenbart ikke har glemt sine gamle kunster - framførte "O' helga natt" med både varme og bravur.
Ellers var det både garvede, "proffe" solister, og unge lokale sangere med sommerfugler i magen som framførte sine solopartier på en måte som både de og vi har all grunn til å være fornøyd med.
Alt i alt: En fin musikalsk opplevelse.
De som var til stedet under den første av forestillingene fikk forøvrig med seg et uventet "ekstranummer".
Ordfører Thore Vestby dukket opp og delte ut Frogn kommunes kulturpris.
Prisen gikk til den unge, lokale animasjonskunstneren Victoria Emilie Nordahl.
Som avslutning før utgangen sang kor og tilhørere unisont "Deilig er jorden".
En mektig, stemningsskapende avslutning på en fin konsert som ildsjeler, kor og dirigent har all ære av.

mandag 21. desember 2009

Nisser eller kultur?


Foto: Kow d.e. ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Øverst: Julehuset trekker folk til Drøbak hele året. Det tjener galleriene, butikkene og spisestedene på.

Midten: Drøbak har sin egenverdi, og har alltid hatt det, men nissen har satt Drøbak på kartet for nye grupper av opplevelsessøkende.


Nederst: Gallerieier Vera Olsnes liker ikke "nissekommers". Frogns politikere må imidlertid ikke la seg forlede til å "slå ungen ut med badevannet".


Gallerieier Vera Olsnes synes at det er for mye ”nissekommers” i Drøbak.
Drøbak har vært en kulturby, men er blitt en nisseby, sier hun til ØB.
Hun beklager utviklingen.

Både og
Det dreier seg ikke om enten eller.
Nissegeskjeften har vist seg levedyktig. Så langt.
Jul-hele-året-tanken har slått an. Takket være et godt tilbud. Og god markedsføring.
Ikke p.g.a. promosjon fra politikerne.
Det er ”Julehuset” selv som driver butikken.
En verdifull bieffekt er at Drøbak blir markedsført i inn- og utland.
Noe som kommer næringslivet for øvrig til gode.

Jul og livssyn
Noen mener kanskje at jul- og nissegeskjeften i Drøbak er i overkant verdslig.
At jul som ”burde” være en religiøs begivenhet og opplevelse, er blitt gjenstand for kommersialisering. Og verdsliggjøring.
Det må man få lov til å mene.
Men vi lever i et sekulært samfunn.
De fleste er ikke ”bekjennende kristne”.
For dem er lys- og gavefesten ved vintersolverv mer hygge enn høytid og religiøs hengivelse.
Mer jol enn jul.

Kulturbyen
Galleriene i Drøbak tjener utvilsomt på at byen markedsføres.
Enten det er av Julehuset eller andre.
Når det regner på presten, drypper det på klokker’n.
Så at markedsføringen av ”nissekommersen” også kommer galleriene til gode, er det ingen tvil om.
Galleriene trekker folk som tar en tur innom julehuset og andre forretninger, og folk som kommer for å besøke julehuset, tar en tur innom galleriene.
Hvis de finner det interessant nok.
Og finner fram.

Galleri Vera
Men denne synergieffekten kommer nok først og fremst galleriene i Drøbak sentrum til gode.
Dem kan man ”falle innom”. Og bli begeistret. Eller uberørt. Spontant.
Galleri Vera må man på grunn av beliggenheten, bestemme seg for å besøke.
Dette galleriet appellerer derfor kanskje i høyere grad til de spesielt interesserte.
Ikke til dem som vil ”oppleve Drøbak”, men til dem som vil oppleve kunst.
Det berøres derfor neppe av konkurranse fra ”nissekommersen”. Og får heller ikke samme drahjelp av den generelle markedsføringen som galleriene i sentrum får.
Eventuell svikt i besøkstallene skyldes derfor neppe konkurranse fra ”nissekommersen”.
Eller at denne svekker Drøbaks anseelse som kunst og kulturby. Hos kunstnere og publikum

Mindre kulturinteresse?
Årsakene må nok finnes i andre forhold.
Finanskrisen, kanskje. At folk snur en gang til på skillingen.
Eller i tilbudet?
Eller kanskje i markedsføringen?
Eller i vegledningen?
Er merkingen av vegen fra Drøbak eller Ullerud til galleriet i Elleveien så god som den burde være?
På mine spaserturer i området har jeg fått spørsmål fra stedville billister om vegen til både Skiphelle og Galleri Vera.

Mangfold
Drøbak kan ikke leve av kunst og kultur alene.
Ikke av ”nissekommers” heller.
Nøkkelen til suksess heter mangfold.
Vi som bor her, tar en tur på lykke og fromme. Skjer det ingen ting, går vi hjem igjen.
Folk som søker opplevelse, reagerer annerledes.
Et par bomturer, så kommer de ikke mer.
Derfor må Drøbak ha et bredt og mangfoldig tilbud, kommersielt og ideelt – og kulturelt.
Gallerier og butikker må være åpne.
Det må være aktivitet på Torget.
Og spisesteder hvor folk kan sitte ned med god mat og drikke.
Fra tid til annen bør vi diskutere hva vi vil. Og hvordan vi skal få det til.
Men begrensning av tilbudet, og nedvurdering av det ”folkelige” er under ingen omstendighet vegen å gå.

søndag 20. desember 2009

Nytt bygg i Storgata

Foto: Kow d.e. 181209 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Hagesenteret bygger i "bakgården", men godt synlig fra Storgata.

Det bygges i Storgata.
Ikke i første linje, men litt tilbaketrukket - i "bakgården" til hagesenteret.
Der det tidligere lå et skur. Som ikke var noen pryd for øyet, men likevel på sin måte hadde en form som ikke disharmonerte altfor mye med det øyet venter å finne i "gamle Drøbak".
Nå er vi spent på hva som kommer i stedet.
Ikke så mye på funksjonen som på formen.
Nybygget er nærmeste nabo til Bergen Bank-bygget - som arkitektonisk er en skam og en skjensel og aldri burde vært reist sentralt i småhusbyen Drøbak.
La oss håpe at det nye bygget føyer seg harmonisk inn i Drøbakstilen og -miljøet og ikke blir et nytt Bergen Bank eller Britannia.
Bygg som skjemmer denne delen av Drøbak.
Selv om det nye bygget ligger tilbaktrukket fra gatelinjen, blir det godt synlig både på nært hold og avstand.
Det vil dermed bidra til å prege det stilmessige og arkitektoniske bildet av gamle Drøbak.
Flere enn meg er sikkert derfor spent på hvordan denne tilveksten til Drøbaks sentrumsbebyggelse blir.

fredag 18. desember 2009

Tollboden i ny prakt

Foto: Kow d.e. ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Over: Slik ser Tollboden ut etter oppussingen. En pryd for strøket - og Drøbak.

Under: Tollboden har lenge stått delvis innpakket og med stillaser på alle hold.


T.v. øverst: Smaken er forskjellig, men de færreste - om noen - vil mene at Tollboden kledde den gamle, grå fargen.

T.v. nederst: Tollboden trengte virkelig en oppussing.

Jeg har skrevet det før, og gjentar det gjerne:
Universitetet tar godt vare på de bygningene det har i Drøbak.
I løpet av høsten har Tollboden fått en ansiktsløftning som hever kvaliteten på hele området.
Dette har Universitetet - og dets lokale personale - all ære av.
Nå gjelder det at politikerne tar seg selv i nakken og avstår fra enhver form ødeleggelse av området omkring.
F. eks. ved å etablere en bussterminal - eller snuplass for busser - på plassen mellom Tollboden og Badehusgata.
Drøbaknissen kan notere seg at mitt juleønske i år er at snuplassen for busser beholdes der den er.
Hvor stor den skal være og hvilken form den skal ha, avhenger av hva slags busser som skal trafikkere Drøbak sentrum.
Kjempebusser ved Hamborgstranda vil trolig utsette grunnen på stedet - og dermed Tollboden - for uforutsigbare påkjenninger.
Den sjansen bør ikke tas.

torsdag 17. desember 2009

Førjul på Follo Museum

Foto: Kow d.e. 131209 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Ole Fredrik Barmo Vinden Haug snekrer fuglekasse med kyndig assistanse fra Gjermund Stormoen fra Frogn.

Å lage vokslys ved hjelp av dyppemetoden er en tålmodighetsprøve. Med god hjelp av Helga Holmestad fra Heer, var det flere barn som fikk et brukbart resultat.

Øverst t.v.: Marit Solli fra Vestby hadde hånd om baksten. Små og store smakte villig vekk, og pepperkakene gikk unna.




Nest nederst: Smeltet tinn er skumle greier. De minste måtte nøye seg med å se - og kjøpe.



Nederst: Det var aktiviteter både inne og ute. Man kunne hoppe i høyet, og ved lavoen i bakgrunnen ble det spikket.

Follo Museum er et utmerket område for tilstelninger av ulike slag.
Spesielt for tradisjonsbevarende aktiviteter. Naturlig nok.
Tun, bygninger og innbo skaper en tidsriktig atmosfære når tankene skal ledes bakover i tiden.
Som f.eks. til førjuls- og juletradisjoner.
De mange som tok seg en tur til museet og så på eller deltok i de førjulsaktivitetene som de ansatte ved museet hadde stelt i stand, fikk noen smakebiter.
Det var hyggelig på en vakker, solfylt, men likevel kald vinterdag hvor det var godt å kunne veksle mellom ute- og inneaktiviteter.
Uten å ville virke kritisk eller negativ, vil jeg peke på at her ligger et stor uutnyttet potensial. Ikke i stedet for, men i tillegg til de aktivitetene som allerede er dratt i gang.
For det var mye fint og interessant å oppleve - fra kaffeerstaning laget på grønne erter som ble brent på stedet - til diverse bakst, snekring av fuglekasser, juledekorasjoner, lysstøping, spikking - og litt av hvert annet.
Og ikke å forglemme Luciaopptog, hesteskyss, bilde hos skolefotografen og Noralv Teigen som i samsvar med "nyetablert tradisjon", fortalte om "Fleskeskinka".
Det jeg kunne tenke meg i tillegg, var at man uten å svekke aktivitetsmomentet, også satset på mer tradisjonelt museale aktiviteter. Som f.eks. utstillinger og orienteringer som gav opplysninger om juleforberedelser og julefeiring de siste par hundre årene.
F.eks. kunne dagens unge - og sikkert noen foreldre også - ha godt av å lære om standsforskjellene og de ulike skikkene i de ulike delene av folket.
Det relativt egalitære overskuddssamfunnet vi har i dag, er av ganske ny dato. Og ingen naturtilstand.
Her har museet en helt annen mulighet til å illustrere og levendegjøre utviklingen enn skolen og hjemmene har.
Jeg velger å se det de museumsansatte har satt i gang, som en god begynnelse. Ja, en meget god begynnelse.
Men hvis museet engasjerer seg qua institusjon, kan arrangementet bli enda noe mer.
For mange flere.
Noe å tenke på?

søndag 13. desember 2009

Danseglede på Dyrløkkeåsen


Foto: Kow d.e. 121209 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Øverst: 4-åringene var blåfugler. Dansen gikk rett til hjertet på stolte og rørte foreldre og andre frammøtte slektninger.

T.v. øverst: Flere av partiene for de eldste gav til beste imponerende dans med dramatisk nerve.

T.v. nederst: Dansere av begge kjønn imponerte uten å la seg affisere av det mangehode-de uhyret i salen.

Det var mye fin dans og stor stemning på Dyrløkkeåsen skole lørdag da studio Dynamica hadde oppvisning.
Spente foreldre, stolte besteforeldre og andre interesserte fylte salen, og det måtte to forestillinger til for at alle skulle få se.
Ivrige dansere inntok scenen til fengende musikk, og viste noe av det de hadde lært og øvd inn i løpet av siste semester.
Det var fri, lekepreget dans utført av de minste, tøffere steg og bevegelser framført av de noe eldre, vel koreografert dans til moderne rytmer danset av de enda litt eldre - og vakker klassisk ballett mellom sceneskiftene.
Altså noe for enhver smak.
De små var entusiastisk med på notene, og alle - uansett øvingskategori og alder -virket disiplinerte, engasjerte og oppsatt på å gjøre alt riktig. Det er tydelig at de unge danse- og ballettpedagogene som driver Studio Dynamica i Holterveien, vet hva de steller med. De kan åpenbart både danse og behandle barn.
Begeistringen var stor og applausen runget etter de mange dansenummerne. Den ble neppe mindre av det store innslaget av foreldre og andre pårørende som beundrende - og kanskje litt rørt - kunne følge sine kjære smås prestasjoner på scenen og takke med høylydt, langvarig, taktfast klapping.
Salen på Dyrløkkeåsen skole egner seg godt til forestillinger som dette, men det er ingen tvil om at de som får plass i auditoriumdelen bakerst i salen ser langt bedre enn dem som sitter på det flate gulvet. Når man skal høre, gjør denne forskjellen ikke så mye. Men når man skal se, kommer de på golvet dårlig fra det.
Og èn ting til: Den provisoriske trappa fra inngangsnivået ned til golvet i salen er middels talt halsbrekkende. I alle fall for de av oss som er over vår første ungdom.
Smale, ulikt høye trinn og sparsom belysning gjør turen ned og opp til en sjanseseilas.
Helt uten rekkverk er trappa også.
Før eller siden ramler noen og slår seg stygt.
Kanskje man like godt skal finne en bedre løsning?
Med en gang.
Før noe skjer.

fredag 4. desember 2009

Nyanser i brunt og grått


Foto: Kow d.e. 031209 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Asketreet på Ottarsrud er et praktfullt skue. Her i vinterhabitt. To nyanser i brunt og grått.


Asketreet på Ottarsrud overlevde det feige bakholdsangrepet det ble utsatt for.
Kanskje takket være ansvarsbevisste personer som grep hjelpende inn.
Fortsatt står treet friskt og majestetisk og gleder oss til alle årstider.
Ikke minst når det står i kontrast mot jord og himmel. Uten blader. Som en strektegning av en dyktig, men anonym kunstner.
Frogn har flere vakre og staute - ja, majestetiske - trær.
Trær som står slik til at de kommer til sin rett.
At de kan sees. I hele sin velde.
Sogstieika for eksempel. Og eiketrærne i Ekeveien ved Fæste. Trærne ved innfarten til Lehmanbrygga. Og ikke å forglemme: Kastanjetreet i Båthavna.
Disse - og mange andre praktfulle, solitære trær i vår nærhet - representerer natur- og kulturverdier som vi må hegne om.
Som vi må ta vare på.
De er en integrert del av vårt miljø.
Ja, jeg kunne nesten være fristet til å si: En del av oss selv.

tirsdag 1. desember 2009

Husmaler i Creative Galleri




Foto: Kow d.e. 301109 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Gunn Vottestads bilder kommer godt til sin rett på veggene i de nye lokalene som Creative Galleri har inntatt i Niels Carlsens gate. Noen av bildene i forskjellige vinkler og belysninger.

Om det er landskap med hus, eller hus med landskap, Gun Vottestad maler, er jeg usikker på.
Hus står i hvert fall sentralt i de bildene hun viser i de nye lokalene til Creative galleri i Niels Carlsens gate.
Og går man inn på nettsiden hennes, er det hus der også.
Vottestad er altså i egentligste forstand, en husmaler.
Dette ikke sagt i nedsettende betydning.
Her er fine stemninger.
Formen er riktignok enkel. Nærmest skissemessig. Ofte uten dybdevirkning.
Men ved hjelp av flater og koloristiske virkemidler taler bildene både til intellekt og "hjerte".
Folk treng hus, og hus treng folk i aill si ti', skriver Ole H. Bremnes i visa "Bruksnr. 3", bedre kjent som "Folk i husan".
Ordene faller uvegerlig i tankene når man ser bildene til Gunn Vottestad.
Lett stiliserte står hus etter hus fram som vitnesbyrd om levd liv. Det er som om man formelig ser fotefarene etter generasjonene over tunet.
De røde lappene på flere av bildene, viser at det er mange som har benyttet anledningen til å sikre seg en Vottestad til å ha på veggen.
En liten - ja, forresten ikke så helt liten - irritasjon må jeg få lov til å gi uttrykk for:
Vottestad plasserer den noe påtrengende, "fancy" signaturen sin på de mest upassende steder i bildeflaten.
Det virker avsporende. Og irriterende! Til tider veldig irriterende.
Et godt råd: Slutt med det.
Jo mer diskret, desto bedre.

onsdag 25. november 2009

Blemme (9): Hvem knakk?

Ei mor på Nesodden kom i klammeri med datteren.
Resultatet var at jenta "Knakk nesa på mamma", kan amta.no fortelle.
Det gjorde hun ikke.
Det var nesa som knakk.
Fordi jenta knekte den.

Hundetiss

Foto: Kow d.e. 211109 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Et skilt som burde vært unødvendig, men nok dessverre er helt på sin plass.

Det er liksom greit at hunder gjør fra seg der det faller seg.
Synes en del hundeeiere.
Hadde man gitt mennesker de samme rettighetene, ville det blitt ramaskrik.
Men hunder gjør jo bare det naturen bestemmer at de skal gjøre.
Løfter på beinet og skvetter litt her og der.
For å markere. Eller tre av på naturens vegne.
Om så på busker og trær og andre planter. Som f. eks. er satt ut for å glede oss.
Det kan da ikke være så farlig?
Bortsett fra for "hundehatere" da, som synes at alt som angår hunder er problematisk.
Tenker nok noen.
Utenfor biblioteket er det en "minihekk" av buksbom.
Den er grønn og fin - så lenge ingen ødelegger den.
Ved å la hunden tisse på den f. eks. Men det skjer. Utrolig nok.
Man skulle tro at hundeeiere hadde bedre vett enn å la hunden skvette på plantene. Men kommunen har tydeligvis gjort andre erfaringer.
De som har ansvaret for plantene, og står i for å glede oss ved å holde Drøbak pent, har derfor sett seg nødsaget til å rykke ut med en oppfordring.
Midt i buskbombedet står det en plakat som ikke burde være til å misforstå.
Men som - selvfølgelig - burde vært totalt unødvendig.
Ikke la hunden tisse på plantene!
Selvfølgelig gjør du ikke det.
Hvis du er en ansvarsbevisst hundeeier. Og har den minste snev av omtanke for annet enn akkurat deg selv og ditt.
Og er du ikke av det slaget som forstår ting på egen hånd, håper jeg at du følger oppfordringen på plakaten.
Til felles beste.
God tur med "bikkja"!

søndag 22. november 2009

Jubileumsrevy med trøkk og kvalitet



Bilder:
Øverste bilde: Kow d.e. 211109 ©
To nederste bilder: Fra jubileumsrevyens programhefte
Klikk på bildene for å se større versjon

Øverste bilde:
Striden mellom naturvernere og fotballentusiaster om hvor kunstgressbanen skal ligge, ble godt dramaturgisk illustrert av flinke skuespilere til Lars-Helge Myklebusts gode tekst.

Midten:
Dyktige skuespillere som helhjertet går inn i rollene og gir liv til en rekke gode tekster. Instruktør, produksjonsleder, musikalsk leder og revysjef fortjener sin del av æren for en fin-fin jubileumsrevy.

Nederst: "Värka, men inte synas" sier Wallenbergfamilien. Det er det mange som gjør når en revy settes opp. Her er en oversikt over de fleste som har deltatt i arbeidet med jubileumsrevyen. Æres alle som æres bør.


Drøbak studiescene fyller 60 år.
Det feirer den med en heidundrende jubileumsrevy.
Med fine tekster, fin musikk, fine fellesopptredender, en rekke eksempler på fint gruppespill - og mange fine enkeltprestasjoner.
Kort sagt: Kvalitet og god underholdning over hele linja.
Garvede lokale revyskuespillere av begge kjønn gikk under gårdsdagens premiere sine profesjonelle kollegaer i faget en høy gang.
Og ikke minst viktig: Nye, unge aktører stod fram og gjorde sine ting utmerket.
Gavle travere er flott! Vi håper de vil delta lenge.
Men unge påleggskalver er fantastisk. De bidrar til å sikre rekrutteringen.
Rekrutteringen til tekstforfatternes rekker er jeg mer bekymret for.
De som skriver, holder høyt nivå.
Skremmer det bort nykommere? Rekrutter? Fra de yngre årsklasser.
Kanskje burde studiescenens driftige og dyktige ledelse gjøre enda mer for å sikre rekrutteringen av skrivende?
Tekstene til jubiluemsforestillingen er stort sett "framifrå", og er skrevet av Lars-Helge Myklebust, Espen Olafsen, Erna Johannessen, Anne Berit Millstein og Øyvind Angeltveit.
Lars-Helge Myklebust ble begavet med "Gullpennen" for beste tekst der han tolker Heer-beboernes følelse av å ikke være riktige Drøbaksfolk.
I det hele tatt er denne forestillingen et 6o-årsjubileum verdig.
Du bør gå for å se den.
Du har 14 muligheter.
La ikke sjansen gå fra deg.
For da går du glipp av høyverdig underholdning.
"Hel 60" er en riktig Drøbakopplevelse.
Unn deg den.
Hva andre mener: ØB, Amta.

fredag 20. november 2009

Lekker nordlandsdame

Foto: Kow d.e. 161109 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Jeg går ut fra at det er en nordlandsbåt som pynter opp i Båthavna. Mellom trauste joller og eker og sjekter og snekker - og diverse utgaver av sosialt ambisiøs plast.

Det er kommet en liten skjønnhet i Båthavna.
I alle fall har ikke vi sett henne tidligere.
Men her forleden var hun bare der.
Litt "loslitt", tydelig brukt og åpenbart litt inkontinent, ligger hun helt innerst. Like ved Tento.
Men der har hun har vel ikke fast tilhold?
Eller?
Er hun en innflytter?
Eller bare en tilfeldig besøkende?
"Veldreid", smekker og fin i linjene, var hun i alle fall.
Ikke akkurat yppig med svulmende former, men heller slank. Og rank.
Og elegant.
Absolutt elegant.
Den skjønne er etter alle solemerker nordfra.
Ikke at jeg er noen ekspert på sånt, men jeg mener å ha sett en hel del av samme støpning der nord.
Samt i dertil egnede trykksaker. Som har bilder av skjønnheter som viser seg fram for alle som vil se.
Uten tekstiler eller ekstrautstyr av noe slag. Verken i hekken eller midtskips.
Nei, hun ligger der i all sin nakenhet slik at vi kan nyte synet av henne akkurat som hun er.
Fra skaperens hånd, så å si.
Litt av et "schtøkke". Det må sies.
Lykkelig den som kan borde en sånn.
Men hvem er den heldige?
Og tøffe?
Som gir avkall på motorisert hjelp, eller seil, men åpenbart foretrekker å håndtere den skjønne ved hjelp av egne muskler?
Ingen hvem som helst, men en personlighet utenom det vanlige, må det være.
Så vidt vi kan skjønne.

torsdag 19. november 2009

Kastanjetreet i Båthavna

Foto: Kow d.e. 161109 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Kastanjetreet i Båthavna. Naturens eget kunstverk.

Kastanjetreet i Båthavna er imponerende til alle årstider.
Men det er nesten finest når bladene er falt av.
Da tegner de svarte greinene seg som tusjstreker mot den grå vinterhimmelen.
Et naturens kunstverk.
Hva er de to kvistansamlingene høyt der oppe, mon tro?
Er det reir? Eller bare kvist?
Og hvis det er reir: Hvem har bygd dem? Og er de i bruk?
Hvor gammelt dette flotte treet er, er det vanskelig å ha noen formening om.
Men gammelt er det.
Det har opplevd krig og fred, fattig-Drøbak og økonomisk oppblomstring og sosial utjeving.
Og store endringer i nærmiljøet.
At det som nå er Tentosameiet, har vært både elektrisitetsverk oppført i 1911, hermetikkfabrikk, og - fra 1936 - fabrikken Tento, opprinnelig fra Toten, som produserte Printon vasketapet, farge til rotasjonstrykk, skipsmaling, blekk, tusj og skismøring.
Da var det om lag 40 arbeidere som tjente til livets opphold der.
Før det altså rundt 1980 ble boliger.
Uansett naboskap og omskiftelige forhold: Kastanjetreet har fått stå.
Det har sikkert gjennom årene vært dem som har ønsket beskjæring - og mer radikale tiltak - for å få bedre utsikt til sjøen.
Uten at dette har vunnet fram. Heldigvis.
For ikke å si: Selvfølgelig.
For kastanjetreet i Båthavna, er et tre av stor verdi som må skjøttes ut fra sine egne forutsetninger.
Verdifullt som det er: For historien. For miljøet.
Og rett og slett fordi det er et usedvanlig vakkert tre. En estetisk opplevelse.
Ikke minst når det - som nå - står med svarte greiner og kvister mot en grå vinterhimmel.
Ta en tur og se.

tirsdag 17. november 2009

Snilepost?

Postlagt i Oslo den 11. Ankommet Skorkeberg den 17. Hvor har boka vært i mellomtiden? Vanlig post kalles gjerne "snilepost", i motsetning til elektroniske forsendelser. Denne sendingen gjør seg uten tvil fortjent til betegnelsen.

Skal en enkel bokpakke - som ikke er særlig tung, og som det er rikelig plass til i postkassa - bruke 6 dager fra Oslo til Skorkeberg?
Hvis det er standard fart, skjønner jeg at posten sliter med å konkurrere med mer moderne tjenester.

Onsdag 11.11.2009 klokka 08:21 fikk jeg e-post som fortalte at Bokklubben samme dag hadde sendt meg den boka jeg hadde bestilt.
Ved 12-tiden i dag, 17.11. lå boka i min postkasse.
Tar en enkel, liten pakke normalt 6 dager fra Oslo til Drøbak?
Eller har boka vært på vidvanke?
Verken pakka - eller innmaten - har lidd overlast.
Det er i det minste noe.
Jeg klager egentlig ikke.
Jeg undres.

Vaksinering på høygir

Foto: Kow d.e. 161109 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Øverst: God plass ute. Også på parkeringsplassene. Men innenfor sitter de som venter på å bli vaksinert, tett i tett. Pågangen er upåklagelig.

Nedenfor t.v.: Kommunen annonserer, men sier lite om når vanlige, friske voksne kan regne med å bli vaksinert.

Frognfolk vaksineres i hopetall.
I går var det dagen for de over 65 som har nærmere definerte sykdommer.
Da fikk jeg mitt stikk.
Frivillige fra det stedlige Røde Kors hjalp til. Leverte ut egenmeldingsskjema som skulle fylles ut - selv om skrivebekvemmelighetene var så som så - og tildelte plassnummer.

Noen gikk ut for å ta seg en røyk. Men ingen behøvde å stå ute. Det var plass til alle innendørs.
Det satt folk og ventet på kommunale sitteplasser, medbrakte stoler, på trappetrinn - og over alt ellers hvor det var mulig å slå seg nedpå.
Jeg hadde nummer 79 og var forberedt på lang venting, men da vaksineringen først begynte, gikk det unna.
Trenet personell satte sprøyter, og ropte "neste" i et imponerende tempo, og rådhusets kantine, korridorer og kommunestyresalen ble raskt fylt opp av vaksinerte som måtte vente 20 minutter før de forlot stedet.
I tilfelle ubehag og bivirkninger.
Men alle så ut til å befinne seg vel.

Når slipper friske voksne til?
Godt for alt som er unnagjort, tenker de vaksinerte sikkert i dag. Vanlige voksne mennesker uten spesielle sykdommer, lurer imidlertid på når det blir deres tur.
For som de fleste sier: Det er ikke meg selv jeg tenker på. Det er først og fremst barn og barnebarn og eldre som jeg nødig vil smitte hvis jeg blir syk.
Fornuftig tenkt, selvfølgelig.
Kanskje kommunen burde gå ut og fortelle når de friske voksne kan regne med å slippe til?
Det er ikke like lett - ja, ikke en gang mulig - for alle å følge med på kommunens nettside.

torsdag 12. november 2009

NAV gir fra seg frikort og reiserefusjon



En mann fra Drøbak forteller til badebyen.no at han har ventet 7 uker på å få utstedt frikort av NAV.
Han synes at det er lenge. Og problematisk.
Jeg ventet like lenge.
Eller kanskje et par dager mindre. Hvis vi skal være helt nøyaktige.
Så mannen som meddeler seg til badebyen.no er ikke noe unntakstilfelle. 7 uker - eller mer - er nok regelen.
Den lange behandlingstiden er problematisk.
Og fører til merarbeid for begge parter hvis den syke må forskuttere refusjonsberettigede utlegg i mellomtiden.

Skjema kreves ikke!
Jeg prøvde å levere inn en detaljert og nøyaktig ført regning. Men NAV i Frogn nektet å ta i mot den. De måtte ha søknad på skjema.
Jeg førte dataene over på skjema.
I mitt tilfelle stod det ingen ting på skjemaet som ikke allerede var opplyst i min uskjematiske henvendelse.
I mail til meg opplyser NAV-direktør Tor Saglie at det ikke er "slik som du har fått beskjed om, at det er et absolutt krav at skjemaet skal brukes, dersom kravet ditt er fullt opplyst på annen måte". Skjema er "ikke noe vi kan kreve", skriver han.
Enten vet ikke enkelte av de som arbeider i førstelinjetjenesten i NAV, hva de snakker om. Eller også tar de en "spansk en".
Direktøren anbefaler imidlertid etatens skjema. Som en "sikkerhet og en kvalitetskontroll både for brukeren og NAV."
Gå hjem og gjør hele jobben en gang til. For sikkerhets skyld.
Er det rart at det tar tid. Både for søker, etat og saksbehandler?

Fram og tilbake er dobbelt så langt
Tidligere fikk jeg frikort over disk. Straks. Forteller mannen fra Drøbak til badebyen.no.
Det fikk vi alle. Da gikk det greit unna. Men det var før tjenesten ble gjort byråkratisk og "delegert" til NAV-kontorer langt unna.
Nå skal frikort og reiserefusjoner ut av NAV og over til helseforvaltningen", forteller NAV-direktøren.
Det er forhåpentlig et framskritt. Men det gjenstår å se.
"Målsettingen er at utgifter til helsetjenester skal kunne håndteres samlet og nærmere den instansen der helsetjenestene gis," kan han fortelle.
Fram og tilbake er dobbelt så langt.
Direktøren er - absolutt ikke uten grunn - redd for at tjenestene - i en overgangsfase - vil kunne oppleves som mer tungvinte for brukeren fordi tjenester som tidligere ble utført på trygdekontoret, nå blir saksbehandlet i ”andrelinje” i NAVs organisasjon. Men dette er altså ledd i en planmessig avvikling av oppgaven.
Omveger kalles slikt andre steder i samfunnet.
Jeg gjentar: Er det rart at ting tar tid?

Frogn behandler ikke reiserefusjoner
Reiserefusjoner overføres gradvis fra NAV til de regionale helseforetakene før jul, forteller NAV-sjefen.
For Frogns vedkommende er dette allerede skjedd. Fra og med 10. november overtok Sykehuset Innlandet denne oppgaven.
Nå skal du sende eventuelle krav om reiserefusjon til Pasientreiser. Skjemaer og ferdigadresserte konvolutter får du hos behandlerne. Og i en overgangsfase på NAV-kontoret.

Automatisk frikort
I 2010 en gang blir utstedelsen av frikort "automatisert".Da slipper du å søke om frikort.
Helseøkonomiforvaltningen (HELFO) sender deg da frikort når du har nådd grensen for egenandeler.
Da er NAV også kvitt denne oppgaven, og kan konsentrere seg om sin egentlige oppgave: Å få folk i arbeid.

Beklager
NAV-direktør Tor Saglie takker for at jeg har fortalt om mine erfaringer med NAV. Han beklager det dersom jeg opplever at endringene har medført helt unødige ekstrabelastninger for meg.
Slik skal det ikke være, skriver direktøren.
Og det har han evig rett i.

onsdag 11. november 2009

Asfalt på Kirkeveien


Foto: Kow d.e. 111109 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Øverst: Svart, innbydende og lovende ligger den nylagte asfalten på vegen fra Bjerke til krysset mellom Kirkeveien og Stubberudveien.

Øverst t.v.: Det må være en lettelse for oppsitterne langs vegen å slippe å kjøre på vaskebrett når de skal ut med bilen en tur.
Støvplagen har også vært betydelig. Bildet er tatt fra innkjøringen til Bjerkely og mot Bjerke.

Nederst t.v.: Asfalten strekker seg fram til krysset med Stubberudveien. Det er en betydelig forbedring i forhold til hvordan det har vært.



Endelig ligger den der. Asfalten på Kirkeveien.
Helt fra Huseby til avkjøringen mot Stubberudveien ligger det ny, svart og framfor alt ren og hel asfalt.
Ingen huller rister bilen i filler. Og ingen søle får lenger bilen til å minne om en sølekake etter et besøk på kirkegården.
Alt er bare fryd og gammen.
Og slik håper vi det fortsetter å være. Lenge.
At kulturhistoriske argumenter har veid tyngre enn hensynet til brukerne, de siste vel 100 meterne fra krysset mot Stubberudveien til kirken, får vi leve med.
Takk til alle som på noen måte har bidratt til å at dette er blitt mulig.
Ikke bare økonomisk. Men også ved å ta konsekvensen av at Kirkeveien er en bruksveg.
Ikke et historisk minnesmerke.
Som de færreste likevel har evne til å se det bevaringsverdige ved.
Selv har jeg stått på for den valgte løsningen.
Med blogginnlegg. Henvendelser til fylkeskommunen. Og stadige forespørsler og purringer til kommunens ansatte og folkevalgte.
Det har ikke alltid vært behangelig. Selv om jeg bare har møtt velvilje.
Men maset har vært nødvendig.
For vegen var forferdelig.
Men nå er den bra.
Tommelen opp for alle som har bidratt!

Se forrige innlegg i saken:
Kirkeveien: Leirevelling på bil og klær. I dette innlegget finnes lenker til tidligere innlegg.

tirsdag 10. november 2009

Legge ned en skole?

Foto: Kow d.e. 280308 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Frogn kommune har investert store summer i skoleutbygging og modernisering de senere årene. Nå mener rådmannen at en skole bør tas ut av bruk for at kommunen skal spare penger.

Politikerne bør overveie å stenge en av kommunens skoler for å spare penger, mener rådmannen.
Med det gjør han det lett for seg.
Han skyver innsparingsspørsmålet over bordet til politikerne.
For det han egentlig sier er: Jeg fant ikke på noe bedre. Synes dere ikke at forslaget mitt er akseptabelt, får dere komme opp med noe bedre sjøl.

Ikke færre elever, bare dårligere forhold
Man får ikke færre elever, mer elevvennlig miljø eller bedre undervisning av å legge ned skoler og fylle klasser på gjenværende skoler til randen.
Kanskje kan det se ut som om man "sparer" noen kroner. Men det er bare tilsynelatende.
I realiteten blir det som å pisse på seg for å holde varmen.
Det varmer kanskje litt med det samme. Men det blir fort både vått og kaldt og ekkelt.
Men det som er helt sikkert, er at nedleggelse av en skole, gir dårligere forhold.
For elevene. For hjemmene. Og for lærerne.
Nedleggelse betyr forringelse av de sosiale forholdene, læringsmiljøet og arbeidsmiljøet.
Og en utarming av skolens funksjon som sosialt sentrum i bomiljøet.

Legge ned skole og bygge kirke?
Frogn planlegger å bygge ny kirke. Som det ikke er bruk for.
Når man unntar julaften, er det mer enn nok kapasitet i de kirkene vi har.
Men vi trenger arbeidskirke - hvor det kan gjøres så mye mer enn å holde gudstjenester - svarer menighetene. Og så trenger vi kontorer.
Disse behovene må de kunne få oppfylt uten at kommunen bygger ny kirke som den ikke har råd til. I alle fall ikke akkurat nå.
Og ikke så stor og ambisiøs og dyr som fellesrådet vil ha.
Er kommunen i akkutt pengekrise, bør flerbrukskirken vike.
Dvs. utsettes.
For det altfor generøse løftet som ble gitt i bytte mot den gjenoppbygde Frogn kirke på det tradisjonsrike kirkestedet Froen, kan man neppe gå i fra.
Men slankes bør den under enhver omstendighet.

Bruke det man har
Enkelte av Frogns politikere har en lei tendens til å handle først og tenke etterpå.
Derfor er gamle Sogsti skole solgt.
Den kunne vært brukt til litt av hvert.
Det kan også brannstasjonen på Dyrløkke som politikerne så kløktig har gjort overflødig ved å skaffe seg årlige leieutgifter ved å leie lokaler i nabokommunen.
Den kan trolig tjene både som midlertidig arbeidskirke og gi ly til kulturelle aktiviteter av ulikt slag.

Partiene må være nøkterne
Rådmannens lettvinte forslag om å legge ned en skole, bør ikke lokke politikerne ut på glattisen.
Hva politikerne diskuterer i de lukkede rom vet jeg ikke.
Men jeg vet hva de bør diskutere: Kommunens økonomiske situasjon, inntekter, løpende utgifter, investeringsbehov og investeringsmuligheter for 5 og 10 år framover.
Politikk er å velge. Og prioritere. Innenfor rammen av det som er økonomisk mulig. Og forsvarlig.

Åpenhet
Og når de har tenkt og drøftet i fred og ro, bør de dele sine tanker med oss. Kommunens innbyggere. Velgerne.
Slik at vi er informert. Og kan delta i prosessen før siste ord blir sagt.

mandag 9. november 2009

Blemme (8): Frogns nye ordfører?

Det hender at ordførere blir rådmenn, men her har Amta gjort rådmann Trana til ordfører. Blemme!

Har moldvarpen endelig meldt seg?
Han - eller hun! - som gjorde Tore Vestby til ordfører i strid med alle inngåtte avtaler og flertallskonstellasjoner i kommunestyret?
Tore Vestby har overlatt ordførerklubba og -verdigheten til Marius Trana, skal vi tro Amta, som forøvrig hevder at Trana og kommunalsjef Nordvik "Foreslår stengt skole".
Hva nå det måtte bety.
Men tro Amta skal vi kanskje ikke?

torsdag 5. november 2009

Blemme (7): Hvor er barnevernet?


Østlandets Blad bringer alarmerende nyheter.

Svineinfluensaen påvirker oss alle.
Enten vi er blitt syke - eller frykter for å bli det.
Hvem er i risikongruppene?
Hører vi hjemme der?
Eller må vi stå tålmodig i kø og vente til det langt om lenge blir vår tur?
"Gravide og syke barn prioriteres", kan ØB opplyse.
Det høres rimelig ut.
Skjønt, gravide barn - som attpå til er syke - burde vel få annen hjelp enn den som ligger i vaksiner eller Tamiflu.
Her bør både barnevern, legestand og politi tre effektivt inn. Promte.
Eller er det kanskje "syke barn og gravide" journalisten mener?
Eller kanskje til og med "barn, syke og gravide"?
Det blir jo i så fall en helt annen - og heldigvis langt mindre alarmerende - sak.

Velkommen til Gamle Drøbak

Foto: Kow d.e. 051109 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Det har tatt tid å få loset saken gjennom byråkratiet, men fra i dag ønsker det flotte skiltet som Verneforeningen har fått laget, velkommen til Gamle Drøbak.

Endelig er det stilfulle og vakre skiltet som ønsker besøkende velkommen til Gamle Drøbak, på plass.
Hovedskiltet som står nedenfor Lensmannssvingen, like ved nisseskiltet, ble tidligere i dag avduket av ordfører Thore Vestby.
Det har tatt tid å få saken gjennom byråkratiet.
Det er Verneforeningen Gamle Drøbak som har tatt initiativet, og grafisk designer Ola Borg og Per-Willy Færgestad har stått for utformingen.
Forslaget om byskilt ble formelt fremmet av Verneforeningen i brev til Frogn kommune 26. juni 2007.
Foranledningen var "gjenopprettelsen av Drøbak som by og utvidelsen av bygrensen".
Foreningen ønsket å markere den gamle bykjernen med den unike trehusbebyggelsen - altså turiststedet Drøbak - med tydeligere skilting.
Skjoldet på skiltet er det byvåpenet Drøbak hadde før kommunesammenslåingen med Frogn kommune i 1962.
Klikk forøvrig på lenken Gamle Drøbak og se Verneforeningens initiativ og begrunnelse.
Her på bloggen skrev jeg første gang om saken i innlegget Velkommen til Gamle Drøbak 29. februar 2008. Se også innlegget Gamle Drøbak: Svaret drar ut .
Denne saken har tatt altfor lang tid.
To turistsesonger er gått siden initiativet ble tatt.
Saken har - dessverre - vært preget av beslutningsvegring fra de fylkeskommunale myndighetenes side.
Men nå er den altså i havn. Heldigvis.
Og med vakkert og iøyenfallende resultat.

mandag 2. november 2009

Kirkeveien: Leirevelling på bil og klær

Foto: Kow d.e. ©
To store bilder tatt 131009
Minste bilde tatt 011109
Klikk på bildene for å se større versjon

Vegbanen og kantene er forsterket. I tørt vær ser det "provisoriske" topplaget ikke verst ut, men i vått vær blir det leirevelling som setter seg fast på biler, mennesker og dyr.

Forbi kirkegården er det gjort omfattende grunnarbeid. Men asfalten lar vente på seg.


T.v.: Etter en tur på Kirkeveien i vått vær, er bilen full av søle som smitter av på alt som kommer nær den.

Kirkeveien skal få fast dekke.
Men det drar ut.
Jeg har på denne bloggen i blogginnlegg etter blogginlegg iherdig agitert for å få utbedret vegen fra Bjerke til Frogn kirke. Jeg har også rettet henvendelser til fylkeskommunen om den fredede vegen.
De som bor langs vegen, har pekt på ulempene ved den dårlige vegen - og bedt og tigd om tiltak mot vaskebrett, søle og støvplage - enda lenger.
Og nå foreligger det planer.
Men når kommer asfalten?
Grunnlagsarbeidene er utført. Endelig.
Vegbanen og vegkantene er kultet og forsterket og subbus kjørt på.
Men det påkjørte topplaget må ha vært usedvanlig leireholdig, for når man kjører til kirkegården og hjem igjen i vått vær, ser bilen ut som om den skulle være dyppet i leire.
Det er ikke mere leire på en gjenstand som er begittet før brenning på et keramikkverksted.
På allehelgenssøndag var vi på kirkegården.
Da vi kom hjem, var bilen totalt nedsølt til langt opp på taket - og buksene bar tydelig merke av hvor vi hadde vært.
Hvor lenge skal vi ha det sånn?
Alle vi som bruker vegen for å komme på kirkegården? Eller de som skal i kirken?
For ikke å snakke om dem som bor langs vegen. Som er avhengige av å kjøre der. Kanskje daglig.
Nå venter vi på asfalt.
Den blir riktignok ikke lagt lenger enn til Stubberudkrysset.
De som skal helt fram til kirken eller til Froen, kunne trolig ønsket seg at det faste dekket fortsatte dit. Men 100 á 200 meter gytjebad er tross alt å foretrekke framfor 1000 meter.
Se nå til å få asfalten på plass.
Skjønt, nå kommer vel vinteren hindrende i vegen?
Skal vi bli nødt til å kjøre i søle og leirevelling fram til ut på våren en gang?
I så tilfelle håper jeg at bevilgningen til asfalt er overførbar til nytt budsjettår.
Slik at det ikke oppstår økonomisk kluss som skyver en tilfredsstillende løsning på et følbart problem enda lenger ut i framtiden.

Lenke til noen andre innlegg om Kirkeveien her på bloggen:
Kirkeveien: Maset har hjulpet! , Forferdelig Kirkevei, Kirkevegen vurderes og Leirevelling og kald Frogn kirke

fredag 30. oktober 2009

"Gå-sykkelavstand" til kunstgressbanen

Har seksjonslederÅsa Kihlander Nes i Statens vegvesen noen gang vært i Frogn?
I følge Akerhus Amtstidende 14. oktober finner hun - på vegne av Statens vegvesen - det betenkelig at den planlagte kunstgressbanen ved Oppegårdtjernet ikke "lokaliseres mer sentralt sett i forhold til kommunens innbyggere og deres nærmiljø".
Når har det seg slik at Frogn er en langstrakt kommune.
Videre er det slik at alle innbyggere i Frogn er like viktige. Det er ingen som er mer "innbyggere i Frogn" enn andre. Når de først bor her.
Så hvor mener den frittalende damen at banen burde ligge? For å oppfylle hennes kriterier?
Jo, et sted hvor "kommunens innbyggere" - altså ikke noen, men alle - får "gå-sykkelavstand til anlegget".
Et meget interessant synspunkt.
Nå er vi spent.
Hvor finnes det stedet i kommunen som alle frognbeboere kan nå med rimelig tidsbruk og et optimum av krefter, ved å gå eller sykle?
Vegvesenet og Åsa Kihlander Nes må være så vennlige og øse av sin lokalkunnskap og peke ut dette stedet for oss!
Til banen ved Oppegårdtjernet kan folk som bor å Heer og i Ottarsrudgrenda sykle. De sprekeste kan gå dit også. Eller jogge for den saks skyld.
Men de teller kanskje ikke?
Selv om de bor i Frogn kommune og betaler sin skatt de også.
Er det folk i nordre Frogn det skal tas hensyn til? Eller de lengst sørpå?
Da blir det riktignok mye bilkjøring på de øvrige.
Tar man hensyn til og utgangspunkt i oss som bor på Skorkeberg - og der bor det jo en del - må så godt som alle andre kjøre bil.
Tilsvarende kan man rive noen hus i gamle Drøbak - eller kanskje legge kunstgress på Bankløkka - slik at folk i Drøbak sentrum får "gå-sykkelavstand", men da må en masse andre frogninger belage seg på å kjøre. Enten seg selv eller barna sine.
For med en slik løsning blir vegene lange. Og bakkene er drøye.
Nei, dette finner vi nok ikke ut av.
Godt da at Åsa Kihlander Nes og Statens vegvesen har svaret - og løsningen.
Problemet er bare at de - så vidt jeg skjønner - har glemt å fortelle oss hvor banen bør ligge.
Men det skal denne bloggen straks råde bot på.
I morgen den dag skal vi sende e-post og lenke til Statens vegvesen og gjøre oppmerksom på at vi spent venter på å få utpekt det stedet som oppfyller Åsa Kihlander Nes' ideelle fordringer.
Så ordner nok vegvesenet og den driftige damen opp tenker jeg.
Spent på svaret?
Jeg også.
Meget spent.

torsdag 29. oktober 2009

Kyststi unødvendig ved Tollboden

Foto: Kow d.e. 251009 ©
Klikk på bildet for å se større versjon
Det bør ikke gjøres inngrep som svekker Tollbodens verdi som historiebærer.

I Drøbak bør allmennheten over alt hvor det er mulig, ha adgang til sjøen.
Som nordpå, i Badeparken og Båthavna, på Sjøtorget og området fra Hamborgstranda og sørover.
Men det er den "naturlige" - eller det som er igjen av den naturlige - sjøkanten, de bør få se.
I årtienes løp er strandlinjen endret. Med fyllinger og murer, og brygger og hus.
Mye av dette er kultur. Som må tas vare på. I tillegg til den naturen som er igjen.
Den tidligere losstasjonen har fått sin beliggenhet og utforming av hensyn til bruken. Den ble bygd for å være formålstjenlig.
Huset ligger så å si i vannkanten på toppen av en vakkert opplagt, ikke altfor høy, gråsteinsmur.
Slik må huset - og kontakten med sjøen - framstå. Historisk riktig. Ut fra tidligere bruk og datidens byggeteknikk og anleggskunst.
Å føre en natursti fram mellom sjøen og huset med den værbestandige, gedigne grunnmuren, ville være å vise ringeakt både for huset som historisk klenodium og miljøet det befinner seg i.
Hamborgstranda og sjøkanten derfra til Lehmannsbrygga tåler og tillater ingen ytterligere bygnings- eller anleggsmessige inngrep. Eller rettere sagt: Angrep.
Det betyr ikke at tanken om en kyststi bør gis opp.
Men det betyr at kyststien må tilpasses de stedlige forhold.
Den bør skaffe allmennheten adgang til sjøkanten, og passasje der det er oppført uheldige hindringer, men ellers inkludere eksisterende trafikkarealer der terrenget er åpent og sjøen synlig eller tilgjengelig.
Dette bør ikke være til hinder for at Universitetet får beskytte brukerne av huset - og selve huset - mot innpåsliten trafikk, brutal snøbrøyting og andre fysiske påkjenninger.
Dette mener jeg ikke først og fremst av hensyn til huseieren, Universitetet, men fordi enhver endring uten historisk forankring vil gjøre vold på et område som bærer en vesentlig del av Drøbaks historie som sjøfartsby, videre til stadig nye generasjoner.
Det er byens røtter det er snakk om.
Og historie.

onsdag 28. oktober 2009

Molo B

Foto: Kow d.e. 251009 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Sjøen er smul. Regnskyene henger tungt og lavt over Hurumlandet. Yr fyller lufta. En og annen regndråpe treffer kamaralinsen og lager flekker i bildet.

Kaholmen og Oscarsborg blir nesten borte i gråværet og kveldsdunklet. Håøya kneiser mørk og mektig i bakgrunnen. Rett utenfor molo B ligger en blåse. Noen har lagt et eller annet i sjøen. Noe vedkommende ønsker å finne igjen. En teine, kanskje? Men hva slags? Hummer? Krabbe?

Borgenbåten pløyer den blanke vannflata. Den jobber trutt og trofast. Sent og tidlig. I all slags vær. Mange mennesker var det ikke med, men de som har behov for å reise til eller fra Oscarsborg, må fraktes. Og den trofaste sliteren gjør jobben.

Det er nesten litt trolsk og eventyrlig i sjøkanten en halvmørk, grå og våt ettermiddag. Rett før mørket får overtaket.
Etter en dag full av forskjellige gjøremål, gir det ro i sinnet å vandre langs bryggekanten eller stå på moloen ved fyrlykta som taktfast sender sitt blink ut i gråværet til den som måtte ha behov for et lys å styre etter.
Her står vi gjerne - uten å ha noe egentlig ærend - og ser på sjøen, åsene på Hurumlandet og holmene og landskapet innover fjorden som sakte trylles bort i gråværet og det sakte kommende kveldsmørket.
Noen ganger er vinden her ute på pynten så sterk i kastene at man nesten må holde seg fast for ikke å gå på sjøen.
Andre ganger er det blikk stille. Som i kveld.
Vanndråpene fra de grå skyene ligger i lufta som yr, og setter ikke spor etter seg i sjøen som ligger som en speil i halvmørket.
Til Borgenbåten kommer og pløyer seg veg mot Sjøtorget - etter å ha vært en svipptur innom Sundbrygga - og lager dønninger som slår hissig mot svabergene i Badeparken og får seilbåtene i Båthavne til å røre på seg så linene irritert sier i fra om forstyrrelsene ved slå mot mastene.
Ingen andre er å se.
Kiosken er låst og lukket.
Bare de nedslitte flettverksstolene står igjen på innsiden av moloen, utenfor krana. Og minner om en sommer som var.
Og om at folk bør rydde opp etter seg. Og ikke overlate søpla si til tilfeldighetene.
"La oss holde Drøbak pen.
Alle som en."
Var det ikke slik det lød? En gang for lenge siden?
Drøbak - som Molo B er en ikke uvesentlig del av - fortjener at vi lever etter dette gamle slagordet.

søndag 25. oktober 2009

Ny Birkeland til DFI


Frode Birkeland da han spilte for Lyn i 2001.

DFI har fått ny trener, forteller badebyen.no
Han heter Frode Birkeland, er 37 år og nå juniortrener for Lillestrøm sportsklubb.
Han har tidligere bl.a. spilt for Lillestrøm, EIK-Tønsberg, Sogndal IL, Lyn, Ham-Kam og Kongsvinger.
Den nye DFI-treneren har bred trenererfaring.
Foruten å ha vært hovedtrener for Gjøvik/Lyn, assistenttrener i Ham-Kam og trener for LSKs rekruttlag, er han nå trener for juniorlaget til LSK som ligger som nummer fire på tabellen i sin avdeling.
Spiller- og trenererfaring er viktig.
Like viktig er evnen til å behandle folk. Til å utvikle vi-følelse og til å få folk til å trekke sammen for felles mål.
Et fotballag – inklusive reserver og ”runners up” – er et team i et læringsmiljø hvor alle primadonnanykker og følelser av å være verdensmester, er av det vonde.
Vi håper at Frode Birkeland er sulten på suksess, villig til å yte av sin kunnskap og til å jobbe hardt og mye.
Vegen til suksess er ikke brolagt med gode forsetter, men med svette, skuffelser, og evne til å reise seg etter fall.
Suksess forutsetter en solid porsjon pågangsmot og gå-på-humør.
DrøbakNotater ønsker velkommen og til lykke med ”ansvarsfull gjerning” som det høytidelig heter.
Akkurat nå er trolig flere av de spillerne den nye treneren skal forholde seg til, ”drit lei” av fotball og nedrykk, og nederlag og sure kritikker.
Men om en måned bør de ha gjort som Terje Vigen og ”kastet sorgene af”.
Da bør Frode Birkeland ha opplegget klart.
Det er nemlig da neste fotballsesong begynner!
Ikke utpå nyåret en gang.
Velkommen til Drøbak, Frode Birkeland.
Og lykke til.

fredag 23. oktober 2009

Kent Bergersen ute


Kent ”Kenta” Bergersen.

"Kenta" har priset seg ut av diskusjonen om hvem som skal trene 3. divisjonslaget DFI.
Det er greit. Både økonomisk og fotballmessig.
”Kenta” har utrettet store ting i DFI tidligere.
Det kunne han – og klubben - ikke under noen omstendighet regne med å gjenta. Det forteller ”Kenta”s skjebne i Lyn med all ønskelig tydelighet.
Og hans lønnsforlangende viser at han ikke har forstått – eller i alle fall ikke har tatt inn over seg – den situasjonen DFI er i.
Da er han ikke rette mann til jobben!
Betalingsrusen og kjøpefesten er over i norsk fotball. For denne gang.
Også i DFI. Det gjelder både trenere og spillere.
Nå er det vekk med de feite sjekkene og fram med knappene og glansbildene.
Amatørene er på veg tilbake.
DFI har det med å ønske seg gamle stjerner for å kunne skru klokka tilbake og gjenta tidligere bragder.
Den måten å tenke på bør de legge bak seg.
Nå gjelder det å begynne på nytt!
Å bygge et nytt lag. Hente opp unge spillere fra det brede rekrutteringsgrunnlaget. Skape nye sosiale forbindelser. Innad i laget og til omverdenen. Ny lojalitet. Ny vi-følelse.
Til dette trenges det nye folk. Ikke ubeskrevne blad, men folk som ikke sleper på minner om det som en gang var.
Har du bodd et sted som ung, så flytt ikke tilbake igjen hvis du har vært borte en stund. Det blir aldri som det var.
Sånn er det i fotballen også.
Historien gjentar seg ikke. Den må skapes på ny.
Nå må vi slippe nye krefter til.
Det er riktig å se seg godt om.
DFI - og vi som er patrioter og glad i fotball - trenger ikke en trener som ser det hele ovenfra, og utålmodig venter på at laget skal nå "hans nivå".
Vi trenger en arbeidsmaur. Som kan glede seg med guttene over enhver framgang. Stor og liten.
Som vet at suksess kommer av jevnt og trutt hverdagsarbeid.
Innenfor rimelige, realistiske økonomiske rammer.
Og ikke går sur fordi hans drømmer om det uoppnåelige ikke går i oppfyllelse.
M.a.o.: En sulten streber som er villig til å gi alt for å lykkes.
Men som er realist.
Jeg krysser fingrene.

torsdag 22. oktober 2009

Dammen på Skorkeberg


Foto: Kow d.e. 221009 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Høsten speiler sine mange farger og stadige sceneskifter i dammen mellom Skorkeberg og Sogsti.

Det er noe eget med vann.
Stort eller lite. Salt eller ferskt.
Vann skaper liv og fungerer som naturens eget speil.
Ved enden av Skorkeberg allè, rett bak blokkene i Sogsti Terasse, ligger det en dam.
Som nok kan være både lumsk og farlig for aktive, eventyrlystne smårollinger.
Men som også er et trolløye i en ellers ensformig natur.
Her er frosk og firfisler. Og kanskje salamandre for det vi vet.
Og i den varme årstiden er deler av vannflaten dekket med vannliljer. Både blader og blomster.
Slik at dammen minner om en forstørret utgave av japansk hagekunst.
På høsten går dammen til hvile. Men påtar seg - som en siste gest før vinteren kommer - å fungere som speil for naturen omkring som utfører sitt høst-toilet og kler av seg årets skrud for å hvile og lade opp til en ventende vår og en ny hektisk sommer.
Når vi har gått tur denne vegen, og sett alle innsektene på og over vannspeilet, har vi ikke kunne unngå å lure på om myggen også liker denne dammen.
Om naboene kanskje har det omtrent som om de bodde på Finnmarksvidda.
Men seinhøstes når, temperatursøylen krymper, er neppe myggen den mest plagsomme, så nå kan de som bor like ved - og spesielt de som har utsikt til dammen - uforstyrret glede seg over nye bilder og speilbilder hver dag etter som naturen kaster høstdrakten og forbereder seg på vinterens komme.