Garnbombe på stubben

Foto: Kow d.e. 16062015 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Noen har forbarmet seg over stubben etter asketreet som stod foran Drøbak kirke, og utstyrt den med et strikket skjerf.

Stubben etter det store gamle asketreet som stod foran Drøbak kirke, er ikke frest bort.
Kanskje har kommunens grønne etat ikke hatt tid.
Eller kanskje syns den at det er greit at stubben blir stående - i alle fall en stund - slik at folk kan se at treet var råttent inni.
Ikke mye riktignok, men nok til å skremme personer uten særlig kunnskap om trær, men med velutviklet fantasi og rikelig sans for drama.
Hysterikerne syns det er bra at treet ble felt før det falt over kirken eller personer.

Hvor stor faren for vindfall var, kan nå enhver gjøre seg opp en mening om.
Skulle alle gamle trær med råte i margen felles, ville det ikke bli mange trær igjen i parker og alléer.
Hule eiketrær ville skeptikerne vel knapt våget å passere av frykt for å få dem i hodet.

Det gamle, majestetiske asketreet foran kirken var neppe farlig for noen som helst.
Men det var erklært sykt.
Av ekspertisen.
Det er en diagnose jeg ikke kan bestride.

Om det var så sykt at det måtte feles, er en annen sak.
Treet hadde bevislig grønt løv.
Har dødssyke asketrær det?

Gamle trær er kultur.
Nå er treet som har voktet Drøbak kirke i halvannet hundre år eller mer, borte.
Men stubben står igjen og forteller sin historie - om et langt liv, og begynnende aldring og forfall.
Godt at noen føler omsorg for kjempen som trass i langvarig motstand motvillig måtte i bakken.

Nå er spørsmålet hvor lenge garnbombernes strikketøy får kle stubben.
Garnbombing er tilsynelatende lite populært i Drøbak.
Nesten like upopulært som majestetiske, gamle trær.

Treet som ikke ville dø

Foto: Enerett Kay Olav Winther d.e.
Klikk på bildene for å se større versjon.

Det mer enn 100 år gamle asketreet foran Drøbak kirke, er kvistet og gjort klart til felling.

Treet står nær kirkeveggen og kloss opptil gjerdet rundt hagen til Drøbak Hospital. Det gjelder derfor å påse at treet faller riktig veg. Her bestemmes fallretningen.

Motorsaga har gjort jobben sin og hjullasteren dytter, men treet stritter i mot.

Flere omganger med motorsaga må til, men treet gir seg ikke. Inne i treet støter saga på metall. Treet har kapslet inn og omsluttet en gjerdestolpe. Metallstolpen ødelegger motorsagkjeden. Ny kjede må hentes. Det gjenstridige treet får en utsettelse.

Men så: Med nytt kjede, ytterligere omganger med motorsaga og iherdig dytting med hjullasteren begynner treet å gi etter.

Plutselig gir treet opp og luter mot bakken. Hjullasteren fortsetter å dytte.

 

Og så gir det om lag 150 år gamle treet opp og faller hjelpeløst mot bakken. Tilskuerne til dramaet, og de som er inne i Hospitalet, opplever treets møte med bakken som et jordskjelv.

Her ligger den beseirede kjempen. Drøbak sentrum er blitt nok et historisk tre fattigere.

Så snart treet er over ende, og faren er over, trekker interesserte tilskuere mot stubben for å telle årringer - og for å undersøke om treet var så sykt og råttent som det blir hevdet. Løvet er friskt og grønt!

For et uøvd øye ser veden rimelig frisk ut. Var det absolutt nødvendig å felle dette treet, eller kunne det vært reddet for flere 10-år framover ved årlig beskjæring og kyndig pleie?

Klikk på bildet og se om du kan telle årringene.

Gamle trær blir ofte råtne inni uten at de må felles av den grunn. Ble dette treet dødsdømt uten grunn? Det kostet mye strev å få det i bakken. At det skulle falle av seg selv, virker  usannsynlig. I forkant av stubben ses den inngrodde gjerdestolpen som ødela kommunens motorsag .

Ask er selve livstreet i norrøn mytologi.
I førkristen tid mente nordmenn at de første menneskene var Ask og Embla.
Asketreet er derfor et ikke hvilket som helst tre i norsk historie.
Det har stor symboleffekt.
I nærmere 150 år har det stått et asketre foran Drøbak kirke.
Det står der ikke lenger.
I går gikk det i bakken.

Felling
Trepleie er tilsynelatende et ukjent begrep i Frogn kommune.
Det eneste tiltaket kommunen tyr til når et tre skranter eller mister greiner, er felling.
Det mektige, symboltunge asketreet måtte ned fordi det var sykt, hevder kommunen som har konsultert Trepleiegruppa i Park og Idrettsetaten i Oslo kommune.
Det er arborist Erik Solfjeld som har avsagt dødsdommen.
Man kunne ikke ta sjansen på at personer eller eiendom skulle bli skadet av grener som faller ned, blir det forklart.

Uhelbredelig sykt?
Sikkerhet er viktig.
Man skal ikke gamble med folks sikkerhet.
Og foran kirken og ved inngangen til Badeparken, ferdes det mange mennesker.
Man skulle imidlertid tro at  årvåkenhet og vanlig trepleie over tid ville redusere faren for ulykker forårsaket av fallende greiner av noen størrelse.
Men hvis treet var uhelbredelig sykt, forstår man at dets levedager var talte.
Men var det så akutt og uhelbredelig sykt at det måtte i bakken?
Hva slags sykdom led det av?
Det nyutsprungne løvet i trekrona var grønt.
Ville et dødssykt tre hatt krefter til å bære fram friskt, grønt løv?
Jeg har skrevet til kommunen og bedt om å få vite hvor jeg finner tilstandsrapporten fra arboristen?
Den kommer jeg tilbake til når jeg har lest den.

Skjulte kirken
For noen måneder siden skrev en innsender i Amta at de løvrike trærne skjulte kirken.
Han mente at trærne burde bort slik at kirken kunne komme mer til sin rett.
Det mektige 150-årige asketreet, skjuler ikke kirken lenger.
Innsenderen har fått sitt ønske oppfylt.
Taperne er vi som er opptatt av historie og kulturelle sammenhenger.
Og Drøbak - som stadig får fjernet karakteristiske kjennetegn som knytter nåtiden og fortiden sammen.
For hvert monumentalt tre som går i bakken, blir Drøbak fattigere.
Derfor må trærne i Drøbak sentrum pleies.
Kyndig og i tide.
Så slipper vi at flere monumentale trær lider samme skjebne som asketreet foran Drøbak kirke.

Drøbak - en blomst i Norden

Foto: Kow d.e. 18052014 ©

Klikk på bildene for å se større versjon 

Idylliske sitteplasser med blomstrende magnolia i bakgrunnen mellom Drøbak kirke og Drøbak Hospital.

Storslagen magnolia full av rosa blomster gir forbipasserende en unik skjønnhetsopplevelse.

Drøbak har mange fine hager og vakre idyller.
Både private hager og kommunale beplantninger.

En slik vakker plett er hagen ved Drøbak Hospital.
I mai pryder flere magnoliatrær med store blomster i hvitt og rosa hageromme mellom Drøbak Hospital og kirken.
Magnolia blomstrer på bar kvist.
Blomstene kommer altså før bladene og før sommerblomstene springer ut for alvor.

I år blomstret magnoliatrærne i Hospital-hagen ekstra rikelig.
Nå er imidlertid blomstringen over - for denne gang.
Det betyr ikke at Drøbak ikke har mer å by hageinteresserte og dem som søker idyll og skjønnhetsopplevelser i "Norges nordligste sørlandsby".

Drøbak kalles også rosenes by.
Med rette.
Om det er Drøbak eller Molde som fikk betegnelsen først, og derfor har mest rett til den, er likegyldig.
Drøbak er rosenes og blomstenes by.

På 70- og 80-tallet kjørte vi rundt med dekaler - dvs. klistremerker - som viste at vi var fra "Drøbak - en blomst i Norden".
Det er en betegnelse Drøbak forsvarer den dag i dag.

Forsøpling langs turstien på Skorkeberg

Foto: Kow d.e. ©

Klikk på bildene for å se større versjon 

"Noen" - uvisst hvem - har over Skorkeberg ryddet sti og skiløype til Odalen, Røys og Ramme gård. Et utmerket tiltak - hadde det ikke vært for at de som "rydder" forgriper seg på privat eiendom og slenger avkappede greiner og kvister inn på eiendommene til folk. Hvem har gitt dem lov til det?

Stien går forbi vår tomt, og "rydderne" har tatt seg til rette inne på vår eiendom og kuttet greiner av våre trær. De avkappede greinene har de generøst latt ligge igjen.

Dette treet står like utenfor tomtegrensen og tilhører kommunen. Her har ryddemannskapene latt lange rester av kvister stå igjen. Amatørmessig, stygt og innbydelse til sykdommer og råte.

De avkuttede greinene er ikke ryddet bort. Både dem de har kuttet ned hos oss, og dem de har kuttet ned på kommunal eiendom, har "ryddemannskapene" slengt inn på vår tomt.

Friluftsinteresserte burde ha mer sans for naturvern - og for andres eiendom - som ikke er avfallsplass for avkappede greiner som sti- og løyperydderne ikke har giddet å fjerne.

Hvis løyperyderne mener at det ikke gjør noe om det ser ut slik i hagen, kan de jo ta med greinene hjem i sin egen hage og ha dem der.

Vi er naboer til en tursti og skiløypa som går over Skorkeberg.
Turtrafikken der er vi ikke sjenert av - verken sommer eller vinter.
Men år om annet blir stien ryddet.
Av noen som øyensynlig ikke har hørt om privat eiendom.
Uten å bry seg om å sjekke hvor tomtegrensen går, kutter de trær og greiner inne på vår eiendom, og slenger greiner og kvister inn til oss.
Øyensynlig mener de at vi skal rydde opp etter dem.

Slengt fra seg kvist og kvas
Nå har "ryddemannskapene" vært på ferde igjen.
Stien er bred og fin og ryddig og innbyr til bruk.
Men de som har ryddet stien, har ikke fraktet bort kvist og kvas og annet som de har fjernet.
Det har de kastet inn på eiendommene til dem som bor langs løypa.
På vår tomt ligger det grankvister og lange slanke rogn- og ospestammer som de såkalte ryddemannskapene har slengt langt inn på vår tomt.

Ingen respekt for tomtegrensene
Noe er kuttet ned på vår tomt.
Enten har ikke ryddemannskapene tatt seg bryet med å undersøke hvor tomtegrensen går, eller de har gitt blaffen og tatt seg til rette.
Det er ikke første gangen.
Også ved tidligere ryddesjauer har de som har utført jobben, kuttet greiner og trær inne hos oss.
Kommunen - og de som har utført jobben - mener tydeligvis at dette er noe vi får finne oss i så lenge vi er naboer til en offentlig turløype.

Takk for lånet
Men det har vi ikke tenkt å gjøre.
Jeg skal ikke rydde opp etter kommunen - eller kommunens jobbe- eller dugnadsgjeng.
Jeg har derfor kastet de generøse gavene fra turløypearbeiderne tilbake på stien.
Ikke én, men hittil fire ganger.
For når jeg har ryddet vekk de uvelkomne etterlatenskapene fra vår tomt, kommer noen og kaster dem tilbake igjen.
Noen som må ha spesielt tungt for det, og ikke forstår at avkappet fra løypa ikke hører hjemme på vår eiendom.
Som en person på 76 år har jeg nok med mitt eget.
Jeg har ikke krefter og overskudd til å være ryddemannskap for kommunen og sluskete løyperyddere som finner det bekvemt å velge minste motstands veg.

Klage til kommunen
Jeg vet ikke hvem som har "ryddet".
Tidligere har kommunen overlatt jobben til idrettslag og dugnadsgjenger.
Uansett hvem utøverne er, er det kommunen som har ansvaret.
Jeg sender derfor lenke til dette blogginnlegget til ordføreren og andre politikere og til rådmannen.
Så kan de følge opp saken politisk og administrativt.
For jeg antar at den private eiendomsretten fortsatt gjelder i Frogn, og at jeg ikke bør finne meg i å få mine trær skamfert, og skogdelen av tomta fylt med kvist og kvas som ryddemannskapene er for late til å rydde bort.

Tungnem eller frekk?
Og til slutt noen ord til den som kaster kvistene tilbake inn på vår tomt etter at vi har fjernet dem.
Er du så tungnem at du ikke skjønner at avfallet fra den kommunale turstien ikke skal kastes inn på vår tomt?
Eller er du så frekk at du håper på at jeg skal gå lei, og fjerne søppelet bare du kaster det tilbake mange nok ganger?
Jeg kaster greinene ut på stien til "noen" kommer og rydder dem vekk.
Vi du ha en ryddet sti, kan jo du rydde.
Ikke ved å kaste greine inn til oss, men ved å frakte dem bort eller ta dem med hjem f. eks.
Hvis du syns det er pent, kan du jo oppbevare dem i hagen din.
Hos oss skal de ikke være!

På gjengrodde stier

 Foto: Kow d.e. 17092012 ©
Klikk på bildene for å se større versjon 

Frogn Arbeiderparti ved Rita Hirsum Lystad og Verneforeningen Gamle Drøbak ved Ivar Høivik før avmarsjen mot Drøbaks mange gamle stier som i altfor mange tilfelle er truet av gjengroing eller stengsler.

 Rita Hirsum Lystad orienterer sine medlemmer om bakgrunnen for stivandringen. Stortingsrepresentant Gunvor Eldegard med lyst hår og rød jakke helt til høyre i bildet, følger interessert med.

Styreleder Ivar Høivik, "stifinner" Klaus Bareksten og styremedlem Kari Rosenkilde fra Verneforeningen blir enige om opplegget mens Rajiv Kumar fra Frogn Arbeiderparti lytter interessert.

Det har gått - og går - mange stier på kryss og tvers i Drøbak.
Stiene var flittig benyttede ferdselsårer i en tid da folk var avhengig av å bruke beina for å komme fra sted til sted.
Noen av stiene har tradisjonelt forbundet de ulike delene av Drøbak. Andre har gått til nabokommunene - og områder enda lenger borte.
Gjennom Torkildsbyen gikk f. eks. Poststien sørover til Hvitsten.
Den er nå stedvis "privatisert" slik at den som vil gå den gamle ruta i dag, har problemer med å komme fram uten å måtte forsere fysiske stengsler og krysse "privatiserte" områder.

Lite skjedd på 20 år
For omlag 30 år siden tok Torkildsbyen og Ullerud Vel initiativ til en kartlegging av stier og tråkk i Frogn. Kommunen nedsatte et utvalg for å se på saken, men det førte ikke til konkrete tiltak.
For 20 år siden laget Verneforeningen Gamle Drøbak en oversikt over stiene innenfor verneområdet.
Det initiativet er heller ikke fulgt opp. Lite er skjedd for å åpne, vedlikeholde og merke stier som allmennheten har hevd på å bruke.
Verneforeningen har nå tatt opp arbeidet igjen.
Stiene er gått opp på ny, beskrivelsen av den aktuelle tilstanden er oppdatert, og foreningen har tatt kontakt med de politiske partiene i Frogn for å orientere dem og skape bevissthet om betydningen av at det gamle stisystemet holdes i hevd og ikke forfaller - eller at stiene blir sperret og allmennheten hindret i å komme fram.

Grundig rapport
I går gikk Frogn Arbeiderparti, som første parti,  de gamle stiene i Drøbak sentrum, i Torkildsbyen, på Sogsti og i Brunskogen.
Guider var foruten Ivar Høivik og Kari Rosenkilde fra Verneforeningens styre, Klaus Bareksten som på vegne av Verneforeningen, på ny har gått de gamle stiene og laget en rapport om sine erfaringer.
Det er et solid stykke arbeid som foreligger.
Rapporten viser at kommunen bør engasjere seg før stadig flere av stiene "privatiseres", stenges helt eller delvis, eller rett og slett gror igjen og blir utilgjengelige og ubrukelige.
Stier som ikke brukes - f.eks. fordi publikum har følelse av at de må trå inn på privat grunn for å komme videre - vil raskt gro igjen og forsvinne.
Noe som både vil være et tap for dem som ønsker å gå tur, eller bruker stiene som snarveger - og et tap av lokalhistorie.
Stiene er kultur.

Arbeiderpartiet først
Lederen i Verneforeningen, Ivar Høivik, berømmet Frogn Arbeiderparti fordi partiet som det første hadde takket ja til å gjøre seg grundig kjent med saken.
Han håpet - og regnet med - at de øvrige partiene ville følge etter.
Forhåpentlig blir han ikke skuffet.
Skal kommunepolitikerne få den rette forståelse for utfordringene og for hva som bør gjøres for å redde stisystemet i vernesonen for kommende generasjoner, må de ut i terrenget og se med egne øyne hva det dreier seg om.
Og hvilke tiltak som må settes i verk.

Å sikre stier er vernearbeid
Å sikre stiene for framtiden er et vernetiltak på linje med arbeidet med å verne bygninger og infrastruktur.
Verneforeningen skal ha all mulig ros for det initiativet den har tatt og det arbeidet den har utført.
Nå må kommunen - det vil i første omgang si politikerne - følge opp og gjøre sitt.
Forrige gang Verneforeningen tok opp saken, ble den liggende uløst i 20 år.
Det bør ikke skje denne gangen.
Utviklingen og utbyggingen går sin gang.
Om 20 år vil mange av stiene med all sannsynlighet være borte om ikke noe gjøres nå.

Lindetrærne på plass rundt Bankløkka

Foto: Kow d.e. 27042012 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Rune Wiggen gir de nye lindetrærne deilig, feit jord rundt røttene slik at de skal etablere seg hurtig og vokse seg store og majestetiske.

Arild Kristiansen legger ut dryppanlegget som skal sørge for at de nye trærne får tilstrekkelig fuktighet for å kunne etablere seg og vokse seg frodige.

De nye trærne har forlatt den beskyttede tilværelsen hos gartner Seim på Askim. Rundt Bankløkka har de fått støtte og beskyttelse for å klare seg i etableringsfasen.

Tre for tre kommer den nye alléen på plass. Om tre-fire uker er Bankløkka forhåpentlig omkranset av unge, frodige lindetrær.

Målet er at den nye alléen rundt Bankløkka skal være på plass til 17. mai, har lederen for kommunens enhet for drift- og forvaltning, Bjørn Edholm, proklamert.
Enkelte har ment at det var å ta munnen for full.
Men alt tyder på at Edholm holder det han har lovet.
Ja, trolig kan vi til og med feire 1. mai med alléen så godt som på plass.

Grønn oase
Rundt Bankløkka står de nye lindetrærne på rekke og rad - plantet i feit, fin jord og med nyanlagt vanningssystem som skal sørge for at de nyplantede trærne får den fuktigheten de trenger for å kunne etablere seg og utvikle store kroner som på ny skal omdanne Bankløkka fra asfaltørken til grønn oase.
Stativer og oppbinding skal hjelpe og beskytte trærne mot vind og vær og ublid behandling i etableringsfasen.
Men får de vokse i fred, klarer de seg nok snart på egen hånd.

Fra Askim til Drøbak
Trærne kommer fra Askim, kan Rune Wiggen fra kommunens grønne etat berette.
Der har de vokst seg til under sakkyndig og omsorgsfullt oppsyn på Seims gartneri og planteskole.
Til Drøbak kommer de med velutviklet rotsystem godt innpakket i sekkestrie som følger plantene ned i plantehulllet på det nye voksestedet.
Og hullet fyller Wiggen med fin, feit, næringsrik jord som skal bidra til god etablering og rask tilvekst.
Jorda kastes på med spade.
Å plante trær er håndverk.
Og må gjøres med omtanke og forsiktighet.

Kunstig vanning
I bedet mellom Bankløkka og Kirkegata legger Arild Kristiansen vanningsanlegg.
De 65 lindetrærne som nå får sitt nye hjem i Drøbak sentrum, har kostet kommunen noe over en halv million kroner.
De ville derfor være særdeles upraktisk om de ikke skulle klare å etablere seg av mangel på vann der de står i kanten av den asfalterte plassen, så Kristiansen og kollegene sørger for nødvendig vanntilførsel.
- Er det dryppanlegg du legger ned?
- Den brune slangen er gjennomhullet og sørger for vanningen, mens den svarte sørger for vanntilførselen, opplyser Kristiansen, som knapt tar seg tid til å rette ryggen, mens han konverserer med nysgjerrige forbipasserende som interessert betrakter arbeidet.

Parkområdet Drøbak
Resultatet av nyplantingen blir sikkert bra.
Etter min mening skulle flatehogsten rundt Bankløkka aldri funnet sted.
Uttak av syke, falleferdige trær og innplanting av nye, ville sørget for en naturlig, gradvis fornyelse i samsvar med naturens egne lover.
Men: Når så galt skjedde, må jeg gi kommunen ros for å rette opp skaden raskt og effektivt.
Forhåpentlig får de nye trærne en god vekstsesong .
Og forhåpentlig får de stå i fred - for klåfingre og personer med ødeleggelseslyst.
Slik at området rundt Bankløkka, Kirkegata og Wienerbrødskjæringa igjen kan framstå som en forlengelse av Badeparken - m.a.o. ord som en integrert del av parkområdet Drøbak.

Vår i Badehusgata

Foto: Kow d.e. 28022012 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Snøklokkene hilser våren i Badehusgata.

Februar er til vanlig ingen utpreget vårmåned.
Men det er det ikke alle planter som bryr seg om.
Snøklokkene for eksempel.
I Badehusgata har de bestemt seg for å se bort fra kalenderen og hilse våren.
Det kan vi for så vidt forstå.
Årets februar må - på tross av noen riktig kalde netter og dager i begynnelsen - være den mildeste og vennligste på mange år.
De siste dagene har minnet om en sen påske, og i morgen er det for sent å snu vrangsiden til.
Da er det 1. mars.
Og krokus, scilla og perleblomster kan belage seg på å følge snøklokkenes modige eksempel.
For ikke å snakke om hestehoven.
Den dukker nok snart fram i sørhellingene - og i avisredaksjonene.
Hvor den ikke om altfor lenge får følge av blåveis og hvitveis.
Joda, det går den riktige vegen nå.

Ødelegger for turistene

Foto: Kow d.e. 14012012 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Årungen ligger idyllisk til på vegen til og fra Oslo. I stedet for å lage en innbydende rasteplass til glede for turister og andre som reiser langs vegen, har man fjernet det vesle som var.

Her er alt som er igjen av servicebygget. Ikke særlig tiltrekkende. Men det er kanskje nettopp det som er meningen?

Hvorfor måtte servicebygget fjernes? Stod det i vegen for noe?

Først etableres det fine rasteplasser for vegfarende.
Deretter rives de ned igjen.
Mellom hovedstaden og grensa til Østfold er i alle fall tre plasser med påstående servicebygg fjernet.
Fortsatt kan man kjøre av vegen, parkere og ta en pust i bakken på Svartskog og ved Årungen.
Men bekvemmeligheter er det smått med.
Må man tre av på naturens vegne, er man henvist til skogkanten.
For toalettene er fjernet.

Ikke interessert i turisme?
Hva for slags turistpolitikk er dette?
Norge er et vakkert land.
Men vil man slå seg ned for å spise samtidig som man nyter naturen, får man problemer.
Det er relativt få rasteplasser.
Og de som er, ligger ikke der naturen er på sitt vakreste.
Et kjærkomment unntak var rasteplassen ved Årungen.
Der burde rasteplassen vært utvidet i stedet for fjernet, og utsikten over og tilgangen til, den vakre innsjøen burde vært bedret ved rydding i buskas og siv.

Dårligere vilkår
Ikke alle som farer langs vegen, har som mål å komme hurtigst mulig fram.
Har man det travelt, kan man med fordel bruke de toalettene bensinstasjonene tilbyr.
Det er effektivt og raskt, og man slipper lange, tidsødende avstikkere.
Men er man ute for kose seg og vil innta forfriskninger i det grønne, setter man pris på å kunne benytte toaletter i nærheten uten å måtte kjøre til en bensinstasjon for å få sitt ærend utført.
Denne gruppa - turistene og turkjørerne - har nå fått dårligere vilkår langs vegen til og fra hovedstaden.
Det er perspektivløs turistpolitikk.
Hvem treffer slike uheldige avgjørelser?

Kampen for tilværelsen

Foto: Kow d.e. 26112011 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Dette treet i Badehusgata får ingen ting gratis.

Noen kommer på "den grønne gren", og noen må streve for å opprettholde livet.
Som det avbildede treet i natursteinmuren i Badehusgata.
Her har frøet åpenbart falt på steingrunn, men treet har ikke gitt opp av den grunn.
På uforklarlig vis har det sendt sine røtter langs steinene og inn i de smale, neste utilgjengelige, sprekkene der en nype jord og noen næringsstoffer har vært å finne.
Skal vi dømme etter treets størrelse må denne kampen for tilværelsen ha pågått noen år.
Slik det nå står, er treet en attraksjon.
Forhåpentlig legger de som spaserer og nyter idyllen i Badehusgata, merke til denne sjeldenheten og får anledning til å beundre dets evne til å overleve under de karrigste og vanskeligste forhold.
La oss håpe at de som eier treet, innser hvilken naturens merkverdighet dette treet er, og sørger for at det får leve videre så lenge det er i stand til å finne nødvendig næring og fuktighet.

Lupinen blomstrer fortsatt

Foto: Kow d.e. 19112011 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Frisk og fin og ikke en gang fullt utsprunget står lupinen ved vegen fra parkeringsplassen til kunstgressbanen.

Om det er frosten eller personer med ødeleggelseslyst som har tvunget lupinene i kne, er vanskelig å si, men plantene blomstrer og nye knopper er i anmarsj.


Vi skriver 19. november.
Det er mildt for årstiden akkurat nå, men vinteren har vært på besøk med 5-6 kuldegrader - både natterstid og på dagen.
Flere ganger.
Men lupinene ved vegen ned til kunstgressbanen, bryr seg lite om gradestokken.
De lar kuldegrader være kuldegrader.
Selv om de har fått hard medfart, byr plantene på nyutsprungne blomster.
Og knopper.
De har tilsynelatende forberedt seg på å fortsette blomstringen en god stund ennå.
Og det kan de visst trygt gjøre.
Værvarselet er ikke direkte blomsterfiendtlig.
Rått og surt er det, og tåka ligger tjukk og lavt over landskapet dag etter dag, men temperaturen er usedvanlig høy for årstiden.
Så kanskje rekker lupinene - og andre blomster som ikke bryr seg om kallenderen, men innretter seg etter været - å komme med både en og to blomstringer til før julefreden senker seg - og vinteren får mannet seg opp til å ta over.

Trepleie i Biologveien

Foto: Kow d.e. 29092011 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Man blir betenkt når man ser dette skiltet i Drøbak. Er det flere trær som skal i bakken? Men denne gangen gjaldt det trepleie langs kirkegården i Biologveien.

Follo Drift hadde satt opp plakater som varslet beskjæringen og at parkering var forbudt. Tre damer i en Sarpsborg-registrert bil kom og parkerte rett under en av plakatene. Ikke lett å utføre jobben uten å skade omgivelsene under slike forhold.

Gisle Buene gikk i høyden og gav trærne en kyndig omgang med håndsaga og motorsaga.

Resten av staben fra Follo Drift stilte beredvillig opp til fotografering før de gikk i gang med arbeidet. Fra venstre: Emil Sæthren, Johan Husvik og Tommy Nærkland som er arborist og driftsleder.

Follo Drift er høyt og lavt.
Torsdag beskar de trærne i Biologveien.
Biologveien er ikke den mest synlige - eller mest trafikkerte - i Drøbak.
Den går fra Kirkegata, langs Drøbak Kirkegård og fram til Tento og Båthavna.

Ikke felling!
Der Biologveien løper ut i Kirkegata, var det satt opp et alarmerende skilt.
Trefelling! stod det.
Man spør seg uvegerlig: Nå igjen? Hva er det nå som skal legges øde?
Men heldigvis var det falsk alarm denne gangen.
Skiltet gjaldt trærne mot kirkegården i Biologveien.
De skulle beskjæres. Ikke felles!

Follo Drift
Det er Follo Drift som har påtatt seg jobben.
Gisle Buene sendes til værs i liften og går utålmodig løs på uønskede sideskudd på stammen og på greiner som er dårlige eller mer omfangsrike enn godt er.
Kollegene i tregruppa kommer til og stiller opp til fotografering mens motorsaga overdøver en hver samtale.
For en med høreapparat er det et veritabelt lydinferno.
- Men det går kanskje an å finne navnene på nettsiden til Follo Drift?
- Ja, i hvert fall til Gisle og han der, roper en av de to yngste mens motorsaga går på tomgang. Han peker på sjefen, arborist Tommy Nærkland.
Det tar tid å få svar, men omsider kommer svaret.
- Innlegget ble liggende p.g.a. dataproblemer, opplyser Tommy Nærkland.
Problemer med elektronikken altså, men trepleie har Follo Drift ingen problemer med.
Og det er jo når alt kommer til alt, det viktigste.

Der trær er kultur

Foto: Kow d.e. 30062011 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Eksempel på allé som høyst sannsynlig ville vært felt for sikkerhets skyld dersom den hadde ligget i Drøbak.

Og her er nok et eksempel. Alléen går fra østporten til vestporten på Hafslund hovedgård, med opphold på gårdsplassen foran hovedbygningen. Alléen bidrar til å gi parken og hele hovedgården karakter. Ingen ville drømme om å drive flatehogst her.


Denne skulpturen har naturen laget. Ingen klåfingret forståsegpåer har sluppet til med dårlige faglige råd. Motorsaga har fått hvile. De gamle trærne er historie, natur - og kultur.

Trær som dette ville ikke hatt store sjansen i Drøbak, men i den ærverdige Hafslund-parken har de sin kulturelle verdi - og skjønnhet. Noe både det jevne publikum, de ansvarlige for parken - og miljø- og kulturorienterte biologer og andre ekte eksperter - setter pris på.

For ikke å snakke om dette treet. Nederst ved rota kan man se tvers igjennom stammen. Heldigvis har man ikke spurt rabiate "kutt-ned-og-plant-nytt-biologer" om råd. Derfor står treet der. Til stor glede for voksne som gleder seg over naturens luner og rariteter og for unger som gjerne vil leke i stammen og bli fotografert mens de står inne i treet.

I Sarpsborg ligger en av landets fineste herregårder.
Hafslund hovedgård som ligger like ved Sarpefossen, er en herrskaplig murbygning omgitt av en praktfull park.
Stedet har en unik historie.
En gang i tiden var Hafslund det største jordegodset i landet.

Skole og lekeplass
Jeg kjenner parken godt.
Barndomhjemmet mitt ligger noen hundre meter unna, og gården med driftsbygningene, dyra og parken var vårt leke- og aktivitetsområde.
I 1944-45 hadde tyskerne okkupert Hafslund skole.
Da holdt skolen til i hovedbygningen på godset inntil freden kom og skolen igjen kunne ta i mot elever.
Jeg har altså gått på skolen på godset og hatt parken som lekeplass.

Kulturell kapital
Jeg har en forkjærlighet for trær.
Hafslund-parken har lært meg hvilken kulturell kapital trær - og ikke minst gamle trær - representerer.
De som gjennom århundrene har stelt denne parken, har tatt vare på den miljøkapitalen trærne representerer, slik at verdien har forrentet seg og gitt stadig større kulturell og opplevelsesmessig avkastning år etter år.
Hafslund-parken er resultat av trepleie på det aller beste.
Her har noen og enhver noe å lære.
Ikke minst politikerne i Frogn.
For her har ingen selvutnevnte eksperter som nok har kunnskap, men dårlig med sunt skjønn, fått lov til å dømme gamle, kulturbærende trær fra livet.
Og har noen gitt råd om felling og fornyelse, har ingen hørt på dem.
Takk og pris.

Sterkt å bebreide
Nedkuttingen av trærne rundt Bankløkka, skjærer meg i hjertet.
Fellingen var en ugjerning.
En faglig bommert.
Som ikke bare vi som bor her i dag, men minst et par generasjoner nye Frogn- og Drøbak-borgere må lide for.
Fellingen var unødvendig.
Den var uriktig.
Den har forringet miljøet i Drøbak.
Og den var et uforholdsmessig inngrep i vernemiljøet.
Altså et overgrep.
Skaden er skjedd.
De som bidro til at fadesen kunne skje, er sterkt å bebreide.

Jakten på tussilago farfara

Foto: Kow d.e. 25032011 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Hestehoven (tussilago farfara) lar vente på seg, men i sørhellinga på Skorkeberg hilser den våren .

Det er noe eget med vårens første hestehov.
Den er det primære vårtegnet.
Men hvor blir det av den i år?
Vårtegnene dukker opp. Det ene etter det andre. Nå kan det ikke lenger være tvil: Våren er i anmarsj.
Men hvor er hestehoven?

Lang tur
I dag gikk jeg en lang tur og jaktet på det solgule vårtegnet. Som det pleier å være legio av i sør- og vestvendte hellinger.
Jeg startet på Heer, gikk ned Bergsvea, spaserte Belsjøveien til Seiersten, tok gangvegen opp til "7-eleven", gikk så Sogstiveien bort til "Innselingen", for deretter å gå opp Ekesvingen, bort Ekeveien og hjem til Skorkebergåsen.
Uten å se en eneste hestehov.

Ikke en eneste hestehov
Og det skyldes ikke at jeg ikke lette.
Hele vegen studerte jeg de bare vegkantene. Nøye. På jakt etter påskegule blomster - eller i det minste knopper.
Der det var tørket ordentlig opp, og sola åpenbart forlengst hadde smeltet snøen og bakken var god og varm, sparket jeg i det visne gresset og lette ekstra nøye.
Men ingen var å se.
Ikke antydning til hestehov noe sted.

Hjemme derimot...
Da jeg svingte inn i gården hjemme, skjedde underet.
I den sørvendte skråningen på oversiden av innkjørselen - der snøen måtte gi tapt for noen dager siden, lyste våren i mot meg.
Der hadde en hestehov med flere blomster foldet seg ut mot sola.

Den første for oss
Det er sikkert noen som har funnet hestehov tidligere enn meg. Også i Frogn. Selv om jeg ikke har sett det kunngjort i lokalpressen.
Som pleier å være flink til å få med seg sånt.
Men for oss er dette vårens første.
Snøen ligger fortsatt dyp - og framfor alt hard - over det meste av hagen, smeltingen går sakte. Men noen bare flekker er det da å sette spaden i.
Nå - når hestehoven er på plass - kan våronna begynne.

Flere trær felt i Drøbak

Foto: Kow d.e. 11102010 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Her er fine emner til fuglekasser og litt av hvert annet, sier Bjørn Jensen fra kommunens tekniske etat. Han gjør jobben når et tre på kommunal grunn skal i bakken. Og dette treet var det ikke håp for. Stubben står igjen på baksiden av gjerdet.

Felte trær fraktes bort. Også bjørk som ser både frisk og massiv ut, når sant skal sies. De mest interessante elementene ligger imidlertid igjen. Foreløpig.



At dette treet ikke lenger hadde "livets rett", kan selv vi treelskerne forstå. ". Men må så fine elementer ende som ved i ovnen? Den som ikke er redd for det utradisjonelle, ser her straks i likhet med Bjørn Jensen, potensielle fuglekasser. Og "blomstepotter" og potteskjulere til hagen. Og har man ekstra frodig fantasi, finner man sikkert andre muligheter og bruksområder også.


Her f. eks. er jo fuglekassene så å si ferdige. De mangler bare tak og gulv og entrehull. En smal sak å lage for litt fingernemme.

Stadig flere trær i Drøbak sentrum må i bakken.
Noen fordi de utgjør en fare for omgivelsene.
Andre fordi noen prioriterer andre verdier.

Gammel tre i bakken
Det gamle treet mellom Drøbak gamle skole, hvor biblioteket holder til, og den gamle kommunegarasjen i Kroketønna hadde ikke kjerneved igjen.
Det var innhult som et rør - med ganske tynne vegger her og der. Det var nok like greit at det ble tatt ned. Før det falt av seg selv. Og kanskje skadet noe eller noen.

Litt av hvert å fortelle
Hvor gammelt treet var, er vanskelig å avgjøre. Men det er ikke usannsynlig at det har sett generasjoner av Drøbakbarn komme og gå til dagens dont bak skolepulten, og vært vitne til glad barnelek i friminutter og aktivitetstimer i den gamle skolegården.
Hvis den grønnmalte benken i hagen kunne fortelle det den hadde sett, fantaserer visekunstneren Otto Nilsen om.
Hvis treet med orkesterplass ved gjerdet til skolegården hadde kunnet, ville det nok også hatt litt av hvert å fortelle.
Men nå er det bare et minne.
Drøbak forandrer stadig ansikt.

Fine emner til litt av hvert
Bjørn Jensen i kommunens Tekniske etat er en av dem som må ta i bruk mottorsaga når kommunale trær skal i bakken.
- I dette tilfellet var det ingen veg utenom, sier han og peker på noen deler av stammen som ikke bare er innhule, men til og med åpne i forkant.
Jensen synes imidlertid at det nesten er for galt at noen av de innhule delene, skal ende som ved. De kan jo f. eks. bli fine fuglekasser.
Det må vi gi ham rett i. Her er forresten emner som fingernemme og fanatsifulle kunne benyttet til litt av hvert.
Om bare folk hadde visst om det, og om de interessante delene hadde fått ligge slik at de som ville, kunne forsyne seg.
Et oppslag på gjerdet om at det bare er å forsyne seg, ville gjort nytten.
Nå blir nok rubbel og bit flammenes rov.
Synd!

Sjarmører i pels

Foto: Kow d.e. 05092010 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Dyr har som regel en spesiell tiltrekningskraft på barn. Men også på mange voksne. Disse tre små hjerteknuserne i pels som er å treffe på Follo Museum, sjarmerer både store og små.

Mange som besøkte Follo Museum i helga, stanset opp ved kaninburet.
Der var det ikke bare voksne kaniner - som er interessante nok for de minste - men også kaninunger.
Søte, små kaninunger som var tamme og folkekjære og kom helt bort til nettingen og lot seg mate.
Barn har godt av kontakt med dyr.
Vi håper derfor at publikum behandler kaninene slik at de holder seg friske og kan bli værende der de er.
Til glede for de minste blant oss.
Og for dem av oss som aldri blir riktig store.