Jeg vil ikke ha hundemøkk i søppeldunken!

Foto: Kow d. e.  28072015©
Klikk på bildet for å se større versjon

Hundeiere kaster hundemøkkposene i søppeldunken vår. Det er noe forferdelig griseri!

Vi har ikke mye søppel.
Vi har en liten søppeldunk, og i den har vi som regel kun en pose eller to - kanskje tre.
Det vet søppeltømmerne.
De kjører derfor som regel ikke dunken bort til bilen, men plukker opp posene og bærer dem i handa.
Er det poser med hundemøkk i dunken, lar de dem ligge igjen.
Skal vi bli kvitt hundemøkka, må vi pakke den om ved å legge hundemøkkposene i bæreposer sammen med annen søppel.
Først da blir de tatt med.

Ompakkingen er ekstra arbeid - og noe forferdelig griseri.
Tror du at en svart eller grønn hundemøkkpose er tett, er du velkommen til å studere bunnen i vår søppeldunk når late og frekke hundeeiere har kastet fra seg hundemøkka der.
Etter som søppeltømmerne ikke tar med seg posene med hundemøkk, blir møkka liggende i dunken både to og fire uker.
Da er dunken både grisete og dufter av møkk.
Da må vi vaske dunken på grunn av møkk fra hunder som vi ellers ikke har noe ansvar for.

Vår toleranse over for andres hunder er liten.
Vår toleranse over for andres hundemøkk er enda mindre!
Vi har ikke hund.
Og vi vil ikke ha hundemøkk.
Ikke i søppeldunken, og ikke andre steder.

Folk som skaffer seg hund, får ta de ulempene som følger med.
Ikke skyve dem over på andre.
Er du hundeeier, så bær med deg hundemøkka hjem og kast den i din egen søppeldunk.
Hvis posen med møkk er så tett og luktfri som du later til å mene, så kan det ikke være noe problem.
Og vil du bli kvitt den fordi den er grisete og lukter vondt, bør du spare andre for å få griseriet i søppeldunken sin.

Kaster du posen selv om du vet at den skaper ubehag og problemer for andre, er du en usosial egoist.
Er du det?
Eller er du bare tankeløs?
Da burde du kanskje ikke hatt hund.
Hundehold krever ansvarsbevissthet!

Skitepark for hunder

Det arbeides for å få etablert en "luftepark" for hunder.
Det har jeg forståelse for.
Hadde jeg hatt hund, ville jeg også ønsket meg et område hvor hunden min kunne løpe rundt og føle seg fri.
Og hvor den kunne gjøre fra seg et stykke unna der jeg sjøl bor.

Men jeg har ikke hund.
Og jeg håper at parken blir etablert langt borte fra stedet hvor jeg bor.
Min erfaring er at det lukter forferdelig fra hundeparker.
Ikke bare i parken, men i vid omkrets.
Avhengig av vær og vinddrag.

På 1980-tallet tilbrakte vi en del tid i Genève.
Der var det en luftepark for hunder i nærheten av hotellet hvor vi bodde.
Straks vi kom utenfor døra, kjente vi eimen, og den ble verre jo mer vi nærmet oss.
Og nærme oss måtte vi, for lufteparken lå der vi måtte gå for å komme til promenaden langs Lac Lèman, altså Genfersjøen, og den botaniske parken.
Den kvalmende eimen av hundemøkk lå i det hele tatt over store deler av byen på den siden av sjøen hvor ILO-komplekset lå og hotellområdet hvor vi bodde, befant seg.

Genève er en vakker by.
Og oppholdene der minnes vi med glede.
Med ett unntak:
Eimen av hundemøkk kunne vi mer enn gjerne unnvært.
Den husker vi med vemmelse.
30 år senere.
Lufteplassen ble sikkert ryddet og rengjort fra tid til annen.
Likevel hang lukta av hundemøkk over stedet.
Konstant.

Hvordan skal det være i de påtenkte hundelufteparkene i Frogn og på Nesodden?
Skal hundene være så frie der at de kan skite hvor og når de vil uten at eierne umiddelbart plukker opp etter dem?
Da syns jeg synd på dem som bor i nærheten.
Eller i luftdraget fra plassen.
Eimen av hundemøkk når langt.

Moralen må være: Plukk opp hundemøkka umiddelbart - også i lufteparken!

Gråmåsen merkes i Båthavna

Foto: Kow d.e. 03102013 ©

Klikk på bildene for å se større versjon 

Jon Evenrud måler og merker sjøfugl i Båthavna. I bilen har han alt han trenger for å merke, måle og registrere.

Denne unge gråmåka blir ringmerket, studert og fotografert.

Måka bør ikke fanges på ny for at man skal finne opplysninger om den. Ringen fra Stavanger Museum kan leses elektronisk på lang avstand.

Fuglene som merkes, blir undersøkt fra topp til tå før de blir sluppet løs til et liv i frihet.

Jon Evenrud merker sjøfugl.
Han er ikke utdannet ornitolog, men mer enn gjennomsnittlig interessert i fugler.
Han har holdt på lenge og stiller gjerne opp med sin erfaring og fagkunnskap og bidrar til å fange inn og ringmerke sjøfugl langs kysten.
Evenrud merker fugl med ringer fra Stavanger Museum og fra Oslo og Akershus Ringmerkingsgruppe som han har tilknytning til.

Jorda rundt
Sjøfugler og andre fugler som han har merket, påtreffes ikke bare langs norskekysten.
Ringene gjør det bl.a. mulig å følge og kartlegge fuglenes vandringer til vinteropphold lenger sør i Europa og til langt fjernere himmelstrøk.
Fugler som er merket i Norge, har de mest utrolige reiseruter til vinteropphold i sørlige egner.
Noen følger den afrikanske kysten nedover, kanskje så langt som til Sør Afrika, mens andre flyr til Tenerife, krysser Atlanteren, flyr til Sør Amerika eller Sørishavet hvor de har vinterkvarter, for så å fly nordover igjen via Afrika, over til Kanariøyene og hjem til Norge.
Denne utrolig lange og krevende flyturen gir fuglene seg ut på hvert år.
En av de fuglene Evenrud har merket, er forøvrig observert på et bestemt sted ute i Europa til samme tidspunkt flere år etter hverandre, forteller han og legger ikke skjul på at han setter pris på tilbakemeldinger hvis noen kommer over fugler han har merket.

Fanges med tau
Når vi treffer ham, sitter han i bakrommet på bilen sin i Båthavna med en ung gråmåke i fanget.
- Den er brunspraglete, så den er ikke gammel?
- Nei, det er en av årets kull. Først når de er omlag fem år gamle blir de grå og hvite.
Ungfuglen har fått ringer på.
Nå blir den målt og vurdert - og fotografert.
- Hvordan får du tak i fuglene du merker?
- Når det gjelder måker legger jeg ut mat med en renneløkke omkring. Når fuglen står innenfor løkka, strammer jeg til.
- Det skader ikke fuglen?
- Nei, jeg er forsiktig og hensynsfull, og det går rolig for seg. De fuglene som spiser sammen med fuglen som fanges, merker som regel knapt at naboen blir tatt ut av flokken. De spiser rolig videre.

Sjøfugl og sidensvans
Jon Evenrud har merket mange fugler i tidens løp.
I Drøbak merker han alle slags sjøfugler  - både store og små - i Vindfangerbukta, Båthavna og Gjestehavna.
Ellers har han f. eks. vært langs kysten nedover i Østfold og ved Tunevannet i Sarpsborg.
På bloggen til Oslo og Akershus Ringmerkingsgruppe blir Jon Evenrud spesielt berømmet for innfanging og merking av sidensvans.
Hvis du ser en mann som legger ut snare og fanger fugl ved vannkanten i Drøbak, er det altså ingen fare på ferde, og ingen grunn til forargelse.
Det er med all sannsynlighet den erfarne amatørornitologen og ringmerkeren Jon Evenrud fra Ås,  som utstyrer fugler med sporbare ringer som forteller hvor de reiser - og hvor de til slutt ender sine liv.
Enten det nå skjer på våre breddegrader - eller på den andre siden av kloden.

Hestemøkk i Sogstiveien

Foto: Kow d.e. 16062013 ©

Klikk på bildene for å se større versjon

Hestemøkk er det mye av i Sogstiveien. Øverst: Fersk hestemøkk. Midten: Gammel flattrampet hestemøkk, og en ny fersk ruke like ved. Nederst: Solid ruke som ligger på fortauet slik at skoleunger og andre spaserende kan tråkke i den.

Det er nesten ikke brune skogsniler å se i Sogstiveien i år.
Det kunne derfor vært hyggeligere enn tidligere å spasere på gangvegen der.
Hadde det ikke vært for all hestemøkka.

Jeg har tidligere gitt uttrykk for at mengden av hestemøkk rundt Sogsti, på Skorkeberg og ellers i nærliggende områder, må ha sammenheng med at det ligger et ridesenter i nærheten.
Fra ridesenteret har jeg imidlertid fått beskjed om at deres hester ikke gjør fra seg der de går.
I alle fall blir det ryddet opp etter dem.

Jeg har til gode å se en rytter stige av hesten og ta opp hestemøkka etter ekvipasjen.
Selv om det er hesten som produserer hestemøkka - er det rytteren - og det at vedkommende rir på gang- og boligvegene - som forårsaker problemet.
Det er derfor rytteren som har ansvaret for å rydde opp.

Men hestene skiter - og rytterne lar møkka ligge.
Uten tanke på at folk tråkker i den.
Eller på at sniler tiltrekkes av den.
For brunsniler er dyreekskrementer god mat.
Jo, mer som ligger utover, desto flere sniler får rikelig med mat og vokser seg store og produktive.

Ryttere burde selvfølgelig fjerne hestenes etterlatenskaper slik skikkelige hundeeierne etter hvert fjerner hundemøkk.
Men det skjønner åpenbart ikke de vanligvis meget unge rytterne av seg selv.
De voksne som er ansvarlige for hesteholdet og rideopplæringen må derfor pålegge rytterne å ta med utstyr slik at de kan rydde opp når hesten gjør fra seg.
Å gå av hesten og skrape opp møkk, er selvfølgelig en liten ulempe og ikke akkurat noe statusoppdrag.
Men det er bedre at den som rider, må påta seg denne ulempen enn at hestemøkka skal ligge i veger og på gangveger til ulempe og sjenanse for andre.
Å ta mer hensyn til egen bekvemmelighet enn andres velferd, kalles egoisme!

Hundemøkk? Nei, takk!

Hundemøkk er noe dritt!
Like ved vår postkasse ligger det en ruke.
Sannsynligheten taler for at det er en hund i bånd - eller en hund som burde vært i bånd - som har gjort fra seg der.
Møkka er kommet dit etter 1. april - da båndtvangen begynte.
Hundeeieren må ha sett det - uten å ha anstrengt seg med å ta det opp.
Det har han eller hun sjenerøst overlatt til meg.

Møkk på skoa
Når jeg går tur, går jeg helst i gress- eller gruskanten ved siden av den asfalterte gangvegen.
Det er best for musklene i leggene.
Slik unngår jeg krampe.
Men utenfor asfalten er sjansen for å tråkke i hundemøkk stor.
Gammel møkk som har hatt noen uker eller måneder på seg gjemt i snø og is, eller fersk.
Den ferske lukter verst.
Men det er noe griseri begge deler.

Skjønner ikke hundeeierne?
Jeg bebreider ikke hundene.
Jeg bebreider hundeeierne.
Ikke alle, men dem som ikke gidder å vise hensyn og som lar møkka ligge enda de vet at sjansen er stor for at barn eller voksne skal tråkke i den.
M.a.o. egoistene - som lar hensynet til egen makelighet gå foran hensynet til andre.
Noen ganger lurer jeg på om jeg gjør dem urett.
Kan det være slik at de rett og slett har begrenset evne til å tenke empatisk og til å forstå konsekvensene av at de lar hundemøkka ligge?
Eller er utstyrt med overutviklet evne til å bagatellisere egne dumheter?

Ikke møkk i min søppeldunk, takk!
Tidligere i våres pågikk det en hundemøkkdebatt i Amta.
Da tok noen til orde for at de hundeeierne som var "flinke" og plukket opp hundemøkka, burde få kaste posene med møkk i andre folks søppelkasser.
Hos meg er de ikke velkomne.
Jeg vil ikke ha hundemøkk - om enn aldri så godt emballert - i min søppeldunk!
Hundemøkk lukter.
I den varme årstiden lukter det grusomt.
Lukta setter seg i plastdunken.
Kommer møkka i direkte kontakt med plasten lukter det alldeles uutholdelig.
Da må dunken skures.
Kommer den som kastet møkka, og gjør det?
Eller er det ventet at jeg skal skure dunken fordi hundeeieren veltet ulempen over på meg for å slippe å bære med seg møkka hjem?

Uappetittlig
Hvorfor er det så om å gjøre å kvitte seg med hundemøkkposen, forresten?
Fordi den er uappetittlig?
Og fordi møkka lukter tvers igjennom plastiken?
Eller av ren makelighet?
Det følger ansvar med å ha hund, og det ansvaret må hundeeierne ta, sier nestlederen i Drøbak Hundeklubb til Amta.
Likvel mener hun at hundeeieren kan delegere ansvaret til andre ved å kaste poser med hundemøkk i andres søppelkasser.
Vi har liten søppelbeholder.
Der vil vi ikke ha andres søppel.
Heller ikke hundemøkk.
Det bør hundeeierne respektere.
Kan de ikke samle opp og bære med seg hundemøkka hjem til egen søppelbeholder, får de kvitte seg med hunden.
Da er de ikke egnede som hundeeiere.

Ingen stank av hundemøkk, takk

Noen vil opprette hundepark - dvs. lufteområde for hunder - i Drøbak, kan ØB fortelle. Flott mener hundeeierne, men vet omgivelsene hvilke ulemper et slikt område fører med seg?

For noen år siden tilbrakte jeg en del tid i Geneve.
Der var det hunder over alt.
Ikke langt fra hotellet vi bodde på, var det et område hvor folk kunne lufte hundene sine.
Der kunne de firbente løpe fritt, og der kunne de gjøre i fra seg.

Møkkalukt
Og det gjorde de.
Det kunne man både se og lukte.
Skjønt, man trengte ikke å være innen synslengdes avstand for å kjenne lukta.
Allerede flere kvartaler borte, slo den kvalmende hundemøkklukta mot oss.
Stanken var ille til enhver tid.
Men verst når det var varmt.
Hvordan folk som bodde i nærheten holdt ut, er vanskelig å forstå.
Men i Geneve ble hunder åpenbart prioritert foran mennesker.

Hundepark i Drøbak
Lokalavisene melder om at det er planer om hundepark - eller lufteområde - i Drøbak.
Så vidt jeg har kunnet bringe på det rene har man slurvet litt med stedsangivelsen.
Parken skal, så vidt jeg skjønner, ligge i Frogn - ikke i Drøbak, og i alle fall ikke i Gamle Drøbak.
Det gjør ikke planene fullt så skremmende - men ille nok.
For en slik park med frittgående hunder som legger fra seg sine ekskrementer, vil med all sannsynlighet er kort tid virke som en stinkbombe i nærmiljøet.

Langt av lei
Også jeg ser gjerne at hunder og hundeeiere får et aktivitetsområde.
Det må imidlertid ligge langt unna, bebyggelsen.
Og lukter det, må hundeeierne uten diskusjon rydde området slik at folk slipper å leve i lukt av hundemøkk.
Blir det noe av planene, håper jeg at allmennheten holdes informert undervegs og ikke bare blir presentert for et fait accompli.
Den som en gang har kjent stanken fra en hundelufteplass, glemmer det ikke så lett.

Hundemøkk? Nei, takk!

Foto: Kow d.e. 12062012 ©

Klikk på bildet for å se større versjon 

Disse har noen dumpet i søppeldunken vår. De lukter vondt.

Vi har ikke hund.
Og vil ikke ha hundemøkk.
Ikke på tomta, ikke i vegen utenfor - og aldeles ikke i søppeldunken vår.

Møkk i søppeldunken
En eller flere hundeeiere kaster poser med hundemøkk i søppeldunken vår.
Det er vi ikke glade for.
Dunken tømmes i prinsippet hver 14. dag.
Det betyr at hundemøkka ligger i dunken og oser "pyton" i mange dager før dunken tømmes.
Den kvalmende odøren er så sterk at den kjennes når man går forbi den lukkede dunken.

Pose for pose
Jeg skrev "i prinsippet".
Renholderne som foreløpig må tømme dunkene ved å løfte ut pose for pose, lar hundemøkka ligge igjen.
I alle fall den ene av de to posene har ligget over to tømminger, altså langt mer enn 14 dager.
Og det kjennes på lukta.
Jeg forstår at renholderne lar møkka ligge.
Hundemøkk er de neppe ansatt for å håndtere.
Den kan neppe karakteriseres som "restavfall".

Uappetittlig
Hundeeiere bør bære med seg hundemøkka hjem.
Å plukke opp hundemøkk og bære posen hjem er en av "omkostningene" ved å ha hund.
Selvfølgelig kan det være fristende å overlate møkka og ulempene til andre, men det bør man ikke gjøre.
Det er egoistisk og usosialt.
Og skulle noen tenke at "det kan da ikke gjøre noe", bør de bare ta til etterretning at noen av oss ikke liker å få uappetittlige stinkbomber i søppeldunken.
Vi vil gjerne kunne åpne søppeldunken uten å få brekninger.
Vi syns ikke at det er for mye forlangt.

Hundemøkktid

Foto: Kow d.e. 25022012 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Store ruker med hundemøkk "pryder" snøkantene langs gang- og sykkelveiene. Denne ruka er fra Fugleveien, men tilsvarende "pynt" er å finne over alt.

Tråkker du utenfor asfalten risikerer du å sette foten i en møkkahaug som denne. De ligger tett i tett.

Til og med i trærne henger det hundemøkk. Her er det en hundeeier eller hundelufter som har moret seg med å slenge posen med hundemøkk opp i et tre.

Hundeeiere er en egen rase.
Ikke alle er ansvarsløse og sluskete, selvfølgelig.
Jeg skal derfor ikke skjære alle over én kam, men mange gir blaffen i om hunden deres forurenser og lager griseri for andre som skal ferdes i naturen og langs gater og veger.
Og enkelte hundeeiere er ikke mer renslige enn det bikkja er.

Ingen overdrivelse
Går man tur på gangstiene i og rundt Drøbak, kan man ved selvsyn konstatere at beskrivelsen ovenfor ikke er en overdrivelse.
Snarere tvert i mot.
Ruker av hundemøkk ligger tett i tett - i selve gangbanen, i snøkanten og på de flekkene som etter hvert blir snøbare.

Slenger fra seg posen
Enkelte ruker ligger få meter fra stolper hvor poser til disposisjon for hundeiere er hengt opp.
Noen benytter seg av plasposene, men ikke alle tar dem med hjem.
Noen slenger fra seg posen i vegkanten, andre dumper dem i andre folks søppelkasser for å slippe å gå og bære på dem, og de med minst omløp i hodet kaster posene i naturen.
Noen til og med opp i trærne.
En oppfordring til hundeeierne om å ta hensyn til andre, er antakelig bortkastet.
Er det virkelig slik at det er de mest asosiale blant oss som skaffer seg hund?

Sliten havsule i Båthavna

Foto: Kow d.e. 03122011 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Havsulen tok en rast i Båthavna mens det blåste som verst lørdag formiddag.

Den utmattede fuglen prøvde å få seg en pust i bakken, men det var ikke lett for mange skuelystne og velmenende mennesker samlet seg for å se - og for å hjelpe.

Vinden den siste tiden har virket utmattende på noen og enhver.
Lørdag formmidag vandret en strandet havsule rastløst omkring i Båthavna.
Den beveget vingene, og virket ikke skadd, men klarte ikke å lette.

Ikke mat, men hvile
Mange samlet seg om den tilsynelatende utmattede fuglen, som bryskt avviste enhver tilnærmelse.
En velmenende ung mann hadde utstyrt seg med brødskiver som han knep biter av og kastet foran fuglen - som imidlertid ikke viste noen interesse.
Det var øyensynlig ikke mat, men ro og hvile den trengte for å komme på vingene igjen.
Mot et fjernt bestemmelsessted.
Langt fra Båthavna i Drøbak.
Trolig til Afrikas vestkyst.

Ungfugl?
Dit drar ungfuglene om vinteren, kan faglitteraturen fortelle.
Helt unge havsuler er brune med hvite flekker.
De blir hvitere og hvitere inntil bare vingespissene er svarte.
Godt voksne havsuler har gul hodetopp.
Etter som den havsulen som tok seg en mellomlanding i Båthavna, ikke hadde gult hode, trekker vi den slutning at det var en ungfugl som var over det brune stadiet, men ennå ikke var fullt utvokst.
Og ikke hadde krefter nok til å mestre den ekstreme vinden som sannsynligvis ble for mye for den ellers så elegante flygeren og stupfiskeren.
Trolig tok kreftene slutt slik at det ble nødvendig å ta en stopp i Båthavna for å samle krefter for å fortsette ferden sørover - til varmere land.

Trolig ikke skadd
Mange av dem som samlet seg for å få en nærmere kikk på denne elegante, men relativt sjeldne fuglen i våre farvann, gav uttrykk for at de var redd den var skadd.
Noen snakket om å få tak i dyrlege.
Det er vanskelig å fastslå om den var skadd eller ikke.
Men egentlig svarte den vel selv på det, ved å strekke ut og flakse med begge vingene.
Og ved å ta fart, løpe bortover Havnegata og forsøke å lette.
Men vingene bar ikke så lenge jeg var der.
Fuglen virket utmattet.
Forhåpentlig kom den til krefter og fikk luft under vingene slik at den kunne vende nebbet mot sitt bestemmelsessted.
Hvor det nå måtte være.

Trafikkultur i Ullerudbakken

Foto: Kow d.e. 10092011 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Denne sommerfugllarven krysset Ullerudbakken i fotgjengerfeltet.

Noen har mer trafikkultur enn andre.
For noen dager siden var jeg vitne til at en sommerfugllarve krysset Ullerudbakken.
Ikke hvor som helst eller på måfå, men i fotgjengerfeltet i nederkant av bakken - like ovenfor vegen bort til det gamle REMA.
Jeg stanset og så på.
Larven hadde stø kurs over de svarte og hvite feltene. Det virket som om den visste hvor den skulle.
Hva det nå var som trakk på den andre siden.
Biler kom stadig opp over fra rundkjøringen ved sykehjemmet.
Så lenge larven var midt i vegbanen, gikk det bra.
Da den nærmet seg siden av vegbanen der de drepende bilhjulene rullet, hadde jeg ikke hjerte til å la den klare seg på egen hånd lenger.
Jeg løftet den opp og bar den vesle krabaten over i gresset på motsatt side.
Det var tydelig at det var dit den ville.
Hva den nå hadde der å gjøre.
Med min barmhjertige inngripen reddet jeg trolig en sommerfugl.
Som i sin tur kan formere seg og skape flere sommerfugler.
Var det det hele?
Ja.
En liten ubetydelig tildragelse i en stor verden full av viktigere ting.
Jeg får si som Herman Wildenvey: "Dette vil ergre de store - men noen små vil det more."

Våte hunder på Høiås

Foto: Kow d.e. 04092011 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Våte hunder og eiere løp igjennom agilityløypa så søla skvatt.

Folk fra hele landet deltok under Drøbak Mesterskapet på Høiås i helga.

Bakken hadde store problemer med å holde unna for de betydelige nedbørsmengdene.

Det regnet ikke akkurat "cats and dogs", men sivet ned jevnt og trutt både lørdag og søndag.
Drøbak Hundeklubbs store stevne og konkurranse på Høiåsbanen ble derfor en våt affære.
Det var flere enn hundene som var våte som bikkjer etter timer under åpen himmel på den gjørmete banen.

Synd for arrangørene
Hundestevner er som regel blodig alvor for tobeinte og firbeinte som deltar.
Men hundestevner er også fin underholdning for liten og stor.
Selv for personer som har et relativt avslappet forhold til hund, og ikke mener at hunden er skapningens herre.
Det er derfor synd at regnet la en demper på publikumsinteressen, for hundene på Høiås lot seg ikke affisere av at himmelens sluser stod åpne.
De viste sine ferdigheter og gjennomførte sine agilityløp uten hensyn til de begredelige vær- og føreforholdene.
Og de kunne fortjent et fulltallig publikum.
La oss håpe at tiltaket frister til gjentakelse selv om faren er stor for at det meste regner bort når man har utendørs arrangementer i Norge.

Mange deltakere
Deltakerne lot seg imidlertid ikke skremme av regnet.
Over for Amta karakteriserer Gard Kristiansen fra Drøbak Hundeklubb interessen som "utrolig god".
- Vi har deltakere fra hele landet, sier han.
La oss håpe at entusiasmen resulterer i nye stevner og mesterskap i sol og godt vær slik at barn og voksne får anledning til å se de mange fine hundene og hva de kan.
Det er en opplevelse mange bør unne seg.

Grevlinger i vegen

Foto: Kow d.e. 16042011 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Grevlingene - åpenbart mor og barn - måtte bøte med livet på Åsveien ved Klommesten.

Grevlingbestanden i området øker.
Og ikke bare i skogen og på avsides plasser.
Dyrene søker ut på vegene - også til de mest trafikkerte - og til boligområder hvor de endevender plener og grønnsak- og blomsterbed på jakt etter mat.
Det kan stadig flere fortvilte hageeiere fortelle om.

En fare for seg selv ...
Grevlingen har korte bein og stor kropp, men er likevel rask.
Over for biltrafikken kommer den likevel til kort.
Stadig oftere ser man ihjelkjørte grevlinger langs vegkanten.
Som plaget hageeier slår man seg kanskje til ro med at en død grevling er en plage mindre i min og andres hager, og at bestanden godt tåler en viss avgang.

... og andre
For vegfarende er det imidlertid viktig å tenke på at det kortbeinte dyret med den kompakte kroppen representerer en fare for biltrafikken.
Kommer bilistene i høg fart og prøver å styre unna den vraltende muskelbunten, kan manøveren lett ende med forferdelse.

Varselskilt?
Kanskje burde myndighetene derfor sette opp varselskilt der grevlinger erfaringsmessig krysser eller vandrer langs vegen.
Åsveien fra Fugleveien mot Skorkeberg og til Klommesten er åpenbart et slikt område hvor bilistene risikerer at grevlinger befinner seg i vegbanen.
For noen dager siden lå det to ihjelkjørte grevlinger i vegkanten ved Klommesten der vegen tar av mot Bakker bro.
Det var åpenbart mor og barn.
Det er ikke første gang vi ser ihjelkjørte grevlinger på denne strekningen.
Så vær forsiktig.
Bestanden er stor og utferdstrangen ikke mindre.
Og grevlingene lar seg ikke skremme.
Det har de ikke vett til.

Drittlei?

Foto: Kay Olav Winther d.e. © Klikk på bildene for å se større versjon

Fuglene skiter og båteierne fortviler, men det behøver de ikke. Det fins hjelp å få.

Fugleskremmeren "Drittlei" kan holde fuglene unna båten din, påstås det. Kanskje forsøket verdt?

Telefonen ringer, og Andreas Frivoll er på tråden.

- Jeg har lest det du skriver om fugler som skiter ned båtene i Båthavna i Drøbak, sier han. - Du synes at det er rart at ingen har oppfunnet et fugleskremsel som holder fuglene unna ved hjelp av høyfrekvent lyd.

- Ja, er ikke det merke...

- Det er oppfunnet! Faren min har laget fugleskremmeren "Drittlei". Du finner opplysninger om den på nettsiden http://www.drittlei.info/

- Det er det nok mange båteiere som blir glad for å høre, men skremmeren er kanskje plagsom for omgivelsene? I Båthavna bor folk ganske tett innpå båtene.

- Lyden står ikke på hele tiden. Den aktiveres når noen - dvs. en fugl - kommer innenfor den sonen som skremmeren er innstilt på. Når fuglen letter, slås skremmeren av igjen. Dessuten er lyden i seg selv beskjeden. Den vil neppe være til plage. Men fuglene liker den ikke. Gå inn på nettsidene og finn flere opplysninger, sier Frivoll.

Kanskje er problemet løst? Ikke vet jeg, men har du båt og er plaget av fuglemøkk, kunne det kanskje være en tanke å undersøke nærmere? Men ikke glem at naboene ikke må utsettes for lydterror. Verken sommer eller vinter. Natt eller dag.

Tilgrisete båter møter båtsesongen

Foto: Kow d.e. 29012011 © Klikk på bildet for å se større versjon

Mange av båtene i Båthavna er skjemmet av fuglemøkk og ser ille ut etter en lang vinter.

Mange som har båt i Båthavna, går trolig båtsesongen i møte med blandede følelser. Kalesjer, dekk og riper er fulle av fuglemøkk. Det må være riktig uappetittelig å handtere båter som er så nedgriset. Ikke helt ufarlig heller, kanskje? Det er ikke godt å si hva fuglemøkka inneholder av smittestoffer. Den synlige møkka kan nok vaskes av, men avføringen etser og tærer på stoff og plast. I tillegg til at båteierne blir velsignet med griseriet, kan fuglenes manglende toalettkultur lett føre til at de må ut med ekstra utgifter. Dette er trolig et problem i hver eneste båthavn landet over. Merkelig at ingen har gjort seg rik på å finne opp et fugleskremsel som ved hjelp av lydbølger eller bevegelser holder fuglene nede fra båten.

Et kvalmende griseri

Foto: Kow d.e. 29012011 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Vegkantene på Skorkeberg er dandert med hundemøkk. Her er et prakteksemplar fra Hegreveien.

Jeg har så å si ikke vært utendørs på flere måneder.

Først var jeg kuldefast. Deretter holkefast.

Holkefast er jeg for så vidt ennå, men jeg har utstyrt meg med brodder og gått et par turer i nærmiljøet.

Det har med respekt å melde vært en blandet fornøyelse.

For det er hundemøkk over alt.

Hundemøkk i mengder.

Store, uappetittelige ruker.

Enten har hundeeiere gått tur med hunden og latt den gjøre fra seg uten å fjerne møkka etter den.

Eller så har hunder løpt løse. Skjønt, da ville møkka trolig ikke ligget i vegkanten.

Så det er nok ansvarsløse, sløve, likeglade hundeeiere som har sett en annen veg og skyndet seg videre uten å fjerne kjæledyrets etterlatenskaper.

Hundemøkk er noe forferdelig griseri.

Det burde vært krav om "sertifikat" for hundeeiere.

Den som ikke har tilstrekkelig ansvarsfølelse og er i stand til å ta hensyn til andre, burde ikke få holde hund.

Nå er det fritt fram for alle.

Resultatet ser man langs gangveger og fortau: Et kvalmende griseri!

Sjarmører i pels

Foto: Kow d.e. 05092010 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Dyr har som regel en spesiell tiltrekningskraft på barn. Men også på mange voksne. Disse tre små hjerteknuserne i pels som er å treffe på Follo Museum, sjarmerer både store og små.

Mange som besøkte Follo Museum i helga, stanset opp ved kaninburet.
Der var det ikke bare voksne kaniner - som er interessante nok for de minste - men også kaninunger.
Søte, små kaninunger som var tamme og folkekjære og kom helt bort til nettingen og lot seg mate.
Barn har godt av kontakt med dyr.
Vi håper derfor at publikum behandler kaninene slik at de holder seg friske og kan bli værende der de er.
Til glede for de minste blant oss.
Og for dem av oss som aldri blir riktig store.