Lehman-huset forfaller, men kommunen ser en annen veg

 

Foto: Kow d. e. 26092013©
Klikk på bildene for å se større versjon

Denne 122 år gamle perlen av et sveitserhus i Drøbaks vernesone står tomt og forfaller. Frogn kommune lar det skje.

 

Lehman-huset er usedvanlig vakkert og vel verdt å ta vare på.

Bare en skrøpelig hekk skiller huset fra trafikken til og fra Lehman-brygga. Hvordan virker tungtrafikken på det gamle, ubebodde huset?

Vinduene er nedgrodd av skitt, men går man nær nok får man et blikk inn det en gang så staselige huset.

Det er boplikt i gamle Drøbak.
Det er det ingen som bryr seg om.
Ikke de som eier hus som de ønsker skal forfalle.
Og ikke kommunen.

Ved Lehman-brygga ligger et praktfullt sveitserhus som rommer mye Drøbak-historie.
Det ble, så vidt vites, bygd for familien Lehman i 1894.
Det har stått tomt i mange år.
Ingen bor der, og ingen holder det ved like.
Det forfaller stadig mer - år for år.

Når kommunen har vedtatt boplikt, er det fordi Drøbak ikke skal bli en "spøkelsesby", og for å sikre at hus blir vedlikeholdt og ikke forfaller til rønner.
Man skulle derfor tro at det ville være i kommunens interesse å føre tilsyn med at boplikten overholdes.
Men ikke i Frogn.
Der lukker administrasjonen øynene og later som ingen ting.
4. juli opplyste Amta at byggesakskontoret i kommunen ikke har nok ressurser til å føre kontroll med at boplikten overholdes.

Huseierne kan derfor glatt overse det politikerne har bestemt.
Og politikerne selv lukker øynene og vender det døve øret til når de blir gjort oppmerksom på at enkelte huseiere bryter kommunale bestemmelser med velberådd hu.
Andre steder ville politikerne krevd respekt for politiske vedtak og gjeldende bestemmelser.
Men ikke i Frogn.
Der lar man det bare skure.

Det er eiendomsseskapet til Thon som eier Lehman-huset.
Det skal bruke huset.
Sier det.
Til Amta opplyser selskapet at huset skal brukes som anleggskontor.
Formodentlig når byggevirksomheten på Lehman-brygga kommer i gang.
Samtidig sier Thon-selskapet til avisa at huset skal restaureres.
Trolig til høsten.

Huset skal bebos igjen, lover eierne.
Men om Thon selger huset eller beholder det, er uvisst.

Reven sørger alltid for at hiet har flere utganger.

I Frogn følger ikke administrasjonen opp kommunale vedtak.
Og i kommunestyret fins det ingen partier og ingen politikere med tilstrekkelig ryggrad til at de tør å ta tak i saken.
Så i Frogn kan eiendomsbesittere som ser seg tjent med det, overse kommunale vedtak og bestemmelser så mye og så lenge de vil.
For her koster obstruksjonen ingen ting.
I alle fall ikke hvis du er stor og mektig.

Den røde hane galte i Drøbak

Foto: Kow d. e. 08112015©
Klikk på bildene for å se større versjon

Storgata sperret. Brannvesenet i arbeid. Trass i iherdig innsats kunne ikke telegrafbygningen reddes. Den er etter alt å dømme totalskadet. Restene må med all sannsynlighet rives.

Brannvesenet hindret spredning til de andre trehusene i Storgata. Et lysglimt på en mørk dag.

Trehusbebyggelsen i Drøbak er unik. Både det enkelte hus, og miljøet som helhet. Telegrafbygningen var en sentral del av dette miljøet.

Brannen er slukket. Etterslukning fra lufta hindrer forhåpentlig ulming og  oppflamming som kan sette de omliggende bygningene i fare.

Så skjedde altså det som absolutt ikke måtte skje.
Men som vil alle var redde for.
Det oppstod brann i trehusbebyggelsen i Drøbak.
Den ærverdige telegrafbygningen i Storgata ble flammenes rov.

På mirakuløst vis ble brannen begrenset slik at den ikke spredde seg til den øvrige, verneverdige trehusbebyggelsen.
Til og med de nærmeste nabobygningene ser ut til å ha sluppet unna flammehavet og heten uten nevneverdige skader.
Det er nærmest mirakuløst.
Bilder fra brannens mest intense øyeblikk viser at flammene sto høyt, og at gnistregnet fra den tørre trebygningen var betydelig.
Brannvesenet må ha gjort en imponerende jobb for å redde Drøbak fra enda større ødeleggelser.
Det er vi glade - og takknemlige - for.

Men takknemligheten over at det ikke gikk enda verre, hindrer ikke at vi som elsker denne rare, vesle "sørlandsbyen", sitter igjen med et uerstattelig tap.
Og en frykt for at noen skal benytte sjansen til å skaffe oss en mur- eller glass-kasse av moderne snitt på nakken, når brannruinen skal erstattes med nye bebyggelse.
Drøbaks karakter og egenart består ikke bare av den enkelte verneverdige bygning, men av miljøet de til sammen utgjør.
Det er dette folk kommer langveis fra for å oppleve.
Butikker legges ned.
De tilrettelagte opplevelsene glimrer med sitt fravær.
Tilbudet blir stadig mindre.
Men folk kommer likevel.
For å oppleve miljøet - og idyllen.
La oss derfor beholde hodet kaldt i skuffelsens og sorgens stund.

På tomta etter telegrafbygget bør det komme en replika av det som var, og som flammene så grådig og hensynsløst tok fra oss, den 8. november 2015!
La oss få tilbake telegrafbygningen!

Garnbombe på stubben

Foto: Kow d.e. 16062015 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Noen har forbarmet seg over stubben etter asketreet som stod foran Drøbak kirke, og utstyrt den med et strikket skjerf.

Stubben etter det store gamle asketreet som stod foran Drøbak kirke, er ikke frest bort.
Kanskje har kommunens grønne etat ikke hatt tid.
Eller kanskje syns den at det er greit at stubben blir stående - i alle fall en stund - slik at folk kan se at treet var råttent inni.
Ikke mye riktignok, men nok til å skremme personer uten særlig kunnskap om trær, men med velutviklet fantasi og rikelig sans for drama.
Hysterikerne syns det er bra at treet ble felt før det falt over kirken eller personer.

Hvor stor faren for vindfall var, kan nå enhver gjøre seg opp en mening om.
Skulle alle gamle trær med råte i margen felles, ville det ikke bli mange trær igjen i parker og alléer.
Hule eiketrær ville skeptikerne vel knapt våget å passere av frykt for å få dem i hodet.

Det gamle, majestetiske asketreet foran kirken var neppe farlig for noen som helst.
Men det var erklært sykt.
Av ekspertisen.
Det er en diagnose jeg ikke kan bestride.

Om det var så sykt at det måtte feles, er en annen sak.
Treet hadde bevislig grønt løv.
Har dødssyke asketrær det?

Gamle trær er kultur.
Nå er treet som har voktet Drøbak kirke i halvannet hundre år eller mer, borte.
Men stubben står igjen og forteller sin historie - om et langt liv, og begynnende aldring og forfall.
Godt at noen føler omsorg for kjempen som trass i langvarig motstand motvillig måtte i bakken.

Nå er spørsmålet hvor lenge garnbombernes strikketøy får kle stubben.
Garnbombing er tilsynelatende lite populært i Drøbak.
Nesten like upopulært som majestetiske, gamle trær.

Fryser på puppene

Foto: Kow d.e. 27052015 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

I den sure vinden sitter Reidar Finsruds havfruer og hutrer. En velmenende "garnbomber" hadde utstyrt dem med strikket bh, men den ble fjernet.

Noen har i løpet av våren latt et fargerikt garnbomberegn falle over Drøbak.
Trærne ved torget hadde fått strikkede plagg på, og havfruene i Båthavna hadde fått bh-er.

Men utsmykningen og påkledningen må ha falt noen tungt for brystet.
De ble fjernet.

Hvorfor?
Ja, man kan spørre.
Var det stygt og skjemmende?
Nei.
Var "strømpene" skadelige for trærne, og bh-ene skadelige for havfruene?
Nei, til det også.
I alle fall på kort sikt.
Vanskeliggjorde "garnbombene" kommunens trepleie og vedlikeholdsarbeid?
Neppe.

Men vekk skulle det altså.
Så meningsløst som det enn høres ut.

Drøbak er en turistby.
En liten rar, koselig by ved fjorden.
Kunne garnbombingen skremme bort besøkende som kommer for å se "sørlandsbyen" vår?
Sannsynligvis ikke - snarere tvert i mot.
Langveisfarende turister og besøkende fra andre steder på øst- og vestsiden av fjorden, ville mer sannsynlig finne "garnbombingen" pussig og artig.
Noen ville sikkert synes at det var et malerisk innslag som stod godt til den maleriske, vesle byen.

Men dette skulle turistene - og vi bofaste - spares for, har øyensynlig noen tenkt.
Vekk med de fargerike "garnbombene".
Ordnung muss sein!

Og nå sitter Reidar Finsruds havfruer der i den kalde fjordtrekken og fryser på puppene.
Og de deilige, strikkede bh-ene?
De er sikkert havnet i søpla.
Hvis de da ikke henger som suvenirer på en eller annen vegg.
Der de skulle vært, er de i alle fall ikke.

Treet som ikke ville dø

Foto: Enerett Kay Olav Winther d.e.
Klikk på bildene for å se større versjon.

Det mer enn 100 år gamle asketreet foran Drøbak kirke, er kvistet og gjort klart til felling.

Treet står nær kirkeveggen og kloss opptil gjerdet rundt hagen til Drøbak Hospital. Det gjelder derfor å påse at treet faller riktig veg. Her bestemmes fallretningen.

Motorsaga har gjort jobben sin og hjullasteren dytter, men treet stritter i mot.

Flere omganger med motorsaga må til, men treet gir seg ikke. Inne i treet støter saga på metall. Treet har kapslet inn og omsluttet en gjerdestolpe. Metallstolpen ødelegger motorsagkjeden. Ny kjede må hentes. Det gjenstridige treet får en utsettelse.

Men så: Med nytt kjede, ytterligere omganger med motorsaga og iherdig dytting med hjullasteren begynner treet å gi etter.

Plutselig gir treet opp og luter mot bakken. Hjullasteren fortsetter å dytte.

 

Og så gir det om lag 150 år gamle treet opp og faller hjelpeløst mot bakken. Tilskuerne til dramaet, og de som er inne i Hospitalet, opplever treets møte med bakken som et jordskjelv.

Her ligger den beseirede kjempen. Drøbak sentrum er blitt nok et historisk tre fattigere.

Så snart treet er over ende, og faren er over, trekker interesserte tilskuere mot stubben for å telle årringer - og for å undersøke om treet var så sykt og råttent som det blir hevdet. Løvet er friskt og grønt!

For et uøvd øye ser veden rimelig frisk ut. Var det absolutt nødvendig å felle dette treet, eller kunne det vært reddet for flere 10-år framover ved årlig beskjæring og kyndig pleie?

Klikk på bildet og se om du kan telle årringene.

Gamle trær blir ofte råtne inni uten at de må felles av den grunn. Ble dette treet dødsdømt uten grunn? Det kostet mye strev å få det i bakken. At det skulle falle av seg selv, virker  usannsynlig. I forkant av stubben ses den inngrodde gjerdestolpen som ødela kommunens motorsag .

Ask er selve livstreet i norrøn mytologi.
I førkristen tid mente nordmenn at de første menneskene var Ask og Embla.
Asketreet er derfor et ikke hvilket som helst tre i norsk historie.
Det har stor symboleffekt.
I nærmere 150 år har det stått et asketre foran Drøbak kirke.
Det står der ikke lenger.
I går gikk det i bakken.

Felling
Trepleie er tilsynelatende et ukjent begrep i Frogn kommune.
Det eneste tiltaket kommunen tyr til når et tre skranter eller mister greiner, er felling.
Det mektige, symboltunge asketreet måtte ned fordi det var sykt, hevder kommunen som har konsultert Trepleiegruppa i Park og Idrettsetaten i Oslo kommune.
Det er arborist Erik Solfjeld som har avsagt dødsdommen.
Man kunne ikke ta sjansen på at personer eller eiendom skulle bli skadet av grener som faller ned, blir det forklart.

Uhelbredelig sykt?
Sikkerhet er viktig.
Man skal ikke gamble med folks sikkerhet.
Og foran kirken og ved inngangen til Badeparken, ferdes det mange mennesker.
Man skulle imidlertid tro at  årvåkenhet og vanlig trepleie over tid ville redusere faren for ulykker forårsaket av fallende greiner av noen størrelse.
Men hvis treet var uhelbredelig sykt, forstår man at dets levedager var talte.
Men var det så akutt og uhelbredelig sykt at det måtte i bakken?
Hva slags sykdom led det av?
Det nyutsprungne løvet i trekrona var grønt.
Ville et dødssykt tre hatt krefter til å bære fram friskt, grønt løv?
Jeg har skrevet til kommunen og bedt om å få vite hvor jeg finner tilstandsrapporten fra arboristen?
Den kommer jeg tilbake til når jeg har lest den.

Skjulte kirken
For noen måneder siden skrev en innsender i Amta at de løvrike trærne skjulte kirken.
Han mente at trærne burde bort slik at kirken kunne komme mer til sin rett.
Det mektige 150-årige asketreet, skjuler ikke kirken lenger.
Innsenderen har fått sitt ønske oppfylt.
Taperne er vi som er opptatt av historie og kulturelle sammenhenger.
Og Drøbak - som stadig får fjernet karakteristiske kjennetegn som knytter nåtiden og fortiden sammen.
For hvert monumentalt tre som går i bakken, blir Drøbak fattigere.
Derfor må trærne i Drøbak sentrum pleies.
Kyndig og i tide.
Så slipper vi at flere monumentale trær lider samme skjebne som asketreet foran Drøbak kirke.

Drøbak - en blomst i Norden

Foto: Kow d.e. 18052014 ©

Klikk på bildene for å se større versjon 

Idylliske sitteplasser med blomstrende magnolia i bakgrunnen mellom Drøbak kirke og Drøbak Hospital.

Storslagen magnolia full av rosa blomster gir forbipasserende en unik skjønnhetsopplevelse.

Drøbak har mange fine hager og vakre idyller.
Både private hager og kommunale beplantninger.

En slik vakker plett er hagen ved Drøbak Hospital.
I mai pryder flere magnoliatrær med store blomster i hvitt og rosa hageromme mellom Drøbak Hospital og kirken.
Magnolia blomstrer på bar kvist.
Blomstene kommer altså før bladene og før sommerblomstene springer ut for alvor.

I år blomstret magnoliatrærne i Hospital-hagen ekstra rikelig.
Nå er imidlertid blomstringen over - for denne gang.
Det betyr ikke at Drøbak ikke har mer å by hageinteresserte og dem som søker idyll og skjønnhetsopplevelser i "Norges nordligste sørlandsby".

Drøbak kalles også rosenes by.
Med rette.
Om det er Drøbak eller Molde som fikk betegnelsen først, og derfor har mest rett til den, er likegyldig.
Drøbak er rosenes og blomstenes by.

På 70- og 80-tallet kjørte vi rundt med dekaler - dvs. klistremerker - som viste at vi var fra "Drøbak - en blomst i Norden".
Det er en betegnelse Drøbak forsvarer den dag i dag.

Post i butikk

Foto: Kow d.e. 25022014 ©

Klikk på bildene for å se større versjon 

Drøbak postkontor er historie. Kontoret er lagt ned, og sporene er omhyggelig fjernet. 

Postkassa er flyttet ned på bakkenivå og står nå ved siden av inngangen til Matkroken. En ubestridelig fordel for folk som ikke er så spreke til beins.

Postkontoret i Drøbak fins ikke mer.
Skal du sende eller hente pakkepost - eller kjøpe frimerker - må du nå gå i butikken.
Bor du i eller nær sentrum, har du postkontoret ditt i Matkroken.
Vi andre bruker Meny-butikken i Drøbak City.

Jeg syns det er like greit og kommer ikke til å savne det gamle postkontoret.
Åpningstiden er vesentlig utvidet, og servicen er like god - eller bedre.

Mange endringer i tilbudet på offentlige tjenester, er endringer til det verre.
Det gjelder ikke rasjonaliseringen av postkontortjenestene.

Bare Postverket nå ikke skjærer så mye ned på postombæringen at vi ikke får viktig post i tide.
Ombringing på lørdager henger trolig i en tynn tråd.
Men fem dagers postombæring bør vi få beholde.

Og skulle ombæringen bli konkurranseutsatt og overlatt til markedskreftene, overlever vi nok det også.
Overflytting av posttjenester fra postkontorer til post i butikk har i alle fall ikke gitt oss dårligere forhold.
I det minste, ikke foreløpig.

Drøbak - stedet med det store hjertet

Foto: Kow d.e. 06122013 ©

Klikk på bildet for å se større versjon 

Julebodene på Drøbak torg ønsker velkommen med store, røde hjerter. Et symbol for jul og gjestfrihet.

De foreløpig umalte bodene på torget har fått store, røde hjerter på bakveggen.
Hjerter som ønsker små og store hjertelig velkommen til julebyen Drøbak.
Drøbak sentrum er fint pyntet med dekorasjoner, girlander og lys.
Og nå er snøen kommet.
Bedre dekorasjon kan den ikke få som ønsker seg førjuls- og markedsstemning.
Nå gjelder det at torghandlerne strømmer til, slik tilreisende og lokale personer med løstsittende lommebøker, ikke møter tomme boder når de kommer for å handle - eller for å kjenne på førjulsstemningen i julebyen Drøbak.

Drøbak slapp billig fra det

Foto: Kow d.e. 06122013 ©

Klikk på bildene for å se større versjon 

Julegrana på torget stod ikke helt rett etter stormen forrige uke. At den i det hele tatt ble stående i de voldsomme vindkastene, viser at de som satte den opp, gjorde skikkelig arbeid.

Også juletrærne ved turistkontoret og akvariet ble på sin post, selv om det ene inntok horisontalen. Storm eller ikke, juletrelysene lyser ufortrødent.

Drøbak ligger utsatt til for vind og vær - så å si uansett hvilken retning det blåser fra.
Stormen som har herjet store deler av landet den siste tiden, lot imidlertid Drøbak slippe relativt rimelig fra det.

Juletreet på hell
Julegrana på torget, bikket litt, men ble stående.
Ikke bare kunne den falt, men den kunne også brutt opp deler av torget i fallet.
En observant engelsktalende dame som jeg kom i snakk med, bemerket at julegrana hellet mot vindretningen.
Det betyr formodentlig at bevegelsene den har foretatt i vindkastene, har gjort åpningen den står i, større enn den burde være.
Godt at den ble stående.

Horisontal jul
Grantrærne ved inngangen til turistkontoret var festet godt fast i rekkverket, men ikke så godt at vinden ikke klarte å rive løs det øverste festet på det ene.
Treet "knelte" og inntok horisontalen.
At trærne ved det åpne havnebassenget ble på sin plass og ikke forsvant over alle hauger, er mer enn bemerkelsesverdig.
Rundt omkring i Frogns skoger og hager gikk mangt et tre over ende.
På det mest utsatte stedet av alle, i båthavna i kanten av den åpne fjorden hvor vinden så å si uhindret kan vise sin styrke, ble trærne værende.

Ingen båter i nød?
Når vinden herjer slik den gjorde i et par døgn forrige uke, er man glad man ikke har båt.
Ikke alle båteiere er like heldige, men i Båthavna ser båtene stort sett ut til å ha klart seg bra.
Det må bety at moloene gjør jobben sin - selv i orkanliknende vind.
Og det kan være godt å vite for den som har store verdier liggende på vannet når naturkreftene legger vrangsiden til.

Tak over hodet på Drøbak torg

Foto: Kow d.e. 27112013 ©

Klikk på bildene for å se større versjon

Slik ser det ut på Drøbak torg nå i førjulstida. Boder skal gjøre det mer behagelig for torghandlerne. Forhåpentlig skaper de bedre miljø, mer stemning, flere som selger og en masse folk som kommer for å handle slik at Drøbak blir den julebyen vi gjerne vil at den skal være.

Dette er bare noen av en ganske stor flokk polakker som legger seg i selen for å gjøre Drøbak torg til en mer levende markedsplass før jul. I bakgrunnen: Julehuset som er selve ankerfestet i julebyen Drøbak hvor det "feires" jul året rundt.

De som har hatt noe å selge på Drøbak torg, har måttet stå ute i all slags vær - også midt på vinteren.
Nå har Drøbak Byforening kjøpt inn boder.

Bodene er ikke store, men forhåpentlig store nok til å gi torghandlerne tak over hodet og ly for kuldegrader og bitende sno - i alle fall i julestria.

Årsaken til dette initiativet, er at Byforeningen i år skal lage julemarked på torget.

I en pressemelding tidligere i høst fortalte foreningen at den ville jobbe mer aktivt for et levende Drøbak sentrum, og at den for å få til det, bl.a. vil bidra til et livlig julemarked på torget med et variert tilbud fra lokale håndverkere og leverandører.

Det er et initiativ foreningen, og de som driver butikk i Drøbak, fortjener å lykkes med.

Flere av bodene er satt opp allerede, og en flokk med flittige polske arbeidere er i ferd med å reise de siste.

Polakkene ligger ikke på latsida, men tar seg likevel en pause i arbeidet for å prøve å forklare en nysgjerrig blogger hva som foregår.

Vi tar en titt innendørs.

- Det er beskjedne dimensjoner på reisverket. Er dere sikker på at bodene tåler mye og tung snø?

- Solid nok. Tåler mye, mener en av dem og røsker litt i reisverket og banker i veggen for å demonstrere at her er det bærekraft så det holder.

Språkvanskene er store på begge sider, men bloggeren får med seg at bodene skal ned igjen så snart jula er over.

- Ikke når vinteren er over?

- Nei, nei. Etter jul.

- Dette er vel ikke engangsboder? De vil kreve ganske stor lagringsplass.

- Det er ikke vårt problem! sier den mest språkmektige av polakkene og slår ut med hendene. - Vi bare setter opp og river.

Så får vi håpe at Byforeningen har sikret seg lagringsplass, og at bodene kommer opp igjen neste jul og mange juler framover slik at de kan bidra til å sikre førjulsstemning på torget i julebyen Drøbak.

Hospitalet pleies

Foto: Kow d.e. 24092013 ©

Klikk på bildet for å se større versjon 

Sammen med kirken representerer Hospitalet Drøbaks historiske røtter. Bygningene må pleies der etter. Nå gjennomgår Hospitalet forhåpentlig en behandling som vil vise oss den praktfulle trebygningen slik vi ønsker at den skal framstå.

Drøbak Hospital er et praktbygg som det bør tas godt vare på.
Det er ikke alltid blitt gjort.
Og det har huset båret merker av.
Nå får hospitalet åpenbart nødvendig pleie.
La oss håpe på at pleien utføres av kyndige hender.
Ikke bare slik at bygningsstilen respekteres, men også slik at de materialene som benyttes, har riktig kvalitet.
Det er heller ikke alltid blitt gjort.
Dugnadsånd er prisverdig.
Og de som gir av sin tid til fellesskapets beste, skal ha takk.
Men bevaringsverdige, historiske bygninger må pleies av profesjonelle.
Selv om det koster en del.
Når den blå innpakningen faller, og bygningstillaset fjernes, håper vi å se et profesjonelt oppusset Drøbak Hospital i all sin prakt.
Et Hospital som står seg mot vær og vind i nye generasjoner framover.
Og som vi kan vise fram med stolthet.

På gjengrodde stier

 Foto: Kow d.e. 17092012 ©
Klikk på bildene for å se større versjon 

Frogn Arbeiderparti ved Rita Hirsum Lystad og Verneforeningen Gamle Drøbak ved Ivar Høivik før avmarsjen mot Drøbaks mange gamle stier som i altfor mange tilfelle er truet av gjengroing eller stengsler.

 Rita Hirsum Lystad orienterer sine medlemmer om bakgrunnen for stivandringen. Stortingsrepresentant Gunvor Eldegard med lyst hår og rød jakke helt til høyre i bildet, følger interessert med.

Styreleder Ivar Høivik, "stifinner" Klaus Bareksten og styremedlem Kari Rosenkilde fra Verneforeningen blir enige om opplegget mens Rajiv Kumar fra Frogn Arbeiderparti lytter interessert.

Det har gått - og går - mange stier på kryss og tvers i Drøbak.
Stiene var flittig benyttede ferdselsårer i en tid da folk var avhengig av å bruke beina for å komme fra sted til sted.
Noen av stiene har tradisjonelt forbundet de ulike delene av Drøbak. Andre har gått til nabokommunene - og områder enda lenger borte.
Gjennom Torkildsbyen gikk f. eks. Poststien sørover til Hvitsten.
Den er nå stedvis "privatisert" slik at den som vil gå den gamle ruta i dag, har problemer med å komme fram uten å måtte forsere fysiske stengsler og krysse "privatiserte" områder.

Lite skjedd på 20 år
For omlag 30 år siden tok Torkildsbyen og Ullerud Vel initiativ til en kartlegging av stier og tråkk i Frogn. Kommunen nedsatte et utvalg for å se på saken, men det førte ikke til konkrete tiltak.
For 20 år siden laget Verneforeningen Gamle Drøbak en oversikt over stiene innenfor verneområdet.
Det initiativet er heller ikke fulgt opp. Lite er skjedd for å åpne, vedlikeholde og merke stier som allmennheten har hevd på å bruke.
Verneforeningen har nå tatt opp arbeidet igjen.
Stiene er gått opp på ny, beskrivelsen av den aktuelle tilstanden er oppdatert, og foreningen har tatt kontakt med de politiske partiene i Frogn for å orientere dem og skape bevissthet om betydningen av at det gamle stisystemet holdes i hevd og ikke forfaller - eller at stiene blir sperret og allmennheten hindret i å komme fram.

Grundig rapport
I går gikk Frogn Arbeiderparti, som første parti,  de gamle stiene i Drøbak sentrum, i Torkildsbyen, på Sogsti og i Brunskogen.
Guider var foruten Ivar Høivik og Kari Rosenkilde fra Verneforeningens styre, Klaus Bareksten som på vegne av Verneforeningen, på ny har gått de gamle stiene og laget en rapport om sine erfaringer.
Det er et solid stykke arbeid som foreligger.
Rapporten viser at kommunen bør engasjere seg før stadig flere av stiene "privatiseres", stenges helt eller delvis, eller rett og slett gror igjen og blir utilgjengelige og ubrukelige.
Stier som ikke brukes - f.eks. fordi publikum har følelse av at de må trå inn på privat grunn for å komme videre - vil raskt gro igjen og forsvinne.
Noe som både vil være et tap for dem som ønsker å gå tur, eller bruker stiene som snarveger - og et tap av lokalhistorie.
Stiene er kultur.

Arbeiderpartiet først
Lederen i Verneforeningen, Ivar Høivik, berømmet Frogn Arbeiderparti fordi partiet som det første hadde takket ja til å gjøre seg grundig kjent med saken.
Han håpet - og regnet med - at de øvrige partiene ville følge etter.
Forhåpentlig blir han ikke skuffet.
Skal kommunepolitikerne få den rette forståelse for utfordringene og for hva som bør gjøres for å redde stisystemet i vernesonen for kommende generasjoner, må de ut i terrenget og se med egne øyne hva det dreier seg om.
Og hvilke tiltak som må settes i verk.

Å sikre stier er vernearbeid
Å sikre stiene for framtiden er et vernetiltak på linje med arbeidet med å verne bygninger og infrastruktur.
Verneforeningen skal ha all mulig ros for det initiativet den har tatt og det arbeidet den har utført.
Nå må kommunen - det vil i første omgang si politikerne - følge opp og gjøre sitt.
Forrige gang Verneforeningen tok opp saken, ble den liggende uløst i 20 år.
Det bør ikke skje denne gangen.
Utviklingen og utbyggingen går sin gang.
Om 20 år vil mange av stiene med all sannsynlighet være borte om ikke noe gjøres nå.

Drøbak - rosenes by

Foto: Kow d.e. 29062012 ©

Klikk på bildene for å se større versjon

Det fins mange fine hager i Drøbak - noen godt synlige, andre gjemt bak høye, tykke hekker ...

... og bak nettinggjerder eller sprosser.

Rosehagen midt i Storgata har gledet Frognfolk og tilreisende i mange år.

"Sørlandsidyller" som dette fins det flere av i Drøbak. Den som har øynene med seg, finner mye å gledes over.


Kultursjef Pål Mørk har funnet fram det gamle slagordet "Rosenes by holder vi ren, alle som en!"
At Drøbak er en "roseby", er det ingen tvil om.
Den som er glad i roser, finner mye å glede seg over i "sørlandsbyen" ved Oslofjorden.
Både i sentralt beliggende hager med vidt innsyn, og i mer bortgjemte idyller.
Bak hekker og gjerder blomstrer rosene sommeren igjennom og bidrar generøst til bildet av en sørlandspreget blomsteridyll ved sjøvegen inn til hovedstaden.
Kanskje vet vi ikke alltid å sette pris på alt dette, vi som bor her.
Det man har rett utenfor stuedøra, og som man skue om man vil og når man vil, tar man lett som en selvfølge.
Folk som kommer på besøk, tar seg råd til å være mer entusiastiske.
Og fulle av hjertevarm beundring.
De misunner oss åpenlyst - og uten blygsel - å høre hjemme her.
Og er over seg av beundring.
Over den gamle bebyggelsen.
Og rosene.
Og blomsterfloret forøvrig.
Og ikke å forglemme Båthavna og blomstene der.
Rudi Kreuls havnehage, geleddet med blomsterurner på promenaden, de vakre verandakassene på Tento og de overveldende hengende hagene som åpenbarer seg hvis man går en tur opp til lavhusidyllen på toppen av Tamburbakken og på vegen snur seg mot Solberggården hvor nordveggen tradisjonelt er kledd med blomster fra topp til tå.
Har man ikke sett alt dette - og har man ikke studert havfruene til Reidar Finsrud, eller stått i sjøtrekken ved fyrlykta på Molo B og sett cruise- og rutebåtene passere der sundet er så trangt at man nesten kan ta på skutesiden - ja, da har man ikke vært i Drøbak.
Sommeridyllen ved fjorden.
Rosenes by.

Gress - ikke roser - i rosenes by

Foto: Kow d.e. 29062012 ©

Klikk på bildene for å se større versjon

Det har vært klaget høylydt over at plantefeltene der de nye lindetrærne står, er ustelte og fulle av ugress. Nå har kommunen laget gressmatte på en del av feltet. Som et prøveprosjekt. 

Bjørn Jensen supplerer den naturlige nedbøren og sørger for at den nylagte gressmatta får så mye vann at den etablerer seg, får et godt rotverk og blir grønn, frisk og frodig. 

Før og nå, sier Bjørn Jensen som er spent på hvordan folk reagerer på gressteppet mellom trærne.

De nye lindetrærne rundt Bankløkka er kommet på plass, men mellom dem gror ugresset.
Til stor irritasjon for den delen av Frogns befolkning som ønsker at Drøbak sentrum skal presentere seg velstelt og ordentlig for fastboende og for folk som kommer for å besøke oss.

Gress et prøveprosjekt
Et av de politiske partiene har trådt til og ryddet bort en del av ugresset.
Kommunen har valgt en annen løsning.
I stedet for å luke mellom prydbuskene, har den lagt gresstorv på deler av arealet mellom trærne.
Gresset er lett å holde i orden.
En nyklipt gressbakke ser ryddig og ordentlig ut.
Og krever minimalt med vedlikehold.
- Det er å betrakte som et prøveprosjekt, opplyser Bjørn Jensen, som sørger for at gresstorva får det vannet den skal ha slik at gresset slår rot og overlever.
Han mener det skal bli interessant å høre folks reaksjoner.

Gress greit, roser best
Min mening er klar: En nødløsning, dvs. en løsning som skaper minst mulig behov for vedlikehold, og som lar seg stelle raskt og effektiv ved hjelp av en gressklipper og en kantklipper, kan aksepteres.
I alle fall som en overgangsordning.
Bed med rosebusker i "rosenes by" ville imidlertid vært riktigere og bedre.
Men også mer arbeidskrevende.
Dessuten: Rosebusker dør og må erstattes.
I en kommune som må snu på skillingen, er velpleid gress derfor greit nok.
Det har dessuten den fordelen at det kan fjernes raskt og effektivt hvis det senere blir bestemt at prydbusker eller roser skal kle bedene under de tilvoksende lønnetrærne rundt Bankløkka.
Men: Ideelt sett ville roser - trass i behovet for vedlikehold - vært å foretrekke.
I "rosenes by".

Røkt fisk fra maritim disk

Foto: Kow d.e. 27042012 ©

Klikk på bildet for å se større versjon 

Fiskematrøkeren Kim Kehlet viser fornøyd fram den maritime disken på uteserveringen ved Handelshuset.

I vinter solgte Kim Kehlet røkt fisk og fiskemat fra et "telt" ved Handelshuset. 
Nå har han etablert seg med innendørs butikk og friluftsservering samme sted.
- Se denne disken, sier Kim Kehlet stolt og stiller seg opp ved den halve båten han har laget serveringsdisk av og satt opp i hagen ved Handelshuset.
Disken er både maritim og fiks og glir friksjonsfritt inn i bildet av et maritimt, sommerlig Drøbak.
Fra båtripa skal han betjene kunder som vil sitte ned i den nyetablerte uteserveringen og nyte de velsmakende røkevarene han har gjort seg kjent for.
- Du satser på pent vær og opphold? Hva om vi får en ny sommer som den vi hadde i fjor?
- Jeg tror på godt vær, sier Kehlet, men peker på at han i nødsfall kan folde ut store parasoller som både holder regn og altfor sterke solstråler borte fra mat og kunder.
Han viser ellers til at han også har etablert seg innendørs i uthuset ved Handelshuset.
Været burde derfor ikke by på problemer - verken for fiskematrøkeren eller kundene.
Her kan man både kjøpe "take away" og spise på stedet.
La oss håpe at tiltaket bidrar til å trekke ytterligere besøkende til sommerbyen Drøbak.
Det fortjener både Drøbak og den foretaksomme Kim Kehlet.

Lindetrærne på plass rundt Bankløkka

Foto: Kow d.e. 27042012 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Rune Wiggen gir de nye lindetrærne deilig, feit jord rundt røttene slik at de skal etablere seg hurtig og vokse seg store og majestetiske.

Arild Kristiansen legger ut dryppanlegget som skal sørge for at de nye trærne får tilstrekkelig fuktighet for å kunne etablere seg og vokse seg frodige.

De nye trærne har forlatt den beskyttede tilværelsen hos gartner Seim på Askim. Rundt Bankløkka har de fått støtte og beskyttelse for å klare seg i etableringsfasen.

Tre for tre kommer den nye alléen på plass. Om tre-fire uker er Bankløkka forhåpentlig omkranset av unge, frodige lindetrær.

Målet er at den nye alléen rundt Bankløkka skal være på plass til 17. mai, har lederen for kommunens enhet for drift- og forvaltning, Bjørn Edholm, proklamert.
Enkelte har ment at det var å ta munnen for full.
Men alt tyder på at Edholm holder det han har lovet.
Ja, trolig kan vi til og med feire 1. mai med alléen så godt som på plass.

Grønn oase
Rundt Bankløkka står de nye lindetrærne på rekke og rad - plantet i feit, fin jord og med nyanlagt vanningssystem som skal sørge for at de nyplantede trærne får den fuktigheten de trenger for å kunne etablere seg og utvikle store kroner som på ny skal omdanne Bankløkka fra asfaltørken til grønn oase.
Stativer og oppbinding skal hjelpe og beskytte trærne mot vind og vær og ublid behandling i etableringsfasen.
Men får de vokse i fred, klarer de seg nok snart på egen hånd.

Fra Askim til Drøbak
Trærne kommer fra Askim, kan Rune Wiggen fra kommunens grønne etat berette.
Der har de vokst seg til under sakkyndig og omsorgsfullt oppsyn på Seims gartneri og planteskole.
Til Drøbak kommer de med velutviklet rotsystem godt innpakket i sekkestrie som følger plantene ned i plantehulllet på det nye voksestedet.
Og hullet fyller Wiggen med fin, feit, næringsrik jord som skal bidra til god etablering og rask tilvekst.
Jorda kastes på med spade.
Å plante trær er håndverk.
Og må gjøres med omtanke og forsiktighet.

Kunstig vanning
I bedet mellom Bankløkka og Kirkegata legger Arild Kristiansen vanningsanlegg.
De 65 lindetrærne som nå får sitt nye hjem i Drøbak sentrum, har kostet kommunen noe over en halv million kroner.
De ville derfor være særdeles upraktisk om de ikke skulle klare å etablere seg av mangel på vann der de står i kanten av den asfalterte plassen, så Kristiansen og kollegene sørger for nødvendig vanntilførsel.
- Er det dryppanlegg du legger ned?
- Den brune slangen er gjennomhullet og sørger for vanningen, mens den svarte sørger for vanntilførselen, opplyser Kristiansen, som knapt tar seg tid til å rette ryggen, mens han konverserer med nysgjerrige forbipasserende som interessert betrakter arbeidet.

Parkområdet Drøbak
Resultatet av nyplantingen blir sikkert bra.
Etter min mening skulle flatehogsten rundt Bankløkka aldri funnet sted.
Uttak av syke, falleferdige trær og innplanting av nye, ville sørget for en naturlig, gradvis fornyelse i samsvar med naturens egne lover.
Men: Når så galt skjedde, må jeg gi kommunen ros for å rette opp skaden raskt og effektivt.
Forhåpentlig får de nye trærne en god vekstsesong .
Og forhåpentlig får de stå i fred - for klåfingre og personer med ødeleggelseslyst.
Slik at området rundt Bankløkka, Kirkegata og Wienerbrødskjæringa igjen kan framstå som en forlengelse av Badeparken - m.a.o. ord som en integrert del av parkområdet Drøbak.

Pen, men kjølig påske

Foto: Kow d.e. 24032012 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Badenymfene til Reidar Finsrud priser våren i det fine solskinnet, men hutrer trolig litt i den kjølige sjøtrekken når nå lufttemperaturen har etablert seg plagsomt nær null. 

Påskeværet skal bli pent, men kjølig, sies det.
Og det er det ingen grunn til å tvile på.
Det er kaldt i lufta der sola ikke slipper til, og nær sjøen hjelper en sur og kald trekk til med å holde vårfornemmelsene i sjakk.
De pottene og urnene med sommerblomster som vi i utøylet våryrhet hadde satt ut på en av de riktig varme og gode dagene som mars velsignet oss med, har vi skyndsomt fått tilbake i hus igjen.
Nattetemperaturen har vært nede i omlag fire minusgrader, forteller vår mest pålitelige gradestokk.
Slike kuldesjokk er det nesten bare påskeliljene som tåler.
Vi tar ingen sjanser, men smører oss med tålmodighet.
Og i stedet for å jobbe i hagen, tar vi oss i stedet en vandretur i Drøbak.
Med boblejakke, lue og vanter.
Og syns litt synd på de tre gratiene til Reidar Finsrud som sitter uten en tråd i fjordtrekken.
Men snart - over påske - må vel varmen komme for alvor.
Slik at vi alminnelige dødelige kan krype ut av vinterhammen, og legge mørketid, kulde og tjukke klær bak oss for denne gangen.

Vår i Niels Carlsens gate

Foto: Kow d.e. 01032012 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Optimismen råder i Niels Carlsens gate. En utålmodig butikkeier med gener og erfaringer fra sydligere egner, mener at vårblomstene nå kan settes ut. Men hva mener de som steller med været her nord?

Sanger og gallerieier Benjamin Galvan, som sammen med kona Winnie driver spisestedet "Galleri Teskje" i Niels Carlsens gate, har åpenbart bestemt at våren er kommet.
I alle fall har han tatt sjansen på å plante i det unike blomsterbedet som han har etablert på fortauet utenfor galleri-caféen.
Om værgudene lar seg provosere av slik vørdsløs optimisme, er usikkert.
Sikkert er det imidlertid at været 7. mars ikke akkurat var vårlig.
Sur vind og lett snø feide gjennom Drøbak og fikk Niels Carlsens gate til å minne mer om en fjellovergang enn en vårlig gate i en badeby.
Og da kvinnedagen opprant, var ikke forholdene blitt mer vårlige.
Et dypt lag av tung snø lå knugende over landskapet - og byens gater.
Forhåpentlig tok det ikke knekken på de optimistisk utplantede blomsterplantene.
Forhåpentlig tåler de - og den standhaftige vinranken ved veggen - i likhet med Benjamin Galvans ukuelige optimsme, en trøkk.
Forhåpentlig var snøen som falt i går natt, vinterens siste.
Det ville være deilig om blomstene i Niels Carlsens gate - og alle vi tobente som holder et våkent, men nervøst øye med dem - nå kunne få sol og varme.
Vinteren har vært kort - men lang nok.

Nybakt brød i Buggen

Foto: Kow d.e. 01032012 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Ina Johansen kan by på flere slag lekre, ferske bakervarer.

Flere har prøvd seg i det vesle kjellerlokalet ved foten av Buggebakken. La oss håpe at Håndverksbakeriet får et langt liv der.

Det er ikke lett å overleve som forretningsdrivende i Drøbak.
Det forhindrer ikke at folk etablerer ny virksomhet.
Siste skudd på stammen er Håndverksbakeriet i bunnen av Buggebakken.
Det drives av Mette Ulriksen.

Norges minste?
Enkelte bukker kanskje under fordi de slår for stort på.
Det gjelder ikke det nye bakeriutsalget som bør gjøre det skarpt i konkurransen om å være Norges minste butikk.
Hvis to kunder er innenfor døra samtidig, er butikken full.
Her gjelder det å handle og komme seg ut igjen.

Ferske bakervarer
Når man først er kommet innenfor, er det imidlertid ikke noe å si på stemningen.
Eller servicen.
I det intime lokalet som dufter forførerisk av ferske bakervarer, tar Ina Johansen fra Drøbak i mot kundene med et hyggelig smil og presenterer varene butikken har å by på.
Ferske bakervarer av aller ypperste kvalitet.

Godt besøkt
Om folk har oppdaget det nye bakeriet, bør vi ikke spørre om.
Vi kan ved selvsyn konstatere at kunder stadig stikker innom for å kjøpe noe ferskt og godt.
Noen åpenbart i all hast fra jobben for å finne en erstatning for matpakka, og andre for å handle inn brødvarer til familien.
Store lekre, velduftende brød som får tennene til å løpe i vann.
Problemet blir hvordan man skal kunne slutte i tide og ikke spise seg altfor sprengmett altfor ofte.
Fristelsene er nesten uimotståelige.