Lehman-huset forfaller, men kommunen ser en annen veg

 

Foto: Kow d. e. 26092013©
Klikk på bildene for å se større versjon

Denne 122 år gamle perlen av et sveitserhus i Drøbaks vernesone står tomt og forfaller. Frogn kommune lar det skje.

 

Lehman-huset er usedvanlig vakkert og vel verdt å ta vare på.

Bare en skrøpelig hekk skiller huset fra trafikken til og fra Lehman-brygga. Hvordan virker tungtrafikken på det gamle, ubebodde huset?

Vinduene er nedgrodd av skitt, men går man nær nok får man et blikk inn det en gang så staselige huset.

Det er boplikt i gamle Drøbak.
Det er det ingen som bryr seg om.
Ikke de som eier hus som de ønsker skal forfalle.
Og ikke kommunen.

Ved Lehman-brygga ligger et praktfullt sveitserhus som rommer mye Drøbak-historie.
Det ble, så vidt vites, bygd for familien Lehman i 1894.
Det har stått tomt i mange år.
Ingen bor der, og ingen holder det ved like.
Det forfaller stadig mer - år for år.

Når kommunen har vedtatt boplikt, er det fordi Drøbak ikke skal bli en "spøkelsesby", og for å sikre at hus blir vedlikeholdt og ikke forfaller til rønner.
Man skulle derfor tro at det ville være i kommunens interesse å føre tilsyn med at boplikten overholdes.
Men ikke i Frogn.
Der lukker administrasjonen øynene og later som ingen ting.
4. juli opplyste Amta at byggesakskontoret i kommunen ikke har nok ressurser til å føre kontroll med at boplikten overholdes.

Huseierne kan derfor glatt overse det politikerne har bestemt.
Og politikerne selv lukker øynene og vender det døve øret til når de blir gjort oppmerksom på at enkelte huseiere bryter kommunale bestemmelser med velberådd hu.
Andre steder ville politikerne krevd respekt for politiske vedtak og gjeldende bestemmelser.
Men ikke i Frogn.
Der lar man det bare skure.

Det er eiendomsseskapet til Thon som eier Lehman-huset.
Det skal bruke huset.
Sier det.
Til Amta opplyser selskapet at huset skal brukes som anleggskontor.
Formodentlig når byggevirksomheten på Lehman-brygga kommer i gang.
Samtidig sier Thon-selskapet til avisa at huset skal restaureres.
Trolig til høsten.

Huset skal bebos igjen, lover eierne.
Men om Thon selger huset eller beholder det, er uvisst.

Reven sørger alltid for at hiet har flere utganger.

I Frogn følger ikke administrasjonen opp kommunale vedtak.
Og i kommunestyret fins det ingen partier og ingen politikere med tilstrekkelig ryggrad til at de tør å ta tak i saken.
Så i Frogn kan eiendomsbesittere som ser seg tjent med det, overse kommunale vedtak og bestemmelser så mye og så lenge de vil.
For her koster obstruksjonen ingen ting.
I alle fall ikke hvis du er stor og mektig.

Den røde hane galte i Drøbak

Foto: Kow d. e. 08112015©
Klikk på bildene for å se større versjon

Storgata sperret. Brannvesenet i arbeid. Trass i iherdig innsats kunne ikke telegrafbygningen reddes. Den er etter alt å dømme totalskadet. Restene må med all sannsynlighet rives.

Brannvesenet hindret spredning til de andre trehusene i Storgata. Et lysglimt på en mørk dag.

Trehusbebyggelsen i Drøbak er unik. Både det enkelte hus, og miljøet som helhet. Telegrafbygningen var en sentral del av dette miljøet.

Brannen er slukket. Etterslukning fra lufta hindrer forhåpentlig ulming og  oppflamming som kan sette de omliggende bygningene i fare.

Så skjedde altså det som absolutt ikke måtte skje.
Men som vil alle var redde for.
Det oppstod brann i trehusbebyggelsen i Drøbak.
Den ærverdige telegrafbygningen i Storgata ble flammenes rov.

På mirakuløst vis ble brannen begrenset slik at den ikke spredde seg til den øvrige, verneverdige trehusbebyggelsen.
Til og med de nærmeste nabobygningene ser ut til å ha sluppet unna flammehavet og heten uten nevneverdige skader.
Det er nærmest mirakuløst.
Bilder fra brannens mest intense øyeblikk viser at flammene sto høyt, og at gnistregnet fra den tørre trebygningen var betydelig.
Brannvesenet må ha gjort en imponerende jobb for å redde Drøbak fra enda større ødeleggelser.
Det er vi glade - og takknemlige - for.

Men takknemligheten over at det ikke gikk enda verre, hindrer ikke at vi som elsker denne rare, vesle "sørlandsbyen", sitter igjen med et uerstattelig tap.
Og en frykt for at noen skal benytte sjansen til å skaffe oss en mur- eller glass-kasse av moderne snitt på nakken, når brannruinen skal erstattes med nye bebyggelse.
Drøbaks karakter og egenart består ikke bare av den enkelte verneverdige bygning, men av miljøet de til sammen utgjør.
Det er dette folk kommer langveis fra for å oppleve.
Butikker legges ned.
De tilrettelagte opplevelsene glimrer med sitt fravær.
Tilbudet blir stadig mindre.
Men folk kommer likevel.
For å oppleve miljøet - og idyllen.
La oss derfor beholde hodet kaldt i skuffelsens og sorgens stund.

På tomta etter telegrafbygget bør det komme en replika av det som var, og som flammene så grådig og hensynsløst tok fra oss, den 8. november 2015!
La oss få tilbake telegrafbygningen!

Garnbombe på stubben

Foto: Kow d.e. 16062015 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Noen har forbarmet seg over stubben etter asketreet som stod foran Drøbak kirke, og utstyrt den med et strikket skjerf.

Stubben etter det store gamle asketreet som stod foran Drøbak kirke, er ikke frest bort.
Kanskje har kommunens grønne etat ikke hatt tid.
Eller kanskje syns den at det er greit at stubben blir stående - i alle fall en stund - slik at folk kan se at treet var råttent inni.
Ikke mye riktignok, men nok til å skremme personer uten særlig kunnskap om trær, men med velutviklet fantasi og rikelig sans for drama.
Hysterikerne syns det er bra at treet ble felt før det falt over kirken eller personer.

Hvor stor faren for vindfall var, kan nå enhver gjøre seg opp en mening om.
Skulle alle gamle trær med råte i margen felles, ville det ikke bli mange trær igjen i parker og alléer.
Hule eiketrær ville skeptikerne vel knapt våget å passere av frykt for å få dem i hodet.

Det gamle, majestetiske asketreet foran kirken var neppe farlig for noen som helst.
Men det var erklært sykt.
Av ekspertisen.
Det er en diagnose jeg ikke kan bestride.

Om det var så sykt at det måtte feles, er en annen sak.
Treet hadde bevislig grønt løv.
Har dødssyke asketrær det?

Gamle trær er kultur.
Nå er treet som har voktet Drøbak kirke i halvannet hundre år eller mer, borte.
Men stubben står igjen og forteller sin historie - om et langt liv, og begynnende aldring og forfall.
Godt at noen føler omsorg for kjempen som trass i langvarig motstand motvillig måtte i bakken.

Nå er spørsmålet hvor lenge garnbombernes strikketøy får kle stubben.
Garnbombing er tilsynelatende lite populært i Drøbak.
Nesten like upopulært som majestetiske, gamle trær.

Treet som ikke ville dø

Foto: Enerett Kay Olav Winther d.e.
Klikk på bildene for å se større versjon.

Det mer enn 100 år gamle asketreet foran Drøbak kirke, er kvistet og gjort klart til felling.

Treet står nær kirkeveggen og kloss opptil gjerdet rundt hagen til Drøbak Hospital. Det gjelder derfor å påse at treet faller riktig veg. Her bestemmes fallretningen.

Motorsaga har gjort jobben sin og hjullasteren dytter, men treet stritter i mot.

Flere omganger med motorsaga må til, men treet gir seg ikke. Inne i treet støter saga på metall. Treet har kapslet inn og omsluttet en gjerdestolpe. Metallstolpen ødelegger motorsagkjeden. Ny kjede må hentes. Det gjenstridige treet får en utsettelse.

Men så: Med nytt kjede, ytterligere omganger med motorsaga og iherdig dytting med hjullasteren begynner treet å gi etter.

Plutselig gir treet opp og luter mot bakken. Hjullasteren fortsetter å dytte.

 

Og så gir det om lag 150 år gamle treet opp og faller hjelpeløst mot bakken. Tilskuerne til dramaet, og de som er inne i Hospitalet, opplever treets møte med bakken som et jordskjelv.

Her ligger den beseirede kjempen. Drøbak sentrum er blitt nok et historisk tre fattigere.

Så snart treet er over ende, og faren er over, trekker interesserte tilskuere mot stubben for å telle årringer - og for å undersøke om treet var så sykt og råttent som det blir hevdet. Løvet er friskt og grønt!

For et uøvd øye ser veden rimelig frisk ut. Var det absolutt nødvendig å felle dette treet, eller kunne det vært reddet for flere 10-år framover ved årlig beskjæring og kyndig pleie?

Klikk på bildet og se om du kan telle årringene.

Gamle trær blir ofte råtne inni uten at de må felles av den grunn. Ble dette treet dødsdømt uten grunn? Det kostet mye strev å få det i bakken. At det skulle falle av seg selv, virker  usannsynlig. I forkant av stubben ses den inngrodde gjerdestolpen som ødela kommunens motorsag .

Ask er selve livstreet i norrøn mytologi.
I førkristen tid mente nordmenn at de første menneskene var Ask og Embla.
Asketreet er derfor et ikke hvilket som helst tre i norsk historie.
Det har stor symboleffekt.
I nærmere 150 år har det stått et asketre foran Drøbak kirke.
Det står der ikke lenger.
I går gikk det i bakken.

Felling
Trepleie er tilsynelatende et ukjent begrep i Frogn kommune.
Det eneste tiltaket kommunen tyr til når et tre skranter eller mister greiner, er felling.
Det mektige, symboltunge asketreet måtte ned fordi det var sykt, hevder kommunen som har konsultert Trepleiegruppa i Park og Idrettsetaten i Oslo kommune.
Det er arborist Erik Solfjeld som har avsagt dødsdommen.
Man kunne ikke ta sjansen på at personer eller eiendom skulle bli skadet av grener som faller ned, blir det forklart.

Uhelbredelig sykt?
Sikkerhet er viktig.
Man skal ikke gamble med folks sikkerhet.
Og foran kirken og ved inngangen til Badeparken, ferdes det mange mennesker.
Man skulle imidlertid tro at  årvåkenhet og vanlig trepleie over tid ville redusere faren for ulykker forårsaket av fallende greiner av noen størrelse.
Men hvis treet var uhelbredelig sykt, forstår man at dets levedager var talte.
Men var det så akutt og uhelbredelig sykt at det måtte i bakken?
Hva slags sykdom led det av?
Det nyutsprungne løvet i trekrona var grønt.
Ville et dødssykt tre hatt krefter til å bære fram friskt, grønt løv?
Jeg har skrevet til kommunen og bedt om å få vite hvor jeg finner tilstandsrapporten fra arboristen?
Den kommer jeg tilbake til når jeg har lest den.

Skjulte kirken
For noen måneder siden skrev en innsender i Amta at de løvrike trærne skjulte kirken.
Han mente at trærne burde bort slik at kirken kunne komme mer til sin rett.
Det mektige 150-årige asketreet, skjuler ikke kirken lenger.
Innsenderen har fått sitt ønske oppfylt.
Taperne er vi som er opptatt av historie og kulturelle sammenhenger.
Og Drøbak - som stadig får fjernet karakteristiske kjennetegn som knytter nåtiden og fortiden sammen.
For hvert monumentalt tre som går i bakken, blir Drøbak fattigere.
Derfor må trærne i Drøbak sentrum pleies.
Kyndig og i tide.
Så slipper vi at flere monumentale trær lider samme skjebne som asketreet foran Drøbak kirke.

Hospitalet pleies

Foto: Kow d.e. 24092013 ©

Klikk på bildet for å se større versjon 

Sammen med kirken representerer Hospitalet Drøbaks historiske røtter. Bygningene må pleies der etter. Nå gjennomgår Hospitalet forhåpentlig en behandling som vil vise oss den praktfulle trebygningen slik vi ønsker at den skal framstå.

Drøbak Hospital er et praktbygg som det bør tas godt vare på.
Det er ikke alltid blitt gjort.
Og det har huset båret merker av.
Nå får hospitalet åpenbart nødvendig pleie.
La oss håpe på at pleien utføres av kyndige hender.
Ikke bare slik at bygningsstilen respekteres, men også slik at de materialene som benyttes, har riktig kvalitet.
Det er heller ikke alltid blitt gjort.
Dugnadsånd er prisverdig.
Og de som gir av sin tid til fellesskapets beste, skal ha takk.
Men bevaringsverdige, historiske bygninger må pleies av profesjonelle.
Selv om det koster en del.
Når den blå innpakningen faller, og bygningstillaset fjernes, håper vi å se et profesjonelt oppusset Drøbak Hospital i all sin prakt.
Et Hospital som står seg mot vær og vind i nye generasjoner framover.
Og som vi kan vise fram med stolthet.

Hemmelig offentlig strand

 Foto: Kow d.e. ©

Klikk på bildene for å se større versjon 

Privat? Neida, gjennom porten til venstre for Badehuset, kan du trygt gå. Den fører til en offentlig strand som du kan benytte med god samvittighet.

Verneforeningen og Frogn Arbeiderparti beskuer svaberget og sandstranda bortenfor som begge kan brukes av allmennheten - hvis man klarer å ta seg fram dit.

Varaordfører Rita Hirsum Lystad konstaterer at man må være litt av en akrobat, og ikke være redd for å bli våt på beina, hvis man skal bort på sandstranda. Hvorfor gjerdet ikke er fjernet, er det "ingen" som kan svare på. Verneverdig er det neppe.

Mellom fjorden og Badehusgata ligger en liten perle av en badeplass.
Den består av svaberg og en sandstrand.
Stor er den ikke, men stor nok for 20-30 solhungrige personer som vil bade i sjøen eller bare nyte en sommerdag ved fjorden.
Men som regel er stranda tom eller brukt av kun en person eller to - selv på de fineste sommerdagene - for denne flotte stranda er en av Drøbaks best bevarte hemmeligheter.

Kommunal strand
Hele stranda fra tomtedelet til venstre for trappa og bort til steingjerdet til Hvistendaltomta er kommunal og åpen for alle, konstaterer Verneforeningen Gamle Drøbak.
Adgangen og bruken blir imidlertid vanskeliggjort av et gjerde som deler strandområdet i to.
Gjerdet går helt ut i vannkanten og gjør tilkomsten til sandstranda vanskelig - for ikke å si umulig.
Gjerdet har sikkert hatt en fornuftig funksjon en gang.
Nå utgjør det et meningsløst hinder for dem som tar mot til seg og vil bruke den offentlige stranda som ligger mellom private hus og hager.
Hvorfor gjerdet ikke er fjernet, har ingen noen fornuftig forklaring på.
Heller ikke Verneforeningen eller Frogn Arbeiderparti.
Forhåpentlig tar Arbeiderpartiet opp saken og får den løst nå når lokalpolitikerne får stengningen og privatiseringen av stier og andre offentlige områder i vernesonen, på sitt bord.
Allmennhetens adgang til strand og sjø er verdt å kjempe et slag - eller flere - for.

På gjengrodde stier

 Foto: Kow d.e. 17092012 ©
Klikk på bildene for å se større versjon 

Frogn Arbeiderparti ved Rita Hirsum Lystad og Verneforeningen Gamle Drøbak ved Ivar Høivik før avmarsjen mot Drøbaks mange gamle stier som i altfor mange tilfelle er truet av gjengroing eller stengsler.

 Rita Hirsum Lystad orienterer sine medlemmer om bakgrunnen for stivandringen. Stortingsrepresentant Gunvor Eldegard med lyst hår og rød jakke helt til høyre i bildet, følger interessert med.

Styreleder Ivar Høivik, "stifinner" Klaus Bareksten og styremedlem Kari Rosenkilde fra Verneforeningen blir enige om opplegget mens Rajiv Kumar fra Frogn Arbeiderparti lytter interessert.

Det har gått - og går - mange stier på kryss og tvers i Drøbak.
Stiene var flittig benyttede ferdselsårer i en tid da folk var avhengig av å bruke beina for å komme fra sted til sted.
Noen av stiene har tradisjonelt forbundet de ulike delene av Drøbak. Andre har gått til nabokommunene - og områder enda lenger borte.
Gjennom Torkildsbyen gikk f. eks. Poststien sørover til Hvitsten.
Den er nå stedvis "privatisert" slik at den som vil gå den gamle ruta i dag, har problemer med å komme fram uten å måtte forsere fysiske stengsler og krysse "privatiserte" områder.

Lite skjedd på 20 år
For omlag 30 år siden tok Torkildsbyen og Ullerud Vel initiativ til en kartlegging av stier og tråkk i Frogn. Kommunen nedsatte et utvalg for å se på saken, men det førte ikke til konkrete tiltak.
For 20 år siden laget Verneforeningen Gamle Drøbak en oversikt over stiene innenfor verneområdet.
Det initiativet er heller ikke fulgt opp. Lite er skjedd for å åpne, vedlikeholde og merke stier som allmennheten har hevd på å bruke.
Verneforeningen har nå tatt opp arbeidet igjen.
Stiene er gått opp på ny, beskrivelsen av den aktuelle tilstanden er oppdatert, og foreningen har tatt kontakt med de politiske partiene i Frogn for å orientere dem og skape bevissthet om betydningen av at det gamle stisystemet holdes i hevd og ikke forfaller - eller at stiene blir sperret og allmennheten hindret i å komme fram.

Grundig rapport
I går gikk Frogn Arbeiderparti, som første parti,  de gamle stiene i Drøbak sentrum, i Torkildsbyen, på Sogsti og i Brunskogen.
Guider var foruten Ivar Høivik og Kari Rosenkilde fra Verneforeningens styre, Klaus Bareksten som på vegne av Verneforeningen, på ny har gått de gamle stiene og laget en rapport om sine erfaringer.
Det er et solid stykke arbeid som foreligger.
Rapporten viser at kommunen bør engasjere seg før stadig flere av stiene "privatiseres", stenges helt eller delvis, eller rett og slett gror igjen og blir utilgjengelige og ubrukelige.
Stier som ikke brukes - f.eks. fordi publikum har følelse av at de må trå inn på privat grunn for å komme videre - vil raskt gro igjen og forsvinne.
Noe som både vil være et tap for dem som ønsker å gå tur, eller bruker stiene som snarveger - og et tap av lokalhistorie.
Stiene er kultur.

Arbeiderpartiet først
Lederen i Verneforeningen, Ivar Høivik, berømmet Frogn Arbeiderparti fordi partiet som det første hadde takket ja til å gjøre seg grundig kjent med saken.
Han håpet - og regnet med - at de øvrige partiene ville følge etter.
Forhåpentlig blir han ikke skuffet.
Skal kommunepolitikerne få den rette forståelse for utfordringene og for hva som bør gjøres for å redde stisystemet i vernesonen for kommende generasjoner, må de ut i terrenget og se med egne øyne hva det dreier seg om.
Og hvilke tiltak som må settes i verk.

Å sikre stier er vernearbeid
Å sikre stiene for framtiden er et vernetiltak på linje med arbeidet med å verne bygninger og infrastruktur.
Verneforeningen skal ha all mulig ros for det initiativet den har tatt og det arbeidet den har utført.
Nå må kommunen - det vil i første omgang si politikerne - følge opp og gjøre sitt.
Forrige gang Verneforeningen tok opp saken, ble den liggende uløst i 20 år.
Det bør ikke skje denne gangen.
Utviklingen og utbyggingen går sin gang.
Om 20 år vil mange av stiene med all sannsynlighet være borte om ikke noe gjøres nå.

"Ikke et museum"

Foto: Kow d.e. 29062012 ©

Klikk på bildene for å se større versjon 

Badehusgata er selve "indrefileten" i Drøbak, skrev Aftenposten nylig. Det er så sant som det er sagt. Der finner vi den ene idyllen etter den andre. Som f.eks. det låverøde badehuset med den storblomstrede klematisen med sterkt grønt bladverk og store hvite blomster. 

Klematisen og de beskjedne blå blomstene gjør det maleriske badehuset enda mere malerisk.

Skal slike idyller vike for biltrafikk?

Drøbak skal vel ikke være et museum? sier de som ikke forstår hvor viktig det er å ta vare på kvalitetene i det gamle fisker- og seilskuteleiet ved Oslofjorden.

Folk som mener at det må kunne gå an å gi plass til hus i nye stilarter inne mellom alt det gamle.

Det er jo så mye gammelt likevel.

Stilblanding

Å bygge nytt i gammel stil vil være helt forfeilet, mener noen.

Det ville være å henfalle til pastisj, sier arkitektene som ønsker plass til egne verk, og grøsser ved tanken.

Fortid og kulturminner er greit nok, men også dagens arkitektur og levestil må gis plass i bybildet.

Også nye generasjoner av arkitekter må få vise hva de kan og få sette spor etter seg. 

Forresten er det jo Drøbaks uryddige blanding av bygningsstiler som gir stedet særpreg.

Å gi plass for ytterligere stilblanding er å fortsette den tilfeldighetstradisjonen som har gjort Drøbak til det det er.

Hevder noen.

Vanens makt

Dessuten må de som skal bygge, selv få bestemme hva slags hus de vil ha.

Vil de ha funkis, glass og betong eller bygge i høyden for å utnytte de få kvadratmeterne tomt best mulig, bør de få lov til det.

Og hvem har kunnskaper, eller faglig bakgrunn, som gir dem rett til å fungere som stilpoliti og avgjøre hvor sluttstreken for Drøbaks utvikling skal settes? 

Nei, slipp nye krefter til og la utviklingen gå sin gang, sier de som tror på kreftenes frie spill.

Kanskje blir det et stilbrudd her og der, men hva så?

Vi vender oss nok til det som til så mye annet.

Miljøet Drøbak

Det liberalistene - og nihilistene - overser, er at spørsmål om utbygging i de fleste tilfelle ikke dreier seg om enkelthus, men om  helheten.

Om miljøet.

Bygger man et hus i skogkanten, på et jorde eller i en "moderne" husklynge, er kanskje valg av stil og arkitektur ikke fullt så viktig.

Man kan leve med at mye rart får plass på Sogsti.

Man kan til og med finne raritetene interessante.

Hus som innvirker på "sørlandsmiljøet" i gamle Drøbak, er noe helt annet.

Enten man får dem nær innpå seg i Drøbaks gater, eller som arr i Drøbaks furete ansikt når man ser dem på avstand fra fjorden.

Når husene får slike konsekvenser, og påvirker det sosiale og visuelle miljøet på denne måten, er arkitektur og utnyttelse, byggehøyde og materialvalg ikke lenger en privatsak.

Da angår byggingen oss alle sammen.

Drøbaks forutsetninger

Personer som ikke forstår dette - og forstår hvor viktig det er å ta vare på Drøbakmiljøet - burde aldri la seg velge til styrende politiske verv i Frogn.

Utbyggere som ikke har respekt for Drøbaks egenart, og til de begrensningene Drøbakmiljøet setter, burde finne seg et annet sted å bygge.

Og arkitekter som ikke evner å tegne hus som er tilpasset Drøbaks unike historiske og stilmessige forutsetninger, burde legge sin virksomhet til andre steder.

Arkitektoniske "skjønnheter"

I de par-tre første 10-årene etter 1945, ble deler av det gamle Drøbak valset ned.

Den gamle trehusbebyggelsen måtte vike for arkitektoniske "skjønnheter" som Finnegården, blokka ved foten av Løktabakken, blokka skrått over for Britannia, Bergen Bank-bygget, Grøn Hansen-gården og betongkolossen Sentrumbygget, der posthuset er. 

Etter at hotell Britannia brant ned, fikk vi den nye Britannia-gården i fanget.

Alle sammen bygninger som stikker seg negativt ut fra omgivelsene og forringer Drøbak-miljøet.

Dårlig arkitektur og resultater av dårlig politisk skjønn, som vi i dag må leve med.

Drøbak vårt felles eie

Rivemanien og de skjemmende bygningene som byen ble belemret med like etter krigen, førte en god ting med seg: Vi fikk Verneforeningen Gamle Drøbak.

Den hindret at den sanseløse rivingen og "fornyelsen" fortsatte.

Trolig er det den vi kan takke for at vi i dag har Råkeløkka og ikke et Drøbaks Enerhaugen der.

Planene var kommet langt, og gravemaskinene stod klare.

I dag ser Verneforeningen ut til å være satt på benken.

Politikerne gir utbyggerne frihet til å ture fram.

De presses fra skanse til skanse og tar standpunkt til sak for sak tilsynelatende uten å se helheten.

Derfor ødelegges Drøbak-miljøet.

Sakte, men sikkert - hus for hus.

Vårt Drøbakmiljø.

For Drøbak - og Drøbaks framtid - er ikke utelukkende en sak for dem som bor der nede.

Eller for dem som ønsker å forrente sin kapital ved å bygge der.

Drøbak er vårt felles eie.

Vår felles kulturarv.

Derfor tar vi oss rett til å mene noe om utviklingen.

Enten byggherrer, arkitekter, politikere eller gode venner liker det eller ikke.

Og det kommer vi til å fortsette med!

Selv om noen skulle bli støtt på mansjetten.

Idyll i Badehusgata

Foto: Kow d.e. 13062012 ©

Klikk på bildet for å se større versjon 

Smått er godt, kunne stå som motto for Badehusgata. Her er et eksempel på de mange skjønnhetsopplevelsene som den maleriske gatestubben har å by på.

I Badehusgata har tiden på sett og vis stått stille.

Der kan man vandre i det Drøbak som engang var.

Små, maleriske boliger har trapp og forhage helt ut i den trange gata hvor bilen mer enn noe annet sted er et fremmedlegeme.

De fleste av dem som bor i Badehusgata, har sans for idyllen og dyrker den.

De tar vare på kvalitetene i det små og nære miljøene med lave hus, vinduer med sprosser og blomster over alt hvor det er mulig å finne plass til litt jord og noen planter.

Noen benytter uthustaket og noen eksellerer i krukker og kar.

Badehusgata er selve innbegrepet på fjordidyllen Drøbak.

Så lenge det varer.

For ikke alle vet å sette pris på denne idyllen.

Skal Drøbak være et museum, spør de.

Og vil gjerne forandre på og fornye  dette stykket fortid som lever i beste velgående til glede for de fleste av dem som bor der - og for de av oss som setter pris på slike immaterielle verdier som miljøet i Badehusgata representerer.

Jevnlig sørger jeg - og mange med meg - for å legge turen gjennom gatestubben mellom Carlsebakken og Gjestehavna.

Det stimulerer vår estetiske sans og gir ro i sinnet.

La oss håpe at det kan fortsette slik.

Solberg-gården i blomsterskrud

Foto: Kow d.e. 17082011 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Maken til blomsterskrud skal man lete lenge etter. Årets verandakasser i Solberg-gården overgår selv tidligere års overdådige blomsterprakt.

Babylon hadde sine hengende hager.
Drøbak har Solberg-gården.
Den som ikke har gått noen skritt opp i Tamburbakken fra Båthavna, og beundret blomsterveggen på Solberg-gården, har ikke sett sommer-Drøbak.
Her er en frodighet og skjønnhet som må gjøre inntrykk på selv den mest blaserte.

Hengende hage
Eierne av Solberg-gården restaurerte på slutten av 1970-tallet og begynnelsen av 1980-tallet den omlag 250 år gamle bygningen, og gjorde den til et staselig midtpunkt i det maritime miljøet i Båthavna.
Siden har de fulgt opp med å gjøre optimalt ut av uteområdet.
Til og med det som vel må karakteriseres som "den skyggefulle nordveggen", er omdannet til en overveldende, hengende hage som blomstrer og forskjønner området - og er til glede for fastboende og forbipasserende - hele sommeren.

Carlsen, Krohg og Skramstad
I følge "Verneforeningen Gamle Drøbak" ble Solberg-gården reist i Drøbaks storhetstid omkring 1760.
En stor del av trelasten til utlandet ble da skipet ut fra Fiskerstranda, og Verneforeningen antar at Christen Carlsen i den forbindelse lot oppføre bygningen som et kombinert bolig- og lagerhus.
Seinere har huset hatt mange eiere.
Fra begynnelsen på 1900-tallet har det vært et rent bolighus.
Som bl.a. har huset kjente personer som malerne Christian Krohg og Ludvig Skramstad.

Reddet huset
I årene etter krigen forfalt huset stadig mer, og i 1970 "stod huset til nedfalls", som Verneforeningen uttrykker det.
I 1978 ble det imidlertid kjøpt av en gruppe unge mennesker som hadde sans for gamle Drøbak og tro på at det ville være mulig å sette huset i brukbar stand etter den lange forfallsperioden.
Mange ristet nok på sine kloke hoder, og beklaget de overoptimistiske, unge kjøperne som investerte penger, tid og arbeidskraft i et så håpløst prosjekt.
Men etter 4 år var huset satt i stand og eierne kunne flytte inn i denne "perlen" av en bygning, som Verneforeningen kaller den.
Og det er ikke for sterkt sagt.
Det kan enhver forvisse seg om ved selvsyn.
Det er bare å ta en tur i Båthavna og en liten spasertur opp i Tamburbakken, så kan man nyte synet av det flotte huset med det imponerende blomsterfloret, på nært hold.

OK å rive i vernesonen

Ikke noe stygt hus i og for seg. Men hører det hjemme i Fjellveien? (Illustrasjon hentet fra kommunale sakspapirer.)

Foto t.v.: Kow d.e. ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Britannia føyer seg ikke naturlig inn i bygnings-miljøet.

Du kan godt rive og bygge nytt i vernesonen.

Å foreta fortetning som øker bygningsmassen og antall beboere, og dermed trafikken, er også OK.

Det mener i alle fall politikerne. Tydeligvis.

Uten å diskutere prinsippene, det aktuelle prosjektet - eller konsekvensene! - vedtok kommunestyret mandag å si ja til et omstridt utbyggingsprosjekt i Fjellveien.

Mot én stemme. Én modig representant som holdt hodet kaldt.

Den modige og prinsippfaste var i følge Amta, Bente Bjerknes Haugen fra Kristelig Folkeparti.

Fjellveien og Drøbak

Jeg tar det for gitt at alle kommunestyrets medlemmer har vært i Fjellveien.

At de er kjent med verneplanens intensjon og bestemmelser.

Og at de har sett med egne øyne og gjort seg opp noen tanker om hva hensikten med vernearbeidet i Drøbak er.

Nemlig å bevare miljøet. Helhetsinntrykket.

Myndigheten som har karakterisert Fjellveien 12 som "uten spesielt stor kulturverdi" - og dermed har bidratt til å bagatellisere saken - har ikke vært i Drøbak.

Den har - respektløst sagt - vært på jordet!

Ikke hus for hus

Gamle Drøbak kan ikke vurderes hus for hus.

Gamle Drøbak er et miljø. En totalitet. Med gamle, spinkle, trekkfulle trehus bygd og påbygd etterhvert som folk fikk penger mellom hendene, staselige boliger reist og bebodd av velsituerte borgere og et arkitektonisk miksmaks fra perioder med økonomisk oppgang, sosial framgang - stilmessige forvirring, og overivrige utbyggeres manglende kulturforståelse og respekt for miljøet.

Sørlandsbymiljøet. Her - midt i Oslofjorden.

Det er dette som er Drøbak.

Det er dette noen av oss vil bevare.

Stygge eksempler

Men altså ikke det store politiske flertallet.

Det synes at det er i orden at man river og bygger nytt.

Hvor grensen går - dersom det går noen - har de ikke sagt noe om.

Men mener jeg da at man ikke skal bygge i Drøbak? At alt skal være som det er?

I prinsippet: Ja!

Skjønt, vedlikehold som har som formål å bevare miljøet og miljøets enkelte deler, må kunne tillates.

En viss forsiktig tilpasning i stil med omkringliggende bebyggelse også.

Jeg er ikke i mot at det bygges på Hamborgbrygga, Lehmannsbrygga eller Sand-Andersen-tomta, men ny bebyggelse bør ikke komme i vegen for, eller i strid med, den eksisterende.

Jeg synes at bygninger som Sentrumsbygget, Bergen Bank-bygget og Britannia er ødeleggende for Drøbak.

De burde aldri vært reist!

Men det ble de.

Fordi politikerne ikke gjorde jobben sin.

Og var våkne og framsynte nok.

Presedens

Det ligger mye penger i tomtegrunn i Drøbak.

Jo nærmere sjøen - og jo bedre utsikt - desto mer penger.

Mange uten genuin interesse for Gamle Drøbaks framtid og skjebne - og bygningskultur - kan nok tenke seg å omgjøre attraktive boliger og tomter til rede penger.

Disse har politikerne nå gitt blod på tann.

For hvorfor skal ikke de få lov? Når andre har fått lov?

Med mandagens vedtak har politikerne derfor ikke bare fattet et uheldig vedtak i en konkret sak.

De har skapt presedens.

Og åpnet for lemfeldighet.

De bør derfor ikke bli overrasket om også andre nå kommer med søknader om utbygging og endringer som de hittil har trodd at verneplanen og kulturbevisste politikere stengte for.

Kanskje ikke et rush.

Men litt her og litt der.

Dråpen uthuler stenen.

Og prinsippløsheten margspiser Drøbak.

"Stedstilpasset" i Lindtruppen

Foto: Kow d.e. 19022010 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Her skal det bygges. Bygningsmassen blir "stedstilpasset", sier grunneieren.

Det skal bygges på "Esso-tomta" i Lindtruppen.
Bygningen vil bli "stedstilpasset", forteller eieren, Per Klynderud, til Amta 12. februar.
Han ønsker å bygge slik at han ikke får noe å skamme seg over.
Det høres bra ut.
For det betyr at "stedstilpasset" ikke er ensbetydende med tilpasset til kolossblokkene på den motsatte siden av vegen.
Som fortrengte tradisjonell trehusbebyggelse. Som - både når det gjaldt arkitektur, størrelse og materialvalg - passet i den vesle trehusbyen Drøbak.
Men ble brutalt fjernet.
Lindtruppen er "porten" til Drøbak.
Det er her de fleste besøkende får den første visuelle opplevelsen av "Gamle Drøbak" som de er ønsket velkommen til ved det flotte skiltet på oversiden av Fardalsvingen.
Tar utbyggeren hensyn til dette og velger en bygningsform og en planløsning som er tilpasset Drøbaks image som "Norges nordligste sørlandsby", er mye vunnet.
De uttalelsene Per Klynderud avgir til Amta, er derfor søt musikk i mine ører.
Og får han det til som han ønsker - og lover - kan han kanskje fungere som forbilde for en som har skaffet seg tomtegrunn i den andre enden av "sørlands"-idyllen.

Merkelig snuoperasjon

Foto: Kow d.e. ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Øverst: Thon bryr seg ikke om politiske vedtak. Greit, mener rådmannen åpenbart nå.

Midten: Thon ønsker ikke at bussene skal snu på Lehmannbrygga. Da tjener han for lite. Rådmannen er nå øyensynlig enig i at noen andre bør bære ulempene.

Nederst: Universitetet har pusset opp Tollboden som er en karakteristisk, historisk verdifull bygning i Drøbak. Nå mener rådmannen at kjempebussene bør snu ved Tollboden og legge beslag på parkeringsplassene til Finnegården.

Det er politisk uenighet om hvordan Lehmannbrygga skal disponeres og bebygges.

Olav Thon, som eier området, har ikke fått kommunestyrets flertall med på sine planer.

I likhet med flertallet har kommuneadministrasjonen hatt motforestillinger og ønsket andre løsninger enn dem Thon har ivret for.

Nå ser rådmannen ut til å ha endret mening. På Frogn kommunes nettside varsles "Igangsettelse av detaljregulering for området Kommunalbrygga - Finnegårdsstranda".

Planområdet omfatter i følge meldingen "eiendommene gnr. 86, bnr. 453, gnr. 86, bnr. 359, gnr. 86, bnr. 239 og del av gnr. 86, bnr. 11." Badehusgata og Storgata vil også inngå i planforslaget.

Parkområde med snuplass for buss

Det aktuelle området skal reguleres til friområde med turvei og park, heter det.

Og til "spesialområde, bevaringsområde offentlig trafikkområde slik dette er fastsatt i reguleringsplan for antikvarisk spesialområde, Drøbak" og skal vise snuplass for buss, tilrettelegging for parkering og parkmessig utforming".

Forvirrende

Hvis du synes at dette virker forvirrende, så skyldes det at det er forvrirrende.

Fastsetter planen for det antikvariske spesialområdet at det skal være "trafikkområde" i betydningen "snuplass for buss" foran Finnegården og mellom Badehusgata og Tollboden?

Selvfølgelig ikke.

Ubotelig skade

Tvert i mot. En snuplass i dette området utøver vold mot vernetanken og intensjonene med det antikvariske spesialområdet.

Bygging av snuplass for buss her vil gjøre ubotelig skade. På det visuelle miljøet. Trolig på Tollboden, Hamborgstranda - og kanskje Hamborggården. M.a.o. på store deler av det gamle Vennebekk.

Parkområde uten snuplass forbuss

Men det vil vel være fint å få en parkmessig oppgradering av stedet?

Ja.

Men snuplass for buss er det motsatte av park. Å snakke om park i denne forbindelse er bare språklig spillfekteri. Som skal gjøre bussplanene lettere å svelge.

Realisér derfor parkplanene slik at parkeringen til beboerne i Finnegården blir minst mulig skjemmende.

Men la planen om snuplass falle. Det er det eneste fornuftige. Og anstendige.

Vi har snuplass

La bussen snu der den snur i dag. Inntil trafikkavviklingen gjør behovet for snuplass mindre.

Thon visste hva han kjøpte.

Men satset på at han skulle klare å spille politikerne i Frogn ut over sidelinjen. Og få utnytte tomtene han hadde skaffet seg, slik at de gav størst mulig avkastning.

Hensyn til Drøbak kan ikke ha vært med i regnestykket.

Stopp reguleringen

Hvem som har vedtatt at det skal lages reguleringsplan for plassen foran Finnegården, er uklart.

Er det rådmannen som har snudd?

Er han satt under press?

Han skulle se på mulighetene og konsekvensene. Nå vil han regulere.

Her bør det politiske flertallet rydde opp.

Hittil har det latt seg drive fra skanse til skanse.

Nå må det sette ned foten og stå på sitt. Ellers mister det troverdighet.

Å kaste bort arbeidskraft og penger på en regulering som flertallet i kommunestyret er uenig i, er ikke god politikk. Eller økonomiforvaltning.

Nok er nok.

Protestér

Hvis politikerne ikke gjør jobben sin, og sier i fra hvor skapet skal stå, kan du og jeg alle som er glad i Drøbak si klart ifra hva vi mener.

Send din protest til Frogn kommune, enhet for samfunnsutvikling, tlf. 64 90 60 00, postboks 10, 1441 Drøbak.

Men vær rask. Innspill må være kommunen i hende innen 26. februar 1010.

Hvis du synes tidsfristen er kort, er det bare en ting å si om det: Det er neppe tilfeldig.

Flatehogst i Kirkegata?

Foto: Kow d.e. 250809 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Øverst: Som bildet viser har alléen allerede i dag trær av ulik alder.

Midten: Alléen svekker inntrykket som de mange bilene på Bankløkka ellers ville gitt, og fanger opp eksos og støv.

Nederst: Alléen er ikke bare i egentligste forstand en grønn lunge, men skaper stemning og er en vesentlig miljøfaktor.

Etter det ryktene vil ha det til, mener enkelte "eksperter" at alléen langs Kirkegata bør hogges ned.

Trærne er i for dårlig forfatning, heter det. De kan til og med være farlige. Derfor bør de fjernes og erstattes med nye, mindre som skal vokse seg til.

Og for å få et helhetlig preg, bør alle de gamle trærne fjernes og nye plantes inn samtidig. Sies det.

Det er en utrolig dårlig idé.

Som hvis den skulle bli satt ut i livet, vil frata flere generasjoner innbyggere og besøkende gleden og nytten av store miljøskapende trær i byens sentrum og rundt byens parkeringsplass.

Flatehogst langs Kirkegata og i Wienerbrødskjæringa hører ingen steder hjemme.

Som gutt lekte jeg ofte i en gammel ærverdig park på Hafslund i Sarpsborg. De flere hundre år gamle trærne der ble skjøttet med innsikt og omsorg.

Når behovet for "hjelp" oppstod, fikk trærne "plomber" av stål og sement. De fleste av dem står den dag i dag. Vel 60 år senere.

Også i Drøbak må trær som trenger hjelp, bli beskåret og "plombert". Dem som det ikke er håp for, må fjernes og nye plantes inn i deres sted. Slik det er gjort hittil.

Blir alt fjernet på én gang, vil det ta år og dag og generasjoner før alléen igjen er så stor at den passer seg selv og på ny blir den miljøskapende og luftrensende "skogen" som vi i dag har så stor glede - og ikke minst nytte - av.

Nyplantede "småtrær" er ømtålelige. De liker ikke avgasser fra biler og oljefyrer, og de er takknemlige objekter for ødeleggelseslystne personer.

Et nytt tre her og der blant de gamle, er noe helt annet.

Politikerne må straks sørge for at ingen får lov til å eksperimentere med våre felles verdier.

Flatehogst i Kirkegata kan ikke aksepteres!

Idyllen Tamburbakken

Foto: Kow d.e. 200709 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Tamburbakken er vel verd et besøk. Stokkrosene har gode vilkår i idyllen, sprer seg villig og gleder stedets folk og besøkende med sine vakre blomster.

Det er en fryd å gå over Tamburbakken.
Små idylliske hus.
Noen frimerker av noen hager.
Bakgårder og krinkelkroker som vekker nysgjerrighet og ønske om ta en kikk på det som skjuler seg bak gjerder, svakt hellende vegger og ikke alltid helt rette vinkler eller tak som er pinlig i water.
Roser, stauder og sommerblomster ved hver en tilgjengelig jordflekk langs vegen.
Også den overdådige hagen til Rudi Kreul, selvfølgelig.
Ja, ikke en gang den avvikende blokka midt i småhusmiljøet ødelegger inntrykket av små hemmeligheter, jordnærhet og frodig hagekultur, men bidrar på sin måte med velstelte beplantninger og blomsterbed og som vertskap for en del av de forvillede stokkrosene denne idyllen er så full av - både innenfor og utenfor de hvitmalte staikittgjerdene.
Det er en overdådighet og frodighet som må glede en hver med sans for grønne gleder.
Den som ikke har unt seg en rusletur over Tamburbakken fra Kirkegata til Båthavna med Solberggården og Tentosameiet - eller den motsatte vegen - kan nesten ikke sies å ha vært i Drøbak.
Skjønt Drøbak har mange sånne; idyller som du må forlate Storgata for å kunne nyte gleden av.
Men hvordan finner de besøkende vegen dit?
Hvis de ikke havner der ved en ren tilfeldighet?
Og hvor finner de opplysninger om husene og menneskene som har bodd der?
Dette er kultur.
Guidede turer er utmerket, men hva med dem som rusler på egen hånd?
Finnes det henvisninger og opplysninger for dem?
Tydelig skilting ved Bankløkka hvor folk setter bilen, og brosjyrer for dem som rusler på egen hånd?

Tollboden skal males

Foto: Kow d.e. ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Øverst: Universitetet vil male den gamle tollboden, og det trengs, men det vil også skifte farge.

Midten: Biologen mellom Båthavna og Badeparken er blitt flott etter oppussing. Universitetet har utvilsomt god smak - og sans for historisk riktige detaljer.
Nederst: Universitetet vil male tollboden i mørk oker som det mener var den opprinnelige fargen på huset. I tilleg til å være historisk riktig, vil det utvilsomt gi bygget - og strøket - mer karakter.

Tollboden trenger maling.
Når det først skal males vil eieren, Universitetet i Oslo, skifte farge til "mørk oker" som det mener var den opprinnelige fargen på bygningen.
Det kan i tilleg til at det blir historisk riktig, også bli flott dersom huset får riktig avstemte kontrastfarger på listverk, vinduer og dører.
Biologen mellom Båthavna og Badeparken gir oss tro på at Universitetet kommer til å ta seg av den siden av saken med god smak og sans for historiske forhold og detaljer.
Vi håper at kommunen og naboene ser forbedringen og ikke har innvendinger.
Om pumpehuset bør forhøyes med 70 cm overlater jeg til naboene og Verneforeningen å mene noe om.
Dvs.: Hvis det forringer utsikten - og dermed bo- og livskvaliteten for noen - bør det ikke forhøyes.
Heller ikke hvis det stjeler oppmerksomhet fra de historiske bygningene.
Overgang til «Drøbak-stakitt» synes kurant.
Hvis da ikke fantasifulle politikere ønsker å avlaste Thon som har kjøpt en tomt som er regulert til trafikkformål, ved å legge oppstalling og snutrafikk til området.
Da er det ikke sikkert at det blir nødvendig med stakitt i det hele tatt.
Det gjenstår å se.
Se også innlegget Ikke akkurat velholdt

Brukt murstein fra Hamborgbrygga

Foto: Kow d.e. 040309 ©

Klikk på bildet for å se større versjon

Kommunen skal rive mursteinshuset på Hamborgbrygga og ønsker å selge steinen.

Brukt murstein er et fint materiale og egner seg både til bygging og dekor.
Den som har bygge- eller oppussingsprosjekter på gang, bør derfor benytte sjansen når Frogn kommune nå skal selge teglsteinene fra mursteinhuset på Hamborgbrygga.
Huset kan ikke restaureres og bevares, sier ekspertisen.
Det blir for dyrt.
Vi hører at huset er så dårlig at kommunalt ansatte vegrer seg for å gå inn i det.
Merkelige greier, for huset var jo i bruk inntil ikke altfor lenge siden, men vi får tro at ekspertene vet hva de snakker om
Steinen skal "selges som den er i nedrevet tilstand" forteller kommunen. Du må altså selv fjerne uønsket mur og puss, men det går lett hvis du tar naturen til hjelp. La steinen med murrestene ligge ute i kulda vinteren over, så kan du rengjøre den med minimal anstrengelse når frosten har gjort sitt. Da sitter du igjen med vakker, gammel, slitt stein, og med et stykke Drøbakhistorie på kjøpet.
Steinen må hentes på stedet og fjernes "i løpet av relativt kort tid av hensyn til annen aktivitet på eiendommen", poengterer kommunen som ber interesserte gi bud i e-post til postmottak@frogn.kommune.no eller i brev innen 20. mars 2009. Trenger du flere opplysninger, kan du henvende deg til kommunens servicetorg på telefon 64 90 60 00.
Det er altså bare å sette seg i sving.