tirsdag 27. november 2012

Ingen flere bilder?

Denne bloggens eksistens er truet.
Nedenfor har jeg forsøkt å redegjøre for hva som foregår.

Lokalhistorie
Den 16. november 2007 - altså for temmelig nøyaktig fem år siden - åpnet jeg denne bloggen.
Bloggstedet, som var gratis, ble drevet av nettverten Blogger - som i praksis er Google, har jeg senere forstått.
Siden den gang har jeg lagt ut 1119 innlegg på denne bloggen. De fleste av dem illustrert med ett eller flere bilder.
Bloggen inneholder m.a.o. tekst og bilder som dokumenterer deler av Drøbaks og Frogns nyere historie.
Den vil derfor nå og i framtiden kunne være av interesse for personer med interesse for lokalhistorie og for andre som vil hente seg informasjon om tettstedet Drøbak og kommunen det ligger i.

Sarpsborg og hage
Året etter lagde jeg to nye blogger med samme bloggvert.
Bloggen SarpsborgNotater ble startet opp 31. januar 2008, og bloggen Hagekroken den 17. juni det samme året.
På bloggen SarpsborgNotater - som har bloggadressen http://sarpsborgnotater.blogspot.no - har jeg offentliggjort 470 innlegg, og på hagebloggen - med adressen http://hagekroken.blogspot.no - 532 innlegg.
Også på disse to bloggene har de fleste innleggene vært illustrert. Hundrevis av bilder er offentliggjort og ligger tilgjengelig på de tre bloggene.

Frogn Arbeiderparti
Det lokale Arbeiderpartiet feiret 100-årsjubileum i 2009. Jeg skrev partilagets historie som ble utgitt som bok.
Det var imidlertid langt mere interessant historisk materiale enn det var plass til i boka.
Både det materialet som ble trykt og utgitt, og det øvrige, ble lagt ut på bloggen http://frognarbeiderpartinotater.blogspot.no under tittelen "Frogn Arbeiderparti 1909-2009".
Selv om den i hovedsak handler om Arbeiderpartiets historie i de tidligere kommunene Drøbak og Frogn og i den nåværende kommunen Frogn, vil den som er interessert, også finne annen lokalhistorie på denne bloggen.

Google krangler
Jeg legger ut denne oversikten og oppsummeringen fordi jeg stadig oftere får problemer med å betjene disse fire bloggene.
Bloggverten har f.eks. endret bloggformat og innstillinger slik at man er blitt avhengig av å installere programvaren Google Chrome for å kunne redigere og betjene bloggene.
Google Chrome er et nettverktøy som ikke fungerer slik det skal. I ethvert fall ikke hos meg.
Det er saktegående, og det stopper opp slik at man må søke om igjen og om igjen.
Ofte må man starte PC'en på ny for å kunne utføre det arbeidet man har planlagt.
Det sier seg selv at dette tar tid - og at det tærer på arbeidskapasiteten og på lysten til å gi seg i kast med nye oppgaver.

Ikke flere bilder?
I dag har Google - som altså er den egentlige bloggverten - laget et nytt problem.
Google hevder at jeg har brukt opp den begrensede bildelagringskapasiteten som jeg disponerer.
Jeg får ikke legge ut flere bilder på noen av de fire bloggene uten at jeg kjøper ekstra lagringsplass.
Da jeg opprettet bloggene mine, ble jeg tilbudt gratis bloggsite og ikke gjort kjent med noen kapasitetsbegrensninger når det gjelder tekst eller bilder.
Jeg har en sterk mistanke om at dette med å betale for utvidet kapasitet, er noe som er kommet til under veis.
Først lokker man folk til å opprette gratis blogg. Deretter snikinnfører man betalingsordninger.

Usikker framtid
Jeg liker ikke å bli lurt - eller manipulert.
Jeg er derfor usikker på om jeg kommer til å kjøpe utvidet kapasitet.
Jeg er i det hele tatt usikker på hva jeg kommer til å måtte gjøre med disse fire bloggene framover.
Så langt det er opp til meg, blir de ikke slettet.
Det jeg skrev, det skrev jeg, for å sitere Luther.
Trolig fortsetter jeg å legge ut tekst uten bilder.
Hyppigheten vil nok imidlertid bli påvirket av at ikke alt lenger fungerer som forutsatt.
På blogger må man uttrykke seg kortfattet, og bilder forteller mer enn mange ord.
Uten bilder blir bloggen en annen. - både for bloggeren, for dem som blir omtalt - og for leserne.

Google gjemmer seg
Hvis noen tenker at jeg vel kan ta dette opp med Google, skal de vite at nettgiganten Google som lever av nettet, i praksis har gjort seg utilgjengelige på nett.
Man kan skrive til dem, men får vite at de ikke kan svare, men at alle synspunkter og erfaringer vil komme til nytte som grunnlag for endringer og fornyelser.
Altså bare løst uforpliktende prat!
Der står saken nå.
Vegen videre framover kjenner jeg ikke - ennå.
Er du spent på utfallet, får du ta en tur innom bloggene mine for å se hva skjer.

mandag 19. november 2012

Ingen stank av hundemøkk, takk


Noen vil opprette hundepark - dvs. lufteområde for hunder - i Drøbak, kan ØB fortelle. Flott mener hundeeierne, men vet omgivelsene hvilke ulemper et slikt område fører med seg?

For noen år siden tilbrakte jeg en del tid i Geneve.
Der var det hunder over alt.
Ikke langt fra hotellet vi bodde på, var det et område hvor folk kunne lufte hundene sine.
Der kunne de firbente løpe fritt, og der kunne de gjøre i fra seg.

Møkkalukt
Og det gjorde de.
Det kunne man både se og lukte.
Skjønt, man trengte ikke å være innen synslengdes avstand for å kjenne lukta.
Allerede flere kvartaler borte, slo den kvalmende hundemøkklukta mot oss.
Stanken var ille til enhver tid.
Men verst når det var varmt.
Hvordan folk som bodde i nærheten holdt ut, er vanskelig å forstå.
Men i Geneve ble hunder åpenbart prioritert foran mennesker.

Hundepark i Drøbak
Lokalavisene melder om at det er planer om hundepark - eller lufteområde - i Drøbak.
Så vidt jeg har kunnet bringe på det rene har man slurvet litt med stedsangivelsen.
Parken skal, så vidt jeg skjønner, ligge i Frogn - ikke i Drøbak, og i alle fall ikke i Gamle Drøbak.
Det gjør ikke planene fullt så skremmende - men ille nok.
For en slik park med frittgående hunder som legger fra seg sine ekskrementer, vil med all sannsynlighet er kort tid virke som en stinkbombe i nærmiljøet.

Langt av lei
Også jeg ser gjerne at hunder og hundeeiere får et aktivitetsområde.
Det må imidlertid ligge langt unna, bebyggelsen.
Og lukter det, må hundeeierne uten diskusjon rydde området slik at folk slipper å leve i lukt av hundemøkk.
Blir det noe av planene, håper jeg at allmennheten holdes informert undervegs og ikke bare blir presentert for et fait accompli.
Den som en gang har kjent stanken fra en hundelufteplass, glemmer det ikke så lett.

fredag 28. september 2012

Velg sykehuset i Sarpsborg!




85.000 kvm moderne sykehus i Sarpsborg

Foto: Helse sør-østs hjemmesider





Det bygges nytt sykehus i Østfold.
Sykehuset bygges på Kalnes i Sarpsborg.
Ikke ved eller utenfor Sarpsborg slik Amta vil ha det til.
Sykehuset som ferdig utbygd kommer til å være på hele 85.000 kvm, vil ta i bruk moderne teknologi og IKT-løsninger og tilby et komplett sett av helsetjenester på høyt faglig nivå.

Fint for Follo
Østfoldingene får et helt moderne sykehus og en langt bedre helsetjeneste enn i dag.
Også for folk i Follo vil det nye sykehuset i mange tilfelle være et bedre tilbud enn sykehuset på Lørenskog.
Sykehuset i Sarpsborg ligger meget gunstig plassert ikke langt fra E-6.
De syke og besøkende som kjører - eller blir fraktet med - bil, slipper å kjøre gjennom det sterkt trafikkerte Oslo hvor rushtrafikken ofte er kaotisk.
Man kan reise med tog til Sarpsborg.
At bussruter opprettes for å betjene trafikken mellom bykjernen - f.eks. jernbanestasjonen og busstorget - og sykehuset kan man ta for gitt.
Busser går allerede i dag på E-6 igjennom Follo til Sarpsborg.
Hvis Follo-kommunene velger å bruke det nye Østfoldsykehuset, vil det dessuten raskt være trafikkgrunnlag for helseekspresser fra Follo til sykehuset i Sarpsborg.
Både de som kjører selv, og de som er avhengige av eller foretrekker kollektive reisemåter, vil m.a.o. uten vanskeligheter kunne komme til og fra det nye sykehuset.

Velg Østfold!
Politikerne i Follo skal i følge avisene drøfte hvilket sykehus Follos befolkning skal sokne til.
Av hensyn til Follos nåværende og framtidige befolkning bør politikerne velge Østfold.
Sykehuset i Sarpsborg ligger meget gunstig plassert.
Man trenger ikke reise gjennom en flaskehals som Oslo for å komme dit.
Dieselforbud og piggdekkrestriksjoner kan man se bort fra.
Kollektivtilbudet er ikke dårlig og vil bli bedre med økt bruk og etterspørsel.
Og viktigst av alt: Det medisinske tilbudet vil være det beste og mest oppdaterte som er å oppdrive.
For usikre, dårlig informerte lokalpolitikere kan det være fristende å tenke at man vet hva man har, og at det er mer usikkert hva man får ved et skifte.
I dette tilfellet bør de tenke motsatt.
A-hus er allerede overbelastet.
Som del av den store sykehusomkalfatringen i Oslo-regionen har sykehuset på Lørenskog åpenbare voksesmerter.
Overbelastning og utilfredsstillende integrering av nye pasienter har ført til stress og arbeidsuhell med fatal utgang.
Ganger og korridorer brukes allerede som pasientrom på det nye sykehuset.
Disse problemene bør Follo-pasientene ikke være med på å forsterke - og sementere.
Derfor bør Follos politikere velge Østfold.
Nå har de sjansen.
Den bør de av hensyn til befolkningen ikke la gå fra seg!

onsdag 26. september 2012

Akvarium på brygga


Foto: Kow d.e. 23092012 ©
Klikk på bildene for å se større versjon 

Livet i sjøen er fascinerende. Det åpne berøringsbassenget med fisk, sjøstjerner, skjell og kråkeboller var stadig omgitt av skuelystne.


Sjødyrene vakte interesse hos liten og stor. Og noen gikk dypere ned i materien enn andre.


Fiskene så ikke ut til å la seg stresse av den store interessen og trafikken rundt berøringsbassenget. Steinbitten er da også i stand til å ta igjen dersom noen skulle bli for nærgående. Jeg ville ikke stukket handa nedi og berørt den!


Mye interessant. Akvariet markerer seg stadig sterkere som en institusjon som er verdt å besøke og som bør få økonomiske og praktiske vilkår som setter det i stand til å utvikle seg videre - til glede for de besøkende og for lokalsamfunnet.

Drøbak har mye å by på.
Akvariet er blitt en attraksjon som trekker folk langveis fra.
Sist søndag tilbød akvariet et rikholdig og interessant program for store og små som er interessert i livet i sjøen.
Mange hundre personer var innom, forteller akvarieleder Jessica Marks til Amta.

Følger med tiden
Ny teknologi skaper nye muligheter.
F. eks. til å følge livet i havet.
Påfunnet med "hummerhotellet" ute i fjorden som overvåkes av et "hummerkamera" som sender bilder til en skjerm på land, utvider på en effektfull måte det akvariet kan vise av livet i sjøen.
Fisker i kar og bassenger er én ting.
Fisk og dyr i naturlige omgivelser i sjøen noe helt annet og mer spektakulært.
Kombinasjonen er uovertruffen.

Spleiseparty
Politikerne i Frogn bør strekke seg langt for å bidra til å gi akvariet eksistens- og utviklingsmuligheter.
Det er kanskje ikke noen åpenbar kommunal oppgave å drive og å finansiere et akvarium, men skal en slik institusjon ha mulighet til å overleve på et lite sted som Drøbak, må nok det offentlige tre støttende til.
At det er i lokalsamfunnets interesse at akvariet overlever, kan det ikke være rimelig tvil om.
De som driver næringsvirksomhet i Drøbak, og er avhengig av at folk kommer hit, bør også bidra til at akvariet sikres en trygg økonomi.
Et tydelig maritimt orientert Drøbak som ikke bare beholder, men utvider sitt maritime preg og kan tilby opplevelser knyttet til sjøen, vil styrke deres varemerker og være et effektivt bidrag til markedsføringen.
Det er det som kalles synergieffekt.
Her er det snakk om utgifter til inntekts ervervelse.

Fremmed kapital
Og vil noen utenfra kjøpe seg inn og satse penger på dette tiltaket som er lokalisert til båthavna og vannkanten i Drøbak, bør de bli mottatt med åpne armer.
Et slikt engasjement er kanskje det som skal til for at akvariet skal bli noe langt mer enn det det er i dag.
Noen og enhver av oss som har passert sin første ungdom, husker sikkert ideen om et undervannsakvarium i sjøen utenfor Badeparken ved Biologen.
En vidløftig idé som ikke lot seg realisere.
Da.
Ny teknologi gjør det muligens unødvendig å gå så drastisk til verks.
Kanskje kan dagens akvarium være en forløper for et nybygd akvarium i sjøkanten.
Utopi?
Skal et større akvarium i Drøbak noen gang komme ut over idé og planstadiet, må tanken holdes varm og visjonen luftes fra tid til annen.
Så er det opp til entusiastene å følge opp.

tirsdag 25. september 2012

Lite herremåltid på Molo A

Foto: Kow d.e. 23092012 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Med alle piggene og det harde skallet ser ikke kråkebollen særlig innbydende ut ...


... men inne i den solide "innpakningen" venter en liten lekkerbisken.


Både den unge tilskueren og marinbiolog Sondre Ski ser skeptiske ut, men kråkebollen smakte fortreffelig - med lang og god salt ettersmak.


- Det der kan da ikke være Drøbak-kråkeboller, sier jeg når jeg ser haugen av grå "nøster" som ligger i visningsbassenget som er satt opp utenfor Akvariet i Drøbak i anledning "Forskningsdagene".
- Joda, sier marinbiolog Sondre Ski.
- Men de har jo gal farge. Drøbak-kråkebollen er vel blågrønn eller noe i nærheten av fiolett?
- Den fins i flere farger. Dette er Drøbak-kråkeboller fastholder marinbiologen, som tilbyr seg å åpne en slik at tilskuerne rundt bassenget kan smake.
Og det smaker godt!
Svært godt, syns jeg.
Men flere av de øvrige smakerne ser ikke overbegeistrete ut.
Smak og behag er tydelig forskjellig.
- Hvor kommer disse kråkebollene fra?
- Rett utenfor her.
- Midtfjords?
- Nei, på en banke ikke så langt utenfor moloen.
Sier marinbiolog Sondre Ski og spør om flere vil smake.
De som sa nei, kan angre.
For det var godt.
Dessuten er kråkebolle kjent for å være et afrodisium som styrker libido.
Hva det vil si?
Vet du ikke det, får du ta fremmedordboka til hjelp.
Én ting kan jeg si: Du har gått glipp av noe!

Hemmelig offentlig strand

 Foto: Kow d.e. ©
Klikk på bildene for å se større versjon 

Privat? Neida, gjennom porten til venstre for Badehuset, kan du trygt gå. Den fører til en offentlig strand som du kan benytte med god samvittighet.


Verneforeningen og Frogn Arbeiderparti beskuer svaberget og sandstranda bortenfor som begge kan brukes av allmennheten - hvis man klarer å ta seg fram dit.


Varaordfører Rita Hirsum Lystad konstaterer at man må være litt av en akrobat, og ikke være redd for å bli våt på beina, hvis man skal bort på sandstranda. Hvorfor gjerdet ikke er fjernet, er det "ingen" som kan svare på. Verneverdig er det neppe.

Mellom fjorden og Badehusgata ligger en liten perle av en badeplass.
Den består av svaberg og en sandstrand.
Stor er den ikke, men stor nok for 20-30 solhungrige personer som vil bade i sjøen eller bare nyte en sommerdag ved fjorden.
Men som regel er stranda tom eller brukt av kun en person eller to - selv på de fineste sommerdagene - for denne flotte stranda er en av Drøbaks best bevarte hemmeligheter.

Kommunal strand
Hele stranda fra tomtedelet til venstre for trappa og bort til steingjerdet til Hvistendaltomta er kommunal og åpen for alle, konstaterer Verneforeningen Gamle Drøbak.
Adgangen og bruken blir imidlertid vanskeliggjort av et gjerde som deler strandområdet i to.
Gjerdet går helt ut i vannkanten og gjør tilkomsten til sandstranda vanskelig - for ikke å si umulig.
Gjerdet har sikkert hatt en fornuftig funksjon en gang.
Nå utgjør det et meningsløst hinder for dem som tar mot til seg og vil bruke den offentlige stranda som ligger mellom private hus og hager.
Hvorfor gjerdet ikke er fjernet, har ingen noen fornuftig forklaring på.
Heller ikke Verneforeningen eller Frogn Arbeiderparti.
Forhåpentlig tar Arbeiderpartiet opp saken og får den løst nå når lokalpolitikerne får stengningen og privatiseringen av stier og andre offentlige områder i vernesonen, på sitt bord.
Allmennhetens adgang til strand og sjø er verdt å kjempe et slag - eller flere - for.

mandag 24. september 2012

Kule typer hos Havstad



 Foto: Kow d.e. 23092012 ©
Klikk på bildene for å se større versjon 

"Gjengen" har Line Marsdal kalt dette bildet. Og det ser man jo. Typene eksisterer i kraft av - og i ly av - hverandre. Som i gjenger flest.


Disse to er venner. Det kan man vel også se på det sløve blikket som signaliserer at ingen av dem vil framheve seg på den andres bekostning? Vennskap kan være selvutslettende.

Line Marsdal er en 38 år gammel brukskunstner fra Oslo.
Som også lager bilder og er opptatt av grafikk.
Morsomme bilder, til og med - hvis man har sans for det lett burleske.
"Snuter" har kunstneren kalt utstillingen hun for tiden har i Galleri Havstad. '
Og det er vel en tittel like bra som noe annet.
For hva utstillinger heter, er sjelden viktig.
For så å si alle andre enn kunstneren er det det enkelte bilde som teller.
Og Line Marsdal viser fine bilder.
Noen sirlige, forseggjorte og pene som kan henge i "dannede menneskers hjem".
Og noen mer uvørne og lett burleske som kanskje mest appellerer til dem av oss som har sans for humor - og ikke tar seg selv så altfor høytidelig.
Smaken er forskjellig, så gå og se selv.
Utstillingen henger oppe til 28. oktober.


lørdag 22. september 2012

Gatekunst i Skorkebergåsen


Foto: Kow d.e. 21092012 ©
Klikk på bildet for å se større versjon 

Ømtålelig for vær og vind, men flott så lenge den varer.

En gang jeg var i Köln, ble jeg vitne til hvordan kunstnere med fargekritt dekorerte veger og torg med øyeblikkets kunst.
Så vidt jeg forstod, var hensikten nettopp at kunsten skulle være forgjengelig.
Nå trenger jeg ikke reise utenlands for nyte fine krittegninger.
På asfalten utenfor innkjørselen vår, lager våre unge naboer, søstrene Granum Lycke, de fineste tegninger.
Tegningen på bildet ovenfor er det Solveig, 7 år, som har laget.
Det dekorative, forseggjorte jenteportrettet lyser mot oss når vi går og kommer, og gjør oss lysere til sinns.
Synd at gatekunsten forsvinner når regnet kommer.
På den annen side: Man får da tabula rasa og nye muligheter.
De unge tegnerne kan fortsette den kunstneriske utfoldelsen og levere nye kunstverk på vår lokale vegstubb.
Sikkert til stor glede for dem selv - og så avgjort til glede for oss som bruker vegen.

onsdag 19. september 2012

Frogn kommune ligger i Hurdal!

Trodde du at Frogn kommune lå i Follo?
Så feil kan du ta.
Nei, Frogn kommune holder til i Hurdal kommune, kan nettstedet www.bedriftsoket.no fortelle.
Se bare nedenfor - eller gå inn på nettsiden - så lærer du en del nytt og interessant - og overraskende - om stedet der du bor.
Sannelig godt at vi har internett.
Hadde vi ikke hatt det, ville mangt og mye gått oss hus forbi.

FROGN KOMMUNE

FROGN KOMMUNE holder til i Hurdal kommune , Akershus fylke. 
Foretaket leverer varer/tjenester innen fritid, skole, kirke, helsetjeneste, eldreomsorg, overnatting, barnehageplass, næringsliv, ungdom, friluftsliv, 
FROGN KOMMUNE kan kontaktes på telefon 64906000. Eller på faks 64906001. 

tirsdag 18. september 2012

På gjengrodde stier

 Foto: Kow d.e. 17092012 ©
Klikk på bildene for å se større versjon 

Frogn Arbeiderparti ved Rita Hirsum Lystad og Verneforeningen Gamle Drøbak ved Ivar Høivik før avmarsjen mot Drøbaks mange gamle stier som i altfor mange tilfelle er truet av gjengroing eller stengsler.


 Rita Hirsum Lystad orienterer sine medlemmer om bakgrunnen for stivandringen. Stortingsrepresentant Gunvor Eldegard med lyst hår og rød jakke helt til høyre i bildet, følger interessert med.


Styreleder Ivar Høivik, "stifinner" Klaus Bareksten og styremedlem Kari Rosenkilde fra Verneforeningen blir enige om opplegget mens Rajiv Kumar fra Frogn Arbeiderparti lytter interessert.

Det har gått - og går - mange stier på kryss og tvers i Drøbak.
Stiene var flittig benyttede ferdselsårer i en tid da folk var avhengig av å bruke beina for å komme fra sted til sted.
Noen av stiene har tradisjonelt forbundet de ulike delene av Drøbak. Andre har gått til nabokommunene - og områder enda lenger borte.
Gjennom Torkildsbyen gikk f. eks. Poststien sørover til Hvitsten.
Den er nå stedvis "privatisert" slik at den som vil gå den gamle ruta i dag, har problemer med å komme fram uten å måtte forsere fysiske stengsler og krysse "privatiserte" områder.

Lite skjedd på 20 år
For omlag 30 år siden tok Torkildsbyen og Ullerud Vel initiativ til en kartlegging av stier og tråkk i Frogn. Kommunen nedsatte et utvalg for å se på saken, men det førte ikke til konkrete tiltak.
For 20 år siden laget Verneforeningen Gamle Drøbak en oversikt over stiene innenfor verneområdet.
Det initiativet er heller ikke fulgt opp. Lite er skjedd for å åpne, vedlikeholde og merke stier som allmennheten har hevd på å bruke.
Verneforeningen har nå tatt opp arbeidet igjen.
Stiene er gått opp på ny, beskrivelsen av den aktuelle tilstanden er oppdatert, og foreningen har tatt kontakt med de politiske partiene i Frogn for å orientere dem og skape bevissthet om betydningen av at det gamle stisystemet holdes i hevd og ikke forfaller - eller at stiene blir sperret og allmennheten hindret i å komme fram.

Grundig rapport
I går gikk Frogn Arbeiderparti, som første parti,  de gamle stiene i Drøbak sentrum, i Torkildsbyen, på Sogsti og i Brunskogen.
Guider var foruten Ivar Høivik og Kari Rosenkilde fra Verneforeningens styre, Klaus Bareksten som på vegne av Verneforeningen, på ny har gått de gamle stiene og laget en rapport om sine erfaringer.
Det er et solid stykke arbeid som foreligger.
Rapporten viser at kommunen bør engasjere seg før stadig flere av stiene "privatiseres", stenges helt eller delvis, eller rett og slett gror igjen og blir utilgjengelige og ubrukelige.
Stier som ikke brukes - f.eks. fordi publikum har følelse av at de må trå inn på privat grunn for å komme videre - vil raskt gro igjen og forsvinne.
Noe som både vil være et tap for dem som ønsker å gå tur, eller bruker stiene som snarveger - og et tap av lokalhistorie.
Stiene er kultur.

Arbeiderpartiet først
Lederen i Verneforeningen, Ivar Høivik, berømmet Frogn Arbeiderparti fordi partiet som det første hadde takket ja til å gjøre seg grundig kjent med saken.
Han håpet - og regnet med - at de øvrige partiene ville følge etter.
Forhåpentlig blir han ikke skuffet.
Skal kommunepolitikerne få den rette forståelse for utfordringene og for hva som bør gjøres for å redde stisystemet i vernesonen for kommende generasjoner, må de ut i terrenget og se med egne øyne hva det dreier seg om.
Og hvilke tiltak som må settes i verk.

Å sikre stier er vernearbeid
Å sikre stiene for framtiden er et vernetiltak på linje med arbeidet med å verne bygninger og infrastruktur.
Verneforeningen skal ha all mulig ros for det initiativet den har tatt og det arbeidet den har utført.
Nå må kommunen - det vil i første omgang si politikerne - følge opp og gjøre sitt.
Forrige gang Verneforeningen tok opp saken, ble den liggende uløst i 20 år.
Det bør ikke skje denne gangen.
Utviklingen og utbyggingen går sin gang.
Om 20 år vil mange av stiene med all sannsynlighet være borte om ikke noe gjøres nå.

mandag 23. juli 2012

Kjente du Reidar Johansen på Tento?



Denne meldingen stod å lese i en av riksavisene etter den tragiske flyulykken i 1965 da den 22 år gamle flyvertinnen Tove Johansen fra Drøbak omkom.



Slik ble ulykken presentert i lokalpressen - formodentlig i Akershus Amtstidende. Vet du noe om Tove, hennes far Reidar eller andre i familien?

Tove Kjærby på Sætre søker opplysninger om Drøbakmannen, Reidar Johansen.
Johansen jobbet i sin tid på Tento hvor han var arbeidsformann.
Fins det noen som fortsatt husker ham og kan gi opplysninger om ham og familien hans?

Døde i flyulykke
Reidar Johansen hadde en datter som hette Tove.
Hun var flyvertinne i Pan American.
Tove ble bare 22 år gammel.
Den 16. september 1965 styrtet flyet som Tove var ombord på, i det som den gangen hette BritiskVest India.
Alle ombord omkom.

Noen som husker?
Denne ulykken må ha gjort dypt inntrykk i det vesle Drøbak-samfunnet.
Det er mindre enn 50 år siden den fant sted, og sannsynligheten taler for at det fins personer i Drøbak - eller med røtter i Drøbak - som kjente Tove Johansen og husker denne tragiske hendelsen.
Tove Kjærby vil sette pris på om personer som kjenner til Tove og hennes familie - f.eks. Reidar Johansen som var ansatt på Tento - tar kontakt med henne.

Oppkalt
Det er ingen tilfeldighet at både den forulykkede Tove Johansen, og Tove Kjærby som søker opplysninger om flyvertinnen og hennes familie, har samme navn.
En person i Tove Kjærbys familie kjente Tove Johansen, og den Tove som ber om hjelp til å finne opplysninger, er oppkalt etter den Tove som endte sitt liv på den andre siden av kloden under så tragiske omstendigheter.
Det vil derfor bety mye for Tove Kjærby å få hjelp til å spore opp eventuell slekt og familie av Tove Johansen - eller personer som kan tenkes å vite noe om Toves far, Reidar Johansen, eller andre personer i familien.

Opplysninger kan sendes som e-post til Tove Kjærby: kjaerby@online.no, som kommentarer til dette innlegget eller som e-post til meg: k-winth@online.no

søndag 8. juli 2012

"Ikke et museum"

Foto: Kow d.e. 29062012 ©
Klikk på bildene for å se større versjon 

Badehusgata er selve "indrefileten" i Drøbak, skrev Aftenposten nylig. Det er så sant som det er sagt. Der finner vi den ene idyllen etter den andre. Som f.eks. det låverøde badehuset med den storblomstrede klematisen med sterkt grønt bladverk og store hvite blomster. 


Klematisen og de beskjedne blå blomstene gjør det maleriske badehuset enda mere malerisk.
Skal slike idyller vike for biltrafikk?

Drøbak skal vel ikke være et museum? sier de som ikke forstår hvor viktig det er å ta vare på kvalitetene i det gamle fisker- og seilskuteleiet ved Oslofjorden.
Folk som mener at det må kunne gå an å gi plass til hus i nye stilarter inne mellom alt det gamle.
Det er jo så mye gammelt likevel.

Stilblanding
Å bygge nytt i gammel stil vil være helt forfeilet, mener noen.
Det ville være å henfalle til pastisj, sier arkitektene som ønsker plass til egne verk, og grøsser ved tanken.
Fortid og kulturminner er greit nok, men også dagens arkitektur og levestil må gis plass i bybildet.
Også nye generasjoner av arkitekter må få vise hva de kan og få sette spor etter seg. 
Forresten er det jo Drøbaks uryddige blanding av bygningsstiler som gir stedet særpreg.
Å gi plass for ytterligere stilblanding er å fortsette den tilfeldighetstradisjonen som har gjort Drøbak til det det er.
Hevder noen.

Vanens makt
Dessuten må de som skal bygge, selv få bestemme hva slags hus de vil ha.
Vil de ha funkis, glass og betong eller bygge i høyden for å utnytte de få kvadratmeterne tomt best mulig, bør de få lov til det.
Og hvem har kunnskaper, eller faglig bakgrunn, som gir dem rett til å fungere som stilpoliti og avgjøre hvor sluttstreken for Drøbaks utvikling skal settes? 
Nei, slipp nye krefter til og la utviklingen gå sin gang, sier de som tror på kreftenes frie spill.
Kanskje blir det et stilbrudd her og der, men hva så?
Vi vender oss nok til det som til så mye annet.

Miljøet Drøbak
Det liberalistene - og nihilistene - overser, er at spørsmål om utbygging i de fleste tilfelle ikke dreier seg om enkelthus, men om  helheten.
Om miljøet.
Bygger man et hus i skogkanten, på et jorde eller i en "moderne" husklynge, er kanskje valg av stil og arkitektur ikke fullt så viktig.
Man kan leve med at mye rart får plass på Sogsti.
Man kan til og med finne raritetene interessante.
Hus som innvirker på "sørlandsmiljøet" i gamle Drøbak, er noe helt annet.
Enten man får dem nær innpå seg i Drøbaks gater, eller som arr i Drøbaks furete ansikt når man ser dem på avstand fra fjorden.
Når husene får slike konsekvenser, og påvirker det sosiale og visuelle miljøet på denne måten, er arkitektur og utnyttelse, byggehøyde og materialvalg ikke lenger en privatsak.
Da angår byggingen oss alle sammen.

Drøbaks forutsetninger
Personer som ikke forstår dette - og forstår hvor viktig det er å ta vare på Drøbakmiljøet - burde aldri la seg velge til styrende politiske verv i Frogn.
Utbyggere som ikke har respekt for Drøbaks egenart, og til de begrensningene Drøbakmiljøet setter, burde finne seg et annet sted å bygge.
Og arkitekter som ikke evner å tegne hus som er tilpasset Drøbaks unike historiske og stilmessige forutsetninger, burde legge sin virksomhet til andre steder.

Arkitektoniske "skjønnheter"
I de par-tre første 10-årene etter 1945, ble deler av det gamle Drøbak valset ned.
Den gamle trehusbebyggelsen måtte vike for arkitektoniske "skjønnheter" som Finnegården, blokka ved foten av Løktabakken, blokka skrått over for Britannia, Bergen Bank-bygget, Grøn Hansen-gården og betongkolossen Sentrumbygget, der posthuset er. 
Etter at hotell Britannia brant ned, fikk vi den nye Britannia-gården i fanget.
Alle sammen bygninger som stikker seg negativt ut fra omgivelsene og forringer Drøbak-miljøet.
Dårlig arkitektur og resultater av dårlig politisk skjønn, som vi i dag må leve med.

Drøbak vårt felles eie
Rivemanien og de skjemmende bygningene som byen ble belemret med like etter krigen, førte en god ting med seg: Vi fikk Verneforeningen Gamle Drøbak.
Den hindret at den sanseløse rivingen og "fornyelsen" fortsatte.
Trolig er det den vi kan takke for at vi i dag har Råkeløkka og ikke et Drøbaks Enerhaugen der.
Planene var kommet langt, og gravemaskinene stod klare.
I dag ser Verneforeningen ut til å være satt på benken.
Politikerne gir utbyggerne frihet til å ture fram.
De presses fra skanse til skanse og tar standpunkt til sak for sak tilsynelatende uten å se helheten.
Derfor ødelegges Drøbak-miljøet.
Sakte, men sikkert - hus for hus.
Vårt Drøbakmiljø.
For Drøbak - og Drøbaks framtid - er ikke utelukkende en sak for dem som bor der nede.
Eller for dem som ønsker å forrente sin kapital ved å bygge der.
Drøbak er vårt felles eie.
Vår felles kulturarv.
Derfor tar vi oss rett til å mene noe om utviklingen.
Enten byggherrer, arkitekter, politikere eller gode venner liker det eller ikke.
Og det kommer vi til å fortsette med!
Selv om noen skulle bli støtt på mansjetten.



lørdag 7. juli 2012

Plastavfallet hentes

Foto: Kow d.e. 06072012 ©
Klikk på bildene for å se større versjon 

Posen vår med plastavfall er på veg fra containeren til bilen sammen med enorme mengder plast fra andre husholdninger. Deretter går den til gjenvinning.


For å få plasten til å gli ut av containeren må sjåføren på bilen hjelpe til med å dra og trekke.


Det gjelder å ha kontroll over spakene så containeren løftes akkurat passe slik at plastavfallet glir ut, men ikke slik at containeren tipper over.


Hårfin beregning og kunnskap om hvor bratt vinkel containeren tåler, skal til for å unngå uhell og ulykker.


Når du har kastet plastavfallet ditt i oppsamlingscontaineren på returplassen, tenker du kanskje ikke så mye på hva som deretter skjer.
Er containeren full når du skal kvitte deg med ditt avfall, blir du kanskje ergerlig og etterlyser hyppigere tømming.
Og er det god plass, tar du det trolig som en selvfølge.
Men hvem sørger for at det vi kaster, blir fraktet bort slik at det blir plass til nytt avfall fra overflodssamfunnet?

Da kommer en stor lastebil, rygger inntil containeren og tømmer søpla vår ved hjelp av hydrauliske kjempekrefter og ferdig med det, tenker du kanskje.
Men fullt så lett er det ikke.
Jobben å tømme containerne der søpla vår befinner seg, kan være både slitsom - og ikke helt ufarlig.

Det er stropper som løfter - eller rettere sagt tipper - containeren.
Og hva om de ryker?
Sjåføren står ved siden av bilen og den steilende containeren og betjener spakene og er avhengig av at alt går etter oppskriften.
Rett som det er må han klatre opp på bilen, strekke seg bort til containeren og hale og dra i plastmassen for å få den på glid.
Og er plastmassen ekstra hardstappet og gjenstridig, må han stå sånn at han kommer til.
Og får brukt krefter.
Da kan han ikke ta for mye hensyn til egen sikkerhet - og comfort.
For en interessert - og litt imponert - iakttaker som ser det hele på respektfull avstand, ser det både slitsomt og risikabelt ut.

Godt at det fins mennesker som tar slike jobber.
Personer som rett og slett rydder opp etter oss.
Og bidrar til å resirkulere brukte verdier slik at de igjen kan komme til nytte.
For deretter igjen å bli avfall - kanskje.
Som ledd i et eneste stort kretsløp.
Som mannen på lastebilen er et meget vesentlig ledd i.

tirsdag 3. juli 2012

Drøbak - rosenes by


Foto: Kow d.e. 29062012 ©
Klikk på bildene for å se større versjon


Det fins mange fine hager i Drøbak - noen godt synlige, andre gjemt bak høye, tykke hekker ...


... og bak nettinggjerder eller sprosser.


Rosehagen midt i Storgata har gledet Frognfolk og tilreisende i mange år.


"Sørlandsidyller" som dette fins det flere av i Drøbak. Den som har øynene med seg, finner mye å gledes over.


Kultursjef Pål Mørk har funnet fram det gamle slagordet "Rosenes by holder vi ren, alle som en!"
At Drøbak er en "roseby", er det ingen tvil om.
Den som er glad i roser, finner mye å glede seg over i "sørlandsbyen" ved Oslofjorden.
Både i sentralt beliggende hager med vidt innsyn, og i mer bortgjemte idyller.
Bak hekker og gjerder blomstrer rosene sommeren igjennom og bidrar generøst til bildet av en sørlandspreget blomsteridyll ved sjøvegen inn til hovedstaden.
Kanskje vet vi ikke alltid å sette pris på alt dette, vi som bor her.
Det man har rett utenfor stuedøra, og som man skue om man vil og når man vil, tar man lett som en selvfølge.
Folk som kommer på besøk, tar seg råd til å være mer entusiastiske.
Og fulle av hjertevarm beundring.
De misunner oss åpenlyst - og uten blygsel - å høre hjemme her.
Og er over seg av beundring.
Over den gamle bebyggelsen.
Og rosene.
Og blomsterfloret forøvrig.
Og ikke å forglemme Båthavna og blomstene der.
Rudi Kreuls havnehage, geleddet med blomsterurner på promenaden, de vakre verandakassene på Tento og de overveldende hengende hagene som åpenbarer seg hvis man går en tur opp til lavhusidyllen på toppen av Tamburbakken og på vegen snur seg mot Solberggården hvor nordveggen tradisjonelt er kledd med blomster fra topp til tå.
Har man ikke sett alt dette - og har man ikke studert havfruene til Reidar Finsrud, eller stått i sjøtrekken ved fyrlykta på Molo B og sett cruise- og rutebåtene passere der sundet er så trangt at man nesten kan ta på skutesiden - ja, da har man ikke vært i Drøbak.
Sommeridyllen ved fjorden.
Rosenes by.

søndag 1. juli 2012

Gress - ikke roser - i rosenes by

Foto: Kow d.e. 29062012 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Det har vært klaget høylydt over at plantefeltene der de nye lindetrærne står, er ustelte og fulle av ugress. Nå har kommunen laget gressmatte på en del av feltet. Som et prøveprosjekt. 


Bjørn Jensen supplerer den naturlige nedbøren og sørger for at den nylagte gressmatta får så mye vann at den etablerer seg, får et godt rotverk og blir grønn, frisk og frodig. 


Før og nå, sier Bjørn Jensen som er spent på hvordan folk reagerer på gressteppet mellom trærne.

De nye lindetrærne rundt Bankløkka er kommet på plass, men mellom dem gror ugresset.
Til stor irritasjon for den delen av Frogns befolkning som ønsker at Drøbak sentrum skal presentere seg velstelt og ordentlig for fastboende og for folk som kommer for å besøke oss.

Gress et prøveprosjekt
Et av de politiske partiene har trådt til og ryddet bort en del av ugresset.
Kommunen har valgt en annen løsning.
I stedet for å luke mellom prydbuskene, har den lagt gresstorv på deler av arealet mellom trærne.
Gresset er lett å holde i orden.
En nyklipt gressbakke ser ryddig og ordentlig ut.
Og krever minimalt med vedlikehold.
- Det er å betrakte som et prøveprosjekt, opplyser Bjørn Jensen, som sørger for at gresstorva får det vannet den skal ha slik at gresset slår rot og overlever.
Han mener det skal bli interessant å høre folks reaksjoner.

Gress greit, roser best
Min mening er klar: En nødløsning, dvs. en løsning som skaper minst mulig behov for vedlikehold, og som lar seg stelle raskt og effektiv ved hjelp av en gressklipper og en kantklipper, kan aksepteres.
I alle fall som en overgangsordning.
Bed med rosebusker i "rosenes by" ville imidlertid vært riktigere og bedre.
Men også mer arbeidskrevende.
Dessuten: Rosebusker dør og må erstattes.
I en kommune som må snu på skillingen, er velpleid gress derfor greit nok.
Det har dessuten den fordelen at det kan fjernes raskt og effektivt hvis det senere blir bestemt at prydbusker eller roser skal kle bedene under de tilvoksende lønnetrærne rundt Bankløkka.
Men: Ideelt sett ville roser - trass i behovet for vedlikehold - vært å foretrekke.
I "rosenes by".


lørdag 30. juni 2012

Florisant i Båthavna

Foto: Kow d.e. 29062012 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Det blomstrer fortsatt i Båthavna - takket være frivillige som ønsker at Drøbak skal vise seg fra sin beste side.


Velholdte og vakre mørk rosa ...


... og lys rosa blomster er en fryd for enhver som har et åpent øye for sine omgivelser. Og i bakkant lurer frodige blomstererter som vil bidra med ytterligere blomsterflor om ikke så altfor lenge.


Noen og enhver av oss lurte nok på hvordan det ville gå med blomstene i Båthavna når Rudi Kreul ikke lenger kunne plante ut og stelle blomstene der.
Men all tvil er gjort til skamme.
Frivillige har løftet arven etter Rudi Kreul og prøver stadig vekk å holde den standarden han satte.
Blomsterfloret i Båthavna er fortsatt imponerende og en kilde til stadig glede for båtfolk, bryggeseilere og "late" turister som besøker vår "sørlandsidyll".
Akkurat nå er beplantningene i urnene langs promenaden på det frodigste - og vakreste.
Er du av dem som har sans for naturens skjønnhet, bør du ta deg en tur gjennom Båthavna der både det maritime miljøet, blomsteroppsatsene og folkelivet gir deg en opplevelse til lise for sjel og sinn.
Dette er Drøbak på sitt beste.

En forferdelig stank i Gjestehavna

Foto: Kow d.e. 29062012 ©
Klikk på bildene for å se større versjon 

Søppeldunkene er tømt, men stanken vedvarer og er til plage både for brukere av Gjestehavna og for naboer. Dunkene går langt ned i bakken, og rommer betydelige mengder søppel.


Matavfall hører inn under det kryptiske begrepet "våtorganisk avfall" og skal ikke kastes i dunkene ved innkjørselen til Gjestehavna. Hvor det skal kastes? Tja, derom tier historien.

Det lukter vondt i Gjestehavna.
Avskyelig vondt.

Grusom stank
Det har luktet i flere dager.
Lufta er forpestet av kvalmende odører fra søppeldunkene som står ved inngangen til Gjestehavna fra Badehusgata.
Noen må ha kastet matavfall - og mest sannsynlig fiskeslo eller rekeskall - i de store, dype søpppeldunkene som ikke tømmes hver dag.
- Stanken har vært forferdelig, kan en nabo bekrefte. Nå er beholderne tømt, men det lukter, som dere kjenner, ennå.

Lukta sitter i
Og det stemmer.
Vi har ved selvsyn konstatert at dunkene er tømt, men at den vonde lukta sitter i og forpester lufte for alle som passerer dunkene på veg inn og ut av Gjestehavna fra Badehusgata.
Nye sekker er bra, men dunkene burde vært spylt grundig.
En umiskjennelig odør av råtten fisk, er ikke det som bør ta imot besøkende til Drøbak nye, flotte gjestehavn - enten de kommer sjøvegen eller spaserende fra Badehusgata.

Gir blaffen
Hvem som har kastet det illeluktende avfallet i dunkene og forårsaket denne veritable stinkbomben som er til plage for så vel naboer som besøkende, er det trolig bortkastet å prøve å finne ut av.
Det man med stor sannsynlighet kan konstatere, er at dette kommer til å skje igjen.
Selv om instruksjonene på lokkene over dunkene, ikke er til å misforstå.
Folk bryter ikke regler fordi de ikke skjønner hva som ventes av dem, men fordi de gir blaffen.

Må tømmes oftere
Av hensyn til naboene - og alle oss som besøker Gjestehavna, for ikke å snakke om de som skal settes seg ned å nyte et måltid ved Sjøstjerna - må de som har påtatt seg å tømme dunkene, føre tilsyn med at illeluktende avfall ikke blir liggende.
Tømmefrekvensen må tilpasses forholdene.
At forholdene - dvs. bruken og at folk følger reglene - skal bli tilpasset tømmingen er det ingen grunn til å håpe på.

Hvor skal matavfallet?
Hvor skal forøvrig matavfall kastes?
Rekeskall og fiskeslo f.eks.
Skal det kastes på sjøen?
I dag blir bruk av sjøen som avfallsplass av mange betraktet som "miljøkriminalitet".
Er sjøen fortsatt rette adressat for slikt avfall, burde det kanskje bli opplyst på et dertil innredet oppslag?
Og skal man ikke kaste slikt avfall på sjøen, bør folk kanskje i klartekst få hvite hvor de skal gjøre av det?
Får de ikke vite det, vet vi jo hvor det havner.
Og hvordan konsekvensene blir for naboene og for brukerne av Gjestehavna.

Gått skoa av seg

Foto: Kow d.e. 29062012 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Nesten som en dekorasjon står dette slippertparet gjenglemt på den grå betongen i Gjestehavna. 

Noen har gått skoa av seg i Gjestehavna.
På den grå betongflaten står et par sterkt rosa slipperter eller strandsko av sandaltypen og nærmest roper etter sin eier.
Et par plastsandaler representerer ingen formue i dagens samfunn.
Og tapet er trolig til å leve med.
Men hvem vet: Kanskje har skoene andre kvaliteter og verdier?
Affeksjonsverdi for eksempel?
Så kanskje eierinnen - for det er vel en eierinne? - savner skoene og går omkring og lurer på hvor i hele verden de er blitt av?
Ser hun dette, vet hun beskjed.
Og du som leser dette, men ikke er rette vedkommende, kan jo formidle beskjeden videre.
Så kanskje kan sandalene på ny bli forent med sin eierinne.
Men du bør nok være rask, for blir skoene stående noen dager, blir de sikkert kastet - som så mye annet i vår "bare-ta-og-kast-det"-tidsalder.

torsdag 21. juni 2012

Pall på Ullerud

Foto: Kow d.e. 17062012 ©
Klikk på bildene for å se større versjon 

"Morsomhet" eller gjenglemt bakgrunn for reklameplakat?



Ikke å anbefale. Pallen kan lett falle ned - på nysgjerrige unger f.eks.


Søndag hadde noen hengt opp en pall på trafikkskiltet ved krysset på Ullerud.
Kanskje var det noen "morsomme typer" som hadde vært på ferde.
Eller kanskje hadde pallen vært brukt til å henge opp reklameplakat på.
Høyt og tydelig for alle hang den og utgjorde for så vidt en fin reklameplass.

Løsningen er likevel ikke å anbefale.
Slike "arrangementer" har en viss tiltrekningskraft - spesielt på geskjeftige unge som gjerne vil studere fenomenet nærmere.
Og kanskje bidra med egen kreativitet.
Pallen hang ikke tryggere enn at den lett kunne falle ned.
Hadde noen blitt truffet, ville de med stor sannsynlighet blitt skadet.

Trafikkmaskinen på Ullerud er et yndet sted for reklame - f.eks. opplysningskilt som henviser til visninger og hussalg.
Selv om vegmyndighetene neppe er begeistret for plakater og meddelelser som svekker årvåkenheten og bidrar til å trekke oppmerksomheten bort fra trafikken, medfører en plakat eller to ved trafikkskiltet eller på øya i rundkjøringen neppe særlig fare.
Men plakatene bør holdes i bakkehøyde.
Å henge opp dårlig festede paller i trafikkskiltene, er neppe verken trafikksikkert eller trygt for myke trafikanter eller nysgjerrige som skal studere "kunstverket" nærmere.
Eller hva sier vegvesenet og politiet?

Vanskelige arbeidsforhold

Foto: Kow d.e. 17062012 ©
Klikk på bildet for å se større versjon 

Varebilsjåførene som lever ved Drøbak City, har det ikke lett.

Det kan ikke være lett å levere varer til Drøbak City.
Sjåførene får ikke lov til å sette fra seg bilen.
Ved varelevering er all parkering forbudt sier et stort og tydelig skilt.
Den som skal levere varer, må m.a.o. kjøre omkring mens leveringen pågår.
For all parkering er forbudt.
Og står det "all parkering" mener man formodentlig all parkering.
Eller er det kundene som ikke får lov til å parkere akkurat her?
Og forbudet gjelder hele vegen til høyre og venstre skal vi tro skiltet.
Men det skal vi kanskje ikke?

mandag 18. juni 2012

Idyll i Badehusgata

Foto: Kow d.e. 13062012 ©
Klikk på bildet for å se større versjon 

Smått er godt, kunne stå som motto for Badehusgata. Her er et eksempel på de mange skjønnhetsopplevelsene som den maleriske gatestubben har å by på.

I Badehusgata har tiden på sett og vis stått stille.
Der kan man vandre i det Drøbak som engang var.
Små, maleriske boliger har trapp og forhage helt ut i den trange gata hvor bilen mer enn noe annet sted er et fremmedlegeme.
De fleste av dem som bor i Badehusgata, har sans for idyllen og dyrker den.
De tar vare på kvalitetene i det små og nære miljøene med lave hus, vinduer med sprosser og blomster over alt hvor det er mulig å finne plass til litt jord og noen planter.
Noen benytter uthustaket og noen eksellerer i krukker og kar.
Badehusgata er selve innbegrepet på fjordidyllen Drøbak.
Så lenge det varer.
For ikke alle vet å sette pris på denne idyllen.
Skal Drøbak være et museum, spør de.
Og vil gjerne forandre på og fornye  dette stykket fortid som lever i beste velgående til glede for de fleste av dem som bor der - og for de av oss som setter pris på slike immaterielle verdier som miljøet i Badehusgata representerer.
Jevnlig sørger jeg - og mange med meg - for å legge turen gjennom gatestubben mellom Carlsebakken og Gjestehavna.
Det stimulerer vår estetiske sans og gir ro i sinnet.
La oss håpe at det kan fortsette slik.

fredag 15. juni 2012

I stykker allerede

Foto: Kow d.e. 13062012 ©
Klikk på bildet for å se større versjon 

Store vinduer, men ingen muligheter for blending. Blendingsgardinene er allerede i stykker.

Kafé Sjøstjernen i Gjestehavna har en unik beliggenhet.
Gjennom de store glassflatene som erstatter tradisjonelle vegger, kan man følge livet på fjorden fra fritidsbåter og cruiseskip  viser seg langt nord eller sør i fjorden til de passerer på kloss hold i det trange Drøbaksundet.
Det gir en unik opplevelse.
Utsikten er hovedkvaliteten ved kafébygget. 

I stykker
Men noen ganger, når sola står på fra morgen til kveld, og steiker som verst, kan det være behov for å beskytte gjester, mat, inventar og ansatte fra solsteiken.
Det lar seg ikke gjøre i kafé Sjøstjernen.
Ikke fordi det ikke er montert fortrekksgardiner eller persienner, eller hva man vil kalle det, men fordi disse er i stykker.
Allerede!
Så å si før bygget er tatt i bruk. 

På utsiden
Solblendinsutstyret er nemlig montert på utsiden av bygget, og har ikke tålt vind og vær.
Sies det.
Av folk som burde vite det.
Det er ikke til å tro. 
På det offentlige bygget i Frogn kommune som ligger mest utsatt, er blendingsgardinene hengt opp på utsiden!
Der de vil bli mishandlet av vinden, sprøytet fulle av sjøvann, og belagt med snø og is om vinteren.
De ansvarlige vil sikkert innvende at gardinene er innebygd i en beskyttende kasse, og det er de sikkert.
Men hvis de allerede har gått i stykker, er dette systemet kanskje ikke godt nok?

Reparer nå!
Om det er den som hadde den dårlige ideen, eller om det er de som aksepterte den uten nødvendige motforestillinger, som er ansvarlige, vet ikke jeg.
Det jeg vet, er at problemet bør løses før sommeren og sola kommer for alvor.
Et nytt bygg bør funksjonere knirkefritt.
Og når det ikke gjør det, bør det straks vedlikeholdes for å unngå forfall.
Dette var ingen god begynnelse.

torsdag 14. juni 2012

Blomstermøte i unike omgivelser

Foto: Kow d.e. 13062012 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

De mange frammøtte fulgte orienteringene med interessert oppmerksomhet.


Toril Linnerud fra roseforeningen snakket entusiastisk og med stor sakkunnskap om hvilke roser man bør velge og hvordan de bør plasseres og stelles for at de skal være til varig glede.


Åse Sekkelsten fra Krukkegården på Åsveien orienterer mens en konsentrert kultursjef, Pål Mørk, betjener laptoppen som viser bildene. Lysforholdene var ikke de beste, men det hindret neppe de kunnskapssøkende tilhørerne i å få med seg budskapet.


Hos Eva Tenden, som driver kafé Sjøstjernen, og lærlingen Dani Olav Nilsen, kunne de frammøtte kjøpe kaffe og skillingsboller som smakte fortreffelig. 


At blomsterinteressen i Drøbak og omegn er stor, ble nok en gang bekreftet da den lokale avleggeren av roseforeningen bød på orienteringer om roser og planting i krukker og kar i går kveld.
Det nye og innbydende lokalet i Gjestehavna dannet en unik ramme om arrangementet, som ble besøkt av drøyt femti hageentusiaster fra Frogn og omegn.
De gikk ikke skuffet fra møtet.

Roser er så mangt
At en rose ikke bare er en rose, og at roser bør velges med omhu og stelles med omtanke kom klart fram i roseentusiast, Toril Linneruds foredrag.
Ved håndsopprekning fikk hun de tilstedeværende til å innrømme sine brudd på de mest grunnleggende forholdsregler.
De fleste faller nok for fristelsen og kjøper en rose på impuls fordi de har hørt om den, eller har sett den avertert.
Først når planta er handlet inn, leter de etter et sted hvor den kan stå.
Ofte blir planta stående i potta i ukevis før den omsider plantes på et mindre egnet sted.
Når rosebusken ikke trives, eller kanskje bukker under om vinteren, trekker man den forhastede slutning at roser ikke passer på stedet, eller at roser er for vanskelige å stelle.

Rett plass
Det er viktig å sette riktig rose på rett plass, understreket Linnerud som foretok en systematisk gjennomgang av de ulike gruppene av roser, hvor de med fordel kan plantes, hva slags stell de bør få - og hva man kan vente av blomsterprakt.
Og kanskje duft.
Roser er, som nevnt, forskjellige.
Noen dufter, andre ikke, noen blomstrer én gang i løpet av sommeren, noen blomstrer to ganger - og noen blomstrer fra våren og omtrent til frosten kommer.

Gjødsling og vanning
De fleste roser krever god jord, og nesten alle krever rikelig med gjødsel.
Kugjødselkompost er bra, men det er et jordforbedringsmiddel og ikke ikke gjødsel, opplyste Linnerud, som mente at mange slags gjødsel kunne brukes.
Det gjelder imidlertid å stanse gjødslingen i tide.
Gjødsler man etter 1. juli, kan veksten fortsette så lenge ut over høsten at rosene blir ømtålelige for kulde og ikke får tid til å innstille seg på minusgrader og frost.
Da går det ofte galt.
Rosene trenger vann, men vann ikke blomster og blader, poengterte roseeksperten.
Det gir ofte lurende, latente soppsykdommer gode vekstvilkår.
Vann, men vann ved rota, var rådet hun gav til den lydhøre forsamlingen.

Drenering viktig
Åse Sekkelsten fra Krukkegården rett uten for Frogns grense, hadde trolig hatt besøk av mange av de frammøtte.
Ikke alle med like gode erfaringer når det gjelder dyrking i potter.
Sekkelsten understreket hvor viktig det er at plantene vannes, men at man sikrer at dreneringsystemet virker slik at urnene ikke blir stående med vann i.
Ofte er det bedre at pottene står på klosser eller steiner enn at de står i skåler.
Det sikrer bedre drenering.
Svikter dreneringen, drukner plantene.
Potter som skal stå ute om vinteren, frostsprenges hvis vannet ikke renner av.
Sekkelsten anbefalte at man bygger opp innholdet i potta med Leca-kuler i bunnen dekket av et solid lag med fiberduk som hindrer jorda i å tette til dreneringslaget.

Store nok "sko"
Krukkene må være stor nok, understreket Sekkelsten.
- Hvem liker å stå i sko nummer 38, når man har føtter til størrelse 43, sa hun og fikk humrende respons fra tilhørerne.
Spesielt er det viktig at pottene er høye nok.
Det må være plass både til et godt dreneringslag i bunnen og nok jord rundt og over plantene.
Spesielt viktig er dette hvis man har store vekster i potta.
Det er nemlig nesten ikke grenser for hva man kan ha stående i potter og urner.
Til og med større busker og trær - for ikke å snakke om roser og klematis - kan man ha der hvis man sørger for nok næring og vann.
Og for at de står frostfritt om vinteren.

Kunstgjødsel
Mange slags gjødsel kan brukes til planter i potter - enten plantene står solitært eller er plantet sammen.
- I dag anses kunstgjødsel av mange for å være fy-fy, men jeg har gode erfaringer med kunstgjødsel og anbefaler det gjerne, sa Sekkelsten som fikk anerkjennende applaus fra den tallrike forsamlingen.
Trolig vil plantene i Drøbaks - og det øvrige Frogns - mange innkjøpte krukker og kar, og avdankede avskjæringer og sinkbaljer, få et enda frodigere og mer blomstrende liv etter dette.

onsdag 13. juni 2012

Hundemøkk? Nei, takk!

Foto: Kow d.e. 12062012 ©
Klikk på bildet for å se større versjon 

Disse har noen dumpet i søppeldunken vår. De lukter vondt.

Vi har ikke hund.
Og vil ikke ha hundemøkk.
Ikke på tomta, ikke i vegen utenfor - og aldeles ikke i søppeldunken vår.

Møkk i søppeldunken
En eller flere hundeeiere kaster poser med hundemøkk i søppeldunken vår.
Det er vi ikke glade for.
Dunken tømmes i prinsippet hver 14. dag.
Det betyr at hundemøkka ligger i dunken og oser "pyton" i mange dager før dunken tømmes.
Den kvalmende odøren er så sterk at den kjennes når man går forbi den lukkede dunken.

Pose for pose
Jeg skrev "i prinsippet".
Renholderne som foreløpig må tømme dunkene ved å løfte ut pose for pose, lar hundemøkka ligge igjen.
I alle fall den ene av de to posene har ligget over to tømminger, altså langt mer enn 14 dager.
Og det kjennes på lukta.
Jeg forstår at renholderne lar møkka ligge.
Hundemøkk er de neppe ansatt for å håndtere.
Den kan neppe karakteriseres som "restavfall".

Uappetittlig
Hundeeiere bør bære med seg hundemøkka hjem.
Å plukke opp hundemøkk og bære posen hjem er en av "omkostningene" ved å ha hund.
Selvfølgelig kan det være fristende å overlate møkka og ulempene til andre, men det bør man ikke gjøre.
Det er egoistisk og usosialt.
Og skulle noen tenke at "det kan da ikke gjøre noe", bør de bare ta til etterretning at noen av oss ikke liker å få uappetittlige stinkbomber i søppeldunken.
Vi vil gjerne kunne åpne søppeldunken uten å få brekninger.
Vi syns ikke at det er for mye forlangt.