Tidlig på'n

Foto: Kow d.e. 25032010 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Tidlig start på soppsesongen i Fugleveien.

De fleste sopper går sørgelig til grunne om høsten.

De tåler lite kulde, og noen blir til en svart, klissete masse.

Men i en skråning i Fugleveien dukker en stor, fin velutviklet og velbevart sopp fram under snøen.

Den ser ikke ut til å ha hatt vondt verken av ekstremkulde eller flere måneder under hardpakket snø.

Hva slags sopp det er?

Tja, si det.

Jeg har gode soppbøker, men kan ikke se at de inneholder bilder og beskrivelse av sopp som passer hundre prosent.

Det nærmeste jeg kommer er Pleurótus ostreátus. M.a.o. Blågrå østerssopp.

Den har omtrent samme vekstform, kommer sent i sesongen og foretrekker kaldt vær. Sier "Den store soppboken".

Skulle det være den, har vi - i følge samme kilde - med en god matsopp å gjøre.

Men for all del. La ikke meg forlede deg til å smake.

Eller er det kanskje en slørsopp? Eller kjuke? Av et eller annet slag. Dem er det mange av.

Skjønt, den har liksom ikke kjukekonsistens.

Men kanskje vet du som leser dette, hva for slag sopp det kan være?

Gi meg gjerne et tips.

Jeg skal forresten sende blogginnlegget til en ekspert jeg vet om.

Så kanskje ...

Det som er gjømt i snø ...

Foto: Kow d.e. 15032010 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Forsvarlig låst fast i stolpen til høyre har vogna til avisbudet tilbrakt vinteren trygt forvart under snøen.

Det som er gjømt i snø, kommer fram i tø, sier et gammelt ordtak.
Det gjelder både smått og stort.
I Fugleveien har denne avisvogna funnet det for godt å melde seg til tjeneste igjen.
Etter flere måneders avslappende tilværelse under snøen.
For sikkerhets skyld har den ligget godt tjoret og fastlåst.
Selv om det trolig har vært overflødig. I vinter.
Nå derimot, når snøen snart er borte og veger og gangstier blir farbare med "dragkjerre", er det nok tryggest å låse fast det man har.
Man vet aldri hva enkelte kan ha bruk for.
Eller er klåfingrede nok til å stikke av med.
Så lås og wire er nok på sin plass.
Nå. Når snø og is ikke lenger sørger for at vogna er der den skal være.
I Fugleveien. På Skorkeberg.

Hvem savner hockeyskøyte?

Foto: Kow d.e. 25032010 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Er det en liten tragedie vi er vitne til her? Og som vi kanskje kan bidra til å ordne opp i?

Skøytesesongen er vel over for i år.

Så savnet er kanskje ikke så stort akkurat nå. Men neste år kommer det også en sesong.

Og da kan vel begge skøytene være gode å ha?

Hvorfor denne skøyta ligger i vegkanten i Ullerudbakken utenfor Trollberget barnehage er ikke godt å si.

Er den mistet? Eller kastet? Eller kanskje har noen stjålet den og slengt den fra seg?

Én skøyte er ikke mye å ha. Men den som har den andre, er kanskje interessert i å forene paret igjen?

Skøyta ligger nå der.

Litt medtatt kanskje. Men ikke verre enn at den er fullt brukelig - hvis den blir slipt og får ny lisse.

For lissa er borte.

Var det noen som trengte den, som slengte skøyta i grøfta?

Arbeidet med gjestehavna skrider framover

Foto: Kow d.e. 20032010 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Hamborgbrygga gjøres klar for utbyggingen av gjestehavna.

Det har ikke vært lett for båtturister å finne bryggeplass i Drøbak.

En og annen dagsturist har kunnet låne ledige plasser i Båthavna, men det er skjedd på andres nåde.

Nå skrider arbeidet med Drøbak gjestehavn på Hamborgbrygga framover.

Først gikk mursteinshuset i bakken. Nå er også bensinstasjonen borte.

Og det settes opp forstøtninger mot sjøen.

Forhåpentlig blir gjestehavna slik at båtturistene blir fornøyd.

Og kommer til å bruke den.

Og: Forhåpentlig blir området åpent og gjestmildt slik at flanerende Drøbak-beboere, øvrige Frogn-folk og tilreisende finner glede i å gå dit for å oppleve kontakt med båt- og sjøliv og kunne slappe av i maritime omgivelser.

Riktig anlagt og utstyrt, og riktig drevet, vil gjestehavna forhåpentlig bidra til at flere turister besøker oss, og at det blir mere liv og rørelse i denne delen av byen.

Vi venter spent på resultatet.

Yngve med reker i Båthavna

Foto: Kow d.e. 20032010 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Yngve Nicolaysen selger store, fine reker med masse deilig rogn fra båten "Toryng" ved kaikanten i Drøbak. Kan du motstå fristelsen?

Ferske reker rett fra fiskeskøyta som ligger ved brygga i Båthavna, mens bølgene slår klukkende mot skrog og bryggepåler, er noe av det som gir Drøbak særpreg.

Og skipper Yngve Nicolaysen på skøyta "Toryng" svikter ikke.

Jevnt og trutt er han ute på feltet og tråler reker.

Som han selger i Båthavna.

Til stor glede for faste kunder, impulshandlende fastboende som får lyst på en godbit til middagen eller kveldskosen - og til tilfeldige besøkende.

Som gjerne nyter en liter eller to av denne havets uanselige, men fortreffelige spise.

På bryggekanten. I Båthavna. Eller på en av krakkene på "Redaktør Aage Hansens Promenade".

Og er man heldig, kan man få kjøpt en fisk eller to også.

Når Yngve er å finne i Båthavna?

Tja ...

Ta en slentretur i maritime omgivelser og se etter.

Og opplev "sørlandsbyen" Drøbak.

Det er her våren begynner. På våre kanter.

Presenning på avveier

Foto: Kow d.e. 20032010 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

En stor, fin presenning har lagt seg til rette i skråningen ved Seiersten. Dukker den fram fra snøen? Og er det ingen som savner den?

Folk mister det utrolige.

Intime klesplagg. Sko.

Og større ting. Som f.eks. presenninger.

I skråningen ved Osloveien like nedenfor krysset på Seiersten ligger en tilsynelatende hel og aldeles utmerket stor presenning av den lette typen.

Hvordan den er kommet dit, er ikke godt å si.

Falt av en bil kanskje? Fordi den ikke var sikret godt nok.

Eller blåst dit fra et byggeprosjekt eller liknende i nærheten?

Uansett burde den være savnet. Og lett etter.

Og funnet!

For den ligger godt synlig. Helt inntil gangvegen. Og altså like ved vegen til Drøbak.

Eller er forklaringen at "pytt, pytt", ute av øye, ute av sinn, og borte er borte, vi kjøper en ny?

Hvis ikke eierne melder seg og gjør krav på presenningen, bør noen andre ta hånd om den. Og bruke den til noe fornuftig.

Der den ligger nå, virker den bare skjemmende.

Legg turen innom Galleri Vera

Foto: Kow d.e. 20032010 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Over: Gouache (vannfarger, lim og honning) av den den ungarsk-norske kunstneren, Laszlo Kiss: "Stilleben med blå krukke".

T.v.: En av Håkon Blekens illustrasjoner til Henrik Ibsens "Hedda Gabler".

Liker du god bildekunst?

Da bør du legge turen innom Galleri Vera i Elleveien 13.

De gule husene ligger litt tilbaketrukket fra vegen, og ser ut som hvilke hus som helst.

Men førsteinntrykket bedrar.

Innendørs henger det bilder av kjente og mindre kjente norske og utenlandske kunstnere.

Til allmenn beskuelse. Og eventuelle kjøp.

Bare på mandager er galleriet stengt.

Her er litt av hvert å se på.

Og er du heldig, får du en samtale med galleristen på kjøpet.

Vera Olsnes er en dame med meninger om både det ene og det andre. Ikke bare bildekunst.

Så legg vegen om Elleveien 13.

Enten du er ute og rusler og går - eller kjører.

Vera Olsnes og galleriet er verdt et besøk.

Aftenposten fram fra gjemselen

Foto: Kow d.e. 20032010 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Her dukker Aftenposten fram fra snøhaugen. Litt sol og vind nå, så er den spredd over store deler av Vestbyveien og Løkkedal.

Fikk du ikke Aftenposten 31. januar i år?
Hvis du bor i området Sogsti, Løkkedal, Thorkilsbyen kan jeg fortelle deg hvor den er.
Den ligger i den brånende, skitne snøfonna der Løkkedalsveien løper ut i Vestbyveien.
Og der har den tydelig ligget en stund.
Men nå dukker den fram fra den møkkete, smeltende snøen.
Hvor den neppe blir værende.
Når bare sol og vind får tørket avisene nå, vil de bli spredd rundt omkring i området.
Ikke først og fremst til abonnentene, men til nærliggende hager, veger og vegkanter. Og som dekorasjon på gjerder og i busker.
Men det behøver ikke skje.
Hvis Aftenpostens lokale distributør reagerer kjapt, kan avisene fjernes mens de ligger relativt samlet.
Men vedkommende har ikke mer enn tida og vegen.
Snart er avisene distribuert.
Ut i naturen.
Hvor vi nødig vil ha dem.

Bare rør?

Er det bare "rør", det innringerne serverer i Amta?

Amta tar øyensynlig verken seg selv, eller de kontaktsøkende abonnentene, så altfor alvorlig.
"Telefonrør" kaller den nå i et overraskende anfall av åpenhjertig selvinnsikt og djerv selvironi den spalten hvor den trykker uttalelser fra lesere som ringer inn sine hjertesukk og meninger om ditt og datt.
Visst har leserne mye aparte på hjertet, men å kalle alt sammen for "rør", er kanskje å gå litt vel langt?
Og hva synes de som ringer inn, om denne usminkede, nedlatende karakteristikken av bidragene de kommer med?
Den gamle betegnelsen "Telefonrøret" gav kanskje på sett og vis samme assosiasjoner og konnotasjoner fra tid til annen - avhengig av spaltens innhold.
Det skal innrømmes.
Men gav vel likevel en noe mindre stigmatiserende - og nedlatende - karakteristikk av lesernes innspill.
Men det synes åpenbart ikke redaksjonen.
Og det er jo den som redigerer.
Her tillater jeg meg bare en liten - lett spørrende! - frimodig ytring.
Å ringe til redaksjonen om saken, tar jeg ikke sjansen på.
Da risikerer jeg vel å komme på trykk under vignetten "Telefonrør".

Per Carlmar i AvisTegnernes Hus

Foto: Kow d.e. 20032010 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Familien mor Abelsen og far Arcari med barna Ibi (t.v.) og Jannac kom med blomster for å gratulere naboen, Per Carlmar, med utstillingen.



Per Carlmar sammen med portretter han har tatt av kjente Drøbak-personer. I bakgrunnen omslagsbilder han har hatt på trykk i velrennomerte norske ukeblader.

Drøbak-mannen Per Carlmar er en mangfoldig herre. Som åpenbart har levd etter devisen: Intet menneskelig skal være en fremmed.
I følge presentasjonen av ham i anledning utstillingen han for tiden har i AvisTegnernes Hus, har han vært statist på film og teater, kelner på Theatercaféen, ekspeditør i fotoforretning, brønnborer, langtransportsjåfør, bussjåfør - og fotograf.
Det er et kresent utvalg fotografier fra et langt liv han nå stiller ut i 2. etasje i AvisTegnernes hus.
Fotografier fra reiser til klodens alle "hjørner", portretter av kjente Drøbak-personer og bilder fra den gang han var profesjonell fotograf på heltid i NTB, Dagbladet og VG. Og leverte førstesidebilder til landets ukeblader.
Selv mener jeg å kjenne igjen omslag på ukebladet Hjemmet som min mor kjøpte, og Magasinet "For Alle" - eller Arbeidermagasinet - som min svigerfar abonnerte på.
Her er noe for enhver smak.
Enten du foretrekker dyre- og landskapsbilder fra fjerne land, nostalgiske bilder fra ukeblader og aviser, eller Drøbak-personer i glass og ramme, bør du ta deg en tur innom AvisTegnerhuset før 4. april.
Her er mye å se på.
Og mens du først er der, bør du ta en kikk på Audun Hetlands humoristiske tegninger i 1. etasje.
Det vil du neppe angre.

Naturens eget kunstverk

Foto: Kow d.e. 18032010 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Imponerende snøskulptur på Fæste gård.

Vinteren er i det oppfinnsomme hjørnet om dagen.

Selv om den er i ferd med å miste taket, har den ennå krefter til å by på sitt overskudd.

F. eks. i form av små og større kunstverk. Både her og der.

Men så oppfinnsom og suveren som den har vært på Fæste gård, er det sjelden at den er.

Som regel respekterer den naturens lover.

Men her har den oversett slike prosaiske begrensninger og slått seg riktig løs ved å la snøen fra uthustaket gli ned i ett stykke og utgjøre en elegant bue - fra taket til bakken.

Maken har jeg aldri sett. Det må innrømmes.

Og jeg er ingen ung mann.

Nå er spørsmålet hvor lenge den klarer å beholde fasongen - og bli stående.

Før vårsol og varme omdanner den til livgivende vann som utålmodige, gulgrønne skudd venter på under snøen.

Ivrige etter å få komme fram i lyset. Og varmen.

Slik at våren endelig kan ta til.

Gangvegen stengt av vann i år også

Foto: Kow d.e. ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Sånn så det ut på gang- og sykkelvegen ved brannstasjonen på Dyrløkke 11. mars i fjor.

Og sånn så det ut i går, altså 15. mars 2010. Hvordan ser det ut i midten av mars i 2011?

Gang- og sykkelevegen langs Ullerudsletta er vel et av kommunens mest beferdede spaserområder. Utenfor Drøbak sentrum.

Men det er ikke like lett - ja, ikke en gang mulig - å komme fram over alt.

Hvis man ikke er kledd for vassing.

Og er så stødig til beins at man er sikker på ikke å falle i det iskalde, skitne vannet.

For ved brannstasjonen på Dyrløkke, er gangvegen dekket av vann. Dypt vann. Som når over både sko og vanlige støvler.

Skal man forbi der, må man opp i snøkanten. Hvor det også er glatt. Og dessuten stor sjanse for å tråkke igjennom.

Så det er nok i praksis mest et alternativ for de yngre.

For de eldre gjenstår da to muligheter: Å sette livet på spill ved å forsere snøkanten og gå ut i kjørebanen.

Eller ta seg over parkeringsplassen ved nye Rema, gå opp i bakken som fører mot Dyrløkketoppen, og ned til Åsveien - eventuelt Drøbak City - derfra.

Med barnevogn eller rullator - eller dårlige bein - er dette en fysisk prestasjon på linje med en tur i fjellet.

Hvorfor gjør ikke rette vedkommende noe med overvannsproblemet på gangvegen?

Er det ikke sluk der, bør det - slik erfaringen tilsier - lages.

Og er det sluk der, bør det - slik erfaringen også tilsier - holdes åpent. Slik at vannet renner bort. Og folk kan gå. På gangvegen.

Det burde ikke være noen urimelig forventning.

Skal gamle Frogn bli borte?

Foto: Kow d.e. ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Murbygningen på Ullerud er en historisk kulturbærer fra gamle Frogn.

Gamle Sogsti skole er jevnet med jorda. Uten hensyn til at den utgjorde et viktig og verdifullt kulturminne fra gamle Frogn kommune.

Kultiverte mennesker hegner om sin historie.
Da kommunene Frogn og Drøbak ble slått sammen i 1961, hadde de med seg hver sin "medgift" inn i det felles boet.
Medgiften var ikke bare de to kommunenes menneskelige kapital, geografi, næringsliv og økonomi.
Bykommunen Drøbak og landkommunen Frogn kom også med hver sin historie. Og kultur. Bl. a. bygningskultur.

Ingen verneforening for gamle Frogn
På 1970-tallet fikk Drøbak sin verneforening.
Dessverre har ingen reist seg for på samme effektfulle måte å stå sammen om å verne Frogns kulturskatter. Og synlige historie.
Sogsti skole - som opprinnelig hette Svodastigr skole - var en kulturbærende bygning i det gamle Frogn. Og i den nye felleskommunen.
Den karakteristiske bygningen som ble reist i 1910, er nå borte. Jevnet med jorda.

Ullerudbygningen i fare?
En annen sentral bygning i det gamle Frogn, var det staselige murhuset på Ullerud.
Som gamle Frogn kommune kjøpte i 1942, og tok i bruk som herredshus.
Til erstatning for sveitservillaen Lysheim på Dyrløkke som hadde tjent som herredshus fra 1. verdenskrig.
Murhuset på Ullerud står ennå.
Men i januar skrev Amta at administrasjonen i Frogn kommune mener at riving av bygningen på Ullerud bør vurderes som en av flere muligheter når utnyttelsen av området skal drøftes.
Denne - med respekt å melde meningsløse - beslutningen utløste så vidt jeg kan bedømme, ikke noe Ramaskrik.
Men det burde det gjort.

Hold fingrene av fatet

Og kommunens politikere burde straks fattet et utvetydig, retningsgivende "hold-fingrene-av-fatet"-vedtak.
For å hindre at kommunens ressurser brukes på formålsløse utredninger som tar sikte på å berede grunnen for meningsløse tiltak som snuplass for busser ved Tollboden - og riving av murvillaen på Ullerud.
Og for å hindre at døra settes på gløtt slik at rivere - og andre røvere - blir fristet til å legge fram gloriøse prosjekter som politikerne i neste omgang finner det vanskelig å si nei til.
Bykjernen "Gamle Drøbak" er verneverdig. Både enkeltbygninger. Og bygningsmiljø.

Men også det gamle Frogn har bygningshistorie som det er verdt å ta vare på.

Maleriske fotografier i Galleri Havstad

Foto: Kow d.e. 06032010

Klikk på bildene for å se større versjon

Jørn Sundby fra Drøbak viser maleriske fotografier hos Havstad i Storgata. Her sammen med et motiv fra Drøbaksundet.

Fotografi eller maleri? Man kan lure. Men at det er iøyenfallende - og vakkert - er hevet over tvil.

Kunst- og kulturbyen Drøbak viser seg fra sin mest mangfoldige side akkurat nå.
Det er majestetiske fjelltopper i Creative Galleri, humoristiske streker og nostalgiske fotografier i AvisTegnernes Hus - og maleriske fotografier i Galleri Havstad.
Hvor Drøbak-fotografen Jørn Sundby - opprinnelig fra Halden - stiller ut.
Ikke slike fotografier som du og jeg tar.
Men naturfotografier som etter bearbeiding nærmest framstår som malerier.
Dette sies uten forkleinelse for fotografiet som kunstform. Nye elektroniske hjelpemidler har utvidet - og beriket - fotografiet som kunstnerisk uttrykk.
Og åpnet nye muligheter. Både når det gjelder tekstur og visuell effekt.
Og det har Sundby utnyttet.
På en særdeles effektfull og tiltalende måte.
Ta en tur innom Galleri Havstad og se. Med egne øyne.
Du blir kanskje overrasket.
Men ikke skuffet.

Hyggelig gjensyn med Hetland

Foto: Kow d.e. 06032010

Klikk på bildene for å se større versjon

Hetland på sitt mest frodige - og beste. Dessverre skjemmes fotografiet av lyset fra et vindu. Men gå og se originalen.


T.v. 1: Frodig, men samtidig elegant er karakteristikker som passer på Audun Hetlands tegnekunst.

T.h.: Erkebergenseren Hetland foreviget mange av sine bysbarn. Både kjente og mindre kjente. Her er komponisten Harald Sæverud tegnet som hest. Eller en hest tegnet som Harald Sæverud. Verken Sæverud eller hesten har grunn til å føle seg touchert.

T.v. 2: Her har Hetland tegnet filmmannen Otto Carlmar. Han er kanskje kjent for det filmglade publikum. Til og med de yngste. Hvis de har sett noen av hans filmer. Hvor han gjerne hadde mindre roller. Otto Carlmar er far til Per Carlmar som akkurat nå stiller ut fotografier i galleriets 2. etasje.






Audun Hetland var en fantastisk dyktig tegner.
Ikke bare hadde han en egenartet, suveren strek. Men han hadde hode. Et skarpt blikk for detaljer.
Og en løssluppen - men kultivert - humor. Han var ikke bergenser for ingen ting.
En humor som han utmyntet i avistegninger, illustrasjoner og bilder av høy kunstnerisk verdi.
Nå kan man se noen av hans utallige, fornøyelige tegninger i AvisTegnernes Hus.
Utstillingen ble åpnet lørdag med et stort kulturinteressert publikum tilstede.
Kunstnerens enke, Kirsten Hetland, fortalte og foretok den uhøytidelige åpningen før publikum kunne prøve å komme seg fram i trengselen for å se de utstilte bildene.
Var du ikke der, har du heldigvis flere sjanser til å se bildene for de henger oppe til 2. mai.
Men vent ikke for lenge slik at besøket går i glemmeboka. Dette er et nostalgisk tilbakeblikk, en humorinnsprøytning og en kunstopplevelse du ikke bør gå glipp av. Og har du noen år på baken, vil du trolig nikke gjenkjennende til flere at de utstilte bildene.
I galleriets 2. etasje stiller Drøbaks egen Per Carlmar ut fotografier. Dem får jeg komme tilbake til. Når trengselen er mindre og konsentrasjonen større.
Carlmar må unnskylde, men lørdag var det Hetland det gjaldt.

Over de høje Fjælde

Foto: Kow d.e. 06032010 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Mektige fjellmassiver og -topper kler veggene i Creative Galleri.

Maleriske fjelltopper og frise med detaljer.


Kunstneren Grete Rydning foran et av fjellbildene som du kan se i Creative Galleri.

Grete Rydning maler ikke bare fjell. Men det er fjellmassiver og fjelltopper hun akkurat nå stiller ut i Creative Galleri i Niels Carlsens gate.
- Hvorfor fjell?
- Jeg elsker fjellet. Det har jeg etter min far. Som tok meg og mine søsken med på fjellturer. Fra hytte til hytte. Å gå tur i fjellet har jeg fortsatt med som voksen. Fjell og fjellformasjoner er vakre, spennende - og utfordrende -motiver.
- Norske fjell.
- Ja, mest norske. Men også utenlandske. Jeg har f.eks. vært såvel i Himalaya som på Madeira. Fjell er fascinerende.
- Men Kolsåstoppen har du ikke malt? Du har jo atelier i Bærum.
- Ja, der sier du noe. Det var kanskje en idé. Vi får se.
- Du maler voldsom natur, men du står vel ikke i fjellet og maler?
- Nei. Jeg lager skisser og fotograferer. Og så maler jeg i atelieret. Det er en lang prosess. Og ikke gjort i en handvending.
Sier Grete Rydning. Som bor i Oslo. Har atelier i Bærum. Maler fjell - og annen natur - fra de forskjelligste steder i Norge. Og stiller ut i Creative Galleri fram til 23. mars.
Ta en tur og se.

Innseilingen tar form

Foto: Kow d.e. 12022010 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Søndre del av Innseilingen begynner å ta form. Utsikten ser ut til å bli upåklagelig.

Gravemaskinene går grundig til verks.

Kulde og snø til tross.
Arbeidet på boligkomplekset der gamle Sogsti skole lå, går sin gang.
Grunnarbeidene nærmer seg ferdigstilling, og bygningskroppene skyter i været.
Ikke hurtig. Men merkbart.
Den ene etter den andre.
Den søndre bygningen er allerede kommet flere etasjer over grunnnivå, og man får et godt inntrykk av hvilken strålende utsikt de som kjøper de øverste etasjene, vil få.
Over fjord og åser.

Vemodig
De som fikk sin grunnleggende opplæring på gamle Sogsti skole - eller Svodastigr, som den opprinnelig hette - ser trolig med et visst vemod på det som skjer.
Den gamle, særegne skolebygningen som i mange 10-år var Frogns stolthet, er det ingen ting igjen av.
Bare minnene er tilbake.
En ny tid har overtatt.
Snart er skoleområdet et ettertraktet boområde i høyprisklassen.
Og nye generasjoner barn og unge vil vokse opp uten å kjenne til hvilken plass dette området har innehatt i Frogns historie.
Et blad i den gamle og nye Frogn kommunes historiebok er vendt.
For å holde seg til skoleterminologien.

"Stedstilpasset" i Lindtruppen

Foto: Kow d.e. 19022010 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Her skal det bygges. Bygningsmassen blir "stedstilpasset", sier grunneieren.

Det skal bygges på "Esso-tomta" i Lindtruppen.
Bygningen vil bli "stedstilpasset", forteller eieren, Per Klynderud, til Amta 12. februar.
Han ønsker å bygge slik at han ikke får noe å skamme seg over.
Det høres bra ut.
For det betyr at "stedstilpasset" ikke er ensbetydende med tilpasset til kolossblokkene på den motsatte siden av vegen.
Som fortrengte tradisjonell trehusbebyggelse. Som - både når det gjaldt arkitektur, størrelse og materialvalg - passet i den vesle trehusbyen Drøbak.
Men ble brutalt fjernet.
Lindtruppen er "porten" til Drøbak.
Det er her de fleste besøkende får den første visuelle opplevelsen av "Gamle Drøbak" som de er ønsket velkommen til ved det flotte skiltet på oversiden av Fardalsvingen.
Tar utbyggeren hensyn til dette og velger en bygningsform og en planløsning som er tilpasset Drøbaks image som "Norges nordligste sørlandsby", er mye vunnet.
De uttalelsene Per Klynderud avgir til Amta, er derfor søt musikk i mine ører.
Og får han det til som han ønsker - og lover - kan han kanskje fungere som forbilde for en som har skaffet seg tomtegrunn i den andre enden av "sørlands"-idyllen.

Drøbaks gulljente

Foto: Kow d.e. ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Over: Stafettlaget tok gull og gulljentene er sprekkeferdige av glede.

T.v.: Kristin Størmer Steira kom hjem til Drøbak med en velfortjent gullmedalje.

Kristin Størmer Steira er en dyktig skiløper som i flere store mesterskap nesten har kunnet klatre opp på pallen.

Men hun har ikke lykkes helt. Skuffende ofte er det blitt 4. plass.

Nå er 4. plass i store, internasjonale renn en meget hederlig plassering. La det være sagt.

Men det er selvfølgelig gjevere med medalje. Og aller helst en av edleste metall.

Og det oppnådde Kristin i Vancouver.

Sammen med Vibeke Skofterud, Therese Johaug og Marit Bjørgen sikret hun Norge gull i stafett.

Gratulerer med gullmedaljen, Kristin. Den har du fortjent. Og den unner vi deg.

Og vi er ikke så lite stolte. Både på dine og våre vegne.

Du kaster glans over oss alle sammen.

Hundeeiere en rase for seg

Foto: Kow d.e. 01032010 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Hundeavtrede ved postkassa.

Enkelte hundeeiere lar hunden bruke området ved vår postkasse som toalett.

Sommer som vinter. Men nå på vinteren synes det svært godt.

Eierne lufter bikkjene i langt bånd slik at de kan gå dit hvor luktsporene lokker dem.

Og der gjør de fra seg. Både det ene og det andre.

Hundemøkka må jeg stadig vekk fjerne med snøskuffa.

Urinen også. Jeg "høvler" av kanten så å si hver dag. Men det varer ikke. Nye flekker kommer daglig. Noen ganger flere ganger om dagen.

Det er noe griseri, selvfølgelig.

Jeg lurer på hva hundeeierne ville sagt hvis jeg hadde latt noen av barnebarna mine gjøre fra seg rett utenfor inngangen og postkassa deres.

Ville de synes at det var greit? En del av naturens orden?

For en uke eller to siden så jeg en dame som gikk tur med en lys golden retriever, sparke litt snø over hundemøkka før hun gikk videre. Hun gjorde ikke mine til å fjerne den.

Det skjedde ikke rett utenfor hos meg, men 15-20 meter unna. I snøhaugen på lekeplassen!

Av alle steder.

Alle hundeeiere er selvfølgelig ikke like sløve. Eller hensynsløse.

Men enkelte burde ikke hatt hund.

Har de likevel skaffet seg en - eller flere! - bør de sørge for at dyrene ikke gjør fra seg ved innkjørselen til folk. Eller på lekeplasser.

Hunden selv kan ikke regulere dette.

Det er eieren som må bruke hodet. Og ta hensyn til andre!

Holder man seg med hund, får man også bære de ulempene og det bryderiet som følger med.