Stier og snarveger merkes

Foto: Kow d.e. ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Jan Erik Holter registrerer og merker stier.

Drøbak er på mange måter blitt til ved tilfeldigheter.

Hus er tradisjonelt ikke bygd etter en plan, men reist eller påbygd når folk fikk råd.

Vegsystemet ble der etter.

Da Drøbakbebyggelsen oppstod, hadde de færreste kjøretøy. Man brukte apostlenes hester.

Stier og gjenveger

Veger var for de kjørende. Gående tok seg stort sett fram på stier og gjenveger - både i tettbebyggelsen og gjennom skog og mark.

Etter hvert er stienes løp gått i glemmeboka. Mange er grodd igjen. Noen er kjent og brukt. Og atter noen har man minner om eller dokumenter på, men ikke alle er interessert i at de skal holdes åpne. Flere stier går inntil og over private tomter.

Kultur og historie

Å bevare det gamle stisystemet og holde det åpent for ferdsel, er kultur.

Dette har kultur- og historieinteresserte Drøbaks- og Frognfolk lenge vært bevisst på, og i årenes løp er det nedlagt mye uegennyttig arbeid for å merke stiene og snarvegene og holde dem farbare.

Torkildsbyen og Ullerud Vel har gjennom flere år vist stor interesse for de kulturhistorisk verdifulle stiene i sitt område. Øyvind Wilhelmsen, Tom Johansen, Kjell Gripstad, Herman Wethe og Jan Erik Holter har nedlagt et stort arbeid.

Ny registrering og merking

"Nå er Velet i gang igjen. Stier og gjenveger registreres og merkes. Og kanskje blir det laget et kart over stisystemet," forteller Jan Erik Holter til DrøbakNotater. "Men det blir ikke nå. Registrering og merking har førsteprioritet."

"Men får merkene stå i fred?"

"Ja, stort sett," svarer Holter som imidlertid kan fortelle om merker som er tatt opp av grunneiere eller andre som ikke ønsker at stien skal bli kjent for allmennheten.

"Men stort sett er det mulig å snakke seg fram til en løsning som begge parter kan leve med," sier Holter som kan fortelle at en tradisjonell sti f.eks. er flyttet et stykke til siden for å unngå at den går rett forbi inngansdøra til folk slik den gjorde i gamle dager.

"Folk kommer jo fram selv om løpet blir et annet," sier Holter som går opp i arbeidet med liv og sjel og nedlegger en betydelig innsats for fellesskapet og lokalkulturen.

Og Drøbak- og Frogn-historien.

Fint i Havnegata

Foto: Kow d.e. 111108 ©

Klikk på bildet for å se større versjon.

Carlsebakken 3 får forstøtningsmur mot Havnegta. Steinhoggerne Jan og Andreas Gustavsson følger nøye med mens Pål Solli bruker vinkelsliperen.

A. G. Johansen omformer hagen rundt Carlsebakken 3 slik at den kommer nærmere sin opprinnelige form.
For å få til det, setter han opp en forstøtningsmur mot Havnegata. En fin og akkurat passe høy mur i Iddefjordsgranitt fra Bohuslän.
- Joda, den heter Iddefjordsgranitt selv om den kommer fra den svenske siden av grensa, forteller stenhuggaren Jan Gustavsson som har hogd steinen sammen med "pöjcken", Andreas. De kommer fra Strömstad kommune som strekker seg helt til Iddefjorden og Svinesundsbrua.
- Det er firmaet "Høyem og Aas Uteanlegg" som har jobben, forteller Pål Solli som er norsk og sager i steinen så steinmelet står som en sky. Alle tre er dekket av hvitt steinmel, og kunne for utseendets skyld like godt vært bakere.
De to svenske steinhoggerne er "innhyrade" av det firmaet Solli representerer, og nå skal de hjem og hogge mer stein, for muren skal gjøre en sving, og da må steinere være buede.
- Så det er ikke nok å lage sving ved å skråskjære steinene i enden?
- Nei, nei. Vi hogger dem buede, sier Gustavsson den eldre yrkesstolt, og når vi forteller om Evert Taube som i balladen om Ernst Georg Johansson beretter at "kajerna" i Buenos Aires "är lagda med sten från Bohuslän" blir han stolt, og gjentar sin lovprisning av Iddefjordgranitten som er fin, og nå også skal pryde Havnegata i Drøbak.
Og at den er fin kan ikke bestrides.

Det var tider det

For 50 år siden bød Reenskaug hotell på billigmiddag.

Annonsen var rykket inn i Akershus Amtstidende 5. mai 1958.

Tilbudet skyldtes formodentlig at hotellet - og restauranten - ville trekke folk til etablissementet når utesesongen stod for døra.

Kr 4,00 for svinekotelett med surkål, og stekt makrell med agurksalat for kr 3,25 lyder i dag som fantasipriser.

Men var det så billig vurdert ut fra den tidens lønnsnivå og kronverdi?

Kanskje og kanskje ikke.

Folk tjente ikke all verden.

Et kvartalsabonnement på Amta kostet til sammenlikning 7 kroner og et årsabonnement kr 28.

Så kanskje var selv "billige" middager med "Gelé med vaniljesaus" for 1 krone til dessert, i meste laget for dem som lite hadde og satt trangt i det.

Men det var kan hende heller ikke dem annonsen tok sikte på? Det var neppe de som gikk ut og spiste.

Restaurantgjengerne var vel helst den bemidlede klasse, og for dem var kanskje 4 kroner ikke så mye.

Hvis de ville bli sett mens de spiste "billigmiddag", da? Det styrket vel ikke akkurat den sosiale prestisjen.