Hei, GET, hvor er SVT blitt av?

Uten å spørre meg har GET endret mitt abonnement. Nå har jeg ingen svenske-kanaler.

Jeg er abonnent hos GET. Det er en prøvelse.

Før i tiden kunne jeg se begge de svenske statlige TV-kanalene samt TV4. Skjønt, det var kanskje før GET kjøpte seg inn. Så forsvant de en etter en. Lenge hadde jeg SVT1. Nå er også den borte.

Det er jeg som er abonnent og kunde. Jeg har kjøpt en vare av GET. Jeg har ikke bedt om å få den endret eller byttet. Men det har GET ingen respekt for. Selgeren GET skalter og valter med kanalvalget - på egen hånd. Plutselig er kanaltilbudet endret - uten forklaring.

Mens SVT1 har forsvunnet, har jeg fått noe som kalles TV Øst. Det er et TV-program for Hedmark- og Opplandsområdet. Der kjøres de samme programmene om igjen og om igjen. Dette må da være noe for en tv-titter i søndre Akershus, mener tydeligvs GET.

Jeg er interessert i svensk kultur - og politikk. Jeg så derfor på svenskekanalene da jeg hadde dem. Jeg vet ikke hvorfor GET har tatt fra meg denne gleden. Men jeg vil gjerne ha en forklaring. Og jeg vil ha kanalen tilbake. Uten ekstra utgifter!

I det hele tatt vil jeg gjerne ha en forklaring på hvilke kriterier GET legger til grunn når de "i sin  godhet" velger tv-kanaler for oss. Vi har etter hvert fått en rekke kanaler av det slaget jeg uten å nøle vil kalle "søppelkanaler". Mens de nordiske kanalene er borte.

Innbyggerne i de nordiske landene burde kjenne mer til hverandre. Nordmenn, svensker og dansker kan med litt anstrengelse og velvilje forstå hverandres språk. Til og med finske program kan vi ha utbytte av når de er på svensk som "Hygge i Strömsö, eller når de blir oversatt og tekstet. TV kunne bidra til å gjøre Norden "mindre" og nordisk kultur "større" og tilgjengelig for enhver.

Men slike forhold og verdier bryr ikke GET seg om. Er "søppelkanalene" billigere å kjøpe? Tjener GET mer på dem?  Føler ikke GET at selskapet har noen kulturpolitiske forpliktelser?

For tre-fire uker siden ble jeg oppringt av en hyggelig mann som sa at han ringte fra GET. Han ville forvisse seg om at jeg var en fornøyd kunde. Jeg svarte med å fortelle om årelang frustrasjon. Han lovte da å sende en tekniker som skulle se på våre problemer. Vi avtalte dag og tidspunkt.

Jeg ble hjemme og ventet hele den avtalte dagen. Ingen fra GET kom. Jeg var ikke overrasket. Jeg har gjort mine erfaringer. Fra GET må man vente seg litt av hvert - både tapte kanaler og brutte løfter.
Hvilken forklaring har de denne gangen? For selskapet tar vel bryet med å svare?

Lehman-huset forfaller, men kommunen ser en annen veg

 

Foto: Kow d. e. 26092013©
Klikk på bildene for å se større versjon

Denne 122 år gamle perlen av et sveitserhus i Drøbaks vernesone står tomt og forfaller. Frogn kommune lar det skje.

 

Lehman-huset er usedvanlig vakkert og vel verdt å ta vare på.

Bare en skrøpelig hekk skiller huset fra trafikken til og fra Lehman-brygga. Hvordan virker tungtrafikken på det gamle, ubebodde huset?

Vinduene er nedgrodd av skitt, men går man nær nok får man et blikk inn det en gang så staselige huset.

Det er boplikt i gamle Drøbak.
Det er det ingen som bryr seg om.
Ikke de som eier hus som de ønsker skal forfalle.
Og ikke kommunen.

Ved Lehman-brygga ligger et praktfullt sveitserhus som rommer mye Drøbak-historie.
Det ble, så vidt vites, bygd for familien Lehman i 1894.
Det har stått tomt i mange år.
Ingen bor der, og ingen holder det ved like.
Det forfaller stadig mer - år for år.

Når kommunen har vedtatt boplikt, er det fordi Drøbak ikke skal bli en "spøkelsesby", og for å sikre at hus blir vedlikeholdt og ikke forfaller til rønner.
Man skulle derfor tro at det ville være i kommunens interesse å føre tilsyn med at boplikten overholdes.
Men ikke i Frogn.
Der lukker administrasjonen øynene og later som ingen ting.
4. juli opplyste Amta at byggesakskontoret i kommunen ikke har nok ressurser til å føre kontroll med at boplikten overholdes.

Huseierne kan derfor glatt overse det politikerne har bestemt.
Og politikerne selv lukker øynene og vender det døve øret til når de blir gjort oppmerksom på at enkelte huseiere bryter kommunale bestemmelser med velberådd hu.
Andre steder ville politikerne krevd respekt for politiske vedtak og gjeldende bestemmelser.
Men ikke i Frogn.
Der lar man det bare skure.

Det er eiendomsseskapet til Thon som eier Lehman-huset.
Det skal bruke huset.
Sier det.
Til Amta opplyser selskapet at huset skal brukes som anleggskontor.
Formodentlig når byggevirksomheten på Lehman-brygga kommer i gang.
Samtidig sier Thon-selskapet til avisa at huset skal restaureres.
Trolig til høsten.

Huset skal bebos igjen, lover eierne.
Men om Thon selger huset eller beholder det, er uvisst.

Reven sørger alltid for at hiet har flere utganger.

I Frogn følger ikke administrasjonen opp kommunale vedtak.
Og i kommunestyret fins det ingen partier og ingen politikere med tilstrekkelig ryggrad til at de tør å ta tak i saken.
Så i Frogn kan eiendomsbesittere som ser seg tjent med det, overse kommunale vedtak og bestemmelser så mye og så lenge de vil.
For her koster obstruksjonen ingen ting.
I alle fall ikke hvis du er stor og mektig.

Jeg vil ikke ha hundemøkk i søppeldunken!

Foto: Kow d. e.  28072015©
Klikk på bildet for å se større versjon

Hundeiere kaster hundemøkkposene i søppeldunken vår. Det er noe forferdelig griseri!

Vi har ikke mye søppel.
Vi har en liten søppeldunk, og i den har vi som regel kun en pose eller to - kanskje tre.
Det vet søppeltømmerne.
De kjører derfor som regel ikke dunken bort til bilen, men plukker opp posene og bærer dem i handa.
Er det poser med hundemøkk i dunken, lar de dem ligge igjen.
Skal vi bli kvitt hundemøkka, må vi pakke den om ved å legge hundemøkkposene i bæreposer sammen med annen søppel.
Først da blir de tatt med.

Ompakkingen er ekstra arbeid - og noe forferdelig griseri.
Tror du at en svart eller grønn hundemøkkpose er tett, er du velkommen til å studere bunnen i vår søppeldunk når late og frekke hundeeiere har kastet fra seg hundemøkka der.
Etter som søppeltømmerne ikke tar med seg posene med hundemøkk, blir møkka liggende i dunken både to og fire uker.
Da er dunken både grisete og dufter av møkk.
Da må vi vaske dunken på grunn av møkk fra hunder som vi ellers ikke har noe ansvar for.

Vår toleranse over for andres hunder er liten.
Vår toleranse over for andres hundemøkk er enda mindre!
Vi har ikke hund.
Og vi vil ikke ha hundemøkk.
Ikke i søppeldunken, og ikke andre steder.

Folk som skaffer seg hund, får ta de ulempene som følger med.
Ikke skyve dem over på andre.
Er du hundeeier, så bær med deg hundemøkka hjem og kast den i din egen søppeldunk.
Hvis posen med møkk er så tett og luktfri som du later til å mene, så kan det ikke være noe problem.
Og vil du bli kvitt den fordi den er grisete og lukter vondt, bør du spare andre for å få griseriet i søppeldunken sin.

Kaster du posen selv om du vet at den skaper ubehag og problemer for andre, er du en usosial egoist.
Er du det?
Eller er du bare tankeløs?
Da burde du kanskje ikke hatt hund.
Hundehold krever ansvarsbevissthet!

Skitepark for hunder

Det arbeides for å få etablert en "luftepark" for hunder.
Det har jeg forståelse for.
Hadde jeg hatt hund, ville jeg også ønsket meg et område hvor hunden min kunne løpe rundt og føle seg fri.
Og hvor den kunne gjøre fra seg et stykke unna der jeg sjøl bor.

Men jeg har ikke hund.
Og jeg håper at parken blir etablert langt borte fra stedet hvor jeg bor.
Min erfaring er at det lukter forferdelig fra hundeparker.
Ikke bare i parken, men i vid omkrets.
Avhengig av vær og vinddrag.

På 1980-tallet tilbrakte vi en del tid i Genève.
Der var det en luftepark for hunder i nærheten av hotellet hvor vi bodde.
Straks vi kom utenfor døra, kjente vi eimen, og den ble verre jo mer vi nærmet oss.
Og nærme oss måtte vi, for lufteparken lå der vi måtte gå for å komme til promenaden langs Lac Lèman, altså Genfersjøen, og den botaniske parken.
Den kvalmende eimen av hundemøkk lå i det hele tatt over store deler av byen på den siden av sjøen hvor ILO-komplekset lå og hotellområdet hvor vi bodde, befant seg.

Genève er en vakker by.
Og oppholdene der minnes vi med glede.
Med ett unntak:
Eimen av hundemøkk kunne vi mer enn gjerne unnvært.
Den husker vi med vemmelse.
30 år senere.
Lufteplassen ble sikkert ryddet og rengjort fra tid til annen.
Likevel hang lukta av hundemøkk over stedet.
Konstant.

Hvordan skal det være i de påtenkte hundelufteparkene i Frogn og på Nesodden?
Skal hundene være så frie der at de kan skite hvor og når de vil uten at eierne umiddelbart plukker opp etter dem?
Da syns jeg synd på dem som bor i nærheten.
Eller i luftdraget fra plassen.
Eimen av hundemøkk når langt.

Moralen må være: Plukk opp hundemøkka umiddelbart - også i lufteparken!

PARKERING FOR PENDLERE

Pendlerne i Frogn klager over at de ikke har et sted å sette bilen, slik at de kan ta bussen til Oslo.
De føler seg derfor tvunget til å kjøre på jobben.

Kollektivtrafikk er økonomisk og miljøvennlig.
Privatbilisme er uøkonomisk og miljøfiendtlig - altså samfunnsskadelig.
Det burde derfor være i alles interesse å finne en løsning.
Snarest.

Ikke burde det være særlig vanskelig heller.
Den beste løsningen er:
Kommunen leier 2-3 mål uproduktiv skogsmark innenfor Frogns grenser - og gjerne nær vegen til Oslo.
Vegetasjonen fjernes på den delen av arealet som skal fungere som parkeringsområde.
Mellom parkeringsfeltene bevares trær og busker.
Feltene opparbeides med grus slik at de lett kan settes i opprinnelig stand igjen, eller tas i bruk til andre formål.

Arbeidet utføres umiddelbart slik at parkeringen seinest kan begynne fra høsten av.

Dersom kommunen ikke ønsker å involvere seg direkte i en slik konkret, praktisk løsning, bør private ta seg av saken.
Enten ved at en grunneier opparbeider et område beregnet på parkering på egen grunn, eller ved at en interessegruppe leier og opparbeider et område for formålet.

Dagsparkering kan selvfølgelig ikke være gratis.
Parkeringsavgiften bør holdes lav for å stimulere pendlere som ikke bor langs busstraseen, til å benytte park-and-ride-systemet.

"Ruter" - som på vegne av lokal- og regional-samfunnet skal sørge for tjenlig offentlig transport - må selvfølgelig strekke seg langt for å tilpasse busstraseer og bussruter til en slik samlet pendler-parkering.

Verre enn dette er det egentlig ikke.
Hovedforutsetningen er at man vil finne en funksjonell løsning.
Det er viljen det kommer an på.
Viljen og egentlig ingen ting annet.
Er viljen først til stede, er økonomi og anskaffelse av areal ikke større problemer enn at de lar seg løse.

Ikke ødelegg ved å kaste skrot

Foto: Kow d.e. 25032014 ©

Klikk på bildene for å se større versjon 

Begrepet hageavfall er tydeligvis mer vidtfamnende enn man i utgangspunktet skulle tro. Denne avdankede sofaen fant vi i gropa for hageavfall på Ottarsrud. Riktignok lagt til side. Er den kastet blant hageavfallet i håp om at noen skal frakte den videre? 

Dette er altså åpenbart hageavfall etter noens oppfatning.

Og dette. For meg ser det ut som hel ved som det kunne vært fyrt med. Enkelte lider tydeligvis av "kastesyken". Å ta vare på verdier gjennom å utnytte ressursene, er tydeligvis ikke på moten hos alle.

Hageavfallmottaket på Ottarsrud er gjenåpnet.
De upraktiske containerne er borte.
Det samme er kjettingen som hindret gjennomkjøring.
Nå kan man bruke mottaket som tidligere.

Den "nødløsningen" som nå er fjernet, var upraktisk - og trafikkfarlig.
All ære til den som har latt prestisjen fare og har åpnet for en leveringsordning og trafikkavvikling som fungerer.

Nå gjelder det at brukerne tar vare på den nye sjansen vi har fått.
F. eks. at vi ikke bruker mottaket som søppelfylling og kaster andre ting enn hageavfall der.
Hva hageavfall er, skulle være lett å forstå.
For de fleste.

Men noen har åpenbart litt tungt for det.
De mener åpenbart at gamle sofavrak, kapp av bygningsmaterialer o.l. er hageavfall.

Forhåpentlig vil mottaksplassen nå kunne brukes inntil vegen fra Gislerud til Ottarsrud skal bygges.
Men blir plassen misbrukt, vil de som ønsker den stengt, få vann på mølla.
Den som kaster søppel av diverse slag der, vil altså ikke bare ødelegge for seg selv, men høyst sannsynlig for alle som setter pris på og benytter det lokale hageavfallsmottaket.
Og det er mange.
Bruk derfor hodet til å tenke med.
Det er kanskje uvant - men det gjør ikke vondt!

Upraktisk og trafikkfarlig på Ottarsrud

Foto: Kow d.e. 08032014 ©

Klikk på bildene for å se større versjon 

Skal du kaste hageavfall i mottaket på Ottarsrud nå, må du kaste det i containere som Follo Ren setter opp, frakter bort for tømming og setter tilbake igjen. En mer urasjonell og miljøfiendtlig ordning skal du lete lenge for å finne.

Bak containerne ligger et stor område ubenyttet. Men dit kommer du ikke. Det er avsperret. Farlig å bruke, hevder Follo Ren. Hele? Mon det?

Skal du fram til containerne, må du rygge inn eller ut. Snudd får du ikke. Snur du i Skansevegen for å få rygget inn - f.eks. med henger  - eller rygger du ut i Skansevegen etter å ha tømt, skaper du farlige trafikksituasjoner på et trafikkert, men lite oversiktlig sted.  Her bør vegmyndighetene ta en titt!

Mottaket for hageavfall på Ottarsrud var en utmerket, miljøvennlig og praktisk ordning.
Hageeierne i Frogn kastet hageavfallet på bakken, og avfallet ble kvernet og omdannet til kompostmasse på stedet før det ble distribuert til bønder, gartnere og andre brukere.

Farlig?
Men det var før Follo Ren som driftet stedet for kommunen, fant ut at det ble for dyrt og upraktisk - og farlig! - å opprettholde ordningen.
Grunnnen er ikke trygg.
Hevder Follo Ren - som derfor ikke tør ha store maskiner arbeidende der.

Inn- og utkjøring
Sikkerheten skal man ikke eksperimentere med.
Men sikkerhetsproblemet kunne Follo Ren løst ved å begrense mottaket til området nærmest huset som står der.
Området ville blitt mindre, men fortsatt anvendelig med mulighet til gjennomkjøring.
M.a.o.: Innkjøring langs den husveggen som ligger nærmest Ottarsrudbakken, og utkjøring langs den motsatte kortveggen.
Slik det har vært til nå.

Rygge inn eller ut
Men slik vil ikke Follo Ren ha det.
Det blir for lettvint for brukerne.
I stedet er det satt fram to containere som er plassert slik at de som skal kvitte seg med hageavfall, må rygge.
Enten må de rygge inn fra Skanseveien for å levere, eller ut igjen etter å ha levert.
I begge tilfelle utgjør de en trafikkfare.
I tillegg til å ha biltrafikk, er Skanseveien skoleveg.

Farlig i Skanseveien
Det er ikke plass til mer enn én bil om gangen foran containerne.
Når våronna kommer i gang for alvor, og flere biler kommer samtidig for å tømme, må de som venter på tur stå i Skanseveien - som er smal nok fra før - eller ta en "spansk en" og parkere på gangvegen som går der.
Det samme må de gjøre som av en eller annen grunn ikke vil kjøre fram til deponeringstedet, men foretrekker å bære hageavfallet fra bilen og ned til containerne.

Problematisk overgang
Overgangen fra Skansevegen til innkjørselen er bratt og ujevn, og asfaltkanten er høy.
Vår bil er for lav til at vi kan rygge over kanten.
Vi vil ikke ha bilen ødelagt.
Vi blir derfor nødt til å stanse i Skanseveien og bære kvist og kvas ned til containerne.
En ordning som trafikksikkerhetsmessig er så tvilsom at trafikkmyndighetene så avgjort bør se nærmere på den.

Problemer laget med hensikt?
Først stengte Follo Ren mottaket, men ble pålagt å åpne igjen.
Hvorfor har man valgt denne upraktiske, trafikkfarlige løsningen?
Er det med hensikt?
Blir det for vanskelig - og farlig - slutter folk kanskje å levere.
Er det dette som er målet?
At ordningen skal bli så lite benyttet at mottaket like godt kan stenges helt fordi ingen - eller altfor få - bruker det?

Obstruksjon
Jeg må innrømme at jeg opplever den ordningen Follo Ren har valgt, som ren obstruksjon.
Den er ikke brukervennlig.
Og den er ikke miljøvennlig - for i stedet for fomle med upraktisk og trafikkfarlig levering på Ottarsrud, kommer mange til å kaste hageavfallet i naturen.
Kun et fåtall kommer til å kjøre til Teigen eller Bølstad.

Frogn må protestere
Jeg vet at mottaket før eller seinere må stenge fordi det skal gå veg gjennom området.
Inntil det skjer, bør Follo Ren få beskjed av Frogn kommune om at dagens ordning er upraktisk og trafikkfarlig , og det straks bør finnes en bedre ordning.

Er Frogn underlagt Follo Ren?
For det er vel kommunen som bestemmer?
Jeg har hittil trodd at Follo Ren er en interkommunal serviceorganisasjon som er underlagt - og skal tjene -Frogn og de andre Follo-kommunene.
Eller er det slik at Frogn kommune er underlagt Follo Ren?
Slik kan det nemlig virke.

Hva i all verden tenker kommunen på?

Foto: Kow d.e. 25022014 ©

Klikk på bildene for å se større versjon

Brannstasjonen ble revet i en fart. Her skulle ingen få anledning til å ombestemme seg. Nå ligger tomta brakk og ubenyttet.

Her kunne pendlerne satt fra seg bilen og tatt bussen til jobben i byen. Nei, sier kommunen uten å fortelle hvorfor. En merkelig og miljøfiendtlig avgjørelse.

Frogn er en pendlerkommune.
En betydelig andel av innbyggerne reiser jevnlig ut av kommunen til arbeid andre steder.
De fleste reiser til Oslo.
Hver dag går hundrevis av biler fra Frogn ut på E6 hvor de bidrar til å slite ned vegnettet og forurense naturen.
Som regel sitter det én person i hver bil.
Det er særdeles lite gunstig - for privatøkonomien og for samfunnsøkonomien.

I Frogn fins det ikke noe organisert "park-and-ride"-system.
Kommunen burde bidratt til at det ble opprettet lokale plasser hvor pendlerne kunne satt fra seg bilen og tatt bussen videre til Oslo.
Det har kommunen ikke gjort.
Kommunen har nøyd seg med å prate om saken.
Handlingen er uteblitt.
Ikke fordi kommunen ikke er klar over behovet.
Og ikke fordi det ikke er kommet forslag.
Men fordi Frogn ikke har prioritert en slik miljøvennlig løsning.
Frogn kommune "rir ikke den dagen den saler".

Da kommunen i hui og hast rev brannstasjonen på Dyrløkke, meldte det seg en konkret, praktisk mulighet til å anlegge en midlertidig parkeringsplass som kunne gjøre det mulig for flere å sette fra seg bilen og reise kollektivt videre.
Men nei, slik ville ikke kommunen ha det.
Ingen biler her, sa den.
Og dermed har den åpne, tomme plassen etter brannstasjonen ligget ubenyttet i flere måneder, mens pendlerne har fortsatt å kjøre en og en i egen bil på jobben, i stedet for å reise kollektivt.
Og ettertrykkelig inngjerdet, avstengt, tom og ubenyttet ligger tomta der ennå.
Det skal den gjøre til det bygges flerbrukshus der.
Når det blir, vet ingen.
I mellomtiden fortsetter privatbilene som kunne vært parkert på Dyrløkke, å spy ut eksos og forpeste lufta
langs E6 ved helt unødvendig å kjøre fram og tilbake mellom Drøbak og Oslo dag ut og dag inn.
Mens den tomme plassen etter brannstasjonen ligger som en påminnelse om kommunal dårskap.

Hvem er kommunen i denne saken, forresten?
Administrasjonen?
Eller politikerne?
Politikerne i Frogn har funnet seg i at skrotaksjonen i Ottarsrudgropa er sløyfet, og at mottaksstedet for hageavfall på toppen av gropa i praksis er stengt.
Og dessuten har de avfunnet seg med at plassen etter brannstasjonen skal ligge ubenyttet til det bygges der, selv om behovet for parkeringsplasser er stort og følbart.
Drives det ikke politisk arbeid i Frogn kommune?
Fins det ikke en eneste politiker som anser seg som folkets representant, og som har mot og tæl nok til å tale innbyggernes og miljøets sak?

Helt unødvendig navnebytte

Frogn eldresenter skal skifte navn.

De gamle vil ikke være eldre lenger.

Nå skal de være seniorer.

Litt av et anstaltmakeri, spør du meg.

Jeg er 76 år - og jeg er gammel.

Jeg har en sønn med samme navn som meg selv.

Jeg skriver derfor d.e. etter navnet mitt.

Det betyr "den eldre".

Jeg er norsk og bruker derfor en norsk betegnelse.

En betegnelse som er brukt av nordmenn i århundrer.

Senior er ikke synonymt med eldre - eller gammel.

Seniorer brukes som regel om personer som er over 50 år.

Noen lar grensen gå ved 40 år.

I arbeidslivet er personer helt ned i 20-30-årsalderen seniormedarbeidere.

Senior brukes ikke der som en aldersangivelse, men som uttrykk for at enkelte er litt høyere på strå enn andre.

Seniorbegrepet er altså mangetydig, uklart og forvirrende.

Skammer folk seg over å være eldre - eller rent ut sagt gamle?

Noen gjør visst det.

Frogn seniorsenter betyr altså at det er et sted for folk fra 40

Jeg syns det er på tide med et navnebytte, sier daglig leder på Frogn eldresenter, Sissel Johansen.

Hun mener i følge Amta, at begrepet "eldresenter" gir inntrykk av at senteret er for "eldre som er dårlige og kanskje ikke så oppegående."

"Mange identifiserer seg ikke med "eldre". De føler seg ikke som eldre, og da har de heller ikke lyst til å komme hit", forteller Sissel Johansen.

Det tror jeg ikke noe på.

Ordene gammel og eldre forteller ikke om fysisk eller psykisk form og status.

En gammel eller eldre person er ikke per definisjon hjelpetrengende.

De gamle - eller eldre - bruker senteret.

Oppslutningen har vært enestående - i alle år.

Navnet - dvs. betegnelsen eldre - har aldri skremt bort noen.

Og betegnelsen "seniorsenter" vil neppe tiltrekke seg noen som ikke ville kommet selv om begrepet "eldresenter" var blitt beholdt.

Flertallet av de som bruker Frogn eldresenter, ønsket å beholde dagens navn. 

Men for den daglige lederen, Sissel Johansen, har det vært viktig å skifte, forteller Amta på nett.

Lederen hevder nemlig at hun har snakket med folk som bekrefter at de gjerne kommer til et seniorsenter, men ikke til et eldresenter.
Frogn seniorsenter vil være et senter for alle som enten er uføretrygdede eller har gått av med pensjon, uttaler hun.

Her er det en brist i logikken.

Man blir ikke senior av å bli ufør eller fordi man av annen grunn blir satt utenfor arbeidslivet.
For personer i denne situasjonen må begrepet "seniorsenter" oppleves som like misvisende som "eldresenter".

Storm i vannglass?

Kanskje det.

Men jeg er tilhenger av å kalle en spade for et spade.

Flertallet av dem som bruker tilbudene i Hospitalet er gamle.

Noen av brukerne er til og med eldre enn de øvrige.

Og noen er eldst.

Det betyr ikke at de er senile, fysisk handikappede eller av andre grunner hjelpetrengende.

Og er de det, er de fullverdige brukere likevel.

Verken de friske eller de hjelpetrengende får endret sin status om senteret skifter navn.

Et navneskifte er - som sagt - bare anstaltmakeri.

Eller for å si det rett ut: Jåleri!

Stengt for hageavfall

Foto: Kow d.e. 07092012 ©

Klikk på bildene for å se større versjon

Mottaket på Ottarsrud har i flere år omdannet hageavfall til nyttig biomasse. Lokale hageeiere har benyttet plassen flittig. Dette vil Follo Ren nå ha en slutt på. 

Hageavfall blir til miljøvennlig biomasse som ved kompostering tilfører jorda næring og forbedrer jordstrukturen. 

Mottaksplassen for hageavfall på Ottarsrud har vært en suksess - for hageeierne og for miljøet.

Nå er den stengt.

Uten begrunnelse.

Kjør til Teigen gjenvinningsstasjon og levér hageavfallet der, skriver Follo Ren i annonsen hvor de bekjentgjør stengningen.

Levering av hageavfall er gratis der også.

Greit for Frogn kommune?
Deponiet på Ottarsrud ligger i vegen for den nye tilførselsvegen som skal bygges fra Kykkelsrud til Måna og må før eller siden legges ned. 

Men den vegen skal ikke bygges nå.

Det må derfor være en annen grunn til at Follo Ren allerede har stengt plassen.

Mottaket er kommunalt, men det er det interkommunale selskapet Follo Ren som har "driftet" plassen og disponert den biomassen som produseres der.
Har Frogn kommune godkjent stengingen?
Eller har den ingen innflytelse på det som skjer?

Vinn-vinn-vinn
Når du leverer hageavfall på Ottarsrud i stedet for å slenge det i skogen eller grøftekanten, bidrar du aktivt til naturens kretsløp.
Du blir kvitt hageavfallet på en miljøvennlig måte, Follo Ren får gratis materiale som selskapet kan lage kompost av, og hagebrukere, gartnerier og bønder får jordforbedrende masse som gjør jorda rikere og mer fruktbar.
Altså: Ikke bare en vinn-vinn, men en vinn-vinn-vinn-situasjon.

Kortreist og greit
Mottaket på Ottarsrud har vært en suksess fordi det har ligget laglig til i lokalmiljøet.
Kort veg og grei adkomst har stimulert til bruk.
Nå vil Follo Ren - som skal være et miljøtiltak - at hageeiere i Frogn skal kjøre til nabokommunene Nesodden eller Ås med hageavfallet sitt.
Altså mer og lengre bilkjøring, mer forurensning - og mye mer tungvint.

Mer forurensning
Resultatet er ikke vanskelig å forutsi.
Mange kommer til å finne mer lettvinte og "smarte" lokale løsninger i stedet for å kjøre et par-tre mil fram og tilbake til Teigen eller Bølstad.
Nærmiljøet blir forsøplet, og det produseres mindre biomasse til kompostering.
M.a.o.: Mer Co2 og Nox i lufta og mindre hageavfall kommer til nytte.
Stengningen fremmer altså en utvikling som ingen ønsker, og som det brukes mange ord og mye energi på å forklare oss at vi må unngå.

Kan ikke måles i penger
Da politikerne og administrasjonen i Frogn kommune forstod at mottaket på Ottarsrud ville måtte vike for den framtidige vegen mellom Kykkelsrud og Måna, burde de straks begynt å lete etter lokale alternativer.
Har de ikke gjort det?
Har de bare sittet passive og latt utviklingen gå sin skeive gang?
Har de ikke forstått hvilket betydningsfullt og lønnsomt miljøtiltak hageavfallsmottaket er?
Eventuelt økonomisk underskudd ved driften, betyr ikke at mottaket er ulønnsomt.
Mottakets verdi og betydning kan ikke måles i penger.
Mottaket på Ottarsrud er et storstilt miljøtiltak - og må vurderes der etter!

Hold åpent og lag noe nytt
Å henvise folk til Teigen eller Bølstad er et slag i løse lufta.
De færreste kommer til å kjøre Follo rundt for å bli kvitt hageavfallet sitt.
Den som vil vite, vet det.
Kommunen har derfor to ting å gjøre:
1. Sørge for at mottaket på Ottarsrud holdes åpent og i drift så lenge det lar seg gjøre.
2. Sørge for at et nytt, lokalt leveringssted står klart, når mottaket på Ottarsrud må stenges fordi den nye vegen gjør det umulig å fortsette der.

Minste motstands veg?
Syns Follo Ren at det blir for mye å drive mottak både i Ås, Frogn og på Nesodden, fins det kanskje en bonde i Frogn - eller flere bønder i samarbeid - som kan tenke seg å produsere biomasse av gratis råmaterialer som blir levert på stedet.
Som sagt: Har Frogn kommune undersøkt mulighetene?
Eller har den rett og slett valgt minste motstands veg, lukket øynene for utfordringene og mulighetene, og tenkt at folk kjører nok til Teigen eller Bølstad når det lokale tilbudet forsvinner?
Det er ikke sånn man yter service over for kommunens innbyggere - eller tar vare på miljøet!

En kriminell sak

En kommune er ikke en juridisk person i egentlig forstand.
Kommunen er samarbeids- og administrasjonsorganet for oss som bor innenfor dens grenser.

Politikerne styrer på våre vegne, og administrasjonen tar seg av det daglige arbeidet.

Kollektiv avstraffelse
Av og til gjør politikerne og/eller administrasjonen ting som de ikke burde gjort.

Også feilene gjør de på "våre vegne"

Å gi kommunen straff for slike feil, er meningsløst.

Ja, egentlig parodisk.
Og uetisk.
Å straffe kommunen er å straffe oss alle sammen - kollektivt.
Kollektiv straff uansett skyld, er dårlig jus.
Og logikk - og etikk.

Høy bot
Frogn kommune har bidratt til å ødelegge fornminner under vegarbeid på strekningen Holtbråten – Tusse.

For denne forsømmelsen bør Frogn kommune betale en bot på 4.8 millioner kroner, mente påtalemyndigheten.
Opprinnelig.
Det fant kommunen urimelig og gikk til sak.
Etter at kommunen har fått forklart seg i retten , er kravet redusert til 2 millioner. 

Rapp over fingrene
Ødelagte kulturminner kan ikke erstattes - eller repareres.

Blir skadene mindre av at Frogn kommune betaler bøter?

Nei.

Det er altså ikke snakk om å sette i stand igjen og redusere skadene så godt det lar seg gjøre, men om å betale straffebot til det offentlige.
Om å få et sviende økonomisk rapp over fingrene.

Fellesskapet straffes av fellesskapet 

Men nå er vel også Frogn kommune en del av det offentlige?
Av fellesskapet?

Skal kommunen betale bot til det offentlige som kommunen selv er en del av?

Logikken er ikke overbevisende.
Hvem tjener og hvem taper på dette?
Kommuneadministrasjonen?
Politikerne?
Eller kommunens innbyggere?
Altså: Du og jeg som ikke har hatt noe med saken å gjøre i det hele tatt.

Vi får svi
Så hvem skal egentlig betale?

M.a.o.: Hvor får kommunen de pengene fra som den eventuelt skal betale boten med?

Kommunen får skattepenger fra deg og meg.

Dessuten får den tilskudd fra Staten - altså fra en annen del av fellesskapet, m.a.o. fra det offentlige.

Påtalemakten vil altså straffe kommunen ved å ta fra den en del av de pengene den har fått direkte og indirekte av deg og meg for å løse fellesskapets oppgaver.

Slik blir det altså egentlig du og jeg - og Staten som også er deg og meg - som må betale boten for de ødeleggelsene "kommunen" har forvoldt.

For lite fra før
Frogn kommune er ikke rik.

Den har ikke penger til overs.

Den har store løpende utgifter, vidtgående økonomiske forpliktelser og mange oppgaver som den skal finansiere for at du og jeg og barna og barnebarna våre skal få den hjelpen og de tjenestene vi har krav på.

Mange viktige oppgaver må hvert år utsettes av mangel på penger.

I den situasjonen kommer påtalemakten med sitt krav.

Ingen nåde
Ta nesten 5 millioner kroner fra en allerede bunnskrapt kasse og betal bot fordi dere ikke kartla godt nok og passet på at entreprenøren gjorde det han skulle, sier påtalemakta.

Ja men, vi avtalte med entreprenøren at han skulle ta seg av dette, innvender kommunen.

Holder ikke, svarer anklageren.

Også han opptrer på våre vegne.

Men entreprenøren var jo Statens Vegvesen! En seriøs operatør, som vi hadde all grunn til å ha tiltro til, framholder kommunen.
Hjelper ikke, grov uaktsomhet! sa påtalemakta som håndhever lovverket på våre vegne.

Anstrengt logikk
Men det ville Frogn kommune ikke stilltiende finne seg i.
Derfor gikk den til sak.
En sak som kommunen hittil har spart omlag 3 millioner kroner i bøter på å føre, men som også koster kommunen og fellesskapet forøvrig  - stadig deg og meg - en pen slant.
Så uansett må du og jeg punge ut.
Fordi kommunen - på våre vegne - ikke passet på at Vegvesenet - også på våre vegne - ikke ødela sporene etter vår felles fortid.

Fylkeskommunen medskyldig?
Under rettsaken er det kommet fram at kommunen informerte fylkeskommunen om avtalen med Vegvesenet.
Fylkeskommunen ble informert ved kopi av brev.
Kopier blir ikke saksbehandlet, men havner i arkivet, sier fylkeskommunen.
Den kunne sikkert uten å lyve sagt: Kopier leser vi ikke.
For hadde den lest informasjonen og funnet noe å sette fingeren på, burde den vel reagert?
For også fylkeskommunen har vel et eget ansvar til å si i fra når den finner noe som er i strid med lover, regler og bestemmelser?
Formodentlig leser fylkeskommunen ikke reguleringsplaner heller.
For det gikk fire måneder uten at kommunen hørte noe fra fylkeskommunen om reguleringsplanen.
Da vedtok kommunestyret planen.
I den tro at fylkeskommunen ikke hadde noe å bemerke.
Dette er en forsømmelse som dere skal betale nærmere 5 millioner kroner i bot for, mener påtalemyndigheten.

Mot sin hensikt
Vi skal ta vare på historien vår.
Kulturminnene er "fotsporene" etter forgangne slekter.
Men blir kommuner eller andre offentlige organer flinkere til å kartlegge og bevare hvis de blir straffet økonomisk?
Får de ikke bare dårligere råd?
Til å gjøre andre viktige ting?
Som f.eks. å fremme kultur og kulturvern?
M.a.o.: Er ikke økonomisk straff ulogisk?
Virker den ikke rett og slett mot sin hensikt?

Uhell eller ond vilje?
Frogn kommune har ikke ødelagt noe med ond vilje?
Ikke med likegladhet eller skjødesløshet eller.
Kommunen mente å ha inngått en bindende avtale med en seriøs operatør som den hadde grunn til å ha tiltro til.
Men så skjedde det noe galt likevel.
Uhell og uheldige omstendigheter kalles det.
Meget beklagelig, men høyst menneskelig.
Brudd på loven! Dette skal dere måtte betale for, sier påtalemyndigheten og mener at nesten 5 millioner er en passende bot.

Hva med en bot?
Hvis dere ikke sier det til noen, skal jeg betro dere en hemmelighet:
Etter min oppfatning er det påtalemyndigheten som har vist sviktende skjønn i denne saken.
Uansett utfall, har den påført kommunen - og Staten - en helt meningsløs utgift.
Hva med å ilegge den en klekkelig bot?

Hundemøkk? Nei, takk!

Hundemøkk er noe dritt!
Like ved vår postkasse ligger det en ruke.
Sannsynligheten taler for at det er en hund i bånd - eller en hund som burde vært i bånd - som har gjort fra seg der.
Møkka er kommet dit etter 1. april - da båndtvangen begynte.
Hundeeieren må ha sett det - uten å ha anstrengt seg med å ta det opp.
Det har han eller hun sjenerøst overlatt til meg.

Møkk på skoa
Når jeg går tur, går jeg helst i gress- eller gruskanten ved siden av den asfalterte gangvegen.
Det er best for musklene i leggene.
Slik unngår jeg krampe.
Men utenfor asfalten er sjansen for å tråkke i hundemøkk stor.
Gammel møkk som har hatt noen uker eller måneder på seg gjemt i snø og is, eller fersk.
Den ferske lukter verst.
Men det er noe griseri begge deler.

Skjønner ikke hundeeierne?
Jeg bebreider ikke hundene.
Jeg bebreider hundeeierne.
Ikke alle, men dem som ikke gidder å vise hensyn og som lar møkka ligge enda de vet at sjansen er stor for at barn eller voksne skal tråkke i den.
M.a.o. egoistene - som lar hensynet til egen makelighet gå foran hensynet til andre.
Noen ganger lurer jeg på om jeg gjør dem urett.
Kan det være slik at de rett og slett har begrenset evne til å tenke empatisk og til å forstå konsekvensene av at de lar hundemøkka ligge?
Eller er utstyrt med overutviklet evne til å bagatellisere egne dumheter?

Ikke møkk i min søppeldunk, takk!
Tidligere i våres pågikk det en hundemøkkdebatt i Amta.
Da tok noen til orde for at de hundeeierne som var "flinke" og plukket opp hundemøkka, burde få kaste posene med møkk i andre folks søppelkasser.
Hos meg er de ikke velkomne.
Jeg vil ikke ha hundemøkk - om enn aldri så godt emballert - i min søppeldunk!
Hundemøkk lukter.
I den varme årstiden lukter det grusomt.
Lukta setter seg i plastdunken.
Kommer møkka i direkte kontakt med plasten lukter det alldeles uutholdelig.
Da må dunken skures.
Kommer den som kastet møkka, og gjør det?
Eller er det ventet at jeg skal skure dunken fordi hundeeieren veltet ulempen over på meg for å slippe å bære med seg møkka hjem?

Uappetittlig
Hvorfor er det så om å gjøre å kvitte seg med hundemøkkposen, forresten?
Fordi den er uappetittlig?
Og fordi møkka lukter tvers igjennom plastiken?
Eller av ren makelighet?
Det følger ansvar med å ha hund, og det ansvaret må hundeeierne ta, sier nestlederen i Drøbak Hundeklubb til Amta.
Likvel mener hun at hundeeieren kan delegere ansvaret til andre ved å kaste poser med hundemøkk i andres søppelkasser.
Vi har liten søppelbeholder.
Der vil vi ikke ha andres søppel.
Heller ikke hundemøkk.
Det bør hundeeierne respektere.
Kan de ikke samle opp og bære med seg hundemøkka hjem til egen søppelbeholder, får de kvitte seg med hunden.
Da er de ikke egnede som hundeeiere.

Ottarsrud: Veg over eller tunnel under?

Er Vegvesenet for korttenkt?
Ser det seg blind på nåtiden uten å ta tilstrekkelig hensyn til framtiden?
Er det å spare penger på eget budsjett, viktigere enn samfunnets samlede kostnader for et prosjekt?
Og dilter lokalpolitikerne bare hodeløst etter "ekspertisen"?

Tunnel best
Det er planene om vegforbindelse fra Gislerud til tunnelinnfarten på Måna, som får meg til å stille spørsmålene.
Vil ikke en tunnelløsning være best for miljøet?
For dem som bor på Heer?
For Ottarsrud gård?
For dem som skal bruke vegen?
Og i sum: For oss alle sammen?

Må tåle støy og forurensning
De fleste synes å mene det.
Flertallet av dem som har uttalt seg i løpet av høringsrunden, sier at de ønsker tunnel.
Blant tunneltilhengerne finner man mange som bor på Heer og som blir direkte berørt av det valget som tas.
De ber om ikke å få ødelagt bomiljøet sitt.
Det har vi ikke råd til å ta hensyn til, svarer Vegvesenet.
Og får tilslutning fra flertallet i kommunestyret.
Tunnel blir for dyrt.
Dere som bor på den kanten av Heer, får leve med ulempene.

Ofrer dyrka mark
En veg oppe i dagen legger beslag på dyrka jord og forringer gårdens verdi som produsent av landbruksprodukter, sier bonden på Ottarsrud.
At noe dyrket jord bygges ned her og der fra tid til annen, er ikke til å unngå.
I dette tilfellet kan det unngås.
Det er ikke en tilstrekkelig tungtveiende innvending, mener Vegvesenet.
Som ikke vil betale ekstra for å spare miljøet og dyrka mark.
Nok en gang får det støtte av flertalet i kommunestyret.
Heller ikke det syns at dyrka mark og miljøgevinster er verdt å betale ekstra for.

Lite forutseende
Det fins et uttrykk som sier at man at ikke tenker lenger enn nesa rekker.
Jeg er redd det passer her.
Her velger man billigste løsning uten å tenke på de langsiktige konsekvensene.
En stor del av innbyggerne på Heer vil med all sannsynlighet få redusert sin livskvalitet fordi de får mer trafikk - og dermed mer støy og mer forurensning - tettere innpå seg.
En veldrevet produsent av landbruksprodukter får dårlige vilkår.
Men det gjør ikke inntrykk på vegmyndighetene.
Og dessverre ikke på flertallet i kommunestyret heller.

Ingen ting lært
Først etterpå - når det er for seint - kommer de til sannhets erkjennelse og tenker: Kanskje skulle vi valgt en annen løsning.
Slik etterpåklokskap har de jo en viss tradisjon for.
For noen år siden var bru over Oslofjorden et uaktuelt prosjekt.
Da var en tunnel uten varslings- og sikkerhetstiltak det beste og billigste og derfor foretrukne alternativet.
Senere har "ekspertene" måttet innrømme at varslingsystemer var nødvendig.
Og nå lurer de på om de må bygge bru.
Likevel.
På tross av disse erfaringene, har de åpenbart ingen ting lært.
Derfor overkjører de folkeviljen og turer fram over jordene på Ottarsrud.
Så får senere generasjoner ordne opp i problemene.
Men det er jo et annet budsjett.

Kunstgressbanen: Kommunen er skadelidende

Jeg skjønner ikke problemene som er knyttet til kunstgressbanen ved Oppegårdtjernet.
Det vil si: Jeg skjønner at anlegget ikke fungerer i samsvar med forutsetningene, men jeg forstår ikke at det kan være rimelig tvil om ansvarsforholdet.
Kommunen har bedt om et anlegg som virker.
Det har den ikke fått.
Leverandøren har ikke levert som bestilt.
Da må det være leverandørens ansvar å sette banen i drivbar stand - og å bære utgiftene ved opprettingen.

Gitte forhold
Det hevdes at grunnforholdene på stedet er usedvanlig vanskelige.
Det er en irrelevant innvending.
Stedet har vært som det er hele tiden, og en må forutsette at leverandøren gjorde seg kjent med forholdene før anbud ble levert, jobben akseptert og arbeidet påbegynt og gjennomført.
Oppdaget man uforutsette problemer under vegs, burde arbeidet vært stanset og varsel gitt slik at man kunne bli enige om tekniske løsninger og økonomisk ansvar, før arbeidet ble gjenopptatt.
Å komme i etterkant og diskutere arbeidets kvalitet og kostnadene ved forbedringer, er ikke seriøs forretningspraksis.
Og kan feil utbedres i etterkant, måtte de også kunne vært unngått ved tilpasninger under vegs.
Det er ikke oppdragsgiver som er sakkyndig.
Det er det leverandøren som er.
Eller skulle være.

Ikke kommunen, men entreprenørene
Folkevittigheten har - godt hjulpet av den politiske opposisjonen, og de som er kritiske til det meste som skjer i kommunal regi - påpekt det underfundige i at isen ikke vil ligge på kunstisbanen i Gjestehavna der den hører hjemme, men til gjengjeld ligger tjukk på kunstgressbanen som skulle være isfri og disponibel for fotball året rundt.
De tar det som tegn på kommunal inkompetanse.
Mens det vel viser inkompetanse hos dem som har påtatt seg å utføre et bestilt arbeid, men ikke har maktet å levere et arbeidsresultat som tilfredsstiller kravene i oppdraget?
Hvor mange private opplever ikke det samme?
Nemlig at leverte tjenester eller varer ikke holder mål, og at de må slåss og streve i lang tid og diverse instanser for å få rettet opp feil ved leveranser eller utført arbeid?

Uegnet tomt?
Enkelte mente på forhånd at kunstgressbanen ikke burde ligge der den nå ligger.
Nå hevder de - eller later de som om - at de har fått rett.
Det har de ikke.
Det er ikke beliggenheten som er skyld i problemene, men det at de som har ansvaret for bygging av banen ikke har vært dyktige nok, eller nøye nok og ikke har valgt tekniske løsninger som har utliknet de naturgitte forutsetningene på stedet.
Tar man på seg en entreprise, er man ansvarlig for at de faglige løsningene holder mål, og at resultatet blir som bestilt.
Det gjelder - selvfølgelig! - også når det er en kommune som er oppdragsgiver.

Dyrere enn forutsatt
Kunstgressbanen er blitt mye dyrere enn det som opprinnelig var forespeilet.
En viss kostnadsstigning er ikke urimelig.
Prisstigning gjør seg gjeldende, og uforutsette, fordyrende forhold dukker opp under vegs.
Kostnadsøkning i den størrelsesorden som man tilsynelatende har hatt i dette tilfellet, kan ingen uten videre slå seg til ro med.
Hvorfor millionene har rent ut til en bane som ikke fungerer, bør de folkevalgte se nærmere på.
Kommunen har mange uløste oppgaver, og må husholdere strengt med pengene.
Kommunens innbyggere har krav på informasjon.
Kanskje kommunen - i stedet for å betalte mer for utbedring og istandsetting, bør søke erstatning for tort og svie?
For det kan vel ikke være noen tvil om at kommunen er skadelidende i denne saken?
Det synes åpenbart og uomtvistelig - med mindre det finnes forhold som ikke er kommet offentligheten for øye og øre.

Ingen flere bilder?

Denne bloggens eksistens er truet.
Nedenfor har jeg forsøkt å redegjøre for hva som foregår.

Lokalhistorie
Den 16. november 2007 - altså for temmelig nøyaktig fem år siden - åpnet jeg denne bloggen.
Bloggstedet, som var gratis, ble drevet av nettverten Blogger - som i praksis er Google, har jeg senere forstått.
Siden den gang har jeg lagt ut 1119 innlegg på denne bloggen. De fleste av dem illustrert med ett eller flere bilder.
Bloggen inneholder m.a.o. tekst og bilder som dokumenterer deler av Drøbaks og Frogns nyere historie.
Den vil derfor nå og i framtiden kunne være av interesse for personer med interesse for lokalhistorie og for andre som vil hente seg informasjon om tettstedet Drøbak og kommunen det ligger i.

Sarpsborg og hage
Året etter lagde jeg to nye blogger med samme bloggvert.
Bloggen SarpsborgNotater ble startet opp 31. januar 2008, og bloggen Hagekroken den 17. juni det samme året.
På bloggen SarpsborgNotater - som har bloggadressen http://sarpsborgnotater.blogspot.no - har jeg offentliggjort 470 innlegg, og på hagebloggen - med adressen http://hagekroken.blogspot.no - 532 innlegg.
Også på disse to bloggene har de fleste innleggene vært illustrert. Hundrevis av bilder er offentliggjort og ligger tilgjengelig på de tre bloggene.

Frogn Arbeiderparti
Det lokale Arbeiderpartiet feiret 100-årsjubileum i 2009. Jeg skrev partilagets historie som ble utgitt som bok.
Det var imidlertid langt mere interessant historisk materiale enn det var plass til i boka.
Både det materialet som ble trykt og utgitt, og det øvrige, ble lagt ut på bloggen http://frognarbeiderpartinotater.blogspot.no under tittelen "Frogn Arbeiderparti 1909-2009".
Selv om den i hovedsak handler om Arbeiderpartiets historie i de tidligere kommunene Drøbak og Frogn og i den nåværende kommunen Frogn, vil den som er interessert, også finne annen lokalhistorie på denne bloggen.

Google krangler
Jeg legger ut denne oversikten og oppsummeringen fordi jeg stadig oftere får problemer med å betjene disse fire bloggene.
Bloggverten har f.eks. endret bloggformat og innstillinger slik at man er blitt avhengig av å installere programvaren Google Chrome for å kunne redigere og betjene bloggene.
Google Chrome er et nettverktøy som ikke fungerer slik det skal. I ethvert fall ikke hos meg.
Det er saktegående, og det stopper opp slik at man må søke om igjen og om igjen.
Ofte må man starte PC'en på ny for å kunne utføre det arbeidet man har planlagt.
Det sier seg selv at dette tar tid - og at det tærer på arbeidskapasiteten og på lysten til å gi seg i kast med nye oppgaver.

Ikke flere bilder?
I dag har Google - som altså er den egentlige bloggverten - laget et nytt problem.
Google hevder at jeg har brukt opp den begrensede bildelagringskapasiteten som jeg disponerer.
Jeg får ikke legge ut flere bilder på noen av de fire bloggene uten at jeg kjøper ekstra lagringsplass.
Da jeg opprettet bloggene mine, ble jeg tilbudt gratis bloggsite og ikke gjort kjent med noen kapasitetsbegrensninger når det gjelder tekst eller bilder.
Jeg har en sterk mistanke om at dette med å betale for utvidet kapasitet, er noe som er kommet til under veis.
Først lokker man folk til å opprette gratis blogg. Deretter snikinnfører man betalingsordninger.

Usikker framtid
Jeg liker ikke å bli lurt - eller manipulert.
Jeg er derfor usikker på om jeg kommer til å kjøpe utvidet kapasitet.
Jeg er i det hele tatt usikker på hva jeg kommer til å måtte gjøre med disse fire bloggene framover.
Så langt det er opp til meg, blir de ikke slettet.
Det jeg skrev, det skrev jeg, for å sitere Luther.
Trolig fortsetter jeg å legge ut tekst uten bilder.
Hyppigheten vil nok imidlertid bli påvirket av at ikke alt lenger fungerer som forutsatt.
På blogger må man uttrykke seg kortfattet, og bilder forteller mer enn mange ord.
Uten bilder blir bloggen en annen. - både for bloggeren, for dem som blir omtalt - og for leserne.

Google gjemmer seg
Hvis noen tenker at jeg vel kan ta dette opp med Google, skal de vite at nettgiganten Google som lever av nettet, i praksis har gjort seg utilgjengelige på nett.
Man kan skrive til dem, men får vite at de ikke kan svare, men at alle synspunkter og erfaringer vil komme til nytte som grunnlag for endringer og fornyelser.
Altså bare løst uforpliktende prat!
Der står saken nå.
Vegen videre framover kjenner jeg ikke - ennå.
Er du spent på utfallet, får du ta en tur innom bloggene mine for å se hva skjer.

Ingen stank av hundemøkk, takk

Noen vil opprette hundepark - dvs. lufteområde for hunder - i Drøbak, kan ØB fortelle. Flott mener hundeeierne, men vet omgivelsene hvilke ulemper et slikt område fører med seg?

For noen år siden tilbrakte jeg en del tid i Geneve.
Der var det hunder over alt.
Ikke langt fra hotellet vi bodde på, var det et område hvor folk kunne lufte hundene sine.
Der kunne de firbente løpe fritt, og der kunne de gjøre i fra seg.

Møkkalukt
Og det gjorde de.
Det kunne man både se og lukte.
Skjønt, man trengte ikke å være innen synslengdes avstand for å kjenne lukta.
Allerede flere kvartaler borte, slo den kvalmende hundemøkklukta mot oss.
Stanken var ille til enhver tid.
Men verst når det var varmt.
Hvordan folk som bodde i nærheten holdt ut, er vanskelig å forstå.
Men i Geneve ble hunder åpenbart prioritert foran mennesker.

Hundepark i Drøbak
Lokalavisene melder om at det er planer om hundepark - eller lufteområde - i Drøbak.
Så vidt jeg har kunnet bringe på det rene har man slurvet litt med stedsangivelsen.
Parken skal, så vidt jeg skjønner, ligge i Frogn - ikke i Drøbak, og i alle fall ikke i Gamle Drøbak.
Det gjør ikke planene fullt så skremmende - men ille nok.
For en slik park med frittgående hunder som legger fra seg sine ekskrementer, vil med all sannsynlighet er kort tid virke som en stinkbombe i nærmiljøet.

Langt av lei
Også jeg ser gjerne at hunder og hundeeiere får et aktivitetsområde.
Det må imidlertid ligge langt unna, bebyggelsen.
Og lukter det, må hundeeierne uten diskusjon rydde området slik at folk slipper å leve i lukt av hundemøkk.
Blir det noe av planene, håper jeg at allmennheten holdes informert undervegs og ikke bare blir presentert for et fait accompli.
Den som en gang har kjent stanken fra en hundelufteplass, glemmer det ikke så lett.

"Ikke et museum"

Foto: Kow d.e. 29062012 ©

Klikk på bildene for å se større versjon 

Badehusgata er selve "indrefileten" i Drøbak, skrev Aftenposten nylig. Det er så sant som det er sagt. Der finner vi den ene idyllen etter den andre. Som f.eks. det låverøde badehuset med den storblomstrede klematisen med sterkt grønt bladverk og store hvite blomster. 

Klematisen og de beskjedne blå blomstene gjør det maleriske badehuset enda mere malerisk.

Skal slike idyller vike for biltrafikk?

Drøbak skal vel ikke være et museum? sier de som ikke forstår hvor viktig det er å ta vare på kvalitetene i det gamle fisker- og seilskuteleiet ved Oslofjorden.

Folk som mener at det må kunne gå an å gi plass til hus i nye stilarter inne mellom alt det gamle.

Det er jo så mye gammelt likevel.

Stilblanding

Å bygge nytt i gammel stil vil være helt forfeilet, mener noen.

Det ville være å henfalle til pastisj, sier arkitektene som ønsker plass til egne verk, og grøsser ved tanken.

Fortid og kulturminner er greit nok, men også dagens arkitektur og levestil må gis plass i bybildet.

Også nye generasjoner av arkitekter må få vise hva de kan og få sette spor etter seg. 

Forresten er det jo Drøbaks uryddige blanding av bygningsstiler som gir stedet særpreg.

Å gi plass for ytterligere stilblanding er å fortsette den tilfeldighetstradisjonen som har gjort Drøbak til det det er.

Hevder noen.

Vanens makt

Dessuten må de som skal bygge, selv få bestemme hva slags hus de vil ha.

Vil de ha funkis, glass og betong eller bygge i høyden for å utnytte de få kvadratmeterne tomt best mulig, bør de få lov til det.

Og hvem har kunnskaper, eller faglig bakgrunn, som gir dem rett til å fungere som stilpoliti og avgjøre hvor sluttstreken for Drøbaks utvikling skal settes? 

Nei, slipp nye krefter til og la utviklingen gå sin gang, sier de som tror på kreftenes frie spill.

Kanskje blir det et stilbrudd her og der, men hva så?

Vi vender oss nok til det som til så mye annet.

Miljøet Drøbak

Det liberalistene - og nihilistene - overser, er at spørsmål om utbygging i de fleste tilfelle ikke dreier seg om enkelthus, men om  helheten.

Om miljøet.

Bygger man et hus i skogkanten, på et jorde eller i en "moderne" husklynge, er kanskje valg av stil og arkitektur ikke fullt så viktig.

Man kan leve med at mye rart får plass på Sogsti.

Man kan til og med finne raritetene interessante.

Hus som innvirker på "sørlandsmiljøet" i gamle Drøbak, er noe helt annet.

Enten man får dem nær innpå seg i Drøbaks gater, eller som arr i Drøbaks furete ansikt når man ser dem på avstand fra fjorden.

Når husene får slike konsekvenser, og påvirker det sosiale og visuelle miljøet på denne måten, er arkitektur og utnyttelse, byggehøyde og materialvalg ikke lenger en privatsak.

Da angår byggingen oss alle sammen.

Drøbaks forutsetninger

Personer som ikke forstår dette - og forstår hvor viktig det er å ta vare på Drøbakmiljøet - burde aldri la seg velge til styrende politiske verv i Frogn.

Utbyggere som ikke har respekt for Drøbaks egenart, og til de begrensningene Drøbakmiljøet setter, burde finne seg et annet sted å bygge.

Og arkitekter som ikke evner å tegne hus som er tilpasset Drøbaks unike historiske og stilmessige forutsetninger, burde legge sin virksomhet til andre steder.

Arkitektoniske "skjønnheter"

I de par-tre første 10-årene etter 1945, ble deler av det gamle Drøbak valset ned.

Den gamle trehusbebyggelsen måtte vike for arkitektoniske "skjønnheter" som Finnegården, blokka ved foten av Løktabakken, blokka skrått over for Britannia, Bergen Bank-bygget, Grøn Hansen-gården og betongkolossen Sentrumbygget, der posthuset er. 

Etter at hotell Britannia brant ned, fikk vi den nye Britannia-gården i fanget.

Alle sammen bygninger som stikker seg negativt ut fra omgivelsene og forringer Drøbak-miljøet.

Dårlig arkitektur og resultater av dårlig politisk skjønn, som vi i dag må leve med.

Drøbak vårt felles eie

Rivemanien og de skjemmende bygningene som byen ble belemret med like etter krigen, førte en god ting med seg: Vi fikk Verneforeningen Gamle Drøbak.

Den hindret at den sanseløse rivingen og "fornyelsen" fortsatte.

Trolig er det den vi kan takke for at vi i dag har Råkeløkka og ikke et Drøbaks Enerhaugen der.

Planene var kommet langt, og gravemaskinene stod klare.

I dag ser Verneforeningen ut til å være satt på benken.

Politikerne gir utbyggerne frihet til å ture fram.

De presses fra skanse til skanse og tar standpunkt til sak for sak tilsynelatende uten å se helheten.

Derfor ødelegges Drøbak-miljøet.

Sakte, men sikkert - hus for hus.

Vårt Drøbakmiljø.

For Drøbak - og Drøbaks framtid - er ikke utelukkende en sak for dem som bor der nede.

Eller for dem som ønsker å forrente sin kapital ved å bygge der.

Drøbak er vårt felles eie.

Vår felles kulturarv.

Derfor tar vi oss rett til å mene noe om utviklingen.

Enten byggherrer, arkitekter, politikere eller gode venner liker det eller ikke.

Og det kommer vi til å fortsette med!

Selv om noen skulle bli støtt på mansjetten.

I stykker allerede

Foto: Kow d.e. 13062012 ©

Klikk på bildet for å se større versjon 

Store vinduer, men ingen muligheter for blending. Blendingsgardinene er allerede i stykker.

Kafé Sjøstjernen i Gjestehavna har en unik beliggenhet.

Gjennom de store glassflatene som erstatter tradisjonelle vegger, kan man følge livet på fjorden fra fritidsbåter og cruiseskip  viser seg langt nord eller sør i fjorden til de passerer på kloss hold i det trange Drøbaksundet.

Det gir en unik opplevelse.

Utsikten er hovedkvaliteten ved kafébygget. 

I stykker

Men noen ganger, når sola står på fra morgen til kveld, og steiker som verst, kan det være behov for å beskytte gjester, mat, inventar og ansatte fra solsteiken.

Det lar seg ikke gjøre i kafé Sjøstjernen.

Ikke fordi det ikke er montert fortrekksgardiner eller persienner, eller hva man vil kalle det, men fordi disse er i stykker.

Allerede!

Så å si før bygget er tatt i bruk. 

På utsiden

Solblendinsutstyret er nemlig montert på utsiden av bygget, og har ikke tålt vind og vær.

Sies det.

Av folk som burde vite det.

Det er ikke til å tro. 

På det offentlige bygget i Frogn kommune som ligger mest utsatt, er blendingsgardinene hengt opp på utsiden!

Der de vil bli mishandlet av vinden, sprøytet fulle av sjøvann, og belagt med snø og is om vinteren.

De ansvarlige vil sikkert innvende at gardinene er innebygd i en beskyttende kasse, og det er de sikkert.

Men hvis de allerede har gått i stykker, er dette systemet kanskje ikke godt nok?

Reparer nå!

Om det er den som hadde den dårlige ideen, eller om det er de som aksepterte den uten nødvendige motforestillinger, som er ansvarlige, vet ikke jeg.

Det jeg vet, er at problemet bør løses før sommeren og sola kommer for alvor.

Et nytt bygg bør funksjonere knirkefritt.

Og når det ikke gjør det, bør det straks vedlikeholdes for å unngå forfall.

Dette var ingen god begynnelse.

Lupiner ved golfbanen

Foto: Kow d.e. 04062012 ©

Klikk på bildene for å se større versjon 

Uglesette lupiner pynter opp ved golfbanen.

Lupinen er en vakker blomst å se til, men den frør seg mer enn villig og er kommet på svarteliste.


Lupinen er kommet på svarteliste.
Den gamle kulturplanta er uønsket fordi den fortrenger andre planter og er en fare for norsk natur.
Det er direktoratet for naturforvaltning som har kommet til denne dramatiske konklusjonen.

Overdrivelse
Jeg mener at direktoratet overdriver.
Hadde lupinen vært så farlig og formert seg så raskt som myten vil ha det til, hadde vi vært overgrodd av lupiner for lenge siden.
Lupinen var fattigfolks blomst.
De fantes ved så godt som alle husmannsplasser som det på et tidspunkt fantes mange hundre av i Norge.
Hadde den utgjort noen trussel, burde de gamle husmannstuftene og skogene omkring, vært overgrodd av lupiner.
Lupinen er derfor knapt noen trussel mot norsk flora og norsk natur forøvrig.
Den er tvert i mot en plante med solide røtter i norsk husmannskultur - m.a.o. arbeiderkultur - og historie.
Lupinen bør vi derfor ta vare på.
Ikke ved ukritisk å fylle hager og fellesarealer med dem slik vegvesenet har gjort med vegskråningene, men ved å bruke dem under kontroll i hager og i parkbeplantninger i nærmiljøet.

Lupiner ved golfbanen
I skråningen mellom golfbanen og Bergsvea er det et område med lupiner.
Det er dekorativt, utgjør ingen fare og bør få stå.
Det holdes i sjakk av den asfalterte vegen, av påpasselige hageeiere, og av dem som har ansvaret for en veldrevet golfbane hvor uvedkomne blomster neppe har noen sjanse til å overleve.
La oss håpe at ingen overivrige "naturvernere" som følger direktoratet i tjukt og tynt, kommer på den ideen at lupinfeltet bør fjernes.
Lupinene bør få stå.
Til glede for de fleste av oss.

Loppestasjon?

Foto: Kow d.e. 04062012 ©

Klikk på bildet for å se større versjon 

Dette er ikke papir eller plast og heller ikke glass eller metall, og det er slett ikke klær, så hva dette har på returpunktet å gjøre er en gåte.

Bruk og kast-mentaliteten griper om seg.

Folk kaster fullt brukbare ting.

Heldigvis fins det loppemarkeder.

Der skifter mye brukt og gammelt eier og kommer til nytte hos personer med andre behov og preferanser.

Dette er aldeles utmerket.

Skyggeside

Verre er det med folk som bare hiver.

Uten tanke på gjenbruk og på at noen med glede vil overta det de selv ikke lenger trenger.

Fullt brukbare gjenstander går i containere, kjøres på dynga - og destrueres.

Bruk og kast er en av velferdssamfunnets skyggesider.

Fine barnemøbler

Noen velger en mellomløsning.

De setter fra seg det de ønsker å bli kvitt, på returpunktene.

Kanskje i håp om at noen skal rydde opp og få søplet dit det hører hjemme.

Eller i håp om at folk som kan bruke deres avlagte bruksgjenstander, skal forsyne seg.

For noen dager siden fant jeg fire fullt brukbare barnestoler på returpunktet ved Drøbak City.

De ble ikke stående lenge.

Først forsvant de to gyngestolene og deretter den peneste av "pinnestolene".

Hvordan det gikk med den mest slitte "pinnestolen" vet jeg ikke.

Loppestasjon?

Det er klart at disse møblene ikke hadde noe på returpunktet å gjøre.

Men sant skal sies: De kom til nytte.

Men de burde vel egentlig vært gitt til et godt formål.

Til et loppemarked.

Men hva om loppemarkedarrangørene ikke ville ha dem?

Kanskje blir de overdynget med gjenstander som folk ikke lenger trenger - eller ikke syns at de har plass til?

Kanskje burde vi hatt en loppestasjon der folk kunne sette fra seg brukbare ting som andre fritt kan komme og hente?

Men det ville vel bare bli et tilbud til østeuropeere som ville ta med seg gjenstandene ut av landet?

Hva så?

Ville det være så galt at vi deler med oss av vår overflødige rikdom?

Follo Ren kunne vel holde orden der?

Og rydde vekk søppel og skrot som det åpenbart ikke er marked for?

En "grønn" sak hvor Frogn kanskje kunne gå foran med et godt eksempel og bli trendsetter?

Gi ideen en sjanse.