Fryser på puppene

Foto: Kow d.e. 27052015 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

I den sure vinden sitter Reidar Finsruds havfruer og hutrer. En velmenende "garnbomber" hadde utstyrt dem med strikket bh, men den ble fjernet.

Noen har i løpet av våren latt et fargerikt garnbomberegn falle over Drøbak.
Trærne ved torget hadde fått strikkede plagg på, og havfruene i Båthavna hadde fått bh-er.

Men utsmykningen og påkledningen må ha falt noen tungt for brystet.
De ble fjernet.

Hvorfor?
Ja, man kan spørre.
Var det stygt og skjemmende?
Nei.
Var "strømpene" skadelige for trærne, og bh-ene skadelige for havfruene?
Nei, til det også.
I alle fall på kort sikt.
Vanskeliggjorde "garnbombene" kommunens trepleie og vedlikeholdsarbeid?
Neppe.

Men vekk skulle det altså.
Så meningsløst som det enn høres ut.

Drøbak er en turistby.
En liten rar, koselig by ved fjorden.
Kunne garnbombingen skremme bort besøkende som kommer for å se "sørlandsbyen" vår?
Sannsynligvis ikke - snarere tvert i mot.
Langveisfarende turister og besøkende fra andre steder på øst- og vestsiden av fjorden, ville mer sannsynlig finne "garnbombingen" pussig og artig.
Noen ville sikkert synes at det var et malerisk innslag som stod godt til den maleriske, vesle byen.

Men dette skulle turistene - og vi bofaste - spares for, har øyensynlig noen tenkt.
Vekk med de fargerike "garnbombene".
Ordnung muss sein!

Og nå sitter Reidar Finsruds havfruer der i den kalde fjordtrekken og fryser på puppene.
Og de deilige, strikkede bh-ene?
De er sikkert havnet i søpla.
Hvis de da ikke henger som suvenirer på en eller annen vegg.
Der de skulle vært, er de i alle fall ikke.

Drøbak slapp billig fra det

Foto: Kow d.e. 06122013 ©

Klikk på bildene for å se større versjon 

Julegrana på torget stod ikke helt rett etter stormen forrige uke. At den i det hele tatt ble stående i de voldsomme vindkastene, viser at de som satte den opp, gjorde skikkelig arbeid.

Også juletrærne ved turistkontoret og akvariet ble på sin post, selv om det ene inntok horisontalen. Storm eller ikke, juletrelysene lyser ufortrødent.

Drøbak ligger utsatt til for vind og vær - så å si uansett hvilken retning det blåser fra.
Stormen som har herjet store deler av landet den siste tiden, lot imidlertid Drøbak slippe relativt rimelig fra det.

Juletreet på hell
Julegrana på torget, bikket litt, men ble stående.
Ikke bare kunne den falt, men den kunne også brutt opp deler av torget i fallet.
En observant engelsktalende dame som jeg kom i snakk med, bemerket at julegrana hellet mot vindretningen.
Det betyr formodentlig at bevegelsene den har foretatt i vindkastene, har gjort åpningen den står i, større enn den burde være.
Godt at den ble stående.

Horisontal jul
Grantrærne ved inngangen til turistkontoret var festet godt fast i rekkverket, men ikke så godt at vinden ikke klarte å rive løs det øverste festet på det ene.
Treet "knelte" og inntok horisontalen.
At trærne ved det åpne havnebassenget ble på sin plass og ikke forsvant over alle hauger, er mer enn bemerkelsesverdig.
Rundt omkring i Frogns skoger og hager gikk mangt et tre over ende.
På det mest utsatte stedet av alle, i båthavna i kanten av den åpne fjorden hvor vinden så å si uhindret kan vise sin styrke, ble trærne værende.

Ingen båter i nød?
Når vinden herjer slik den gjorde i et par døgn forrige uke, er man glad man ikke har båt.
Ikke alle båteiere er like heldige, men i Båthavna ser båtene stort sett ut til å ha klart seg bra.
Det må bety at moloene gjør jobben sin - selv i orkanliknende vind.
Og det kan være godt å vite for den som har store verdier liggende på vannet når naturkreftene legger vrangsiden til.

Takk for i år

Foto: Kow d.e. 03102013 ©

Klikk på bildene for å se større versjon 

Kiosken i Båthavna gjør ikke mye av seg, men den fungerer og er en del av havneidyllen Drøbak. Nå er den stengt etter en varm og god sommer med båtliv og badeliv.

Besøkende som går innom molo B kommer til en lukket kiosk, men møtes av en hyggelig plakat som takker for "den 10. sesongen" og ønsker velkommen våren 2014.

Høsten er kommet, og vinteren står for døra.
Sommer-Drøbak takker for seg - for denne gangen.
Båthavna og kiosken der, er noe av det som gir Drøbak karakter av sommerparadis.
Her kan besøkende og fastboende slå seg ned, nyte en is eller en vaffel og en kopp kaffe, og beundre sjøutsikten eller livet ved krana og i Båthavna forøvrig.
I leden utenfor stevner lystbåter og store skip forbi.
Rutebåtene som går til Kiel og til diverse byer i Danmark, er ikke "ferjer" lenger, men flytende palass som under luksuriøse forhold for en relativt billig penge frakter folk og biler over havet til mer og mindre eksotiske bestemmelsessteder.
Fortsatt går de store hotellbåtene i sine ruter uanfektet av årstider, vær og vind.
Men på land tar vinteren så smått over.
Lystbåtene heises på land.
Vinden blir stadig skarpere og mer bitende.
Det blir stadig lengre mellom bryggeseilere og andre betraktere.
Kiosken i Båthavna stenger luka, setter lemmen foran vinduet, og takker for seg med en siste hilsen for sesongen.
"Vi ses til våren"!

Gråmåsen merkes i Båthavna

Foto: Kow d.e. 03102013 ©

Klikk på bildene for å se større versjon 

Jon Evenrud måler og merker sjøfugl i Båthavna. I bilen har han alt han trenger for å merke, måle og registrere.

Denne unge gråmåka blir ringmerket, studert og fotografert.

Måka bør ikke fanges på ny for at man skal finne opplysninger om den. Ringen fra Stavanger Museum kan leses elektronisk på lang avstand.

Fuglene som merkes, blir undersøkt fra topp til tå før de blir sluppet løs til et liv i frihet.

Jon Evenrud merker sjøfugl.
Han er ikke utdannet ornitolog, men mer enn gjennomsnittlig interessert i fugler.
Han har holdt på lenge og stiller gjerne opp med sin erfaring og fagkunnskap og bidrar til å fange inn og ringmerke sjøfugl langs kysten.
Evenrud merker fugl med ringer fra Stavanger Museum og fra Oslo og Akershus Ringmerkingsgruppe som han har tilknytning til.

Jorda rundt
Sjøfugler og andre fugler som han har merket, påtreffes ikke bare langs norskekysten.
Ringene gjør det bl.a. mulig å følge og kartlegge fuglenes vandringer til vinteropphold lenger sør i Europa og til langt fjernere himmelstrøk.
Fugler som er merket i Norge, har de mest utrolige reiseruter til vinteropphold i sørlige egner.
Noen følger den afrikanske kysten nedover, kanskje så langt som til Sør Afrika, mens andre flyr til Tenerife, krysser Atlanteren, flyr til Sør Amerika eller Sørishavet hvor de har vinterkvarter, for så å fly nordover igjen via Afrika, over til Kanariøyene og hjem til Norge.
Denne utrolig lange og krevende flyturen gir fuglene seg ut på hvert år.
En av de fuglene Evenrud har merket, er forøvrig observert på et bestemt sted ute i Europa til samme tidspunkt flere år etter hverandre, forteller han og legger ikke skjul på at han setter pris på tilbakemeldinger hvis noen kommer over fugler han har merket.

Fanges med tau
Når vi treffer ham, sitter han i bakrommet på bilen sin i Båthavna med en ung gråmåke i fanget.
- Den er brunspraglete, så den er ikke gammel?
- Nei, det er en av årets kull. Først når de er omlag fem år gamle blir de grå og hvite.
Ungfuglen har fått ringer på.
Nå blir den målt og vurdert - og fotografert.
- Hvordan får du tak i fuglene du merker?
- Når det gjelder måker legger jeg ut mat med en renneløkke omkring. Når fuglen står innenfor løkka, strammer jeg til.
- Det skader ikke fuglen?
- Nei, jeg er forsiktig og hensynsfull, og det går rolig for seg. De fuglene som spiser sammen med fuglen som fanges, merker som regel knapt at naboen blir tatt ut av flokken. De spiser rolig videre.

Sjøfugl og sidensvans
Jon Evenrud har merket mange fugler i tidens løp.
I Drøbak merker han alle slags sjøfugler  - både store og små - i Vindfangerbukta, Båthavna og Gjestehavna.
Ellers har han f. eks. vært langs kysten nedover i Østfold og ved Tunevannet i Sarpsborg.
På bloggen til Oslo og Akershus Ringmerkingsgruppe blir Jon Evenrud spesielt berømmet for innfanging og merking av sidensvans.
Hvis du ser en mann som legger ut snare og fanger fugl ved vannkanten i Drøbak, er det altså ingen fare på ferde, og ingen grunn til forargelse.
Det er med all sannsynlighet den erfarne amatørornitologen og ringmerkeren Jon Evenrud fra Ås,  som utstyrer fugler med sporbare ringer som forteller hvor de reiser - og hvor de til slutt ender sine liv.
Enten det nå skjer på våre breddegrader - eller på den andre siden av kloden.

Akvarium på brygga

Foto: Kow d.e. 23092012 ©
Klikk på bildene for å se større versjon 

Livet i sjøen er fascinerende. Det åpne berøringsbassenget med fisk, sjøstjerner, skjell og kråkeboller var stadig omgitt av skuelystne.

Sjødyrene vakte interesse hos liten og stor. Og noen gikk dypere ned i materien enn andre.

Fiskene så ikke ut til å la seg stresse av den store interessen og trafikken rundt berøringsbassenget. Steinbitten er da også i stand til å ta igjen dersom noen skulle bli for nærgående. Jeg ville ikke stukket handa nedi og berørt den!

Mye interessant. Akvariet markerer seg stadig sterkere som en institusjon som er verdt å besøke og som bør få økonomiske og praktiske vilkår som setter det i stand til å utvikle seg videre - til glede for de besøkende og for lokalsamfunnet.

Drøbak har mye å by på.

Akvariet er blitt en attraksjon som trekker folk langveis fra.
Sist søndag tilbød akvariet et rikholdig og interessant program for store og små som er interessert i livet i sjøen.
Mange hundre personer var innom, forteller akvarieleder Jessica Marks til Amta.

Følger med tiden
Ny teknologi skaper nye muligheter.
F. eks. til å følge livet i havet.
Påfunnet med "hummerhotellet" ute i fjorden som overvåkes av et "hummerkamera" som sender bilder til en skjerm på land, utvider på en effektfull måte det akvariet kan vise av livet i sjøen.
Fisker i kar og bassenger er én ting.
Fisk og dyr i naturlige omgivelser i sjøen noe helt annet og mer spektakulært.
Kombinasjonen er uovertruffen.

Spleiseparty
Politikerne i Frogn bør strekke seg langt for å bidra til å gi akvariet eksistens- og utviklingsmuligheter.
Det er kanskje ikke noen åpenbar kommunal oppgave å drive og å finansiere et akvarium, men skal en slik institusjon ha mulighet til å overleve på et lite sted som Drøbak, må nok det offentlige tre støttende til.
At det er i lokalsamfunnets interesse at akvariet overlever, kan det ikke være rimelig tvil om.
De som driver næringsvirksomhet i Drøbak, og er avhengig av at folk kommer hit, bør også bidra til at akvariet sikres en trygg økonomi.
Et tydelig maritimt orientert Drøbak som ikke bare beholder, men utvider sitt maritime preg og kan tilby opplevelser knyttet til sjøen, vil styrke deres varemerker og være et effektivt bidrag til markedsføringen.
Det er det som kalles synergieffekt.
Her er det snakk om utgifter til inntekts ervervelse.

Fremmed kapital
Og vil noen utenfra kjøpe seg inn og satse penger på dette tiltaket som er lokalisert til båthavna og vannkanten i Drøbak, bør de bli mottatt med åpne armer.
Et slikt engasjement er kanskje det som skal til for at akvariet skal bli noe langt mer enn det det er i dag.
Noen og enhver av oss som har passert sin første ungdom, husker sikkert ideen om et undervannsakvarium i sjøen utenfor Badeparken ved Biologen.
En vidløftig idé som ikke lot seg realisere.
Da.
Ny teknologi gjør det muligens unødvendig å gå så drastisk til verks.
Kanskje kan dagens akvarium være en forløper for et nybygd akvarium i sjøkanten.
Utopi?
Skal et større akvarium i Drøbak noen gang komme ut over idé og planstadiet, må tanken holdes varm og visjonen luftes fra tid til annen.
Så er det opp til entusiastene å følge opp.

Drøbak - rosenes by

Foto: Kow d.e. 29062012 ©

Klikk på bildene for å se større versjon

Det fins mange fine hager i Drøbak - noen godt synlige, andre gjemt bak høye, tykke hekker ...

... og bak nettinggjerder eller sprosser.

Rosehagen midt i Storgata har gledet Frognfolk og tilreisende i mange år.

"Sørlandsidyller" som dette fins det flere av i Drøbak. Den som har øynene med seg, finner mye å gledes over.


Kultursjef Pål Mørk har funnet fram det gamle slagordet "Rosenes by holder vi ren, alle som en!"
At Drøbak er en "roseby", er det ingen tvil om.
Den som er glad i roser, finner mye å glede seg over i "sørlandsbyen" ved Oslofjorden.
Både i sentralt beliggende hager med vidt innsyn, og i mer bortgjemte idyller.
Bak hekker og gjerder blomstrer rosene sommeren igjennom og bidrar generøst til bildet av en sørlandspreget blomsteridyll ved sjøvegen inn til hovedstaden.
Kanskje vet vi ikke alltid å sette pris på alt dette, vi som bor her.
Det man har rett utenfor stuedøra, og som man skue om man vil og når man vil, tar man lett som en selvfølge.
Folk som kommer på besøk, tar seg råd til å være mer entusiastiske.
Og fulle av hjertevarm beundring.
De misunner oss åpenlyst - og uten blygsel - å høre hjemme her.
Og er over seg av beundring.
Over den gamle bebyggelsen.
Og rosene.
Og blomsterfloret forøvrig.
Og ikke å forglemme Båthavna og blomstene der.
Rudi Kreuls havnehage, geleddet med blomsterurner på promenaden, de vakre verandakassene på Tento og de overveldende hengende hagene som åpenbarer seg hvis man går en tur opp til lavhusidyllen på toppen av Tamburbakken og på vegen snur seg mot Solberggården hvor nordveggen tradisjonelt er kledd med blomster fra topp til tå.
Har man ikke sett alt dette - og har man ikke studert havfruene til Reidar Finsrud, eller stått i sjøtrekken ved fyrlykta på Molo B og sett cruise- og rutebåtene passere der sundet er så trangt at man nesten kan ta på skutesiden - ja, da har man ikke vært i Drøbak.
Sommeridyllen ved fjorden.
Rosenes by.

Florisant i Båthavna

Foto: Kow d.e. 29062012 ©

Klikk på bildene for å se større versjon

Det blomstrer fortsatt i Båthavna - takket være frivillige som ønsker at Drøbak skal vise seg fra sin beste side.

Velholdte og vakre mørk rosa ...

... og lys rosa blomster er en fryd for enhver som har et åpent øye for sine omgivelser. Og i bakkant lurer frodige blomstererter som vil bidra med ytterligere blomsterflor om ikke så altfor lenge.


Noen og enhver av oss lurte nok på hvordan det ville gå med blomstene i Båthavna når Rudi Kreul ikke lenger kunne plante ut og stelle blomstene der.
Men all tvil er gjort til skamme.
Frivillige har løftet arven etter Rudi Kreul og prøver stadig vekk å holde den standarden han satte.
Blomsterfloret i Båthavna er fortsatt imponerende og en kilde til stadig glede for båtfolk, bryggeseilere og "late" turister som besøker vår "sørlandsidyll".
Akkurat nå er beplantningene i urnene langs promenaden på det frodigste - og vakreste.
Er du av dem som har sans for naturens skjønnhet, bør du ta deg en tur gjennom Båthavna der både det maritime miljøet, blomsteroppsatsene og folkelivet gir deg en opplevelse til lise for sjel og sinn.
Dette er Drøbak på sitt beste.

Praktfull kastanje i Båthavna

Foto: Kow d.e. 02062012 ©

Klikk på bildene for å se større versjon

Kastanjetreet i Båthavna er praktfullt til enhver tid, men akkurat nå står det fullt av blomster og overgår seg selv.

Kastanjens blomster har en særegen skjønnhet. Som lysende små tårn står blomsterpyramidene tett i tett og gir en enestående skjønnhetsopplevelse.

 Et tre er ikke bare et tre.
Og slett ikke de majestetiske, store - og åpenbart gamle - trærne som fins i Drøbak sentrum og i nærmeste omegn.
Akkurat nå er det kastanjetrærne som har mest å by på.
Det fins noen av dem - både ved innkjørselen til Lehmannsbrygga, utenfor Tento i Båthavna og andre steder i Drøbaks "grønne belte".
Kastanjetreet i Båthavna er spesielt praktfullt, og har den fordelen at det står fritt og kan sees i sin helhet fra alle kanter.
Slik kommer det til sin rett der det akkurat nå en stakket stund står med alle sine vakre hvite "lykter".
En skjønnhetsopplevelse som man bør få med seg.

Pen, men kjølig påske

Foto: Kow d.e. 24032012 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Badenymfene til Reidar Finsrud priser våren i det fine solskinnet, men hutrer trolig litt i den kjølige sjøtrekken når nå lufttemperaturen har etablert seg plagsomt nær null. 

Påskeværet skal bli pent, men kjølig, sies det.
Og det er det ingen grunn til å tvile på.
Det er kaldt i lufta der sola ikke slipper til, og nær sjøen hjelper en sur og kald trekk til med å holde vårfornemmelsene i sjakk.
De pottene og urnene med sommerblomster som vi i utøylet våryrhet hadde satt ut på en av de riktig varme og gode dagene som mars velsignet oss med, har vi skyndsomt fått tilbake i hus igjen.
Nattetemperaturen har vært nede i omlag fire minusgrader, forteller vår mest pålitelige gradestokk.
Slike kuldesjokk er det nesten bare påskeliljene som tåler.
Vi tar ingen sjanser, men smører oss med tålmodighet.
Og i stedet for å jobbe i hagen, tar vi oss i stedet en vandretur i Drøbak.
Med boblejakke, lue og vanter.
Og syns litt synd på de tre gratiene til Reidar Finsrud som sitter uten en tråd i fjordtrekken.
Men snart - over påske - må vel varmen komme for alvor.
Slik at vi alminnelige dødelige kan krype ut av vinterhammen, og legge mørketid, kulde og tjukke klær bak oss for denne gangen.

Sliten havsule i Båthavna

Foto: Kow d.e. 03122011 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Havsulen tok en rast i Båthavna mens det blåste som verst lørdag formiddag.

Den utmattede fuglen prøvde å få seg en pust i bakken, men det var ikke lett for mange skuelystne og velmenende mennesker samlet seg for å se - og for å hjelpe.

Vinden den siste tiden har virket utmattende på noen og enhver.
Lørdag formmidag vandret en strandet havsule rastløst omkring i Båthavna.
Den beveget vingene, og virket ikke skadd, men klarte ikke å lette.

Ikke mat, men hvile
Mange samlet seg om den tilsynelatende utmattede fuglen, som bryskt avviste enhver tilnærmelse.
En velmenende ung mann hadde utstyrt seg med brødskiver som han knep biter av og kastet foran fuglen - som imidlertid ikke viste noen interesse.
Det var øyensynlig ikke mat, men ro og hvile den trengte for å komme på vingene igjen.
Mot et fjernt bestemmelsessted.
Langt fra Båthavna i Drøbak.
Trolig til Afrikas vestkyst.

Ungfugl?
Dit drar ungfuglene om vinteren, kan faglitteraturen fortelle.
Helt unge havsuler er brune med hvite flekker.
De blir hvitere og hvitere inntil bare vingespissene er svarte.
Godt voksne havsuler har gul hodetopp.
Etter som den havsulen som tok seg en mellomlanding i Båthavna, ikke hadde gult hode, trekker vi den slutning at det var en ungfugl som var over det brune stadiet, men ennå ikke var fullt utvokst.
Og ikke hadde krefter nok til å mestre den ekstreme vinden som sannsynligvis ble for mye for den ellers så elegante flygeren og stupfiskeren.
Trolig tok kreftene slutt slik at det ble nødvendig å ta en stopp i Båthavna for å samle krefter for å fortsette ferden sørover - til varmere land.

Trolig ikke skadd
Mange av dem som samlet seg for å få en nærmere kikk på denne elegante, men relativt sjeldne fuglen i våre farvann, gav uttrykk for at de var redd den var skadd.
Noen snakket om å få tak i dyrlege.
Det er vanskelig å fastslå om den var skadd eller ikke.
Men egentlig svarte den vel selv på det, ved å strekke ut og flakse med begge vingene.
Og ved å ta fart, løpe bortover Havnegata og forsøke å lette.
Men vingene bar ikke så lenge jeg var der.
Fuglen virket utmattet.
Forhåpentlig kom den til krefter og fikk luft under vingene slik at den kunne vende nebbet mot sitt bestemmelsessted.
Hvor det nå måtte være.

Hummerfisker Nicolaysen

Foto: Kow d.e. 26112011 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Yngve Nicolaysen henter havets kardinal rett utenfor stuedøra.

I flere 10-år har Yngve Nicolaysen som skipper på fiskeskøyta "Toryng", gjort det utrygt for fisk og reker i fjorden.
Mang en bryggevandrer i Båthavna kan takke Yngve Nicolaysen for en hyggestund med rekeposen, eller for et herremåltid med fersk fisk rett fra fjorden.
Men akkurat nå er det ikke fisk det gjelder.
Og egentlig ikke reker heller selv om en kasse med nykokte reker på dekk ønsker kjøpevillige kunder velkommen.

Hummer
Yngve står i rorhusdøra og holder øye med salget.
- Jasså, du kan ikke holde deg hjemme? Jeg trodde at du var pensjonist og hadde begitt sjøen?
- Nja, ne-ei, svarer Yngve og drar på det.
Helt slutt på fiskinga er det ikke, kan han fortelle.
Selv om han - etter eget sigende - begynner å nærme seg de 70, fisker han ha litt ennå, nemlig hummer.
- Hummer? Hvor finner du den?
- Rett uti her, sier Yngve og nikker avmålt mot fjorden utenfor Båthavna.
- Rett ut for Drøbak? Er det noe hummer å snakke om der da?
- Å jada, det er da hummer.

Ingen amerikanere
- Ordentlig norsk hummer eller innvandra blå amerikanere som skal være observert både her og der langs kysten? Eller kanskje hybrider?
- Den hummeren vi fanger, er ordentlig norsk hummer, slår Yngve fast. De amerikanske er borte nå. Det er lenge siden de forsvant.
- Er det ikke tegn til dem i det hele tatt? Ingen etterkommere av blandingsrase heller?
- Nei, ikke det vi kan se.
Yngve mener at de amerikanske hummerne må ha vært satt ut, og at de ikke har klart seg under de lokale forholdene.
Vekk er de i alle fall.

Røde kardinaler
Det er bare skikkelige, svarte norske hummer som går i teinene.
Og som kan falbys til kundene som stikker nedom Båthavna på jakt etter havets kardinal.
Skjønt, kardinalrøde blir de først når de har vært i en gryte med fosskokende vann.
Når de hentes opp fra havets bunn er de svarte.
Bevisene på at det er hummer i fjorden, krabber rundt i en beholder på dekk og venter på å bli mat for Drøbaksfolk og andre som vet hvor de skal møte opp for å få kjøpt godbitene som de lokale fiskerne henter opp fra havets spiskammer.
Brygga ved Skvulpen i Båthavna er stedet.
Ikke hver dag, riktignok.
Men er du heldig, treffer du på Yngve og kollegaen når de har hummer å tilby.
Og skulle hummeren svikte, har de noe som heller ikke er å forakte:
Nykokte ferske reker.

Bobler i Båthavna

Foto: Kow d.e. 10092011 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Dugnadsgjengen puster ut ved Skvulpen etter å ha utbedret bobleanlegget i Båthavna.

Drøbak Båtforening driver Båthavna. Det fører med seg mange forpliktelser.
Utlegging og vedlikehold av bobleanlegg for eksempel.
- Det var det, sier Aslak Schøyen og puster tilfreds ut. Han har deltatt i dugnaden med å få bobleanlegget på plass. Vi tok halvparten i fjor, og andre halvdelen i år. Nå kan vinteren bare komme.
- Alt funker som det skal?
- Ja, her ser du at det bobler.
Aslak og peker ut bak båtene som ligger innerst ved Molo A.
- Men anlegget skal ikke stå på fra nå til kulda kommer?
- Nei, nei, nei, svarer Aslak lettere oppgitt over så mye uvitenhet. Det koster penger. Nei, etter å ha konstatert at alt fungerer som det skal, slår vi av, og så setter vi på igjen når temperaturen i vannet blir slik at det er fare for at isen skal legge seg. Vi må spare på ressursene - både kommunens og Båtforeningens.

Fyrlykta får hvitt tak
Ved Skvulpen sitter resten av dugnadsgjengen og tar seg en velfortjent hvil etter avsluttet innsats.
Praten går om løst og fast i havna.
- Vet dere at vi må male om fyrlykta? Den skal ha hvitt tak, sier Helge Hindbjørgmo. Vi har fått beskjed fra Kystverket. Fyrlykter av det slaget vi har, skal være helt hvite.
Opplysningen vekker litt oppstuss. Meningene er delte.
Vil helhvite lykter synes bedre? Om dagen? I nattemørket?
Vil ikke lykta miste noe av det karakteristiske særpreget når det røde taket forsvinner?
Vel, vel.
Ingen veg går utenom. Kystverket har minnet om saken.
- Vi slipper nok ikke unna, konstaterer Helge Hindbjørgmo, og har allerede begynt å tenke på neste dugnadsprosjekt.
Fyrlykta må males. Helst så snart som mulig.
Karene i båthavna ligger ikke på latsida.

Havnehagen i full blomst

Foto: Kow d.e. 27082011 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

"Rudis havnehage" holdes i hevd og gleder oss fortsatt med sitt blomsterflor selv om Rudi er borte.

Spede planter med vakre blomster motstår vær og vind og pryder området ved Båthavna.

Gode krefter holder arven etter Rudi Kreul ved like.
Både på "Redaktør Aage Hansens promenade" og i "Rudis Havnehage" blomstrer det som før.
La oss håpe at det fortsetter.
Til stor glede for turister og lokale havnevandrere.
Kort sagt: Oss alle sammen.
Takk til dem som bryr seg og tar i et tak for felleskapet.
Hvem de nå er alle sammen.