onsdag 30. september 2009

Stadig hestemøkk på skolevegen

Foto: Kow d.e. 260909 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Skolevegen Ekesvingen på Sogsti får stadig nytt påfyll av hestemøkk. Rytterne lar det ligge.

Hester store dyr. Og de skiter en masse.
Der de står og går.
Og de som bruker hestene tar ikke opp etter dem.
Det ser ut til at de mener at hestemøkk er noe folk får finne seg i. Noe hesteiere og hestebrukere har hevd på å la ligge. Om det så er på terskelen til huset ditt.
I Skorkebergåsen, hvor jeg bor, har jeg måtte fjerne hestemøkk fra vegen. Like ved postkassa og foran innkjørselen.
Møkka tar jeg opp og legger i komposten, så den kommer til nytte.
Men det er en uting, selvfølgelig. Å la dyreekskrementer ligge der folk ferdes.
Det vil de fleste skjønne. Bortsett fra dem som saken angår mest. De som bruker hestene.
Ekesvingen på Sogsti er et hjemsøkt sted.
Der er det nesten alltid hestemøkk på fortauet. Der skoleungene går. Det gjør skoleungene forresten også i Skorkebergåsen.
Er det uoverkommelig å stige av hesten, ta opp møkka og frakte den til et bedre egnet sted? For eksempel ridesenteret?
Det er ikke sikkert det kommer fra våre hester. Det er mange andre hester ute på vegene, pleier lederne ved senteret å si.
Hva skal man si til det?
Jeg kan ikke bevise at rytterne som har latt møkka ligge, bruker hester fra ridesenteret.
Som ligger like i nærheten. Både av Ekesvingen og Skorkebergåsen.
De som plages av hestemøkka foretar nok sine egne sannsynlighetsberegninger. Og tror det de tror.
Jeg har skrevet om fenomenet før. Flere ganger.
I min ukuelige, naive optimisme sier jeg igjen: Alle som eier eller låner ut hester bør pålegge rytterne å rydde opp når hestene skiter på fortau, i boområder, i villaveger og andre steder hvor folk ferdes. Og påse at pålegget blir fulgt. Tomme ord og løfter hjelper ingen.
Det dreier seg om omtanke for andre.
Og folkeskikk!

Se tidligere innlegg om hestemøkk i vårt nærområde.

tirsdag 29. september 2009

Skrot på Molo B





Foto: Kow d.e. 260909 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Øverst: Godt å ha noe å sitte i, men dette er søppel. Ikke sant?

Nederst: Ikke akkurat vakkert.

På sørsiden av Molo B - utenfor krana - stod noen fine "hagemøbler".
De ble visst stjålet.
Nå er de erstattet av noen flettede stoler som har sett bedre dager. De er - for å si det rett ut - søppel.
De som eier - eller tror de har eid - dem bør ta bryet med å kjøre dem dit de hører hjemme: På dynga.
Når besøkende tar seg tur på moloen for å nyte utsikten, fjorden og båthavna bør de slippe å bli møtt av et syn som dette.
Rydd opp!
Skulle de eller den som bemektiget seg de fine tremøblene som stod på samme sted, lese eller høre om dette, bør de:
1. Skamme seg.
2. Sette møblene tilbake igjen.

mandag 28. september 2009

Jenter fra Sogsti skole Norgesmestere i matpakke


To 11 år gamle jenter fra Sogsti skole -Silje Kristine Hagfors og Luna Emilie Røvig Falsia - lagde den beste matpakka under matfestivalen "Matstreif" i Oslo i helga.
Festivalen som ble arrangert for femte gang fant sted ved Karl Johans gate, på Universitstsplassen og i Spikersuppa med deltakere fra sjø og land, dagligvare og restaurant.
Og "Bondens Marked" viste produkter fra mer enn 70 produsenter fra hele landet, kan Visit Oslo fortelle.
Arrangementet rettet oppmerksomheten mot matmangfold og mat med lokal identitet og historie, sier arrangøren, Innovasjon Norge.
Kjente kokker lagde utsøkt mat og spredde kunnskap om råvarer, trender og teknikker.
Blant aktivitetene for barna var smaksopplevelser, dyr og konkurranser.
Blant annet konkurranse i å lage den mest næringsrike, lekre og fristende matpakka, og i denne konkurransen gikk altså to jenter fra Sogsti skole helt til topps og ble Norgesmestere i matpakke, beretter amta.no.
"Stert jobba jenter", som det heter på tidens språk.

Tegne-Tone i Niels Carlsens gate




Foto: Kow d.e. 270909 ©
Klikk på bildene for å se større versjon



Øverst: Tegne-Tone sammen med noen av de de friske, festlige og fargeglade bildene hun presenterer seg med i lokalene i Niels Carlsens gate.
Nederst: Slik tilbyr Tegne-Tone sine tjenester til dem som gjerne vil sette en ekstra spiss på jubileer og arrangementer.

Midt i Niels Carlsens gate holder Tegne-Tone til.
Tone Eikestad - som er hennes borgerlige navn - tegner av overskudd og ren glede, men tar også oppdrag.
Trenger du illustrasjoner til konfirmasjoner, brylluper, dåp - eller andre høytider og jubileer kan du hente hjelp hos Tegne-Tone.
Som til daglig er ansatt ved Drøbak skole, men bruker mye av sin tid på tegning.
I lokalet i Niels Carlsens gate har hun holdt til et års tid.
Her holder hun fortrinnvis åpent i helgene.
Da viser hun fram en rekke friske, morsomme bilder som pryder veggene i det vesle galleriet på to rom, hvor det ene er et galleri i galleriet, og heter "Kjøkkengalleriet".
Men hun stiller også ut hos andre. F.eks. hos Creative galleri hvor hun prydet veggene og hadde mange entusiastiske besøkende for ikke så altfor lenge siden.
Men nå altså med egne arbeider i eget galleri. Også.
Ta en titt innom og få del i dette overskuddet av frisk strek og fargeglad glede i Niels Carlsens gate. Rett over for Wienerbrødskjæringa.

søndag 27. september 2009

Dykkersport på Hamborgstranda


Foto: Kow d.e. 260909 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Øverst: Dykkere fra Oslo går stadig i vannet i Drøbak.
Nederst: Avslappende pause med instruksjon på Hamborgstranda.

Enkelte av oss strever med å ikke "gå i vannet".
Andre går i vannet så ofte de kan. I Drøbak.
- Vi er her rett som det er, forteller Jonny Justnes fra Dykkersport i Oslo. Han er en av instruktørene på to kurs som holdes på Hamborgstranda på gamle Vennebekk en flott høstlørdag i slutten av september.
De fleste tilreisende nyter Drøbak på land, men Justnes og hans kolleger og elever foretrekker det våte element.

Grei plass, hyggelige folk
- Foreningen holder til på Lysaker brygge i Oslo. Der skulle det jo være vann nok. Hva bringer dere til Drøbak?
- Dette er en usedvanlig grei dykkeplass. Greit å komme uti og opp igjen, og fine forhold under vann. Dessuten er det koselig her. Og hyggelige folk.
- Og nå har dere kurs?
- Ja, to kurs med 7 deltakere på det ene og 6 på det andre, beretter Justnes, som kan fortelle at han tidligere har deltatt på marinbiologiske forelesninger og kurs på Tollboden like ved Hamborgstranda, i regi av Biologen i Båthavna.

Drøbakkråkebollen? Hvordan ser den ut?
- Da kjenner du vel til Drøbakkråkebollen (i parentes bemerket: Strongylocentrotus droebachiensis)? Er det noe å se til den der dere dykker?
Justnes kan fortelle at det er mye kråkeboller å se, men må innrømme at han ikke er sikker på hva som skiller Drøbakkråkebollen fra andre. Det kan ikke bloggeren svare sikkert på heller, så vi legger ut en lenke til alminnelig opplysning.
Simon Gjertsen er en ung mann og en av kursdeltakerne. Han legger dykkerdrakta i bilen.
- Gir du deg for dagen?
- Nei. Det er pause. Når vi har hvilt og fått instruksjon, er det på'n igjen med ny økt og mere dykking, sier Simon som haster ned til de andre på stranda der den teoretiske opplæringen gis.

Stor aktivitet
At det stadig dykkes på Hamborgstranda, bekreftes av naboene vis a vis.
- Vi tror sannelig det er aktivitet her hver eneste dag, i alle fall svært ofte, sier Anne Lise og Per Martinsen, som holder til i Badehusgata og har det privilegium å sitte i solveggen og se ut over stranda og bukta og den yrende aktiviteten av unge mennesker som kommer for å lære å utforske forholdene i og under vannet. Under trygge forhold.
Det finner de på Hamborgstranda.

lørdag 26. september 2009

Lykta lider





Foto: Kow d.e. 260909 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Øverst: Noen "festlige" typer har brent hull i ruta på fyrlykta.

Nederst: Lykta er ikke pen. Upraktisk å pusse opp før vinteren, selvfølgelig, men vedlikehold hindrer ytterligere slitasje og ødeleggelse.

Fyrlykta i Båthavna er et lite stykke Drøbak.
Den bidrar til å gi karakter til Båthavna og er et yndet fotoobjekt. Derfor bør den være presentabel.
Det er den ikke i dag.
Hvis dugnadsgjengen i båtforeningen tok et tak med rusthammeren og malerkosten ville mye være vunnet. Både i form av skjønnhet og vedlikehold.
Selv om vi er på tampen av sesongen.
Dessuten har noen - som må ha fått med seg litt mindre "håndbagasje" enn de fleste andre - brent hull i et av vinduene.
Det er sikkert ikke bra når høst- og vinterstormene setter inn for alvor, og regn og snø driver rundt lyktehuset der det står utsatt til ytterst på pynten av Molo B og blinker til båt- og skipstrafikken inn og ut av sundet.
Som regel er det på sin plass å foreta oppussing og vedlikehold etter en hard vinter.
I dette tilfellet er det kanskje vel så viktig å møte vinterens utfordringer med et ekstra malinglag og ny rute?
Hva sier dugnadsgjengen?

Familien Sheriff på besøk i Drøbak

Foto: Kow d.e. 260909 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Finley, lille frøken Connal og Clare Sheriff på besøk i Drøbak. De har vært her før og kommer gjerne igjen.

Familien Sheriff kommer fra England, men bor i Oslo hvor Finley jobber i oljebransjen og faktisk har kontor på toppen av Steen og Strøm.
De har bodd i Norge i snart halvannet år, men våger seg nødig på å snakke norsk.
Men de lærer. Sakte men sikkert. Og flere norske ord dukker prøvende opp i løpet av samtalen. Riktig uttalt og riktig plassert.
Og vesle Connal går i norsk barnehage. Så språket siver inn. Ikke minst via familiens yngste.
Hele familien liker seg i Norge, og har funnet seg vel tilrette.
Spesielt godt liker de Drøbak. De har vært her før, og etter som det ble en slik vakker og solrik høstlørdag, bestemte de seg for å ta en tur hit og bruke dagen i sjøkanten og i den vesle byen med de koselige husene og det vennlige miljøet.
Og så vil de besøke Oscarsborg. Nå ser de seg om i Båthavna mens de venter på båten.
- Sheriff er et etternavn det står respekt av.
- Ja, smiler Finley. Tidligere bodde vi i Nottingham. Hvis du kjenner din Robin Hood, kan du sikkert tenke deg hva jeg ble kalt der.
Lille Connal er en aktiv dame som gjerne vil se nærmere på både det ene og det andre ved bryggekanten. Og mamma har sin fulle hyre med å passe på at hun ikke havner i vannet mens pappa snakker med mannen med kameraet.
Men så er det tid for båten til Borgen, og familien går for å få med seg enda en interessant side av idylliske Drøbak.
- Vi liker oss her og kommer nok helt sikkert igjen, bedyrer familien samstemmig før de forsvinner over Sjøtorget og ombord på Borgen-båten.

Naturkunst

Foto: Kow d.e. 150909 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Som et maleri av Inger Sitter.

Naturen er en stor kunstner.
Som uttrykker seg i flere formspråk.
Den er kolorist og naturalist, men tyr også til abstrakte og nonfigurative virkemidler.
Enkelte ganger skulle man tro at Inger Sitter hadde vært på ferde.
Som på Torkildstranda.
Der man finner formasjonene og fargevariasjonene ovenfor.
Trolig resultat at et ublidt møte mellom grunnfjellet og en eruptiv masse som har presset seg fram og banet seg veg opp i dagen før den har størknet og blitt til et mørkt punkt mellom blått hav, lys sand, grønne vekster og en tilsideskjøvet, værbitt fjellformasjon i sjatteringer mellom grått og rosa.
Bare stein?
Et naturens kunstverk, spør du meg.

Ikke WC, men urinal

Foto: Kow d.e. 120909 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Damer, skiltet lyver!

Er det ett WC for herrer og ett for damer i Båthavna?
Det kan se sånn ut, men skiltet lyver.
Bak døra merket "WC Herrer" skjuler det seg en urinal. Eller pissoir, som det heter på godt fransk.
Det er noe helt annet enn et WC.
Menn - eller herrer - som skal på WC, må nok bruke det andre rommet.
Det er ingen grunn til å se skeivt til dem fordi de går inn der, eller kommer ut derfra, selv om det finnes en dør som forteller at de har sitt eget WC i rommet ved siden av.
For det har de ikke.
Bare så det er sagt.
Må damer stå i kø fordi rommet som de trodde var deres, er opptatt av en "herre", har det sine "naturlige grunner" - for å si det sånn.

torsdag 24. september 2009

På vidvanke?

Foto: Kow d.e. 130909 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Ved Øvredammen henger et startnummer fra Blomstermila. Men hvor er løperen?

Det er mye rart å finne i marka. Både naturlig og menneskeskapt.
Noen bruker marka som avfallsplass, og noen mister ting.
Ved Øvredammen kom vi over et startnummer fra Blomstermila.
Startnummer 111 hang i krattet ved vannkanten godt synlig for alle som går på stien rundt vannet.
Det er lenge siden Blomstermila gikk av stabelen nå. Så det er sikkert mange som har sett det. Og har latt det henge.
Vi lot det være vi også.
Kanskje eieren dukker opp blant busker og kratt en dag?
Da kan han jo ta det med hjem. Som et minne. Og en påminnelse.
Går han rundt og ikke kan skjønne hvor startnummeret er blitt av, har han fått et tips her.
Så kan han ta seg en joggetur og hente det.
Friluftsliv er jo så sunt.
Og neste år er det ny Blomstermil, så litt trening skader vel ikke akkurat.
Men hvorfor ble nummeret hengende der i skogen?
Gav løperen opp? Brøt han løpet? Rev han av seg nummeret i frustrasjon og slengte det fra seg? I stedet for å løpe triumferende i mål med hendene over hodet?
Og hvis han fullførte: Hvordan ble han registrert ved målgang? Når han ikke hadde nummer?
Her er mange mysterier.
Utløst av et gjenglemt - eller henslengt - startnummer 111 ved Øvredammen i Seierstenmarka.

tirsdag 22. september 2009

Dårlig skilting i Vestbyveien-Elleveien

Foto: Kow d.e. 120909 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Ikke lett å finne vegen til Drøbak Fjordhotell, Skiphelle her. Skiltet vender "ryggen" til.

For den som ikke er kjent, og som kommer opp Jørnsebakken og Vestbyveien fra Drøbak, er og forblir vegen til hotellet på Skiphelle en hemmelighet.
Da jeg gikk opp Vestbyveien, ble jeg stanset av en bilist som så seg nødt til å spørre om vegen.
Da stod vi ikke så langt fra krysset.
Men noe skilt var ikke å se.
Fra den kanten.
Kommer man fra Sogstikanten er skiltingen god nok. Trafikkanter som kommer i den retningen møtes av et stort, tydelig skilt.
De ser til gjengjeld ingen skilt som viser hvor Galleri Vera og Reidar Finsruds Galleri er.
Men altså: Kommer du nedenfra, fra Drøbak, ser du ikke noe skilt til hotellet og kjører formodentlig forbi avkjøringen før du vet ordet av det.
Hvis du da ikke vrir hodet 180 grader eller får øye på skiltet i speilet.
Etter at du har passert.
Jeg kan ikke skjønne at de som driver hotellet, ser seg tjent med så mangelfull skilting.
Ikke de to galleriene heller.
Krysset er spesielt.
Hadde det kostet så mye - bryderi og penger - å sette opp skilt på begge sider av vegen, slik at alle kunne finne fram? Enten de kommer ovenfra eller nedenfra?
Det vil fjerne en del forvirring , irritasjon og ekstra kjøring og leting.

Lumske fotfeller i Seierstenmarka

Foto: Kow d.e. 130909 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

"Lumske" jern lurer på deg. Er du uoppmerksom, kan det gå deg riktig ille.

Mange farer lurer i marka.
Noen naturlige, og noen menneskeskapte.
Ved den meget populære og godt besøkte dammen på nedsiden av Øvredammen f.eks.
Den du kommer til, hvis du går innover fra Skansen.
I skogbunnen og midt på de mest beferdede stiene ved nordenden av dammen, stikker det jernstenger, bolter og rester av festeanordninger av metall opp av bakken på flere steder.
Noen av dem er tydelig "slitt".
Det er åpenbart at flere har være borti dem.
Og det er neppe ufarlig.
La oss si at en enslig, svett, sliten og passe uoppmerksom jogger eller turgåer sparker i mot og ødelegger seg slik at vedkommende trenger hjelp.
Da får vi håpe at mobiltelefonen er for hånden, og at hjelpen sitter parat.
For da kan det være vanskelig å komme seg videre ved egen hjelp.
Det må da være fullstendig unødvendig at disse lumske jernrestene blir stående midt i dette beferdede turterrenget?
Er det ingen i Forsvaret - som vel eier området - eller i Frogn kommune, eller i DFI for den saks skyld, som har en batteridrevet baufil og kan fjerne disse lumske fotfellene en gang for alle?
Før det skjer noe uopprettelig galt.


Ubegrunnet optimisme

Folk som tar vare på avisutklipp og kan dokumentere hva andre har ment og sagt i fortiden, er plagsomme.
Sånne som meg f.eks., som har tatt vare på omtalen av DFIs A-lag fra før sesongen begynte.
Da folk trodde at DFI skulle rykke opp i 1. divisjon etter inneværende sesong.
- Jeg tror det blir mye å juble for på Seiersten i år, sa keeper Anders Granstad til ØBs Fotballekstra i april. - Med det spillematerialet vi har i år, ser jeg egentlig ingen grunn til at vi ikke skal kunne rykke opp, uttalte han.
Hvorfor trodde han det? Hva bygde han på?
Og: Hvorfor gikk det så helt annerledes? Med et lag som har et bredere fundament enn de fleste og et rekrutteringsgrunnlag som de fleste lag i deres situasjon ikke en gang kan drømme om.
DFI er en gigant.
Men ikke på banen under kamper i årets 2. divisjon.
Ikke en gang et under kan nå hindre at DFI rykker ned. I 3. divisjon.
Uflaks og for mye "stang ut" er ikke årsaken.
Men at laget ikke er godt nok. Som lag.
Var forhåpningene grunnløse? Fra begynnelsen av?
Var de mentale og taktiske forberedelsene til sesongen for dårlige?
Eller skjedde det noe under veis? Fra den 18. april da DFI tapte 3-1 for Byåsen?
Derfra gikk det rett nedover.
Fikk utviklingen gå sin skeive gang for lenge. Nektet ledere, trenerteam og spillere å se virkeligheten i øynene? Trøstet de seg med at trenden ville snu? Neste kamp? Og så neste? Og neste?
Var systemet handlingslammet?
At Espen Haug måtte gå, er ikke årsaken til problemene. Slik enkelte har villet ha det til.
Heller ikke at en del primadonnaer som ikke klarte å forstå at ledelsen måtte ta grep, tok sine fotballstøvler og forsvant.
Da var ferden utfor bakke allerede kommet så langt, at den var vanskelig å stanse.
Og nå er laget som skulle rykke opp, snart i bunnen av bakken.
Uten sjanse til å komme seg opp igjen på sikker grunn. I tide.
Som fotballentusiast og patriot føler jeg med laget.
Men jeg føler ingen tilfredsstillelse ved å lure meg selv til å tro at alt går bra.
For det gjør det ikke.
Nå er det 3. divisjon som gjelder.
Derfra må DFI opp igjen i løpet av neste sesong. Blir man for lenge, har man en tendens til å gro fast.
Å avansere igjen klarer man ved ambisiøs spillerutvikling og ved å bygge opp et nytt lag av nye, "sultne" spillere som er i stand til å innordne seg lagdisiplin og ta instruksjon.
Og som ikke er "verdensmestere" i egne øyne og tror de vet best.
Man må lære å krype før man kan begynne å gå.
Det er det DFI må ta fatt på nå.
Straks.

mandag 21. september 2009

Fantasifull funkis i Frogn

Foto: Kow d.e. 130909 ©
Klikk på bildet for å se større versjon
Skribenten på denne bloggen er slett ikke i mot funksjonalismen som arkitektonisk stilretning. Dette byggverket f.eks. har så avgjort sine sjarmerende sider.

I Frogn blir vi servert mange slags arkitektur.
Noe malplassert, og noe vellykket der miljøet tåler et utfordrende formspråk.
Det avbildede byggverket som befinner seg i Belsjøveien, skiller seg ikke nevneverdig fra enkelte andre arkitektoniske utskeielser som har fått slippe til i vårt nærmiljø.
Og arkitekten - eller kanskje byggherren - har i dette tilfellet - i likhet med mange andre byggherrer - forstått at når byggegrunnen er dyr, eller når det er vanskelig å få tak i tomt, får man bygge i høyden på den vesle flekken man har.
Høy utnyttelsesgrad heter det. Og er visst en gangbart fenomen i enkelte kretser.
Noen vil kanskje mene at dette byggverket ikke er noen skjønnhetsåpenbaring.
La gå med det.
Men det har avgjort sine verdier. Som iøyenfallende tegn på ungdommelig fantasi, overskudd, tiltakslyst og skaperglede.
Og higen mot høye mål.
I dobbelt forstand.
Den ruklete, lett knelende framtoningen appellerer til meg.
Så får andre eventuelt gi uttrykk for den misnøyen som måtte finnes.

søndag 20. september 2009

Frodig Frogn i sol og regn

Foto: Kow d.e. 140909 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Karl Garder lager sopelimer. Om noen av limene blir brukt av lokale hekser som skal til Bloksberg, er han usikker på.

Solveig Olsberg tover ull og lager fine hatter.






De mange utstiller- og salgsbodene viser noe av alt det som produseres i friske, frodige fantasifulle Frogn. Regnet søndag tømte sitteplassene ute, men det var desto flere innendørs. Og riktig mange spiste fårikål.


Fine grønnsaker. Og to fornøyde selgere som er tydelig stolte av varene de kan tilby.






Mat i alle fasonger, produsert i Frogn. At varene, håndverket og kunsten er produsert i Frogn, er et krav som må oppfylles for at man skal få være med. Dette er Frogns utstillingsvindu.







Innendørs holdt lokale kunstnere og kunsthåndverkere til. Gro Rønneberg fra Slottet i Nordre Frogn, viste fram både malerier og bålbrent keramikk.


Og knivmaker Asbjørn Hansen fra Drøbak kunne med stolthet presentere en rekke vakre kniver som han har laget.


Frogn Bygdekvinnelags årlige marked "Friske - Frodige - Fantasifulle Frogn" ble arrangert på Folkvang i helgen. Her kunne man gjøre seg kjent med noe av alt det som lages i kommunen.
Idrettsplassen var full av biler, uteområdet rundt forsamlingshuset fullt av salgsboder og inne var det stor oppslutning om matserveringen og utstillingen av kunst og håndverk.
Altså noe for en hver smak.
Noe for de minste var det også. Både ridning og ponnykjøring. Og dyr - som det burde vært enda flere av.
Utstillerne og selgerne kunne altså fallby egenproduserte varer og lokale produkter av forskjelligste slag. Det er nesten ikke måte på alt som lages i Frogn -fra skinn- og tekstilprodukter til grønnsaker og matvarer.
Søndag kom et ubestilt regnvær og la en viss demper på entusiasmen, men utstillerne trakk seg inn under tak i bodene sine, og de besøkende slo opp jakkekraven eller søkte seg innendørs under de mest intense bygene og avventet utviklingen i duften fra dampende fårikål.
Eller de så på malerier, keramikk, Drøbakkrus og mye mer. F.eks. tollekniver fra den lokale knivmakeren Asbjørn Hansen som lager kniver som er like mye små, forseggjorte smykker som bruksgjenstander.
Selv fikk vi en prat både med knivmakeren som kunne gi interessante opplysninger om hvordan en kniv blir til, og kunstenren Gro Rønneberg som gav oss en innføring i forskjellige brenningsteknikker som hun bruker i sitt arbeid.
Bok om keramikk har hun skrevet også. Interesserte kan gå inn på nettstedet http://www.keramikkboka.no/
Bortsett fra at regnværet kom ubeleilig på søndag, og som sagt så sitt snitt til å skape en en ikke altfor velkommen avveksling i det solfylte høstværet, har bygdekvinnelaget grunn til å si seg fornøyd med årets arrangement.
Men vi sier som vi har sagt før: Det burde vært flere dyr der.
Unger kan ha godt av å se at det finnes flere dyr enn hund og katt.

Lekre svartsurbær blir ikke brukt



Foto: Kow d.e. 070809 ©
Klikk på bildene for å se større versjon
Begge bilder: Svartsurbær er ikke så sure som navnet kan tyde på.

Rundt omkring i Drøbak henger ubenyttede svartsurbær (Aronia) på buskene. Der blir de fuglemat - eller de henger til de råtner eller tørker inn.
Det er en utrolig sløsing med mørke bær med masse antioksidanter.
Svartsurbærene er veritable sunnhetsbomber.
Men langt de fleste blir ikke brukt.
Mellom rekkehusene ved Hegreveien og Fugleveien på Skorkeberg, henger det flotte svartsurbær i store mengder.
Men folk vet trolig ikke hva de går glipp av. I form av velsmakende saft og syltetøy. Og sunnhet.
Nå vil jeg nødig være årsak til at folk spiser ethvert svart bær som henger på busker og hekker bortover. Men svartsurbærene er ikke farlige. De er tvert i mot sunne. Og gode.
Jeg kokte mine to liter bær med om lag en halv liter vann. Fylte det flytende på flasker og lagde syltetøy av bærmassen.
Nå har jeg saft som jeg bruker ublandet og usøtet som hjertestyrker og sunnhetsdrikk, og syltetøy som jeg av medisinske årsaker ikke har hatt sukker i, men har søtet litt med kunstig søtningsstoff.
Det er ikke mye som skal til, for bærene er i kokt stand - i motsetning til hva navnet sier - slett ikke sure, men tvert i mot søte og runde i smaken.
Men rå er de bitre. Det er vel det som lurer folk til ikke å bruke dem.
Hvis du tviler på mine opplysninger, kan du jo gjøre et forsøk på egen hånd.
Gjør du det, kan jeg nesten garantere deg at det ikke blir eneste gangen du lager saft og syltetøy av svartsurbær.
Men: Sørg for å få konstatert at det er svartsurbær du har, før du gir deg i kast med bærene på kjøkkenet.

onsdag 16. september 2009

Riper i lakken, men i kjørbar stand

Det er sjelden at jeg i denne bloggen skriver om saker som foregår utenfor Frogns grenser. Men i dag skal jeg skrive om Nesodden.
Foranledningen er at ordføreren der har syndet. Mot plan- og bygningsloven. Han har satt opp lekestue og bygd carport uten å søke om tillatelse eller varsle kommunen.
Han bør vurdere sin stilling, uttaler Arbeiderpartiets Erik Moe til "Amta".
Lekestuer får man kjøpt ferdige. Må man søke kommunen om å få plassere en lekestue på egen tomt? Og var det et slikt krav da Hinze Holm satte opp sin lekestue for mange år siden?
Det finnes mange lekestuer - ferdigkjøpte og bygde - rundt omkring. Er det levert inn formell søknad og gitt formell tillatelse til oppføring av disse? Er slik saksbehandling i samsvar med alminnelig "rettsoppfatning".
Og ikke minst: Vet folk at oppsetting av slike små bygg krever godkjenning?
Eller er Nesoddenordføreren her i meget stort og godt selskap?
Når det gjelder carporten, er forholdet nok klarere og ordføreren mer å bebreide. Ikke minst fordi han her har brudt reglene - nei, loven - med velberådd hu.
Men hvor lang tid tar det å få en slik sak gjennom papirmølla? Kanskje burde folk få sette opp noen søyler og et tak, altså en carport, uten å måtte søke og vente i det uendelige hvis det ikke sjenerer naboene eller er til hinder for almennheten?
Den 4. september 2007 - altså for mer enn 2 år siden - sendte jeg spørsmål om reglene for å bygge terasse til Frogn kommune. Jeg håpet på snarlig svar. Jeg har ikke fått svar ennå.
Christian Hintze Holm har skaffet seg et par riper i lakken.
Det tar seg ikke bra ut. Men man skroter ikke en god bil fordi om den er ripet opp. Selv om det skyldes litt uvøren manøvrering.
Så blås nå ikke opp denne saken til abnorme dimensjoner. A la stabburet til Åslaug Haga. Saken er ikke graverende, som "Amta" vil ha det til.
Lekestua er fjernet. Få den tilbake på plass igjen. Hvis det fortsatt er aktuelt.
Og se til å få godkjent carporten - hvis den ikke er sjenerende eller ødeleggende for andre.
Ordføreren har ikke mistet "tilliten" som følge av disse "lovovertredelsene".
Men han har vært skjødesløs. Det bør ikke en ordførerer være. For det er mange gjedder i sivet.
For å si det sånn.
Dessuten: Kanskje ordføreren av dette har lært å la "hjärtat va med" i liknende saker som angår andre.
Men nedbygging av strandsonen er noe annet. Der gjelder ingen "kjære mor".
Men jeg går ut fra at Hintze Holm ikke har carporten på stranda.

Fint program, lite folk




Foto: Kow d.e. 130909 ©
Klikk på bildene for å se større versjon





Øverst: Andreassen fra Drøbak solder jord for å finne gjenstander fra fortiden, mens arkeolog Reidun Marie Aasheim gir kyndig vegledning.

Midten: Gjenstander som er funnet på Follo Museum. Legg merke til muskedunderkulen i forkant.

Nederst: Et av potteskårene som er funnet, har utvilsomt tilhørt en tyskprodusert "Barthmannskrukke" som denne.


Publikum vet ikke alltid å sette pris på de anstrengelsene Follo Museum gjør for å formidle kulturelle opplevelser og spre kunnskap om vår fjerne og nære fortid.
Sist søndag var besøket heller sparsomt.
En del godt voksne var riktignok kommet for å smake på velsmakende soppsuppe med kefir, spise lekre kaker - eller bedre sin kulturelle ballast ved å høre foredrag om lokal næringshistorie, men vi savnet barnefamiliene, og de yngre.
Som heller ikke overbefolket Seiersten skanse denne solfylte søndagen i september.
Barn og unge som f.eks. åpenbart ville hatt glede av arkeolog Reidun Marie Aasheims entusiastisk og innsiktsfullt ledede "utgravningsprosjekt" ved jordhaugen fra Labo i Son.
Der var det litt av hvert å finne - fra vikingtid, middelalder og den noe nærmere fortid.
Jorda kommer fra utgravingen av en hustomt på et sted hvor det åpenbart er drevet næringsvirksomhet og utskjenkning, og det er litt av hvert å finne i jordmassene.
Ved bilder og grundig kunnskap om fortiden dokumenterer arkeologen at gjenstander, biter og skår har tilhørt ølstaup og krukker og andre identifiserbare historiske gjenstander - som f.eks. krittpiper.
En muskedunderkule av bly etterlater ingen tvil om dens smertefulle og skadelige virkning på den stakkaren som ble truffet.
Museet og arkeolog Aasheim som er ansatt i fylkeskommunen, beholder gjenstandene, men de besøkende får gleden av å vaske dem ut.
Og er noen riktig heldig, kan gjenstanden kanskje komme på utstilling. Da er det morsomt å vite at "den er det jeg som har funnet".
Stort sett er det skolene som forestår utvaskingen under arkeologens ledelse, som ledd i undervisningen. Men fra tid til annen slipper altså allmennheten til.
Bare så synd at så få benyttet sjansen til å prøve seg i arkeologifaget.
Neste gang de får muligheten, bør de slå til.
For her er det både spenning og lærdom.

mandag 14. september 2009

Et vanskelig kirkevalg

Foto: Kow d.e. 140909 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Svanhild Moen Refvik og Øivind Refvik hjelper dem som stemmer ved kirkevalget ved Dyrløkkeåsen skole.

Vi har ikke bare stemt ved stortingsvalget. Vi har også benyttet vår rett som medlemmer av statskirken, til å stemme ved kirkevalget.
Vi var i tvil.
Først og fremst tvilte vi på at vi hadde grunnlag for å velge blant kandidatene til bispedømmerådet.
Ett eneste navn var kjent for oss. Resten var totalt ukjente, og vi aner ikke hva de står for rent kirkepolitisk. Da blir valget en sjanseseilas.
Opplysninger om at en kandidat er forsker og en annen klaverpedagog, gir ikke meningsfullt kriterium for valg til et slikt tillitsverv.
Hvis ikke valget skal bli meningsløst, må kandidatenes meninger komme fram.
Eller vi må få programmer - og valglister forpliktet på programmer - å velge mellom.
I mangel av grunnleggene kunnskap om kandidatene, tok vi hensyn til alder og bosted. Det var alt vi kunne gjøre.
Valg av menighetsråd var enklere - og mer meningsfullt.
Der kjente vi flere. Trolig også hva de står for. Så vi strøk og kummulerte etter beste skjønn.
Nå er vi spente på resultatet. Og på valgdeltakelsen.
På Dyrløkkeåsen skole hadde kirkevalget fått lokale i 2.etasje. Det stimulerte neppe til stor deltakelse.
De fleste som ønsket å stemme er trolig eldre, med vonde knær og andre skavanker. Valglokalet burde derfor vært lett tilgjengelig og rett inn fra bakkeplan.
Flere velgere gikk til og fra valglokalet til stortingsvalget uten å ofre plakaten om kirkevalg i 2. etasje et blikk.
Det kan jo være at dette avspeilet en bevisst holdning.
Men noen hadde kanskje følt seg klare til å stemme hvis de hadde sluppet å gå trapper og å lete seg fram.
Skal kirkevalget bli en medlemsbasert, demokratisk valghandling, må det betydelige endringer til.
Forbedringspotensialet er stort.

Borgerplikten er gjort

Foto: Kow d.e. 140909 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Ingen kø i morgentimene, og ikke noe problem med å forstå prosedyren. Man får hjelp til å finne avlukkene og beskjed om hvordan man skal forholde seg.

Sølvi Espenakk Alsaker og Steinar Eriksen sjekker at den som kommer for å avgi stemme, står i mantallet og ikke har stemt allerede. Like navn kan skape trøbbel, så årvåkenhet er på sin plass.



Ikke noe problem å finne fram. Her kan selv førstegangsvelgere føle seg trygge på ikke å gå seg bort. Ingen grunn til å utebli.

Vi har gjort vår borgerplikt.
"Vi" det er min kone og jeg.
Tidlig i formiddag - ved halvti-tiden - foretok vi den høytidelige - og viktige! - handlingen ved Dyrløkkeåsen skole.
Det var ingen kø verken utenfor eller inne i valglokalet.
De fleste stemmeberettigede er vel på jobb på den tiden. De stemmer trolig i ettermiddag eller ut på kvelden. Vi håper oppslutningen blir stor, uansett hvordan det påvirker valgresultatet.
Hjemmesitterne er valgets tapere. De melder seg ut og overlater til andre å stemme - og bestemme.

Folkestyre forutsetter folkets medvirkning. Ikke misnøye i sofakroken.
Nå venter en lang - og trolig spennde - fjernsynskveld, og en enda mer spennende morgendag.
Blir det Jens igjen?
Eller kanskje Erna? Eller Siv?
Selv har vi vår preferanse. Så derfor er vi spente.
Men: Nå har i alle fall vi gjort det vi kan gjøre!

Søppel møtte velgerne


Foto: Kow d.e. 140909 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Dette var velkomsten velgerne fikk ved Dyrløkkeåsen skole i morgentimene i dag.


I dag er det valg.
Det er en viktig handling. For samfunnet og den enkelte.
Noen vil mene at det også er en høytidelig handling som bør foregå i ikke altfor hverdagslige former.
Blant annet bør det være pent og ryddig og ordentlig der valget foregår og i områdene omkring.
Slik var det dessverre ikke ved valglokalet på Dyrløkkeåsen skole i morgentimene i dag.
Ved inngangen til valglokalet ble velgerne møtt av søppel og skrot.
At slått burot og annet ugress lå uoppryddet langs vegen inn til valglokalet, gav ikke noe hyggelig førsteinntrykk, men at papir- og plastsøppel lå henslengt og i rikelige mengder utenfor inngangen, forverret inntrykket ytterligere.
Står det virkelig så dårlig til at vi ikke har råd til å holde orden omkring oss?
Elevene fortjener det pent rundt seg og gode forbilder.
Og velgerne fortjener at kommunen viser at den tar dem og valgakten på alvor.
Dette var et unødvendig minus i regnskapet.
Hvem enn den skyldige er.

søndag 13. september 2009

Familiedag på Skansen


Foto: Kow d.e. 130909 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Bilde 1: Folk koste seg på Skansens grønne gressbakker, men det var god plass til flere.

Bilde 2: Vanligvis må man betale for å fiske i Øvredammen, men på familiedagen var det gratis. Hvordan fangsten var, forblir en hemmelighet.

Bilde 3: Det var en del soppsankere i aktivitet. Forhåpentlig holdt de seg borte fra slike som denne.
Soppsakkyndige var imidlertid på pletten og sjekket fangsten hvis man bad om det.


Bilde 4: De soppsakkyndige, som de foretrekker å bli kalt, hadde etablert seg godt synlig på toppen av Skansen og hjalp folk med å skille spiselig fra uspiselig sopp.

Hvor hadde Frognfolket gjort av seg?
Familiedagen på Seiersten skanse søndag trakk ikke overvettes mange deltakere.
Men de som hadde valgt å tilbringe dagen på eller i nærheten av skansens grønne bakker, fikk en fin dag i solskinnet.
Nå var det riktignok en del mennesker ute i marka.
Rundt dammene f.eks.
I Øvredammen var det lov til å fiske uten å ha løst kort, og både noen små og noen større benyttet sjansen til å skylle sluker, fluer og mark.
En og annen jogger passerte oss pesende på stiene.
Syklister var det også.
Og folk som plukket sopp.
Men et så fint arrangement burde trukket flere.
Det var god plass ved grillene, og de soppsakkyndige så ut til å ha god tid.
Men pinnebrøddeigen tok tidlig slutt, gikk det rykter om.
Så kanskje var forventningene beskjedne?
Frogn kommune Kultur og fritid skal i alle fall ha ros for initiativet.

Kantareller og honning på torget


Foto: Kow d.e. 110909 ©
Klikk på bildene for å se større versjon




Øverst: Øivind Østmo kan by på flotte kantareller plukket i Aurskog Høland.

Nederst: En kulinarisk lekkerbisken.

Øivind Østmo bor på Heer.
Der har han bodd i 39 år, men opprinnelig er han fra Aurskog Høland, og der vet han om noen skikkelig fine kantarellområder.
Derfor kan han stå på Drøbak Torg og selge kantareller som han egenhendig har plukket i barndomstraktene.
Og det er ikke hvilke som helst kantareller. Det kan man lett konstatere.
Det er førsteklasses vare.
Så har du lyst på stekt sopp, soppstuing, soppsuppe eller noe annet spennende med kantareller som råvare, så vet du hvor du kan få kjøpt dem.
- Honningen du selger, er vel også fra Aurskog Høland, da, formoder jeg?
- Den er fra Aurskog Høland. Jeg kjenner birøkteren og kan garantere at dette er førsteklasses vare.
Sier Østmo som er å finne på torget stadig vekk. Så lenge han har noe å selge.
Varene går fort unna - og det skjønner vi godt.

De minste inntok Seiersten


Foto: Kow d.e. 120909 ©
Klikk på bildene for å se større versjon


Idrettens Grunnskole inntok Seiersten og gav de minste opplevelsen av å konkurrere og utfolde seg på en ordentlig idrettsbane med publikum og skikkelig speakertjeneste og alt som hører et idrettsarrangement til.

DFI gjør en kjempejobb på mange områder.
Klubben organiserer idrettsaktiviteter for store og små, tilbyr sportslige opplevelser til dem som bare vil se på, drifter idrettsanlegg - og driver et storstilt rekrutteringsarbeid.
Et relativt nytt, men meget viktig ledd i rekrutteringsarbeidet er Idrettens Grunnskole Frogn (IGF)
I går, lørdag, hadde IGF aktivitetsdag på Seiersten stadion. Der fikk mange små mennesker utfolde seg, være aktive, "konkurrere" og i det hele tatt stifte bekjentskap med den fysiske aktivitetens mange gleder og idrettens stimulerende miljø.
Vi får håpe at mange følte seg inspirert og stimulert.
Stimulert til å fortsette å drive idrettslige aktiviteter når andre gjøremål etter hvert melder seg og vil konkurrere om deres oppmerksomhet.
Mangt et engstelig øye ute på idrettsbanen søkte nok foreldre og andre voksne som var sendt på tribunen av en streng speaker. Og mange voksne skulle trolig gjerne vært nær sine håpefulle små der ute.
Som imidlertid klarte seg bra selv sammen med foreldre og andre foresatte som fungerer som ledere for denne verdifulle rekrutterings- og bli-kjent-virksomheten.
Foreldre, besteforeldre og større og mindre søsken på tribunen har sin viktige oppgave i å sørge for at de små rekruttene ikke gir opp ved første motgang, men blir til de har funnet sin idrett og gleden ved fysisk utfoldelse i organiserte former.
IGF er en døråpner.
Mange idrettsgleder venter for den som holder ut.

Reilo i Galleri Creative


Foto: Kow d.e. 120909 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Øverst: Kunstneren May Reilo sammen med det store bildet av nordlyset og mindre bilder med mektige nordnorske naturmotiver.

Nederst: Reinebringen kneiser høy og mektig i lys og skygge.




Trønderen May Reilo, som nå bor på Kolbotn, maler fordi hun må.
Hun har alltid følt behov for å uttrykke seg gjennom former og farger. Hun kobler ikke av med kunstnerisk utfoldelse, men til.
Som på skolen. Når det ble for kjedelig, tegnet hun. I smug. Det gjorde henne ikke uoppmerksom, men skjerpet sansene. Gjorde henne mer mottakelig. Tent.
May Reilo er autodidakt. Selvvalgt. Hun vil selv bestemme hva som er rett og galt. Velge sin egen veg og måte. Lære av erfaring. Utvikle seg i eget tempo - og i den retningen hun selv føler er riktig. Ikke bli standarisert og gi avkall på sin personlighet og uttrykksform.
Form og teknikk gir seg selv når hun tegner og maler.
Og hun skaper når hun føler behovet. Selv om det tar hele dagen - og natta med. Som det gjør noen ganger. Søvn og mat må vente. Så sterkt er uttrykksbehovet.
- Du maler både naturalististisk – eller kanskje vi skal si: naturtro – og nonfigurativt?
Motiv og form er hun ikke herre over, mener hun. Den indre trangen, inspirasjonen, velger motivet, og motivet sin egen form.
De bildene hun nå viser i Creative Galleri i Storgata er naturalistiske – eller tilnærmet naturtro. Sterk nordnorsk natur sett gjennom et temperament. Hennes temperament. Og gjengitt på hennes måte.
For bildene er ikke fotografiske. De formidler en opplevelse. Av den voldsomme naturen. Av naturfenomenene. Og av de små menneskene i det hele.
Derfor er husene påfallende små. Det er sånn det oppleves. Det vesle mennesket i den store naturen.
Det er det hun formidler. Og skjønnhetsinntrykkene. Og uttrykkene.
Men hun har ikke noe program. Hun maler det som trenger seg på. Enten det nå er fjellet Reinebringen, som hun kan se fra kjøkkenvinduet i et hus hun har i Lofoten. Eller andre nordnorske fjellformasjoner og naturfenomener.
Eller lyset. Lyset er hun opptatt av. Av å formidle den opplevelsen som lyset – spesielt det særegne nordnorske lyset - gir.
Og av å få det til.
Dette henger det flere eksempler på i Galleri Creative.
Der bildene hennes bare vil henge oppe til 29. september. Det vil si at de som er glad i god kunst og stor natur bør aksle jakka og komme seg av gårde for å se.
Og kanskje kjøpe.
Ikke la denne sjansen gå fra dere.

lørdag 12. september 2009

Måkemateren

Foto: Kow d.e. 110909 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Måkene kjenner Jaskaran Singh. Så fort han viser seg, samler de seg ved fyrlykta. Fra første håndfull brød, er kampen i gang.

Budskapet spres fort. De fleste vet hva som venter. Det gjelder å skaffe seg en strategisk plass. Det er bare måker. Padler de andre fuglene rundt inne i havnebassenget uvitende om matfatet på utsiden? Eller har de resignert?

Kampen er i gang. Brødbitene forsvinner nesten før de når vannflata.

Noen er mer forslukne enn andre, og akter ikke å dele med seg. De går inn i kampen med dødsforakt. De mer forsiktige og beskjedne må konstatere at godbitene nok en gang går til de mest hensynsløse som tar for seg av godene uten tanke for andre.

Måkene i Drøbaksundet har det godt. Om fisken svikter, sulter de ikke. Det sørger Jaskaran Singh for.
Flere ganger i uka forer han måkene fra Molo B i Båthavna.
Når han viser seg med plastikkposene med oppkuttet brød som er gått ut på dato, kommer måkene. De kjenner Jaskaran og vet hva som kommer. For dette har han gjort en tid nå.
Og de blir ikke skuffet. Fulle never med brød kastes ut over vannet. Noe fakkes i lufta. Det meste når vannet og blir årsak til skrik og skrål og opphisset og nådeløs kamp om "føda".
Jaskaran Singh håper at det er lovlig det han gjør.
Og det må det jo være. Ikke bare lovlig, men prisverdig. Han føyer nok en liten attraksjon til Drøbaks allerede lange rekke av opplevelsesmuligheter.
Båteierne kan takknemlige og fornøyde konstatere at foringen ikke foregår i havnebassenget, og trekker nye fugler til deres kalesjer, mahogny og plast, men skjer ut mot fjorden ved fyrlykta. Der kan det neppe skade eller sjenere noen.
Tvert i mot.
Foringen er en attraksjon. Som folk med god tid bør ta seg en tur og se på. Både for å oppleve fuglene på nært hold. Og for å kunne studere grådighetens uskjønne skuespill. Kanskje har det noe å lære enkelte av oss.
Jaskaran Singh er norsk, men studerer i utlandet. Han er sønn av dem som driver ICA Nær i Sentrumsbygget. Hvor brødet kommer fra.
Der hjelper han til i butikken.
Når han da ikke vandrer til Molo B med sine to poser med oppkuttet brød og gleder måkene med mat - og en tilfeldig tilskuer med en særegen opplevelse i sjøkanten.