søndag 13. desember 2009

Danseglede på Dyrløkkeåsen


Foto: Kow d.e. 121209 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Øverst: 4-åringene var blåfugler. Dansen gikk rett til hjertet på stolte og rørte foreldre og andre frammøtte slektninger.

T.v. øverst: Flere av partiene for de eldste gav til beste imponerende dans med dramatisk nerve.

T.v. nederst: Dansere av begge kjønn imponerte uten å la seg affisere av det mangehode-de uhyret i salen.

Det var mye fin dans og stor stemning på Dyrløkkeåsen skole lørdag da studio Dynamica hadde oppvisning.
Spente foreldre, stolte besteforeldre og andre interesserte fylte salen, og det måtte to forestillinger til for at alle skulle få se.
Ivrige dansere inntok scenen til fengende musikk, og viste noe av det de hadde lært og øvd inn i løpet av siste semester.
Det var fri, lekepreget dans utført av de minste, tøffere steg og bevegelser framført av de noe eldre, vel koreografert dans til moderne rytmer danset av de enda litt eldre - og vakker klassisk ballett mellom sceneskiftene.
Altså noe for enhver smak.
De små var entusiastisk med på notene, og alle - uansett øvingskategori og alder -virket disiplinerte, engasjerte og oppsatt på å gjøre alt riktig. Det er tydelig at de unge danse- og ballettpedagogene som driver Studio Dynamica i Holterveien, vet hva de steller med. De kan åpenbart både danse og behandle barn.
Begeistringen var stor og applausen runget etter de mange dansenummerne. Den ble neppe mindre av det store innslaget av foreldre og andre pårørende som beundrende - og kanskje litt rørt - kunne følge sine kjære smås prestasjoner på scenen og takke med høylydt, langvarig, taktfast klapping.
Salen på Dyrløkkeåsen skole egner seg godt til forestillinger som dette, men det er ingen tvil om at de som får plass i auditoriumdelen bakerst i salen ser langt bedre enn dem som sitter på det flate gulvet. Når man skal høre, gjør denne forskjellen ikke så mye. Men når man skal se, kommer de på golvet dårlig fra det.
Og èn ting til: Den provisoriske trappa fra inngangsnivået ned til golvet i salen er middels talt halsbrekkende. I alle fall for de av oss som er over vår første ungdom.
Smale, ulikt høye trinn og sparsom belysning gjør turen ned og opp til en sjanseseilas.
Helt uten rekkverk er trappa også.
Før eller siden ramler noen og slår seg stygt.
Kanskje man like godt skal finne en bedre løsning?
Med en gang.
Før noe skjer.

Ingen kommentarer: