Hundemøkk? Nei, takk!

Foto: Kow d.e. 12062012 ©

Klikk på bildet for å se større versjon 

Disse har noen dumpet i søppeldunken vår. De lukter vondt.

Vi har ikke hund.
Og vil ikke ha hundemøkk.
Ikke på tomta, ikke i vegen utenfor - og aldeles ikke i søppeldunken vår.

Møkk i søppeldunken
En eller flere hundeeiere kaster poser med hundemøkk i søppeldunken vår.
Det er vi ikke glade for.
Dunken tømmes i prinsippet hver 14. dag.
Det betyr at hundemøkka ligger i dunken og oser "pyton" i mange dager før dunken tømmes.
Den kvalmende odøren er så sterk at den kjennes når man går forbi den lukkede dunken.

Pose for pose
Jeg skrev "i prinsippet".
Renholderne som foreløpig må tømme dunkene ved å løfte ut pose for pose, lar hundemøkka ligge igjen.
I alle fall den ene av de to posene har ligget over to tømminger, altså langt mer enn 14 dager.
Og det kjennes på lukta.
Jeg forstår at renholderne lar møkka ligge.
Hundemøkk er de neppe ansatt for å håndtere.
Den kan neppe karakteriseres som "restavfall".

Uappetittlig
Hundeeiere bør bære med seg hundemøkka hjem.
Å plukke opp hundemøkk og bære posen hjem er en av "omkostningene" ved å ha hund.
Selvfølgelig kan det være fristende å overlate møkka og ulempene til andre, men det bør man ikke gjøre.
Det er egoistisk og usosialt.
Og skulle noen tenke at "det kan da ikke gjøre noe", bør de bare ta til etterretning at noen av oss ikke liker å få uappetittlige stinkbomber i søppeldunken.
Vi vil gjerne kunne åpne søppeldunken uten å få brekninger.
Vi syns ikke at det er for mye forlangt.

Blomstermøte i Gjestehavna

Foto: Kow d.e. 2012 ©

Klikk på bildene for å se større versjon

Slik så restauranten i Gjestehavna ut i januar. Nå er vi i juni, og en sommerlig restaurant innbyr til møte om valg av roser og planting i krukker og urner.

Holder denne mål? På møtet i gjestehavna onsdag den 13. juni klokka 1900 får du bl.a. tips om valg av planter og hva du bør ta hensyn til når du planter i krukker og kar.

Enten du har mange mål med hage eller bare en terrasse eller veranda, prøver du kanskje å skape et "grønt miljø" ved hjelp av krukker og kar.
Men hva slags planter skal du velge?
Og hva bør du gjøre for å sikre at  beplantningene blir til glede og ikke først og fremst til bekymring og ergrelse?
Det får du greie på hvis du møter opp i restauranten i Gjestehavna i morgen, onsdag 13. juni klokka 1900.
Der gir Åse Sekkelsten fra Krukkegården på Åsveien tips om hva slags planter som passer i krukker og urner, hva slags urner du bør velge, hvilke hensyn du bør ta når du planter, og hvordan plantene bør stelles i løpet av sommeren.
Vil du ha friske planter til glede og fryd og ikke mistrøstige, brune planter som lider seg gjennom sommeren, møter du i Gjestehavna i morgen kveld.

Mer om roser
Der får du også vite mer en roser.
"Rett rose på rett plass" heter Toril Linneruds innføring i rosedyrkingens edle kunst.
I Drøbak gror nesten alt over alt, men ellers i Frogn og i distriktet omkring, kan det være greit å vite hvilke roser som tåler hva og hva enkelte sorter absolutt ikke liker.
Her kan du altså få tips som både øker gleden ved rosedyrking og betaler seg fordi dyrt ervervede roser ikke takker for seg etter den første vekstsesongen.

Bare kom
Møtet er åpent for alle.
Og det koster ingen ting å komme inn.
I tillegg til orienteringene fra Sekkelsten og Linnerud får du vite mer om "Vakker hage"-plaketten "Rosenes by holder vi ren, alle som en".
Denne delen av programmet er det kultursjef Pål Mørk som tar seg av.
Hagesesongen har ikke mer enn så vidt begynt.
Så slå av TV-en og møt opp i restaurant "Sjøstjerne" i Gjestehavna i morgen kveld og få inspirasjon og faglig påfyll til en fortsatt innsats i hagen - enten du har en stor landeiendom, en liten rekkehushage eller bare en veranda i en boligblokk.
Vi sees i Gjestehavna.

Barnas Dag på Follo Museum

Foto: Kow d.e. 10062012 ©

Klikk på bildene for å se større versjon 

Mange fant vegen til Follo Museum på Barnas Dag i går. Dyrekjære barn sørget for at kaninene i buret til venstre i bildet, slapp å gå sultne.

Trolsk stemning i eventyrrommet hvor store og små kunne beundre figurer fra eventyrenes verden.

Mina (t.v.), Marie, Tim og Marius  har tatt plass i hesteskyssen. Kusken Vigdis sjekker at alt går riktig og trygt for seg.

Den adstadige 18 år gamle fjordingen Carina venter tålmodig mens passasjerene finner sin plass. Kusk er Vigdis Neby fra Løktås gård i Vestby. Vigdis eier hesten, og er ute på sitt første kjøreoppdrag på egen hånd. Mamma, i bunad, er stolt og fornøyd.

Marie, i orange bukser, er sakkyndig og svarer på spørsmål fra Marie, i blå genser. Eksperten Marie vegleder og sørger for at de ivrige amatørarkeologene får vite hva slags "klenodier" de har vasket fram.

Før regnet kom og la en demper på stemningen, koste små og store seg i det grønne mellom de ærverdige og maleriske bygningene.

Så lenge det var opphold gikk dansen over tilje til fengende levende folkemusikk.

Mange ville ha seg en en kopp kaffe, en bit mat eller en tallerken rømmegrøt. Det var stadig kø ved matutsalget.


Barnas Dag ved Follo Museum er i ferd med å bli ikke bare en tradisjon, men en institusjon.
Stadig flere familier trekker til museet for å gi barna mulighet til å delta i lærerike og morsomme aktiviteter inne i og mellom de maleriske museumsbygningene.
I går var det riktig mange til stede - trass i gråvær og mørke truende skyer i sig inn over Frogn.
Og værgudene fornektet seg ikke.
Mens ungene var på det mest aktive, og de voksne slappet av i det grønne, lot de regnet strømme og legge en demper på entusiasmen og aktivitetene.
Heldigvis varte ikke regnværet lenge.
Men lenge nok til at en del sa takk for seg og vendte nesa hjemover.

Sånn var det da
Det er viktig at den oppvoksende slekt lærer at det fins en fortid, og at ikke alt alltid har vært slik det er i dag.
Follo museum er et fantastisk anlegg og en utmerket pedagogisk ramme for barnas møte med fortiden.
Både med hardt arbeid som klesvask med vaskebrett og balje, arbeidsteknikker som saging og spikking, tidsfordriv som å gå på stylter, kjøring med hest og vogn, mating av dyr, utvasking av jord som skjuler spor fra svundne tider og laging og servering av mat som ikke kommer fra frysedisken i kjøpesenteret.
På dette unike anlegget bør det stadig være aktiviteter som presenterer fortiden for stadig nye generasjoner.

Inngangspenger
I går kostet det 50 kroner per person å komme inn.
Også barn ned til tre år måtte det betales for.
50 kroner er ikke all verden og museet trenger penger.
Likevel lurer jeg på om ikke inngangspengene avholder noen fra å møte opp.
Er man en familie på tre barn og to voksne må man ut med 250 kroner.
Om opplevelsen som venter, er verdt pengene, vet man ikke før man er kommet inn.
Trolig vil noen tenke at det fins andre måter å bruke 250 kroner på.
Museet er - og skal være! - en misjonerende formidlerinstitusjon med et pedagogisk oppdrag.
Det bør gjøre om ikke alt, så i alle fall svært mye, for å få folk - og spesielt barn - i tale.
Kjennskap skaper vennskap!
Mitt råd er derfor at man i framtiden sløyfer inngangspengene for å lokke flest mulig og venne dem til å bruke museet som arena for læring og opplevelse.
Hyppig bruk og stort oppmøte vil befeste museets plass i Follos "kulturlandskap" og i innbyggernes bevissthet.
I det lange løp vil en slik "investering" kanskje til og med lønne seg økonomisk.

Lupiner ved golfbanen

Foto: Kow d.e. 04062012 ©

Klikk på bildene for å se større versjon 

Uglesette lupiner pynter opp ved golfbanen.

Lupinen er en vakker blomst å se til, men den frør seg mer enn villig og er kommet på svarteliste.


Lupinen er kommet på svarteliste.
Den gamle kulturplanta er uønsket fordi den fortrenger andre planter og er en fare for norsk natur.
Det er direktoratet for naturforvaltning som har kommet til denne dramatiske konklusjonen.

Overdrivelse
Jeg mener at direktoratet overdriver.
Hadde lupinen vært så farlig og formert seg så raskt som myten vil ha det til, hadde vi vært overgrodd av lupiner for lenge siden.
Lupinen var fattigfolks blomst.
De fantes ved så godt som alle husmannsplasser som det på et tidspunkt fantes mange hundre av i Norge.
Hadde den utgjort noen trussel, burde de gamle husmannstuftene og skogene omkring, vært overgrodd av lupiner.
Lupinen er derfor knapt noen trussel mot norsk flora og norsk natur forøvrig.
Den er tvert i mot en plante med solide røtter i norsk husmannskultur - m.a.o. arbeiderkultur - og historie.
Lupinen bør vi derfor ta vare på.
Ikke ved ukritisk å fylle hager og fellesarealer med dem slik vegvesenet har gjort med vegskråningene, men ved å bruke dem under kontroll i hager og i parkbeplantninger i nærmiljøet.

Lupiner ved golfbanen
I skråningen mellom golfbanen og Bergsvea er det et område med lupiner.
Det er dekorativt, utgjør ingen fare og bør få stå.
Det holdes i sjakk av den asfalterte vegen, av påpasselige hageeiere, og av dem som har ansvaret for en veldrevet golfbane hvor uvedkomne blomster neppe har noen sjanse til å overleve.
La oss håpe at ingen overivrige "naturvernere" som følger direktoratet i tjukt og tynt, kommer på den ideen at lupinfeltet bør fjernes.
Lupinene bør få stå.
Til glede for de fleste av oss.

Loppestasjon?

Foto: Kow d.e. 04062012 ©

Klikk på bildet for å se større versjon 

Dette er ikke papir eller plast og heller ikke glass eller metall, og det er slett ikke klær, så hva dette har på returpunktet å gjøre er en gåte.

Bruk og kast-mentaliteten griper om seg.

Folk kaster fullt brukbare ting.

Heldigvis fins det loppemarkeder.

Der skifter mye brukt og gammelt eier og kommer til nytte hos personer med andre behov og preferanser.

Dette er aldeles utmerket.

Skyggeside

Verre er det med folk som bare hiver.

Uten tanke på gjenbruk og på at noen med glede vil overta det de selv ikke lenger trenger.

Fullt brukbare gjenstander går i containere, kjøres på dynga - og destrueres.

Bruk og kast er en av velferdssamfunnets skyggesider.

Fine barnemøbler

Noen velger en mellomløsning.

De setter fra seg det de ønsker å bli kvitt, på returpunktene.

Kanskje i håp om at noen skal rydde opp og få søplet dit det hører hjemme.

Eller i håp om at folk som kan bruke deres avlagte bruksgjenstander, skal forsyne seg.

For noen dager siden fant jeg fire fullt brukbare barnestoler på returpunktet ved Drøbak City.

De ble ikke stående lenge.

Først forsvant de to gyngestolene og deretter den peneste av "pinnestolene".

Hvordan det gikk med den mest slitte "pinnestolen" vet jeg ikke.

Loppestasjon?

Det er klart at disse møblene ikke hadde noe på returpunktet å gjøre.

Men sant skal sies: De kom til nytte.

Men de burde vel egentlig vært gitt til et godt formål.

Til et loppemarked.

Men hva om loppemarkedarrangørene ikke ville ha dem?

Kanskje blir de overdynget med gjenstander som folk ikke lenger trenger - eller ikke syns at de har plass til?

Kanskje burde vi hatt en loppestasjon der folk kunne sette fra seg brukbare ting som andre fritt kan komme og hente?

Men det ville vel bare bli et tilbud til østeuropeere som ville ta med seg gjenstandene ut av landet?

Hva så?

Ville det være så galt at vi deler med oss av vår overflødige rikdom?

Follo Ren kunne vel holde orden der?

Og rydde vekk søppel og skrot som det åpenbart ikke er marked for?

En "grønn" sak hvor Frogn kanskje kunne gå foran med et godt eksempel og bli trendsetter?

Gi ideen en sjanse.

Mat i mange varianter på torget

Foto: Kow d.e. 02062012 ©

Klikk på bildene for å se større versjon 

Torget fungerte som "storkjøkken", spiseplass og møteplass under matfestivalen lørdag. Været var fint og stemningen høy.

Det er 50 år siden kommunene Drøbak og Frogn slo seg sammen og tok "familienavnet" Frogn. "Gullbryllupet" feires hele 2012 til ende. Også den årlige matfestivalen blir "bokført" som en del av feiringen i "jubileumskommunen".

Mange falt for fristelsen og kjøpte seg en - eller flere - av de mange innbydende eksotiske rettene med røtter i matkultur og tradisjoner fra de fjerneste deler av verden.

Maten gikk unna i upåklagelig fart, og det minket raskt i grytene.

En ungdommelig saksofongruppe fra Latvia gledet Frogn-folk og gjester med liflige toner.

Torget var som en stor utendørsrestaurant lørdag formiddag.
Matentusiaster og kokekyndige fra de forskjelligste kanter av verden hadde kokt og stekt og gjort seg flid, og kunne friste matglade Drøbak-folk og mer langvegsfarende gjester med matretter fra helt andre matkulturer enn dem vi har utviklet her på berget.
Her var det lite kjøttkaker i brun saus.
Det duftet liflig av orientalske og søreuropeiske råvarer og kjøkkentradisjoner, og mange lot seg friste til å ta fram lommeboka etter hvert som duftene økte matlysten og viljen ikke kunne motstå synsinntrykkene av lekre og spennende matretter fra fremmedartede og eksotiske kjøkken med fargerike og smakssterke ingredienser i grytene.
Midt på torget var det avsatt plass til de som ville sitte ned og spise, men mange fant det like greit å balansere papptallerkener og plastikkbestikk mens de ruslet rundt mellom bodene og så på herlighetene eller innledet en passiar med kjente.
Det blåste litt, og det var kjølig i skyggen, ellers var været bra.
Regnet holdt seg borte, og sola fant det rett som det var for godt å kikke innom.
Meteorologene mente at det kunne bli regn, men været var så avgjort på arrangørens side.
Og bra var det, for å sitte kalde og våte mellom boder på et glissent besøkt torg, er ikke mye å trakte etter.
Nå fikk vi i stedet oppleve fint arrangement med yrende liv på et solfylt torg.
M.a.o.: Drøbak på sitt mest drøbakske!

Praktfull kastanje i Båthavna

Foto: Kow d.e. 02062012 ©

Klikk på bildene for å se større versjon

Kastanjetreet i Båthavna er praktfullt til enhver tid, men akkurat nå står det fullt av blomster og overgår seg selv.

Kastanjens blomster har en særegen skjønnhet. Som lysende små tårn står blomsterpyramidene tett i tett og gir en enestående skjønnhetsopplevelse.

 Et tre er ikke bare et tre.
Og slett ikke de majestetiske, store - og åpenbart gamle - trærne som fins i Drøbak sentrum og i nærmeste omegn.
Akkurat nå er det kastanjetrærne som har mest å by på.
Det fins noen av dem - både ved innkjørselen til Lehmannsbrygga, utenfor Tento i Båthavna og andre steder i Drøbaks "grønne belte".
Kastanjetreet i Båthavna er spesielt praktfullt, og har den fordelen at det står fritt og kan sees i sin helhet fra alle kanter.
Slik kommer det til sin rett der det akkurat nå en stakket stund står med alle sine vakre hvite "lykter".
En skjønnhetsopplevelse som man bør få med seg.