Barnas Dag på Follo Museum

Foto: Kow d.e. 10062012 ©

Klikk på bildene for å se større versjon 

Mange fant vegen til Follo Museum på Barnas Dag i går. Dyrekjære barn sørget for at kaninene i buret til venstre i bildet, slapp å gå sultne.

Trolsk stemning i eventyrrommet hvor store og små kunne beundre figurer fra eventyrenes verden.

Mina (t.v.), Marie, Tim og Marius  har tatt plass i hesteskyssen. Kusken Vigdis sjekker at alt går riktig og trygt for seg.

Den adstadige 18 år gamle fjordingen Carina venter tålmodig mens passasjerene finner sin plass. Kusk er Vigdis Neby fra Løktås gård i Vestby. Vigdis eier hesten, og er ute på sitt første kjøreoppdrag på egen hånd. Mamma, i bunad, er stolt og fornøyd.

Marie, i orange bukser, er sakkyndig og svarer på spørsmål fra Marie, i blå genser. Eksperten Marie vegleder og sørger for at de ivrige amatørarkeologene får vite hva slags "klenodier" de har vasket fram.

Før regnet kom og la en demper på stemningen, koste små og store seg i det grønne mellom de ærverdige og maleriske bygningene.

Så lenge det var opphold gikk dansen over tilje til fengende levende folkemusikk.

Mange ville ha seg en en kopp kaffe, en bit mat eller en tallerken rømmegrøt. Det var stadig kø ved matutsalget.


Barnas Dag ved Follo Museum er i ferd med å bli ikke bare en tradisjon, men en institusjon.
Stadig flere familier trekker til museet for å gi barna mulighet til å delta i lærerike og morsomme aktiviteter inne i og mellom de maleriske museumsbygningene.
I går var det riktig mange til stede - trass i gråvær og mørke truende skyer i sig inn over Frogn.
Og værgudene fornektet seg ikke.
Mens ungene var på det mest aktive, og de voksne slappet av i det grønne, lot de regnet strømme og legge en demper på entusiasmen og aktivitetene.
Heldigvis varte ikke regnværet lenge.
Men lenge nok til at en del sa takk for seg og vendte nesa hjemover.

Sånn var det da
Det er viktig at den oppvoksende slekt lærer at det fins en fortid, og at ikke alt alltid har vært slik det er i dag.
Follo museum er et fantastisk anlegg og en utmerket pedagogisk ramme for barnas møte med fortiden.
Både med hardt arbeid som klesvask med vaskebrett og balje, arbeidsteknikker som saging og spikking, tidsfordriv som å gå på stylter, kjøring med hest og vogn, mating av dyr, utvasking av jord som skjuler spor fra svundne tider og laging og servering av mat som ikke kommer fra frysedisken i kjøpesenteret.
På dette unike anlegget bør det stadig være aktiviteter som presenterer fortiden for stadig nye generasjoner.

Inngangspenger
I går kostet det 50 kroner per person å komme inn.
Også barn ned til tre år måtte det betales for.
50 kroner er ikke all verden og museet trenger penger.
Likevel lurer jeg på om ikke inngangspengene avholder noen fra å møte opp.
Er man en familie på tre barn og to voksne må man ut med 250 kroner.
Om opplevelsen som venter, er verdt pengene, vet man ikke før man er kommet inn.
Trolig vil noen tenke at det fins andre måter å bruke 250 kroner på.
Museet er - og skal være! - en misjonerende formidlerinstitusjon med et pedagogisk oppdrag.
Det bør gjøre om ikke alt, så i alle fall svært mye, for å få folk - og spesielt barn - i tale.
Kjennskap skaper vennskap!
Mitt råd er derfor at man i framtiden sløyfer inngangspengene for å lokke flest mulig og venne dem til å bruke museet som arena for læring og opplevelse.
Hyppig bruk og stort oppmøte vil befeste museets plass i Follos "kulturlandskap" og i innbyggernes bevissthet.
I det lange løp vil en slik "investering" kanskje til og med lønne seg økonomisk.

Lupiner ved golfbanen

Foto: Kow d.e. 04062012 ©

Klikk på bildene for å se større versjon 

Uglesette lupiner pynter opp ved golfbanen.

Lupinen er en vakker blomst å se til, men den frør seg mer enn villig og er kommet på svarteliste.


Lupinen er kommet på svarteliste.
Den gamle kulturplanta er uønsket fordi den fortrenger andre planter og er en fare for norsk natur.
Det er direktoratet for naturforvaltning som har kommet til denne dramatiske konklusjonen.

Overdrivelse
Jeg mener at direktoratet overdriver.
Hadde lupinen vært så farlig og formert seg så raskt som myten vil ha det til, hadde vi vært overgrodd av lupiner for lenge siden.
Lupinen var fattigfolks blomst.
De fantes ved så godt som alle husmannsplasser som det på et tidspunkt fantes mange hundre av i Norge.
Hadde den utgjort noen trussel, burde de gamle husmannstuftene og skogene omkring, vært overgrodd av lupiner.
Lupinen er derfor knapt noen trussel mot norsk flora og norsk natur forøvrig.
Den er tvert i mot en plante med solide røtter i norsk husmannskultur - m.a.o. arbeiderkultur - og historie.
Lupinen bør vi derfor ta vare på.
Ikke ved ukritisk å fylle hager og fellesarealer med dem slik vegvesenet har gjort med vegskråningene, men ved å bruke dem under kontroll i hager og i parkbeplantninger i nærmiljøet.

Lupiner ved golfbanen
I skråningen mellom golfbanen og Bergsvea er det et område med lupiner.
Det er dekorativt, utgjør ingen fare og bør få stå.
Det holdes i sjakk av den asfalterte vegen, av påpasselige hageeiere, og av dem som har ansvaret for en veldrevet golfbane hvor uvedkomne blomster neppe har noen sjanse til å overleve.
La oss håpe at ingen overivrige "naturvernere" som følger direktoratet i tjukt og tynt, kommer på den ideen at lupinfeltet bør fjernes.
Lupinene bør få stå.
Til glede for de fleste av oss.

Loppestasjon?

Foto: Kow d.e. 04062012 ©

Klikk på bildet for å se større versjon 

Dette er ikke papir eller plast og heller ikke glass eller metall, og det er slett ikke klær, så hva dette har på returpunktet å gjøre er en gåte.

Bruk og kast-mentaliteten griper om seg.

Folk kaster fullt brukbare ting.

Heldigvis fins det loppemarkeder.

Der skifter mye brukt og gammelt eier og kommer til nytte hos personer med andre behov og preferanser.

Dette er aldeles utmerket.

Skyggeside

Verre er det med folk som bare hiver.

Uten tanke på gjenbruk og på at noen med glede vil overta det de selv ikke lenger trenger.

Fullt brukbare gjenstander går i containere, kjøres på dynga - og destrueres.

Bruk og kast er en av velferdssamfunnets skyggesider.

Fine barnemøbler

Noen velger en mellomløsning.

De setter fra seg det de ønsker å bli kvitt, på returpunktene.

Kanskje i håp om at noen skal rydde opp og få søplet dit det hører hjemme.

Eller i håp om at folk som kan bruke deres avlagte bruksgjenstander, skal forsyne seg.

For noen dager siden fant jeg fire fullt brukbare barnestoler på returpunktet ved Drøbak City.

De ble ikke stående lenge.

Først forsvant de to gyngestolene og deretter den peneste av "pinnestolene".

Hvordan det gikk med den mest slitte "pinnestolen" vet jeg ikke.

Loppestasjon?

Det er klart at disse møblene ikke hadde noe på returpunktet å gjøre.

Men sant skal sies: De kom til nytte.

Men de burde vel egentlig vært gitt til et godt formål.

Til et loppemarked.

Men hva om loppemarkedarrangørene ikke ville ha dem?

Kanskje blir de overdynget med gjenstander som folk ikke lenger trenger - eller ikke syns at de har plass til?

Kanskje burde vi hatt en loppestasjon der folk kunne sette fra seg brukbare ting som andre fritt kan komme og hente?

Men det ville vel bare bli et tilbud til østeuropeere som ville ta med seg gjenstandene ut av landet?

Hva så?

Ville det være så galt at vi deler med oss av vår overflødige rikdom?

Follo Ren kunne vel holde orden der?

Og rydde vekk søppel og skrot som det åpenbart ikke er marked for?

En "grønn" sak hvor Frogn kanskje kunne gå foran med et godt eksempel og bli trendsetter?

Gi ideen en sjanse.

Mat i mange varianter på torget

Foto: Kow d.e. 02062012 ©

Klikk på bildene for å se større versjon 

Torget fungerte som "storkjøkken", spiseplass og møteplass under matfestivalen lørdag. Været var fint og stemningen høy.

Det er 50 år siden kommunene Drøbak og Frogn slo seg sammen og tok "familienavnet" Frogn. "Gullbryllupet" feires hele 2012 til ende. Også den årlige matfestivalen blir "bokført" som en del av feiringen i "jubileumskommunen".

Mange falt for fristelsen og kjøpte seg en - eller flere - av de mange innbydende eksotiske rettene med røtter i matkultur og tradisjoner fra de fjerneste deler av verden.

Maten gikk unna i upåklagelig fart, og det minket raskt i grytene.

En ungdommelig saksofongruppe fra Latvia gledet Frogn-folk og gjester med liflige toner.

Torget var som en stor utendørsrestaurant lørdag formiddag.
Matentusiaster og kokekyndige fra de forskjelligste kanter av verden hadde kokt og stekt og gjort seg flid, og kunne friste matglade Drøbak-folk og mer langvegsfarende gjester med matretter fra helt andre matkulturer enn dem vi har utviklet her på berget.
Her var det lite kjøttkaker i brun saus.
Det duftet liflig av orientalske og søreuropeiske råvarer og kjøkkentradisjoner, og mange lot seg friste til å ta fram lommeboka etter hvert som duftene økte matlysten og viljen ikke kunne motstå synsinntrykkene av lekre og spennende matretter fra fremmedartede og eksotiske kjøkken med fargerike og smakssterke ingredienser i grytene.
Midt på torget var det avsatt plass til de som ville sitte ned og spise, men mange fant det like greit å balansere papptallerkener og plastikkbestikk mens de ruslet rundt mellom bodene og så på herlighetene eller innledet en passiar med kjente.
Det blåste litt, og det var kjølig i skyggen, ellers var været bra.
Regnet holdt seg borte, og sola fant det rett som det var for godt å kikke innom.
Meteorologene mente at det kunne bli regn, men været var så avgjort på arrangørens side.
Og bra var det, for å sitte kalde og våte mellom boder på et glissent besøkt torg, er ikke mye å trakte etter.
Nå fikk vi i stedet oppleve fint arrangement med yrende liv på et solfylt torg.
M.a.o.: Drøbak på sitt mest drøbakske!

Praktfull kastanje i Båthavna

Foto: Kow d.e. 02062012 ©

Klikk på bildene for å se større versjon

Kastanjetreet i Båthavna er praktfullt til enhver tid, men akkurat nå står det fullt av blomster og overgår seg selv.

Kastanjens blomster har en særegen skjønnhet. Som lysende små tårn står blomsterpyramidene tett i tett og gir en enestående skjønnhetsopplevelse.

 Et tre er ikke bare et tre.
Og slett ikke de majestetiske, store - og åpenbart gamle - trærne som fins i Drøbak sentrum og i nærmeste omegn.
Akkurat nå er det kastanjetrærne som har mest å by på.
Det fins noen av dem - både ved innkjørselen til Lehmannsbrygga, utenfor Tento i Båthavna og andre steder i Drøbaks "grønne belte".
Kastanjetreet i Båthavna er spesielt praktfullt, og har den fordelen at det står fritt og kan sees i sin helhet fra alle kanter.
Slik kommer det til sin rett der det akkurat nå en stakket stund står med alle sine vakre hvite "lykter".
En skjønnhetsopplevelse som man bør få med seg.

Eksemplarisk russ

Foto: Kow d.e. 17052012 ©

Klikk på bildet for å se større versjon 

Russen gjorde seg bemerket med høy musikk, men ellers med eksemplarisk oppførsel, sier en mor som fikk omvisning i russebussen sammen med barna sine.

Dei vil alltid klaga og kyta, heter det.

Og noen lar gjerne - og av gammel vane - det dårlige humøret gå ut over russen.

Det skal jeg ikke gjøre her.

Tvert i mot.

Gjestfrie

En mor tok med barna sine bort til russebussen som stod oppstilt utenfor Seiersten skole med et større antall russ på taket og ganske høy musikk.

Ungene ville gjerne se nærmere på doningen og få russekort.

Ved bussen ble de hjertelig tatt i mot.

De fikk komme inn i bussen, musikken ble dempet og de av russen som hadde flere kort igjen, delte generøst med seg.

Moren og barna kan ikke nok få rost de imøtekommende, gjestfrie representantene for den røde horde.

Småpøbler

Derimot var de ikke like fornøyd med noen gutter i barneskolealder som lagde kvalm for russen - bl.a. ved å rappe øl og sprute på russeguttene.

De oppførte seg som drittunger og svarte uoppdragent og frekt når de ble snakket til av voksne.

Da en av russeguttene til slutt fant det nødvendig å løpe etter ugagnskråkene og bråkebøttene, for å sette en stopper for uvesenet, fikk han negativ oppmerksomhet fra uinformerte voksne som ikke kjente forhistorien.

- Russen oppførte seg eksemplarisk, sier moren til DrøbakNotater. De var vennlige og høflige. Det er mer enn en kan si om de mindreårige guttene som lagde kvalm ved russebussen. De viste virkelig kritikkverdig oppførsel.

17. mai i Drøbak

 Foto: Kow d.e. 17052012 ©

Klikk på bildene for å se større versjon 

Politiet forsvant ikke med lensmannskontoret. I pakt med tradisjonen ledet to strunke representanter for ordensmakten barnetoget fra Seiersten til Bankløkka.

Musikantene i Drøbak-Frogn skolemusikkorps hadde en travel dag og spilte til glede for store og små.

Da ordfører Tore Vestby på lasteplanet i bakgrunnen tok ordet, begynte regnet å sile ned over elever, musikanter, foreldre og besteforeldre og andre som fylte Bankløkka for å høre dagens talere, elevene Anine Rye Norén fra Drøbak skole og Robin Erdahl fra Dyrløkkeåsen.

Det var opphold da barnetoget gikk, og pent vær senere på dagen, men under seremonien på Bankløkka måtte paraplyene fram. De eneste som hadde glede av regn akkurat da, var de nyplantede lindetrærne som nå endelig omkranser Bankløkka.


Været ble egentlig bedre enn det var grunn til å frykte.
Værmeldingene spådde regn, og det begynte ikke bra, men etter en fuktig morgen ble det opphold da elevene ved skolene og barna i barnehagene i kommunen stilte opp til avmarsj fra Drøbak og Seiersten skoler.
Opphold var det også mens barna gikk den sedvanlige ruta fra Seiersten via Grande, gjennom Drøbaks gater og til Bankløkka.
Foreldre, besteforeldre og andre pårørende stod tett i tett langs ruta og gledet seg over de mange barna og ungdommene som i sin fineste pynt hilste dagen med spontane hurrarop og møysommelig innlærte sanger.
Da toget marsjerte inn på Bankløkka kunne imidlertid ikke værgudene holde seg lenger.
Regnet silte ned og omskapte Bankløkka til et hav av paraplyer, mens de som hadde satset alt på solskinn - eller i et hvert fall opphold - ble både våte og kalde i regnværet.

Lokale arrangementer
Etter barnetoget og seremonien på Bankløkka, var det tid for arrangementer ved skolene.
Også ved Heer som, så vidt jeg kan se, var utelatt i det offisielle 17. mai -programmet.
Da hadde værgudene tatt seg sammen og bød på opphold.
Til og med en og annen solstråle lot de skinne på de mange stripyntete og tynnkledde som nøt dagen etter å ha gledet seg i dager og netter til å feire landets nasjonaldag.
En feiring som ikke er blitt mindre betydningsfull etter det grusomme som skjedde 22. juli i fjor.

Borgertoget
Borgertoget fikk jeg dessverre ikke anledning til å se.
Jeg håper at det samlet stor deltakelse, og at mange andre samlet seg i Drøbak for å se det.
I dagens likestilte, klasseløse Norge er vi alle borgere.
For såvidt er det et innbyggertog det dreier seg om.
At Drøbak - som er preget av så mye dannet galskap - må ha et borgertog - eller altså et innbyggertog - er en selvfølge.
All ære til dem som stilte opp.
At jeg selv var forhindret fra å se det denne gangen, beklager jeg på det sterkeste.