Mektig adventskonsert i Drøbak kirke

Foto: Kow d. e. 29112015©
Klikk på bildet for å se større versjon

Solistene Daniel Norum, Mathis Manger Winther og Thomas Guttormsen gjorde en strålende innsats i Camille Saint-Saëns' juleoratorium.

Konserten som St. Hallvardguttene og Drøbak kantori holdt i Drøbak kirke søndag 29. november, ble en storslagen innledning på advent.
I tillegg til de to korene, deltok et langreist kammerorkester - fra Nederland.
Hans Martin Molvik, som er fast dirigent for både St. Hallvardguttene og kantoriet, brukte taktstokken med følsomhet og myndighet og fikk det beste ut av korene og orkesteret så vel i de lavstemte som i de kraftige og høystemte partiene.
Kort sagt: Det var en konsert som gjorde inntrykk.

Dyktige solister
Ikke minst skyldes det de tre solistene i kveldens musikalske hovedinnslag, "Oratorio de Noël", opus 12, av Camille Saint-Saëns.
Juleoratoriet er et stykke musikk som stiller store krav til utøverne og samspillet mellom dirigent, orkester, kor og solister.
De to voksne solistene sang sine partier med overbevisende presisjon og stemmeprakt.
Størst inntrykk gjorde nok likevel den tredje solisten, guttesopranen Mathis Manger Winther.
Mathis, som er 12 år gammel, og bor i Drøbak, sang nylig solo med Oslo filharmoniske orkester i konserthuset i Oslo.
Under søndagens konsert i Drøbak kirke sang han sine partier med klokkeklar stemme og rene toner på en måte som imponerte alle.
At en 12-åring er i stand til å mestre en slik overveldende musikalsk og tekstlig utfordring på en slik overbevisende måte, er nesten ikke til å forstå.

Ingen nøytral iakttaker, men ...
Jeg er farfaren til Mathis, og ingen nøytral iakttaker.
Etter konserten fikk jeg imidlertid mange henvendelser fra tilhørere som ønsket å gi uttrykk for sin begeistring over den prestasjonen Mathis' leverte.
Jeg føler meg derfor på trygg grunn, når jeg roser ham slik jeg har gjort her.

Kjente julesanger
I tillegg til juleoratoriet framførte korene og orkesteret flere kjente og kjære - og mindre kjente - julesanger.
Mektig lød både den velkjente Hallelujah fra Händels Messias og den kanskje ikke fullt så kjente "Alleluja" av Mozart.
Ellers ble vi satt i adventsstemning av "Nå tennes tusen julelys", "Deilig er den himel blå", "Det hev ei rose sprunga", "Stille nacht", og den kanskje noe mer profane "Little Snowflake".
Forskjellige gutter fra St. Hallvardguttene var solister i de ulike sangene.

Hvor var Amta?
Konserten var gjort godt kjent på forhånd - bl.a. i Amta.
Det hadde folk fått med seg, og frammøtet var stort.
Amta selv var imidlertid ikke å se.
Kulturbegivenheter der lokale kor og enkeltutøvere spiller en sentral rolle, er åpenbart ikke noe Drøbaks lokalavis bryr seg om å dekke.
Det er forsiktig sagt, skuffende - om enn ikke overraskende.
Det er mer en vane enn et unntak.

NB: På Facebook har Drøbak kantori lagt ut opptak av ett innslag i konserten.

Den røde hane galte i Drøbak

Foto: Kow d. e. 08112015©
Klikk på bildene for å se større versjon

Storgata sperret. Brannvesenet i arbeid. Trass i iherdig innsats kunne ikke telegrafbygningen reddes. Den er etter alt å dømme totalskadet. Restene må med all sannsynlighet rives.

Brannvesenet hindret spredning til de andre trehusene i Storgata. Et lysglimt på en mørk dag.

Trehusbebyggelsen i Drøbak er unik. Både det enkelte hus, og miljøet som helhet. Telegrafbygningen var en sentral del av dette miljøet.

Brannen er slukket. Etterslukning fra lufta hindrer forhåpentlig ulming og  oppflamming som kan sette de omliggende bygningene i fare.

Så skjedde altså det som absolutt ikke måtte skje.
Men som vil alle var redde for.
Det oppstod brann i trehusbebyggelsen i Drøbak.
Den ærverdige telegrafbygningen i Storgata ble flammenes rov.

På mirakuløst vis ble brannen begrenset slik at den ikke spredde seg til den øvrige, verneverdige trehusbebyggelsen.
Til og med de nærmeste nabobygningene ser ut til å ha sluppet unna flammehavet og heten uten nevneverdige skader.
Det er nærmest mirakuløst.
Bilder fra brannens mest intense øyeblikk viser at flammene sto høyt, og at gnistregnet fra den tørre trebygningen var betydelig.
Brannvesenet må ha gjort en imponerende jobb for å redde Drøbak fra enda større ødeleggelser.
Det er vi glade - og takknemlige - for.

Men takknemligheten over at det ikke gikk enda verre, hindrer ikke at vi som elsker denne rare, vesle "sørlandsbyen", sitter igjen med et uerstattelig tap.
Og en frykt for at noen skal benytte sjansen til å skaffe oss en mur- eller glass-kasse av moderne snitt på nakken, når brannruinen skal erstattes med nye bebyggelse.
Drøbaks karakter og egenart består ikke bare av den enkelte verneverdige bygning, men av miljøet de til sammen utgjør.
Det er dette folk kommer langveis fra for å oppleve.
Butikker legges ned.
De tilrettelagte opplevelsene glimrer med sitt fravær.
Tilbudet blir stadig mindre.
Men folk kommer likevel.
For å oppleve miljøet - og idyllen.
La oss derfor beholde hodet kaldt i skuffelsens og sorgens stund.

På tomta etter telegrafbygget bør det komme en replika av det som var, og som flammene så grådig og hensynsløst tok fra oss, den 8. november 2015!
La oss få tilbake telegrafbygningen!

Musikalsk ungdomsgudstjeneste i Drøbak kirke

Foto: Kow d. e.  01112015©
Klikk på bildene for å se større versjon

Fra v.: Marie Camilla Winther og Helle Høiseter Bekkesletten sang og Frank Kvinge med band spilte oss gjennom ungdomsgudstjenesten i Drøbak kirke om kvelden Alle Helgensdag.

Fra v.: Frank Kvinge (gitar), Helle Høiseter Bekkesletten (sang), Marie Camilla Winther (sang), Natalia Lerpold (piano) og Sebastian Lerpold (gitar) stod for det musikalske innslaget i gudstjenesten.

Et stort antall ungdommer - og noen litt eldre - hadde funnet vegen til kveldsgudstjenesten i Drøbak kirke på All helgensdagen.
Gudstjenesten var en såkalt ungdomsgudstjeneste og fulgte ikke det rituelle opplegget for gudstjenester i Den norske kirke.
En stor del av budskapet ble presentert via sang og musikk.
Såkalte "forsangere" var Helle Høiseter Bekkesletten og Marie Camilla Winther - begge fra Frogn.
Forsangerne ble akkompagnert av Frank Kvinge og Natalie og Sebastian Lerpold.

Både forsangerne og bandet gjorde en storartet jobb.
Frank Kvinge - som også bor i Frogn - er en dyktig og etablert gitarist, men amatørene i bandet og ved sangmikrofonene trakk ikke nivået ned.
De leverte alle prestasjoner som de har all grunn til å være fornøyd med.
De fikk da også applaus flere ganger under veis, selv opp applaus kanskje ikke er vanlig i luthersk evangeliske gudstjenester.
Men dette var altså en gudstjeneste av det spesielle slaget.

Ungdomsprest Øivind Refvik prekte og forrettet.

Jeg vil ikke ha hundemøkk i søppeldunken!

Foto: Kow d. e.  28072015©
Klikk på bildet for å se større versjon

Hundeiere kaster hundemøkkposene i søppeldunken vår. Det er noe forferdelig griseri!

Vi har ikke mye søppel.
Vi har en liten søppeldunk, og i den har vi som regel kun en pose eller to - kanskje tre.
Det vet søppeltømmerne.
De kjører derfor som regel ikke dunken bort til bilen, men plukker opp posene og bærer dem i handa.
Er det poser med hundemøkk i dunken, lar de dem ligge igjen.
Skal vi bli kvitt hundemøkka, må vi pakke den om ved å legge hundemøkkposene i bæreposer sammen med annen søppel.
Først da blir de tatt med.

Ompakkingen er ekstra arbeid - og noe forferdelig griseri.
Tror du at en svart eller grønn hundemøkkpose er tett, er du velkommen til å studere bunnen i vår søppeldunk når late og frekke hundeeiere har kastet fra seg hundemøkka der.
Etter som søppeltømmerne ikke tar med seg posene med hundemøkk, blir møkka liggende i dunken både to og fire uker.
Da er dunken både grisete og dufter av møkk.
Da må vi vaske dunken på grunn av møkk fra hunder som vi ellers ikke har noe ansvar for.

Vår toleranse over for andres hunder er liten.
Vår toleranse over for andres hundemøkk er enda mindre!
Vi har ikke hund.
Og vi vil ikke ha hundemøkk.
Ikke i søppeldunken, og ikke andre steder.

Folk som skaffer seg hund, får ta de ulempene som følger med.
Ikke skyve dem over på andre.
Er du hundeeier, så bær med deg hundemøkka hjem og kast den i din egen søppeldunk.
Hvis posen med møkk er så tett og luktfri som du later til å mene, så kan det ikke være noe problem.
Og vil du bli kvitt den fordi den er grisete og lukter vondt, bør du spare andre for å få griseriet i søppeldunken sin.

Kaster du posen selv om du vet at den skaper ubehag og problemer for andre, er du en usosial egoist.
Er du det?
Eller er du bare tankeløs?
Da burde du kanskje ikke hatt hund.
Hundehold krever ansvarsbevissthet!

Vakker korsang i stappfull kirke

Foto: Kow d.e. 20062015 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

St. Hallvardguttene toger inn i en fullsatt Drøbak kirke i sine burgunderrøde munkekutter.

Guttene er dyktige. Glede og moro går ikke på bekostning av seriøsiteten, men skaper lyst og overskudd.

 

Kantor i Drøbak kirke, Hans Martin Molvik, er en dyktig og inspirerende dirigent for St. Hallvardgutene. Her ser vi om lag to tredeler av koret.

Og her ser vi den siste tredelen.

Mathis Manger Winther sang John Ruthers "Pie Jesu" med innlevelse og virtuositet og fikk kraftig, langvarig applaus for sin soloprestasjon.

I tillegg til å akkompagnere koret spilte Jon Inge Sigerland Franz Listz's "Vision" på klaver og Johan Sebastian Bach's "Allein Gott in der Höh' sei Ehr" på orgel. En stor musikalsk opplevelse for Drøbaks musikkelskende publikum.

Drøbak kirke var full til siste plass da St. Hallvardguttene toget inn i sine karakteristiske burgunderrøde munkekutter.
Om forventningene var høye, gikk neppe noen skuffet hjem.
Kor, solister, dirigent og akkompagnatør fikk lang, varm og velfortjent applaus.

Kultursjef Pål Mørk ønsket velkommen, og måtte med beklagelse innrømme at det bare var trykt opp om lag 200 programmer.
Det viste seg å være altfor få.
Tilstrømmingen til konserten var langt større enn forventet.

St. Hallvardguttene er et kor i eliteklassen.
Det kan man takk dirigenten, Hans Martin Molvik, for.
Det består av voksne menn med lang korerfaring, unge gutter som synger med bemerkelsesverdig musikalsk ferdighet, samt helt ferske rekrutter.
Før konserten presenterte dirigenten to unge gutter som i Drøbak kirke skulle være med på sin aller første konsert.

Dyktige solister under dagens konsert var barytonen Thomas Guttormsen og guttesopranen Mathis Manger Winther.
Mathis Manger Winther er nylig fylt 12 år og er fra Frogn.
Det sies at "ingen blir profet i eget land", men det var tydelig at publikum satte pris på det Mathis presterte på "hjemmebane".
Han fikk langvarig applaus og mange lovord i etterkant.
M.a.o. stimulerende oppmerksomhet for en ung, ambisiøs sanger med utvilsomt talent.

Garnbombe på stubben

Foto: Kow d.e. 16062015 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Noen har forbarmet seg over stubben etter asketreet som stod foran Drøbak kirke, og utstyrt den med et strikket skjerf.

Stubben etter det store gamle asketreet som stod foran Drøbak kirke, er ikke frest bort.
Kanskje har kommunens grønne etat ikke hatt tid.
Eller kanskje syns den at det er greit at stubben blir stående - i alle fall en stund - slik at folk kan se at treet var råttent inni.
Ikke mye riktignok, men nok til å skremme personer uten særlig kunnskap om trær, men med velutviklet fantasi og rikelig sans for drama.
Hysterikerne syns det er bra at treet ble felt før det falt over kirken eller personer.

Hvor stor faren for vindfall var, kan nå enhver gjøre seg opp en mening om.
Skulle alle gamle trær med råte i margen felles, ville det ikke bli mange trær igjen i parker og alléer.
Hule eiketrær ville skeptikerne vel knapt våget å passere av frykt for å få dem i hodet.

Det gamle, majestetiske asketreet foran kirken var neppe farlig for noen som helst.
Men det var erklært sykt.
Av ekspertisen.
Det er en diagnose jeg ikke kan bestride.

Om det var så sykt at det måtte feles, er en annen sak.
Treet hadde bevislig grønt løv.
Har dødssyke asketrær det?

Gamle trær er kultur.
Nå er treet som har voktet Drøbak kirke i halvannet hundre år eller mer, borte.
Men stubben står igjen og forteller sin historie - om et langt liv, og begynnende aldring og forfall.
Godt at noen føler omsorg for kjempen som trass i langvarig motstand motvillig måtte i bakken.

Nå er spørsmålet hvor lenge garnbombernes strikketøy får kle stubben.
Garnbombing er tilsynelatende lite populært i Drøbak.
Nesten like upopulært som majestetiske, gamle trær.

Skitepark for hunder

Det arbeides for å få etablert en "luftepark" for hunder.
Det har jeg forståelse for.
Hadde jeg hatt hund, ville jeg også ønsket meg et område hvor hunden min kunne løpe rundt og føle seg fri.
Og hvor den kunne gjøre fra seg et stykke unna der jeg sjøl bor.

Men jeg har ikke hund.
Og jeg håper at parken blir etablert langt borte fra stedet hvor jeg bor.
Min erfaring er at det lukter forferdelig fra hundeparker.
Ikke bare i parken, men i vid omkrets.
Avhengig av vær og vinddrag.

På 1980-tallet tilbrakte vi en del tid i Genève.
Der var det en luftepark for hunder i nærheten av hotellet hvor vi bodde.
Straks vi kom utenfor døra, kjente vi eimen, og den ble verre jo mer vi nærmet oss.
Og nærme oss måtte vi, for lufteparken lå der vi måtte gå for å komme til promenaden langs Lac Lèman, altså Genfersjøen, og den botaniske parken.
Den kvalmende eimen av hundemøkk lå i det hele tatt over store deler av byen på den siden av sjøen hvor ILO-komplekset lå og hotellområdet hvor vi bodde, befant seg.

Genève er en vakker by.
Og oppholdene der minnes vi med glede.
Med ett unntak:
Eimen av hundemøkk kunne vi mer enn gjerne unnvært.
Den husker vi med vemmelse.
30 år senere.
Lufteplassen ble sikkert ryddet og rengjort fra tid til annen.
Likevel hang lukta av hundemøkk over stedet.
Konstant.

Hvordan skal det være i de påtenkte hundelufteparkene i Frogn og på Nesodden?
Skal hundene være så frie der at de kan skite hvor og når de vil uten at eierne umiddelbart plukker opp etter dem?
Da syns jeg synd på dem som bor i nærheten.
Eller i luftdraget fra plassen.
Eimen av hundemøkk når langt.

Moralen må være: Plukk opp hundemøkka umiddelbart - også i lufteparken!