torsdag 31. mars 2011

Drittlei?


Foto: Kay Olav Winther d.e. © Klikk på bildene for å se større versjon

Fuglene skiter og båteierne fortviler, men det behøver de ikke. Det fins hjelp å få.


Fugleskremmeren "Drittlei" kan holde fuglene unna båten din, påstås det. Kanskje forsøket verdt?

Telefonen ringer, og Andreas Frivoll er på tråden.

- Jeg har lest det du skriver om fugler som skiter ned båtene i Båthavna i Drøbak, sier han. - Du synes at det er rart at ingen har oppfunnet et fugleskremsel som holder fuglene unna ved hjelp av høyfrekvent lyd.

- Ja, er ikke det merke...

- Det er oppfunnet! Faren min har laget fugleskremmeren "Drittlei". Du finner opplysninger om den på nettsiden http://www.drittlei.info/

- Det er det nok mange båteiere som blir glad for å høre, men skremmeren er kanskje plagsom for omgivelsene? I Båthavna bor folk ganske tett innpå båtene.

- Lyden står ikke på hele tiden. Den aktiveres når noen - dvs. en fugl - kommer innenfor den sonen som skremmeren er innstilt på. Når fuglen letter, slås skremmeren av igjen. Dessuten er lyden i seg selv beskjeden. Den vil neppe være til plage. Men fuglene liker den ikke. Gå inn på nettsidene og finn flere opplysninger, sier Frivoll.

Kanskje er problemet løst? Ikke vet jeg, men har du båt og er plaget av fuglemøkk, kunne det kanskje være en tanke å undersøke nærmere? Men ikke glem at naboene ikke må utsettes for lydterror. Verken sommer eller vinter. Natt eller dag.

tirsdag 29. mars 2011

Tilgrisete båter møter båtsesongen


Foto: Kow d.e. 29012011 © Klikk på bildet for å se større versjon

Mange av båtene i Båthavna er skjemmet av fuglemøkk og ser ille ut etter en lang vinter.

Mange som har båt i Båthavna, går trolig båtsesongen i møte med blandede følelser. Kalesjer, dekk og riper er fulle av fuglemøkk. Det må være riktig uappetittelig å handtere båter som er så nedgriset. Ikke helt ufarlig heller, kanskje? Det er ikke godt å si hva fuglemøkka inneholder av smittestoffer. Den synlige møkka kan nok vaskes av, men avføringen etser og tærer på stoff og plast. I tillegg til at båteierne blir velsignet med griseriet, kan fuglenes manglende toalettkultur lett føre til at de må ut med ekstra utgifter. Dette er trolig et problem i hver eneste båthavn landet over. Merkelig at ingen har gjort seg rik på å finne opp et fugleskremsel som ved hjelp av lydbølger eller bevegelser holder fuglene nede fra båten.

Ski- eller fotballstadion?

Foto: Kow d.e. 25032011 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Matta på Seiersten likner på en skistadion og er slett ikke klar til å ta i mot rødkledde ballsjonglører og deres motstandere.

6. april åpner DFI fotballsesongen med cupkamp mot Rakkestad.
Kampen spilles på kunstgressbanen og ikke på Seiersten som fortsatt ligger dekket av gjenstridig snø.
La oss håpe at kunstgressbanen om en drøy ukes tid er i en slik forfatning at kampen kan finne sted der.

Serieåpning
DFI åpner serien med bortekamp. 9. april møter de rødkledde fra Frogn Holmlia på kunstgresset på Lusetjern.
Slik får Seierstenmatta en ekstra uke på seg før den etter programmet skal utsettes for ekstrembelastning når Nordstrand kommer på besøk 16. april.
Det spørs om ikke også den kampen bør finne sted på kunstgressbanen.
Med garderobe i den videregående skolen.
Da får ikke matta på Seiersten skader som vil redusere kvaliteten på underlag og spill resten av sesongen.

Ta hensyn til naturgresset
Det er ikke bare et spørsmål om å bli kvitt snøen, men om å gi gresset en reell mulighet til å feste røttene og starte groingen før det blir utsatt for tråkk, sklitaklinger og annen hardhendt behandling.
Det er riktig nok tre uker til 16. april, og mye kan skje innen den tid.
Men slik forholdene er i dag, taler alt for at matta bør hvile en god stund til.
Trolig til ut i mai.
Det er bedre å være for forsiktig, enn for uvøren!
Tidligere ville et slikt sjakktrekk vært umulig.
Nå har man kunstgressbanen å falle tilbake på.

fredag 25. mars 2011

Jakten på tussilago farfara

Foto: Kow d.e. 25032011 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Hestehoven (tussilago farfara) lar vente på seg, men i sørhellinga på Skorkeberg hilser den våren .

Det er noe eget med vårens første hestehov.
Den er det primære vårtegnet.
Men hvor blir det av den i år?
Vårtegnene dukker opp. Det ene etter det andre. Nå kan det ikke lenger være tvil: Våren er i anmarsj.
Men hvor er hestehoven?

Lang tur
I dag gikk jeg en lang tur og jaktet på det solgule vårtegnet. Som det pleier å være legio av i sør- og vestvendte hellinger.
Jeg startet på Heer, gikk ned Bergsvea, spaserte Belsjøveien til Seiersten, tok gangvegen opp til "7-eleven", gikk så Sogstiveien bort til "Innselingen", for deretter å gå opp Ekesvingen, bort Ekeveien og hjem til Skorkebergåsen.
Uten å se en eneste hestehov.

Ikke en eneste hestehov
Og det skyldes ikke at jeg ikke lette.
Hele vegen studerte jeg de bare vegkantene. Nøye. På jakt etter påskegule blomster - eller i det minste knopper.
Der det var tørket ordentlig opp, og sola åpenbart forlengst hadde smeltet snøen og bakken var god og varm, sparket jeg i det visne gresset og lette ekstra nøye.
Men ingen var å se.
Ikke antydning til hestehov noe sted.

Hjemme derimot...
Da jeg svingte inn i gården hjemme, skjedde underet.
I den sørvendte skråningen på oversiden av innkjørselen - der snøen måtte gi tapt for noen dager siden, lyste våren i mot meg.
Der hadde en hestehov med flere blomster foldet seg ut mot sola.

Den første for oss
Det er sikkert noen som har funnet hestehov tidligere enn meg. Også i Frogn. Selv om jeg ikke har sett det kunngjort i lokalpressen.
Som pleier å være flink til å få med seg sånt.
Men for oss er dette vårens første.
Snøen ligger fortsatt dyp - og framfor alt hard - over det meste av hagen, smeltingen går sakte. Men noen bare flekker er det da å sette spaden i.
Nå - når hestehoven er på plass - kan våronna begynne.

torsdag 24. mars 2011

Blomstrende krokus på Tamburbakken

Foto: Kow d.e. 22032011 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

I bedene langs den solvarme veggen på boligblokka på Tamburbakken hilser krokusen våren.

Snø og relativt kjølige netter skremmer ikke krokusen. Plantene i bedet på Tamburbakken har bestemt seg for at våren er kommet.

Finner lerka "ein tuvetopp fri for snjo", så "trur ho på vår med ein einaste gong", hevder Per Sivle.
Det er ikke bare lerka som får vårfornemmelser så snart snøen begynner å bråne i bakkehellet.

Vår på Tamburbakken
Krokusene på Tamburbakken f. eks. nøler ikke. De bryter seg gjennom bristende tele og bretter kronbladene innlatende til side for å fange inn mest mulig av lyset og varmen fra sola som smyger inn mellom de lave husene og magasinerer varme i gamle trevegger og i mursteinveggen på boligblokka.
Det blir rene veksthuset i solsteken.
Men ennå ligger snøhaugene dype på den andre siden av vegen.
Bl.a. der det er ulovlig å legge snø. I følge et stort og synlig skilt.
Om det er naturen som ikke har brydd seg om skriften på veggen. Eller om det er folk med lesevansker, er ikke godt å si.
Men snøen ligger nå der.
Inntil videre.

Tiner både natt og dag
For nå tiner det fort.
Plussgrader - riktig nok få - om natta og steikende sol om dagen gjør underverker.
Fortauene i Drøbak er blitt farbare. Selv i skyggen er det bart, og det ligger grov grus både her og der.
Hvor nå den er kommet fra.
Da vi sårt trengte den i vinter, var det ikke mye grus å se.

Friske som syke
Ved Bankløkka ligger snøen fortsatt i bedene.
Og den kommer trolig til å ligge lenge, for den er dekket med flis og sagmugg fra friske trær som kommunens politiske flertall i sin visdom har bestemt å hogge ned.
Dekking med sagmugg er en kjent, tradisjell måte å bevare is på.
Og snart blir det mer flis og sagmøle.
Resten av trærne skal også ned.
Friske som syke.
Forstå det den som kan.

onsdag 23. mars 2011

Snauhogst er vandalisme

Foto: Kow d.e. 22032011 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Slik ser alléen langs Kirkegata ut en vinterdag. I de grønne årstidene står trærne med løvtunge greiner, bidrar til biologisk mangfold og beskytter mot forurensning og støv.

Og slik ser det ut der motorsaga har fart fram. Seks friske, levedyktige, miljøskapende og dekorative trær er kuttet ned.






Bildene viser at opplysningene om at trærne måtte felles fordi de var råtne og farlige for omgivelsene, ikke medførte riktighet. Alle de seks trærne som allerede er felt, var sunne og friske - helt inn til margen, uten antydning til råte. De burde vært fagkyndig beskåret og fått leve og utvikle seg for å glede nye generasjoner av Drøbaksfolk og besøkende.

I kveld skal formannskapet avgjøre om trærne i alléen langs Kirkegata skal hogges ned på tross av motstand i befolkningen.
Det vil si: Ikke alle er i mot.
- Er de råtne, så få dem ned, sier noen.

Ikke råtne!
Men trærne er ikke råtne. I alle fall ikke alle sammen. De seks som ble felt for noen dager siden - før ordføreren klokelig grep inn - var f. eks. sunne og friske. Alle sammen. Det kan enhver forvisse seg om ved å studere bildene ovenfor. Eller ved å ta en nærmere titt på stubbene som står igjen mellom Bankløkka og Kirkegata nord for parkeringsautomaten.
Ingen av disse trærne burde vært felt!

Feilgrep
Polititikerne skyver den såkalte "ekspertisen" foran seg. Og mener at de handler i god tro.
Men politikerne kan ikke fri seg fra ansvaret. De må tenke selv. Og kritisk vurdere de rådene de får.
I denne saken har de enten fått råd som ikke er bygd på faglig innsikt. Eller de har misforstått de rådene de har fått.
Politikernes vedtak om å drive snauhogst på trærne i den karakteristiske alléen, er et feilgrep som går ut over miljøet.
Levedyktige trær burde vært stelt mens alvorlig syke trær burde vært skiftet ut.
Det er så innlysende at det er vanskelig å forstå at det kan diskuteres.

Hodet i stedet for motorsaga
I kveld skal altså formannskapet ta endelig avgjørelse.
"Øksa ligger allerede ved foten av treet" som skriften sier. Men den bør ikke brukes.
I stedet for å fortsette den hodeløse framferden som fellingen av de seks friske trærne er et nedslående eksempel på, bør formannskapsmedlemmene vise at de tør å snu.
Å si "vi tok feil, det beklager vi, men nå legger vi bort saga og bruker hodet i stedet", krever mot. Men det avtvinger respekt.
Turer de derimot fram uten å ha lært noe av motforestillinger og reaksjoner, kan de se langt etter respekten.

fredag 18. mars 2011

Follo: Samarbeid, men ikke større kommuner


Follo er en region med mange muligheter og mange utfordringer. Samarbeid er nødvendig, men kommunesammenslång er trolig en blindveg.

Fra tid til annen blir tanken om å slå sammen to eller flere Follokommuner, tatt fram og blåst støvet av.
Tanken er altså ikke ny. Den har vært drøftet og forkastet flere ganger tidligere.
Trolig fordi en sammenslåing til syvende og sist vil skape flere problemer enn den løser.

Sentripetalkraften
De fleste har hørt om sentrifugalkraften som bidrar til at gjenstander slynges fra sentrum mot ytterkanten.
Politikere som tror på den positive effekten av å skape større administrasjonsenheter, bør interessere seg for sentripetalkraften.
Den bidrar til at ting trekkes mot sentrum.
All erfaring viser at det er denne kraften som utløses når kommuner slås sammen.
Ytterkantene blir skadelidende. Sentrum svulmer opp.

Stordrift
At stordrift skal være så rasjonelt og bra, er en myte.
Stordrift krever oftest mer byråkrati, og mer byråkrati fører så å si uten unntak til at makt og innflytelse, også politisk makt - tilfeldig eller villet - overføres fra de folkevalgte til sekretariatet; dvs. til byråkratiet.
Lengre avstander fører - trass i bedre kommunikasjoner - til at det blir større fysisk og mental avstand mellom de som styrer og de som styres.
Når periferi og sentrum har ulike interesser, eller når prioriteringer foretas, blir ytterkanten som regel skadelidende.

Samkommune betyr overstyre
Kommuner skal løse en rekke saker som de har felles med andre kommuner - spesielt med naboene. De må derfor samarbeide. De må planlegge sammen, og de må sette saker ut i livet i fellesskap.
Men kommuner har også forskjellige interesser. Innbyggerne lever under forskjellige geografiske, sosiale og økonomiske vilkår. Og de politiske forholdene og preferansene er ulike.
Avgjørelsene må derfor ligge i de respektive kommunestyrene
En samkommune som har overordnet makt delegert fra primærkommunene i samarbeidet, slik kommunal- og regionalministeren tenker seg, vil flytte avgjørelser fra kommunestyrer og kommunale utvalg som velgerne har direkte innflytelse på, til et overkommunalt styre hvor maktutøvelsen er kamuflert og tildekt, og til personer og grupperinger som velgerne ved neste valg vanskelig kan stille til regnskap.
Faren er også stor for at slike semiregionale utvalg vil bli betraktet - og vil kunne se på seg selv -som en slags faglig instans som vet best og er hevet over politikken.

Samarbeid over kommunegrensene
Det regionale samarbeidet bør være et samarbeid mellom likestilte, fullverdige kommuner som planlegger sammen og finner løsninger som i optimal grad er i samsvar med innbyggernes - og dermed kommunenes - interesser.
Det finnes fora for slikt samarbeid i dag.
Man må spørre seg hvorfor slikt samarbeid ikke foregår i langt større utstrekning enn tilfellet er. Skyldes det manglende vektlegging og prioritering?
Snakker man for mye om prinsipper og saker som kommunene føler som mindre vesentlige, og for lite om konkrete saker?

Overkjøring?
Eller skyldes samarbeidets tross alt beskjedne omfang, at det er vanskelig å bli enige?
At interessene og meningene er delte?
Er det derfor enkelte ønsker seg større kommuner, eller mer forpliktende interkommunalt samarbeid, for at man på en mer "effektiv" måte skal kunne trumfe igjennom løsninger som det er sterkt motstand mot i enkelte av kommunene, eller i deler av en eller flere av de kommunene som er berørt?
Det er neppe grunn til å tvile på at et strammere samarbeid, kommunesammenslåinger eller regionalisering vil kunne gi beslutningstakerne friere hender. g at effektiviteten slik sett vil øke.
Men vil det styrke eller bevare demokratiet; m.a.o. bedre eller opprettholde innbyggernes mulighet til å øve innflytelse på politiske avgjørelser som angår dem?

Ikke fjord eller jernbane
Sakens kjerne er ikke hvilket prinsipp - eller hvilke prinsipper - Follo-kommunene skal slås sammen etter.
Spørsmålet er: Bør de slås sammen i det hele tatt? Eller er de passe store, passe mangfoldige og uensartede, med passe ulikeartede innbyggere?
Problemstillingen "fjordkommune" eller "jernbanekommune" blir dermed irrelevant.
Det viktige - og framtidsrettede - vil være å få i stand et fruktbart samarbeid mellom dagens kommuner.
Et samarbeid som er mer aktivt, omfattende, konkret og forpliktende enn det Follorådet synes å ha fått i stand. Et samarbeid om aktuelle spørsmål og felles planer for framtidig utvikling.
Men et samarbeid som ikke flytter de politiske avgjørelsene fra de valgte kommunestyrene og fra de kommunale politikerne som velgerne kan stille til ansvar.
Et samarbeid bør styrke folkestyret.