Vinteren beholder grepet

Foto: Kow d.e. februar 2010 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Vinteren har satt seg godt til rette i Drøbak.

Vinteren har festet grepet skikkelig i år.

Den som venter på varmere tider, får fullvente som det heter.

Ikke før har noen soldager fått oss til å håpe på et aldri så lite vårlig under, så setter vinteren inn igjen.

Og slukker alle forventninger. Og forhåpninger.

Med minusgrader som nærmer seg 20-tallet og med vedvarende snø.

Oppe på all den snøen vi har fra før.

Det er ikke mye som minner om badeby. Verken i sjøkanten eller i byens gater.

Det kalde vinterværet skal vare ut februar. Og trolig enda lenger. Meldes det.

Vår eneste trøst og forhåpning er at værekspertisen tar feil.

Som den har gjort så ofte før.

Men magefølelsen sier at de har rett denne gangen.

Så det er bare å forberede seg på fortsatt kulde, glatte fortau - og nedsnødde benker.

Blir det hvit 17. mai i år, mon tro?

Den korteste vegen

Foto: Kow d.e. 12022010 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Her er det mye å lære for folk som planlegger veger.

I matematikken lærte vi at den korteste vegen mellom to punkter, er den rette linje.

Det bekreftes stadig vekk av virkeligheten.

Man kan lage så mange fortau, gangstier, bruer og overganger man bare vil, men oppfattes de som omveger, blir de ikke brukt.

Folk tar snarvegen.

Ikke alltid snorrett, men så godt som.

Som her over aktivitetsfeltet på Ullerud.

Her taler fakta sitt tydelige språk.

En verdifull lekse for den som vil vite hvordan folk flest tenker - og handler - når de kan spare noen skritt.

Selv velger jeg det trygge framfor det korte og går på fortauet ned bakken og rundt svingen.

Men hadde jeg vært yngre, og stødigere til beins i utfor og oppoverbakker, hadde kanskje også jeg falt for fristelsen.

Nå nøyer jeg meg med å registrere fakta og konstatere at den menneskelige natur reagerer som forventet.

Samt å registrere menneskets dekorative spor i vinterlandskapet.

Kalde skjønnheter

Foto: Kow d.e. ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Havfruene i Båthavna har hatt det hustrig i vinter. Og vinteren er ikke over på lenge ennå.

Hvis noen har trodd at vinteren har vært i ferd med å slippe taket, må de tro om igjen.

Gradestokken viser tosifrede kuldegrader og snøen faller. Jevnt og tett.

Jommen, sa jeg badeby.

Februar er ingen vårmåned. Om noen skulle ha trodd det.

Og i Båthavna er det ekstra kaldt. Enten vinden kommer fra nord eller sør.

Trekken fra fjorden går gjennom marg og bein. Samme hvordan vi kler oss.

De klærne som er i stand til å holde kulda ute når nordavinden gjør sine intime tilnærmelser, er ikke oppfunnet ennå.

Og der midt i den verste snoen sitter Reidar Finsruds tre gartier.

Nedsnødde og kalde. Og helt uten tekstiler.

Om de selv neppe kjenner kulda, får de en hutrende vandrer til å kjenne kuldegradene og den sure, rå vinden enda bedre.

Såpass innlevelsesevne og fantasi har vi.

Der vi vandrer bryggelangs og konstaterer med en viss resignasjon at det er lenge til våren.

Men den skal etter sigende komme. Om en måned. Eller halvannen.

Selv om dette er vanskelig å tro.

Akkurat nå.

DFI-fotball uten styre

DFI-fotball fortjener gode ledere og all den støtten klubben kan få, men kamper vinnes eller tapes på gressmatta, ikke på styrerommet.

Styret i DFI-fotball - inkludert formannen Arild Dregelid som ikke var på valg - har trukket seg fra sine verv etter at årsmøtet i går fattet et vedtak som ikke kunne oppfattes som noe annet enn mistillit.
Årsmøtet nektet å stemme over valgkomiteens innstilling, og vedtok at valg skal foretas på ekstraordinært årsmøte 2. mars.

"Ikke bak ryggen på hverandre"
Dermed er den sportslige nedturen som DFI opplevde forrige sesong, og den påfølgende spillerflukten, utvidet til også å omfatte et ledelsesvakuum og nye og skarpere fronter mellom grupper av medlemmer.
I en "avskjedshilsen" på DFIs nettside takker det avtroppende styret for samarbeidet og "oppfordrer alle som ønsker å utvikle DFI fotball videre både sportslig og organisatorisk til å møte på det ekstraordinære årsmøtet og velge et styre som kan være samlende".
På vegne av det avtroppende styret skriver Arild Dregelid at "den største utfordringen" i DFI fotball ikke er "sportslig, økonomisk eller banemessig", men å "skape en klubbkultur der vi trekker i samme retning, og der vi kommuniserer med hverandre - ikke om eller bak ryggen på hverandre".

Ikke styret som taper fotballkamper
I diskusjonen som har fulgt i kjølvannet av DFIs sportslige nedtur til 3. divisjon, er det sagt og skrevet mye rart.
Av enkelte innlegg i debatten får man inntrykk av at det er styret - og i særdeleshet formannen - som er skyld i nedrykket.
Slik er det selvfølgelig ikke.
Det er ikke styret som skal ha æren når klubber lykkes heller.
Styret hadde selvfølgelig ansvaret for at treneren Espen Haug måtte slutte, men det var ikke årsaken til nedgangen.
Det var en konsekvens av det sportslige forfallet og et forsøk på å gripe inn og styre før kursen gikk rett utfor.
Skal styret kritiseres for noe i den sammenheng, må det være at det grep inn for sent.

Trenger tid
La oss håpe at det lykkes klubben å etablere et nytt velfungerende styre som nyter medlemmenes tillit og velvilje slik at det blir mulig å ta de sportslige og økonomiske grep som skal til for at DFI igjen kan klatre opp en divisjon eller to.
Men om resultatene ikke melder seg umiddelbart, må de mest rabiate kritikerne med de enkleste "fot-i-hose-løsningene" stagge seg og ikke lage mer brudulje.
Ting tar tid.
Det må både et nytt styre, det nye trenerteamet og spillerne få: Tid.

På gressmatta, ikke i styrerommet
Det er mange om beina i norsk fotball.
Opprykk og posisjoner i de øverste divisjonene er ikke noe man får en gang for alle.
Fordi man i fansens øyne hører til der.
Opprykk og plasssering på tabellen er noe man må gjøre seg fortjent til.
Hele tiden.
Og den kampen foregår - og vinnes eller tapes - på gressmatta.
Ikke i styrerommet.
Det er det visst ikke alle kritikere som har fått med seg.
Jeg er spent på hvem som vil overta håndteringen av dette vepsebolet.
Uansett ønsker jeg lykke til.

Tertitten på skitur

Foto: Kow d.e. 16022010 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Den skal tidlig krøkes ...

Barnehagen Tertitten ligger strategisk til. Kloss inntil aktivitetsfeltene på Ullerud.

Den beliggenheten har den glede av både sommer og vinter.

Her trengs det ikke nitid planlegging før man tar ungene med ut i skiløypa for eksempel. Den ligger fristende og hvit like utenfor døra.

Det har - når man ser bort fra noen dager med ekstrem kulde - vært en fin vinter for barn og unge.

Positiv innstilling til vinterlige aktiviteter kommer ikke av seg selv. De beror på erfaring.

Det er er godt å se at barnehagene tar med seg ungene ut i snøen og lærer dem å glede seg over vinterens mange muligheter til sportspregede kroppslige aktiviteter.

Slik unngår vi å få nye generasjoner av passive sofagriser.

Siv Klynderud i krimdrama

Foto: Kow d.e. 14022010 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Siv Charlotte Klynderud (t.h.) fra Drøbak i hovedrollen i spenningsfilm fra politikermiljø.

De to siste søndagene har TV2 vist filmen "Begravde hunder" basert på en roman av Gunnar Staalesen.
Filmens kvinnelige hovedrolle spillles av Siv Charlotte Klynderud fra Drøbak. Riktig nok utflyttet til Vestby.
Siv som startet sin karriere på de skrå bredder her i byen, er en allsidig skuespiller.
Hun spilte en framtredende rolle i årets førjulsserie "Jul i Svingen", og topper nå altså foreløpig karrieren med hovedrollen som den ikke helt pålitelige politikeren og formannskandidaten Marit Holm i et noe brunmelert politisk parti.
Marit Holm føler seg truet på livet og søker hjelp hos privatdetektiven Varg Veum.
"Begravde hunder" er ikke Gunnar Staalesens beste krimdrama, men Siv Klynderud kommer meget godt fra oppgaven.
Hun skaper en troverdig rollefigur og bør avgjort få flere oppgaver.

Siv Charlotte Klynderud i en scene fra filmen.

Flott vintersportsarena

Foto: Kow d.e. 12022010 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Golfbanen ved Ullerud og Belsjø er en ideell arena for skigåere som foretrekker flat mark.

Golfbanen er til nytte og glede både sommer og vinter.

Paradoksalt nok, kanskje mest om vinteren. Enten det er barmark eller snø.

Akkurat nå ligger den innbydende, snøhvite flaten der med skispor som viser at Drøbakfolket - eller Frognfolket som det rettelig heter - har latt seg friste.

Godt voksne mosjonister, yngre og barn bruker alle banen til å oppleve skisportens gleder.

Enkelte - som tydelig har vært i skapet og funnet fram utstyr som ikke akkurat er av siste mote - blander seg frimodig med utålmodige atleter i kondomdress og det nyeste nye når det gjelder ski og fottøy, mens grupper av barn med startnummer og konkurranseinstinkt inntar snøflaten sammen med voksne ledere som er heldige og får en dag i frisk luft og solskinn.

For folk sørøstfra i kommunen fungerer golfbanen som en inngangsport til Seierstenmarkas friluftseldorado.

Og den delen av banen som ligger ved Belsjø, er for en veritabel skistadion å regne.

Badebyen, sier vi og inkluderer lett hele Frogn i dette begrepet.

Men Frogn - og det "Nye" Drøbak - har mer å by på enn sommer og badeliv.

Det er golfbanen og Seierstenmarka bevis på.