Toalettkultur

Foto: Kow d.e. 250609 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Døra til toalettet i bakgården ved biblioteket kunne trenge en vask - både av estetiske og etiske årsaker.

Kombinasjonen av å trekke ned buksene og kunne skrive og klusse uten å bli sett, virker uimotståelig på enkelte.
Det bærer de fleste offentlige toaletter preg av.
Det kommunale toalettet ved torget i Drøbak, er ikke noe unntak.
Innsiden av toalettdøra har påskrifter som vitner om fantasiliv og fordommer som det mer "normale" publikum gjerne kan være foruten.
Så hva med en liten vaskejobb slik at turister og nødige fastboende kan bli spart for de toalettkulturelle utgytelsene?
Selvfølgelig varer det ikke lenge før noen er framme med tusjen igjen, men da får rette vedkommende ta en ny turn med skurefilla og dertil egnede kjemiske hjelpemidler.
De færreste lar være å vaske hendene fordi de vet at de kommer til å bli skitne igjen.
Sånn er det med toalettdører og vegger også.
Man får holde på så lenge behovet er der.
For den perverterte lysten til å klusse på doveggen blir vi nok ikke kvitt.
Den ser ut til å være dypt rotfestet i enkeltes personlighet.

Ski Sykehus snur trafikken

Foto: Kow d.e. 090609 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Ski sykehus snur trafikken etter henvendelse fra DrøbakNotater. Det kan bli billigere for alle parter.

Den 11. juni skrev jeg om en asfaltkant ved den midlertidige inngangen til Ski sykehus.

Den var så høy og kom så brått på, at biler med vanlig høyde over bakken slo nedi og subbet over.

"Hvorfor viser ikke skilt eller plakater at man kan kjøre en annen veg fram til de midlertidige parkeringsplassene? Det får man først vite når man skal ut igjen," skrev jeg

Nå har sykehuset snudd.

Aker Universitetssykehus har som ansvarlig instans, sett på forholdet og kommet til at trafikken bør legges om.

"Vi har sett på saken og beklager det inntrufne. Kjøreretningen vil bli snudd," skriver avdelingsleder ved sykehusets "avdeling Ski", Elina Ryymin, til undertegnede.

Det er utmerket.

Vi håper det allerede er skjedd eller skjer umiddelbart slik at ingen flere behøver å stifte bekjentskap med den ublide - og helt meningsløse - asfaltkanten.

Om det er bedre å passere den i motsatt retning, vet vi ikke.

Men det går vi ut fra at sykhuset har vurdert.

Det beste ut fra alle hensyn og formål ville selvfølgelig være å fjerne den kunstig oppbygde kanten så lenge denne inngangen benyttes av det vanlige publikum.

At brevet fra sykehuset er unntatt offentlighet, går vi ut fra er en inkurie og en påskrift som er kommet med av gammel vane.

Er det noe som ikke kan og ikke bør være unntatt offentlighet, er det nyheten om at det nå blir mulig å kjøre til den midlertidige inngangen uten at man pådrar seg bilskader og utgifter til reparasjoner - eller advokat.

Hvordan lager man kubber?

Foto: Kow d.e. 250609 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Sure gamle kubber: Tradisjonelle melkekartonger som dem til høyre, kan man lage kubber av, men hvordan lager man kubber av de øvrige?

Bare to av ti forbrukere deltar i Returkartonglotteriet, forteller Follo Ren på nettsiden sin.
Kanskje ikke så rart, for hvordan lager man ”kubber” av det mangfoldet av kartonger som nå er på markedet?
Kartonger med skrukork?
Kartonger som blir større når man flater dem ut, enn de er i ”naturlig” tilstand?
Og hva skal man stappe utflatede og brettede kartonger i, når ingen kartonger er store nok?
I vår familie er vi entusiastiske tilhengere av resirkulering med sikte på gjenvinning og gjenbruk. Vi skyller og bretter og returnerer - men å stappe har vi gitt opp.
Vi skriver navn og telefonnummer på de brettede kartongene, selv om de ikke er stappet – og selv om det er så å si umulig å lese det som står skrevet på mørke juicekartonger.
Antakelig gir ingen akt på våre skyllede, brettede, men ikke stappede kartonger, med vi holder på likevel.
Den som ikke deltar, vinner i hvert fall ikke.
Returordningen er et flott tiltak som vi applauderer.
Men er ikke ”stappekravet” en overlevning – eller et gjenferd – fra en tid da kartonger stort sett var melkekartonger som passet oppe i hverandre?
Er det slik i dag?
I et hvert fall ikke hos oss, og vi er ganske gjennomsnitts, vil jeg tro.
Forklaringen på at 80 prosent av oss ikke returnerer kartonger, lager kubber og deltar i kubbelotteriet, er kan hende at stappingen ikke lar seg gjennomføre lenger – for annet enn akkurat tradisjonelle melkekartonger?
Kanskje ville ordningen bli mer populær og antall returnerte kartonger større, hvis ”stappekravet” falt bort eller ble forandret til "sammenbinding" - hvis det er hensiktsmessig - slik at systemet også omfattet alskens moderne kartonger med kork og med flipper både oppe og nede.
Ideen er helt gratis.
Hvis noen skulle mene at ordningen er grei som den er, kan de få plass her på bloggen til en instruktiv oppskrift på hvordan man lager kubber av kartonger som har en slik størrelse eller fasong at de ikke finner plass i andre kartonger.
Jeg ser at noen har vunnet i "kubbelotteriet". Noen har altså klart å stappe "moderne" kartonger. Ingen fra Frogn riktignok, men Nesodden har en vinner.
Han er med dette utfodret.
Ta oss frogninger i skole.
Skulle ikke han føle seg kallet, er utspillet deres, Follo Ren.
Vær så god.

Til Drøbaks pris

222 sider med glede og sunn patriotisme - og litt ironi her og der.

Det er skrevet mye om Drøbak. Mye bra - og mye rart.
I forhold til størrelsen, er Drøbak trolig klodens mest besungne sted. I alle fall virker det sånn.
Enhver leilighetsdikter med respekt for seg selv, sadler sin Pegasus og lager vers til Drøbaks ære.
Inntil nylig var det meste av disse litterære ytelsene skjult i arkivene og i den kollektive glemselens mørke. Der hører de selvfølgelig ikke hjemme.
Det er derfor utmerket at Øystein Øystå, Oskar Kvåle og Gerd Holtnæs har dukket ned i Studiescenens arkiver og annaler og hentet opp den ene muslingen med perle etter den andre fra glemselens mørke dyp.
At nettopp herrene Øystå og Kvåle er usedvanlig godt representert blant forfatterne, skyldes neppe ekstraordinær, påtrengende selvopptatthet, eller at disse versene rett og slett var lettest å finne, men heller det trivielle faktum at de to, sammen med Lars Helge Myklebust, har skrevet et imponerende antall hørverdige og levedyktige kjærlighetserklæringer til vår vesle husklynge ved fjorden.
Men de er ikke alene. At man hadde penneføre versemakere i Drøbak i noe eldre tider også, leverer signaturene McAndrew og OJo ugjendrivelige bevis på.
Alt i alt en bok vi anbefaler til alle som har sitt hjerte i Drøbak.
De som gjerne synger en stubb, vil ha glede av den.
Og de som gjerne hører andre synge en stub, vil også ha glede av den.
Ja, til og med de totalt umusikalske vil ha glede av denne boka - så fremt de har en plass for idyllen Drøbak i sitt hjerte.
Og skulle de mot all formodning, ikke ha det, bør de anskaffe denne boka for å få følelsene på plass der de hører hjemme.
Med andre ord: En bok som ikke er til å komme utenom!

Sommer i Follo

Øverst t.v.: ØBs bilag "Sommer" har både Drøbakstoff og stoff fra resten av Follo.

T.h.: Amtas bilag setter som navnet sier, fjorden i fokus.

Nederst: Mediasenterets "Sommerxtra" tar oss med både til lands og til vanns.

Lokalavisene og Mediasenteret har kommet med sine sommerbilag.

Det er mye lesestoff - litt for en hver smak.

Sommerbilagene er ikke aktuelle i den forstand at man bør lese dem straks man får dem.

"Nyhetene" her blir ikke avleggs.

Bilagene er som god vin. De tåler å ligge litt og bli tatt fram ved passende anledninger sommeren igjennom.

Enten det nå er regn eller stekende sol som er årsaken til at man ønsker noen avslappende minutter med interessant lesestoff.

For interessant er det.

Det ligger åpenbart mye arbeid bak, og når man han lest seg igjennom, vet man mer om Follo og livet på og omkring Oslofjorden enn da man begynte.

I tillegg til at man har "møtt" interessante mennesker og steder i vårt utvidede lokalmiljø og hatt en hyggelig stund.

Ikke alt er like interessant. Det skulle bare mangle.

Men smaken er forskjellig, så vi finner ingen grunn til å kritisere stoff som vi for vår del farer lett over.

Her er, som sagt, litt av hvert for noen og en hver.

Espen Haug ute

Espen Haug er ikke lenger trener for A-laget til DFI. Han får andre oppgaver. La oss håpe at laget som følge av dette berger plassen i 2. divisjon. Det planlagte opprykket kan laget bare glemme - i år. Men hvem vet hva som kan skje neste sesong?

DFI ligger farlig til på bunnen av tabellen.
Torsdag tok styret i DFI-fotball grep om situasjonen.
Espen Haug måtte forlate trenerstillingen, og Knut Norem og Stian Birkeland overtar. Espen Haug får andre oppgaver i klubben.
Så får vi se - om trenerskiftet hjelper.
Det er ikke sikkert at resultatene viser seg umiddelbart. Spillerne er tross alt de samme.
Det skal mer enn et blaff til for å berge plassen i 2. divsjon.
Jeg misunner ikke de nye trenerne.
Hvis endringene ikke fører til bedre forsvar, bedre angrep, flere mål - og flere poeng, kan panikken fort bre seg.
Og å bli grepet av panikk, blir laget neppe bedre av.
Søndag møter DFI tabelleneren på Seiersten.
Og hvem er det?
Jo, den verst tenkelige. Rival nummer 1: Laget Follo fra Ski.
Her står mye på spill for begge lag ikke minst for DFI, som har måttet tåle mange skuffelser i årets sesong.
Kampen på søndag skal avgjøre hvem som er "best i Follo", om laget fra Drøbak skal lide den forsmedelsen å tape for et lag fra stasjonsbyen Ski, og om det meningsløse i å forære tre poeng til en rival som ser ut til å kunne rykke opp, mens DFI selv dingler over avgrunnen og kanskje må spille i 3. divisjon neste år.
Dette blir en "rysare", som svenskene sier.
La oss krysse fingrene og håpe det beste.

Handel eller biler?

Foto: Kow d.e. 160409 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Fine uteområder som kunne bidra til miljø og handel i Drøbak, brukes til parkering.

Bilen er kommet for å bli. Det er bare å konstatere. Men i hvor stor grad skal den få lov til å legge premissene for utviklingen av miljø og handel i Drøbak sentrum?
I den varme årstiden bør forretningsdrivende i Drøbak i langt større grad enn hittil, flytte ut i friluft.
Ikke ut på fortauet hvor virksomheten er til sjenanse for gående, men ut i gårdsrom og bakgårder.
Det vil bidra til sommerstemning, skape miljø - og formodentlig bidra til større omsetning. Hvis dette i sin tur, bedrer lønnsomheten og bidrar til at flere forretninger i Drøbak overlever noe lengre enn en stakket stund, vil både miljøet, turismen og handelen tjene på det.
Men hvor skal vi da gjøre av bilene?
Er det helt utenkelig at de forretningsdrivende og ansatte som skal ha bilen stående på vent hele dagen, parkerer utenfor sentrum og går eller tar bussen til sentrum?
Blir dette for vanskelig også hvis det viser seg å være en handling til "inntekts ervervelse"?
Se f.eks. på de to plassene i Niels Carlsensgate som jeg har gjengitt bilde av ovenfor, og tenk deg at forretningene som eier eller sokner til disse plassene, kunne by turister og fastboende på spennende sommervarer i et hyggelig, uhøytidelig og sommerlig miljø, i stedet for parkerte biler. Jeg viser disse to plassene som eksempler, for det er mange flere.
Og trolig er det også noen som jeg ikke vet om - selv om jeg har bodd i kommunen i 34 år. Gårdsplasser og bakrom som det ville være spennende å rusle i og utforske.
De ser ut til å finnes - fra området rundt skofabrikken i Kirkegata, bakgården ved Handelshuset, ved Båthavna, på Råkeløkka, på Tamburbakken, langs Storgata, og kanskje andre steder også.
Hadde Drøbak ligget i Danmark, ville slike muligheter vært utnyttet. Uten at det hadde skjedd til skade for miljøet. Heller tvert i mot.
Hvis man fulgte opp med fantasifull og informativ skilting, burde man ikke være redd for at de opplevelses- og kjøpelystne ikke skulle finne fram.
Kombinert med økt torghandel med frimarked, landbruksvarer og fisk, vil dette kunne øke interessen for og handelen i Drøbak uten at virksomheten burde gå på bekostning av miljøet.
Sett i gang og prøv.
Det er mye å vinne og lite å tape.