Tak over hodet på Drøbak torg

Foto: Kow d.e. 27112013 ©

Klikk på bildene for å se større versjon

Slik ser det ut på Drøbak torg nå i førjulstida. Boder skal gjøre det mer behagelig for torghandlerne. Forhåpentlig skaper de bedre miljø, mer stemning, flere som selger og en masse folk som kommer for å handle slik at Drøbak blir den julebyen vi gjerne vil at den skal være.

Dette er bare noen av en ganske stor flokk polakker som legger seg i selen for å gjøre Drøbak torg til en mer levende markedsplass før jul. I bakgrunnen: Julehuset som er selve ankerfestet i julebyen Drøbak hvor det "feires" jul året rundt.

De som har hatt noe å selge på Drøbak torg, har måttet stå ute i all slags vær - også midt på vinteren.
Nå har Drøbak Byforening kjøpt inn boder.

Bodene er ikke store, men forhåpentlig store nok til å gi torghandlerne tak over hodet og ly for kuldegrader og bitende sno - i alle fall i julestria.

Årsaken til dette initiativet, er at Byforeningen i år skal lage julemarked på torget.

I en pressemelding tidligere i høst fortalte foreningen at den ville jobbe mer aktivt for et levende Drøbak sentrum, og at den for å få til det, bl.a. vil bidra til et livlig julemarked på torget med et variert tilbud fra lokale håndverkere og leverandører.

Det er et initiativ foreningen, og de som driver butikk i Drøbak, fortjener å lykkes med.

Flere av bodene er satt opp allerede, og en flokk med flittige polske arbeidere er i ferd med å reise de siste.

Polakkene ligger ikke på latsida, men tar seg likevel en pause i arbeidet for å prøve å forklare en nysgjerrig blogger hva som foregår.

Vi tar en titt innendørs.

- Det er beskjedne dimensjoner på reisverket. Er dere sikker på at bodene tåler mye og tung snø?

- Solid nok. Tåler mye, mener en av dem og røsker litt i reisverket og banker i veggen for å demonstrere at her er det bærekraft så det holder.

Språkvanskene er store på begge sider, men bloggeren får med seg at bodene skal ned igjen så snart jula er over.

- Ikke når vinteren er over?

- Nei, nei. Etter jul.

- Dette er vel ikke engangsboder? De vil kreve ganske stor lagringsplass.

- Det er ikke vårt problem! sier den mest språkmektige av polakkene og slår ut med hendene. - Vi bare setter opp og river.

Så får vi håpe at Byforeningen har sikret seg lagringsplass, og at bodene kommer opp igjen neste jul og mange juler framover slik at de kan bidra til å sikre førjulsstemning på torget i julebyen Drøbak.

Litterært tidsbilde av Oscarsborg og Drøbak

Foto: Kow d.e. 25102013 ©

Klikk på bildet for å se større versjon 

Det er ikke stor litteratur Hjalmar Bømark har skrevet, men interessant lesning for den som er er interessert i Oscarsborg og Drøbak. Boka kan lånes på Biblioteket.

Tilfeldig kom jeg over boka "OSCARSBORG Kanoner, Kanaljer og Kjærlighet" på Frogn bibliotek.
Den er skrevet i løpet av de par  første tiårene etter 2. verdenskrig.
På omslaget står det at den skildrer livet ved en underoffiserskole i 1920-årene.
Det er bare delvis riktig.
Boka handler om fattiggutten Sondre Sagroms slit og strev, og hans nederlag og seire i kampen for å komme bort fra fattigdom og usle kår.
En stor del av handlingen foregår på Borgen - og noe i Drøbak.

Familiekrøniken
For meg er dette dobbelt interessant.
Jeg hadde en onkel som var kadett på underoffiserskolen på Oscarsborg på 20-tallet.
Hans yngre søster - min mor - besøkte ham der.
Jeg er flasket opp med fortellinger om onkel Sverres tid på Oscarsborg og i Drøbak.
Hvis han opplevde noe som tilnærmelsesvis liknet det Hjalmar Bømark skriver om, burde jeg åpenbart - mens det ennå var tid - skaffet meg mer kunnskap om denne delen av familiekrøniken.

"En deilig by"
Bømarks bok er ikke stor litteratur.
For den som bor i Drøbak og har interesse for lokalhistorien, er boka likevel av interesse.
Forfatteren legger ikke skjul på sin begeistring.
"Drøbak er en deilig by, en vakker by, et smil mot kveldsolen," skriver han.
"Og for en ungdom der vokser opp! Det har sin forklaring: Badestrender langs hele byen og det fineste skiterreng innover i Frogn, idrettsplasser og parkanlegg. Damene svømmer som havfruer og har de samme former, bortsett fra fiskehalen."

"Kyklopen"
Bømark leverer nådeløse beskrivelser av kadetter og befal  - og av bipersoner i utkanten av fortellingen.
Og han børster støvet av gammel overtro knyttet til Borgen og til Drøbak.
De mørke gangene og grottene på festningsanlegget på Kaholmen, gav fantasien næring.
Når høstmørket falt på, hørte og "så" kadettene "Kyklopen" - kjempen som drev sin eksersis med Borgens kanoner som han slengte på ryggen som om de skulle være karabiner.
Han kunne skremme den modigste.

Forførerske i gjennomsiktige gevanter
Og han var ikke alene.
To spøkelser til kunne man oppleve i mannssamfunnet der ute.
Den ene var en ung vakker dame som holdt til i vollgrava og i de underjordiske gangene.
Hun svevde omkring kun kledd i et tynt, gjennomsiktig slør.
Hun var av normal størrelse, men passerte gjennom lukkede dører og minimale åpninger.
Soldatene kunne våkne av at hun stod bøyd over dem ferdig til å gi dem et kyss, men når de våknet og grep etter henne, forsvant hun sporløst.
I mørke høstnetter kunne hun vise seg ved midnatt på plassen ved fortet.
Der vinket hun innbydende og prøvde å lokke med seg vaktsoldaten ned i mørket under festningen.
Denne svevende, unge vakre kvinnen skal også ha vist seg ved Villa Parr i Drøbak.

Den sorte dame
Denne forlokkende, svevende damen var ikke den eneste som viste seg i mørke netter på Oscarsborg.
Konkurrenten, "Den sorte dame", holdt til under brua mellom Kaholmene.
På tross av navnet, kunne hun ha ulike farger - til og med lyse gevanter.
Fargen vekslet med årstidene.
"Den sorte dame" gikk ikke, hun beveget seg som en skygge og svevde skrittløst omkring.
Også denne "damen" er "sett" av flere gjennom tidens løp.
På 1890-tallet en gang, påstod en soldat som sovnet på vakt, at han ble hentet av den svevende damen og fraktet til Morgedal hvor han var fra.
Der satte hun seg til å stryke ham gjennom håret og kose med ham slik kjæresten pleide å gjøre.
Da han våknet igjen, var han tilbake på Borgen, men vakta var over.
Generalen hadde patruljert for ham, mens han var "borte".
At det var "Den sorte dame"s  skyld at han hadde sovnet på vakt, var han ikke i tvil om.

Gått av med pensjon?
I tidligere tider ble "Kyklopen" og de svevende damene sett stadig vekk.
Etter at elektrisiteten kom, viste de seg stadig sjeldnere.
I dag er de "gode, gamle Drøbak-spøkelsene" gått av moten.
Kanskje er de gått av med pensjon - uten at nye har trådt inn og overtatt jobben?
Den som vil stifte nærmere bekjentskap med overjordiske som Drøbak-folk og soldater på Borgen, trodde på og levde med, kan ta en tur innom biblioteket og låne Hjalmar Bømarks "OSCARSBORG Kanoner, Kanaljer og Kjærlighet".
Det er som sagt, ikke stor litteratur.
Men - kanskje likevel - et leseverdig stykke littertur fra et Drøbak og et soldatliv på Borgen, som hører den ikke altfor fjerne fortiden til.

Takk for i år

Foto: Kow d.e. 03102013 ©

Klikk på bildene for å se større versjon 

Kiosken i Båthavna gjør ikke mye av seg, men den fungerer og er en del av havneidyllen Drøbak. Nå er den stengt etter en varm og god sommer med båtliv og badeliv.

Besøkende som går innom molo B kommer til en lukket kiosk, men møtes av en hyggelig plakat som takker for "den 10. sesongen" og ønsker velkommen våren 2014.

Høsten er kommet, og vinteren står for døra.
Sommer-Drøbak takker for seg - for denne gangen.
Båthavna og kiosken der, er noe av det som gir Drøbak karakter av sommerparadis.
Her kan besøkende og fastboende slå seg ned, nyte en is eller en vaffel og en kopp kaffe, og beundre sjøutsikten eller livet ved krana og i Båthavna forøvrig.
I leden utenfor stevner lystbåter og store skip forbi.
Rutebåtene som går til Kiel og til diverse byer i Danmark, er ikke "ferjer" lenger, men flytende palass som under luksuriøse forhold for en relativt billig penge frakter folk og biler over havet til mer og mindre eksotiske bestemmelsessteder.
Fortsatt går de store hotellbåtene i sine ruter uanfektet av årstider, vær og vind.
Men på land tar vinteren så smått over.
Lystbåtene heises på land.
Vinden blir stadig skarpere og mer bitende.
Det blir stadig lengre mellom bryggeseilere og andre betraktere.
Kiosken i Båthavna stenger luka, setter lemmen foran vinduet, og takker for seg med en siste hilsen for sesongen.
"Vi ses til våren"!

Gråmåsen merkes i Båthavna

Foto: Kow d.e. 03102013 ©

Klikk på bildene for å se større versjon 

Jon Evenrud måler og merker sjøfugl i Båthavna. I bilen har han alt han trenger for å merke, måle og registrere.

Denne unge gråmåka blir ringmerket, studert og fotografert.

Måka bør ikke fanges på ny for at man skal finne opplysninger om den. Ringen fra Stavanger Museum kan leses elektronisk på lang avstand.

Fuglene som merkes, blir undersøkt fra topp til tå før de blir sluppet løs til et liv i frihet.

Jon Evenrud merker sjøfugl.
Han er ikke utdannet ornitolog, men mer enn gjennomsnittlig interessert i fugler.
Han har holdt på lenge og stiller gjerne opp med sin erfaring og fagkunnskap og bidrar til å fange inn og ringmerke sjøfugl langs kysten.
Evenrud merker fugl med ringer fra Stavanger Museum og fra Oslo og Akershus Ringmerkingsgruppe som han har tilknytning til.

Jorda rundt
Sjøfugler og andre fugler som han har merket, påtreffes ikke bare langs norskekysten.
Ringene gjør det bl.a. mulig å følge og kartlegge fuglenes vandringer til vinteropphold lenger sør i Europa og til langt fjernere himmelstrøk.
Fugler som er merket i Norge, har de mest utrolige reiseruter til vinteropphold i sørlige egner.
Noen følger den afrikanske kysten nedover, kanskje så langt som til Sør Afrika, mens andre flyr til Tenerife, krysser Atlanteren, flyr til Sør Amerika eller Sørishavet hvor de har vinterkvarter, for så å fly nordover igjen via Afrika, over til Kanariøyene og hjem til Norge.
Denne utrolig lange og krevende flyturen gir fuglene seg ut på hvert år.
En av de fuglene Evenrud har merket, er forøvrig observert på et bestemt sted ute i Europa til samme tidspunkt flere år etter hverandre, forteller han og legger ikke skjul på at han setter pris på tilbakemeldinger hvis noen kommer over fugler han har merket.

Fanges med tau
Når vi treffer ham, sitter han i bakrommet på bilen sin i Båthavna med en ung gråmåke i fanget.
- Den er brunspraglete, så den er ikke gammel?
- Nei, det er en av årets kull. Først når de er omlag fem år gamle blir de grå og hvite.
Ungfuglen har fått ringer på.
Nå blir den målt og vurdert - og fotografert.
- Hvordan får du tak i fuglene du merker?
- Når det gjelder måker legger jeg ut mat med en renneløkke omkring. Når fuglen står innenfor løkka, strammer jeg til.
- Det skader ikke fuglen?
- Nei, jeg er forsiktig og hensynsfull, og det går rolig for seg. De fuglene som spiser sammen med fuglen som fanges, merker som regel knapt at naboen blir tatt ut av flokken. De spiser rolig videre.

Sjøfugl og sidensvans
Jon Evenrud har merket mange fugler i tidens løp.
I Drøbak merker han alle slags sjøfugler  - både store og små - i Vindfangerbukta, Båthavna og Gjestehavna.
Ellers har han f. eks. vært langs kysten nedover i Østfold og ved Tunevannet i Sarpsborg.
På bloggen til Oslo og Akershus Ringmerkingsgruppe blir Jon Evenrud spesielt berømmet for innfanging og merking av sidensvans.
Hvis du ser en mann som legger ut snare og fanger fugl ved vannkanten i Drøbak, er det altså ingen fare på ferde, og ingen grunn til forargelse.
Det er med all sannsynlighet den erfarne amatørornitologen og ringmerkeren Jon Evenrud fra Ås,  som utstyrer fugler med sporbare ringer som forteller hvor de reiser - og hvor de til slutt ender sine liv.
Enten det nå skjer på våre breddegrader - eller på den andre siden av kloden.

Hospitalet pleies

Foto: Kow d.e. 24092013 ©

Klikk på bildet for å se større versjon 

Sammen med kirken representerer Hospitalet Drøbaks historiske røtter. Bygningene må pleies der etter. Nå gjennomgår Hospitalet forhåpentlig en behandling som vil vise oss den praktfulle trebygningen slik vi ønsker at den skal framstå.

Drøbak Hospital er et praktbygg som det bør tas godt vare på.
Det er ikke alltid blitt gjort.
Og det har huset båret merker av.
Nå får hospitalet åpenbart nødvendig pleie.
La oss håpe på at pleien utføres av kyndige hender.
Ikke bare slik at bygningsstilen respekteres, men også slik at de materialene som benyttes, har riktig kvalitet.
Det er heller ikke alltid blitt gjort.
Dugnadsånd er prisverdig.
Og de som gir av sin tid til fellesskapets beste, skal ha takk.
Men bevaringsverdige, historiske bygninger må pleies av profesjonelle.
Selv om det koster en del.
Når den blå innpakningen faller, og bygningstillaset fjernes, håper vi å se et profesjonelt oppusset Drøbak Hospital i all sin prakt.
Et Hospital som står seg mot vær og vind i nye generasjoner framover.
Og som vi kan vise fram med stolthet.

Kirken er ikke bortgjemt

Foto: Kow d.e. 27092013 ©

Klikk på bildene for å se større versjon 

Drøbak kirke er ikke vanskelig å se der den ligger vakkert til mellom tunge trær.

Kirken sett fra et litt annet ståsted. Heller ikke herfra er det vanskelig å danne seg et fullstendig bilde av den gamle ærverdige trebygningen. Trærne står ikke i vegen.

Noen har klaget over at Drøbak kirke nesten ikke kan sees fordi store, løvtunge trær hindrer sikten.
Det er en betydelig overdrivelse.

Trær en torn i øyet
Da alléen langs Kirkegata og trærne mot Wienerbrødskjæringa så meningsløst ble fjernet, tillot jeg meg å spå at det ikke ville ta lang tid før noen ville mene at trær i Badeparken burde fjernes.
Så galt har tilsynelatende ikke skjedd ennå, men trærne ved kirken og kirkegården står altså i vegen for noen.
Det er praktfulle trær det er tale om.
Trær som rammer inn kirken, og gir kirkegården preg av park og minnelund.
Men trærne som er en fryd for øyet for noen av oss, er altså en torn i øyet på andre.

Pleie, men ikke felling
Trær i byrom må pleies.
De skal fungere i harmoni med omgivelsene.
Det betyr at de ikke uten videre kan vokse fritt og fullt ut i samsvar med sitt naturlige potensial.
Trær som kommer i konflikt med sine omgivelser, må noen ganger vike plassen.
Men miljøskapende trær som ikke representerer fare eller alvorlige ulemper, skal ikke felles.
Og de skal ikke snaues eller beskjæres i strid med sin naturlige voksemåte og fasong.

Grønn fondvegg
Trærne ved inngangen til parken, er majestetiske.
Det samme er trærne langs kirkegården.
De gjør inntrykk både ved sin størrelse og sin form.
De store trærne ved porten til Badeparken markerer overgangen mellom kirken og den grønne lungen som parken er.
Sammen med trærne langs kirkegården på den andre siden av kirkedøra, rammer de inn kirkebakken som ellers lett ville blitt oppfattet som en visuell del av trafikkarealet utenfor.
En fjerning av disse trærne - eller en altfor kraftig beskjæring - vil fjerne løvtaket og de majestetiske stammene med det resultat at romvirkningen uteblir eller forminskes.
Området ville blitt åpent og nakent.
Trærne ved kirken er ikke vegetasjon som skygger for kirkebygget, men en levende grønn fondvegg som bidrar til å framheve kirken og kirkegården ved hjelp av den grønne bakgrunnen og rammen de danner.

Bruk hodet!
La oss derfor håpe at de ansvarlige bruker hodet og tenker seg godt om, og søker hjelp hos faglig ekspertise, før de eventuelt gjør noe med trærne langs kirken.
Hvem som helst kan bruke motorsaga.
Men vi ønsker ingen motorsagmassakre ved kirken.
Det fikk vi nok av ved Bankløkka.
Skal det gjøres noe med trærne ved kirken, bør man denne gangen søke hjelp hos folk som vet hva de snakker om.
Trepleie er ikke for amatører.
Og ikke for folk som ikke forstår at historiske trær har egenverdi.

En kriminell sak

En kommune er ikke en juridisk person i egentlig forstand.
Kommunen er samarbeids- og administrasjonsorganet for oss som bor innenfor dens grenser.

Politikerne styrer på våre vegne, og administrasjonen tar seg av det daglige arbeidet.

Kollektiv avstraffelse
Av og til gjør politikerne og/eller administrasjonen ting som de ikke burde gjort.

Også feilene gjør de på "våre vegne"

Å gi kommunen straff for slike feil, er meningsløst.

Ja, egentlig parodisk.
Og uetisk.
Å straffe kommunen er å straffe oss alle sammen - kollektivt.
Kollektiv straff uansett skyld, er dårlig jus.
Og logikk - og etikk.

Høy bot
Frogn kommune har bidratt til å ødelegge fornminner under vegarbeid på strekningen Holtbråten – Tusse.

For denne forsømmelsen bør Frogn kommune betale en bot på 4.8 millioner kroner, mente påtalemyndigheten.
Opprinnelig.
Det fant kommunen urimelig og gikk til sak.
Etter at kommunen har fått forklart seg i retten , er kravet redusert til 2 millioner. 

Rapp over fingrene
Ødelagte kulturminner kan ikke erstattes - eller repareres.

Blir skadene mindre av at Frogn kommune betaler bøter?

Nei.

Det er altså ikke snakk om å sette i stand igjen og redusere skadene så godt det lar seg gjøre, men om å betale straffebot til det offentlige.
Om å få et sviende økonomisk rapp over fingrene.

Fellesskapet straffes av fellesskapet 

Men nå er vel også Frogn kommune en del av det offentlige?
Av fellesskapet?

Skal kommunen betale bot til det offentlige som kommunen selv er en del av?

Logikken er ikke overbevisende.
Hvem tjener og hvem taper på dette?
Kommuneadministrasjonen?
Politikerne?
Eller kommunens innbyggere?
Altså: Du og jeg som ikke har hatt noe med saken å gjøre i det hele tatt.

Vi får svi
Så hvem skal egentlig betale?

M.a.o.: Hvor får kommunen de pengene fra som den eventuelt skal betale boten med?

Kommunen får skattepenger fra deg og meg.

Dessuten får den tilskudd fra Staten - altså fra en annen del av fellesskapet, m.a.o. fra det offentlige.

Påtalemakten vil altså straffe kommunen ved å ta fra den en del av de pengene den har fått direkte og indirekte av deg og meg for å løse fellesskapets oppgaver.

Slik blir det altså egentlig du og jeg - og Staten som også er deg og meg - som må betale boten for de ødeleggelsene "kommunen" har forvoldt.

For lite fra før
Frogn kommune er ikke rik.

Den har ikke penger til overs.

Den har store løpende utgifter, vidtgående økonomiske forpliktelser og mange oppgaver som den skal finansiere for at du og jeg og barna og barnebarna våre skal få den hjelpen og de tjenestene vi har krav på.

Mange viktige oppgaver må hvert år utsettes av mangel på penger.

I den situasjonen kommer påtalemakten med sitt krav.

Ingen nåde
Ta nesten 5 millioner kroner fra en allerede bunnskrapt kasse og betal bot fordi dere ikke kartla godt nok og passet på at entreprenøren gjorde det han skulle, sier påtalemakta.

Ja men, vi avtalte med entreprenøren at han skulle ta seg av dette, innvender kommunen.

Holder ikke, svarer anklageren.

Også han opptrer på våre vegne.

Men entreprenøren var jo Statens Vegvesen! En seriøs operatør, som vi hadde all grunn til å ha tiltro til, framholder kommunen.
Hjelper ikke, grov uaktsomhet! sa påtalemakta som håndhever lovverket på våre vegne.

Anstrengt logikk
Men det ville Frogn kommune ikke stilltiende finne seg i.
Derfor gikk den til sak.
En sak som kommunen hittil har spart omlag 3 millioner kroner i bøter på å føre, men som også koster kommunen og fellesskapet forøvrig  - stadig deg og meg - en pen slant.
Så uansett må du og jeg punge ut.
Fordi kommunen - på våre vegne - ikke passet på at Vegvesenet - også på våre vegne - ikke ødela sporene etter vår felles fortid.

Fylkeskommunen medskyldig?
Under rettsaken er det kommet fram at kommunen informerte fylkeskommunen om avtalen med Vegvesenet.
Fylkeskommunen ble informert ved kopi av brev.
Kopier blir ikke saksbehandlet, men havner i arkivet, sier fylkeskommunen.
Den kunne sikkert uten å lyve sagt: Kopier leser vi ikke.
For hadde den lest informasjonen og funnet noe å sette fingeren på, burde den vel reagert?
For også fylkeskommunen har vel et eget ansvar til å si i fra når den finner noe som er i strid med lover, regler og bestemmelser?
Formodentlig leser fylkeskommunen ikke reguleringsplaner heller.
For det gikk fire måneder uten at kommunen hørte noe fra fylkeskommunen om reguleringsplanen.
Da vedtok kommunestyret planen.
I den tro at fylkeskommunen ikke hadde noe å bemerke.
Dette er en forsømmelse som dere skal betale nærmere 5 millioner kroner i bot for, mener påtalemyndigheten.

Mot sin hensikt
Vi skal ta vare på historien vår.
Kulturminnene er "fotsporene" etter forgangne slekter.
Men blir kommuner eller andre offentlige organer flinkere til å kartlegge og bevare hvis de blir straffet økonomisk?
Får de ikke bare dårligere råd?
Til å gjøre andre viktige ting?
Som f.eks. å fremme kultur og kulturvern?
M.a.o.: Er ikke økonomisk straff ulogisk?
Virker den ikke rett og slett mot sin hensikt?

Uhell eller ond vilje?
Frogn kommune har ikke ødelagt noe med ond vilje?
Ikke med likegladhet eller skjødesløshet eller.
Kommunen mente å ha inngått en bindende avtale med en seriøs operatør som den hadde grunn til å ha tiltro til.
Men så skjedde det noe galt likevel.
Uhell og uheldige omstendigheter kalles det.
Meget beklagelig, men høyst menneskelig.
Brudd på loven! Dette skal dere måtte betale for, sier påtalemyndigheten og mener at nesten 5 millioner er en passende bot.

Hva med en bot?
Hvis dere ikke sier det til noen, skal jeg betro dere en hemmelighet:
Etter min oppfatning er det påtalemyndigheten som har vist sviktende skjønn i denne saken.
Uansett utfall, har den påført kommunen - og Staten - en helt meningsløs utgift.
Hva med å ilegge den en klekkelig bot?