Våt lørdag i Drøbak

Foto: Kow d.e. 19062010 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Regnet silte ned og kundene uteble for de få frimarkedshandlende som hadde våget seg ut på torget. Til og med den gamle middelskolen hadde trukket i regnhabitt.

Båtfolket holdt seg hjemme i regnværet, og de som trengte en matbit søkte seg under tak. De tøffeste satt ute, men i ly for regnet. Det var ingen lett, glad sommerstemning å spore i byens gater eller i Båthavna den siste lørdagen før St. Hans. Og om et par dager går det ubønnhørlig mot mørkere tider igjen.

Enten styrtregnet det, eller så silte og rant det jevnt og trutt det meste av dagen. Det var avgjort ikke dagen for utflukt i åpen båt.

Sommeridyllen uteble i Drøbak i dag - lørdag 19. juni.
Dramatiske blygrå skyer seilte ustanselig inn over sommerbyen, og øste generøst mengder av vann ned over fastboende og besøkende som søkte ly under paraplyer og i regnklær, eller løp skyndsomt i skjul for å unngå å bli gjennomvåte.
Vi får håpe at butikker og gallerier som plutselig fikk ekstra besøk innenfor veggene, fikk litt igjen i form av økt omsetning.
På torget pakket et par av de handlende sammen frimarkedsteltene lenge før tiden, og kjørte hjem til tørre klær, varm mat og svensk kronprinsessebryllup.
Det var mange biler på Bankløkka. Hvor bileierne og passasjerene var, kan man lure på. I Drøbaks gater var de ikke å se.
Men kanskje hadde serveringsstedene en god dag.
For så hustrig og vått som det var, var det nok noen som søkte varme og komfort innendørs.
Og en matbit på en av badebyens spisesteder er også en Drøbaksopplevelse.
Så får vi bare håpe på at ingen ble avskrekket av været. Men at de kommer igjen.

Når sommeren kommer.
For det gjør den vel. I år også får vi håpe.
Skjønt det foreløpig ser dårlig ut.

Uttrykksmangfold i Creative

Foto: Kow d.e. 19062010 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Det er noe nesten Frantz Widerbergsk for ikke å si Modiglianisk over formspråket i enkelte av bildene til May-Britt Kjeserud. Her bildet "Kyss" som kan ses i Creative Galleri i Niels Carlsensgate fra i dag.

Bilde: Ocean II. Sjelden har jeg sett en bildekunstner uttrykke seg i så vidt forskjellige formspråk som May-Britt Kjeserud, som sier at motivet er å spre glede og positivitet.


Bilde uten tittel. Flere av de rent figurative bildene formidler idyll, glede og sinnsro. Litt romantikk i en travel tilværelse skader ikke.


Frogn-kunstneren May-Britt Kjeserud reklamerer med at hun er "Norges mest solgte kunstner". Hennes arbeider skal være å "finne over hele verden". "Serien Sørlandsbilder har alene solgt i et opplag på over 1 millioner eksemplarer," forteller nettsiden http://www.fotolundeby.no/

Kunst?
På nettsiden Kvinneguiden har Kjeseruds store produksjon og samarbeid med møbelkjeden Skeidar avfødt en diskusjon om masseproduksjon og massesalg har berettiget plass innenfor begrepet kunst.
Når blir forøvrig et bilde kunst? Først når det har verdi som investeringsobjekt? Når det har visse nærmere difinerte formalistiske eller estetiske kvaliteter?
Eller blir et bilde - uansett formspråk og tilblivelsesprosess - kunst når det overstiger likegyldighetens grenser og foranlediger en reaksjon i mottakerens sinn?

Subjektive kriterier
Jeg tror det riktigste er å vudere bilder - både foto og tegnede og malte bilder - ut fra subjektive kriterier. Det avgjørende bør være om man liker eller av andre grunner føler seg engasjert eller tiltrukket av et bilde.
Besserwissere, forståsegpåere og "eksperter" bør ikke å bestemme hva som er kunst for den enkelte.
Vegger i private hjem skal ikke bekles etter samme kriterier som veggene i museer og gallerier.

Gå og se
Jeg har ikke noe problem med å innrømme at jeg finner mye interessant blant May-Britt Kjeseruds bilder. Både enkelte skissepregede, symbolartede bilder med personer med ovedrevne ekstremiteter, og romantiske, figurative bilder som oser av idyll.
Om man er enig eller uenig i en slik bedømmelse, får den enkelte selv avgjøre. Ved å besøke Creative Galleri og se.
Det fortjener kunstneren.
Og ikke minst galleristen. Som velvillig stiller sine vegger til disposisjon for kunstnere som søker et publikum.
Kanskje blir man provosert, kanskje stiller man seg likegyldig - eller kanskje finner man noe å glede seg over.
Det vet man først når man har vært innom og tatt en titt.

Christina Vukicevic satt til veggs

Foto: Kow d.e. 29052010 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Her har Christina Vukicevic møtt veggen godt synlig midt i Sarpsborg sentrum.

Norges beste hekkeløper - Christina Vukicevic med dype røtter i Drøbak - er ettertrykkelig satt til veggs.
I Sarpsborg. Og sikkert mange andre steder.
Den dyktige og populære idrettstjernen figurerer på store postere hvor hun reklamerer for "100 % veimat" som er å få kjøpt hos Esso.
Hva "100 % veimat" nå enn måtte være.
Selve begrepet forteller ingen ting.
Vi får håpe at det er sunn, næringsrik mat som ikke gjør skam på idrettsstjernen Christina, men står til den ungdommelige friskheten og det idrettslige overskuddet hun utstråler.

Fotballens nye lekegrind

Foto: Kow d.e. 17062010 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Endelig! Kunstgresset er på plass. Etterarbeidet gjenstår, men så kan kommunens fotballutøvere ta kunstgressbanen i bruk.

Pent arbeid. Den nye kunstgressbanen ligger fint til, skjermet mot vær og vind, og de uomgjengelige inngrepene i naturen gjøres minst mulig synlige ved velformede, kuperte avslutninger som inngår naturlig i miljøet.

Den organiserte fotballen i Frogn har hatt for få tumleplasser.
Det er egentlig et sunnhetstegn.
Stort behov betyr at fotballaktivitetene omfatter mange. Både gutter og jenter. I alle aldersklasser.

Økt kapasitet - og vinteraktiviteter
Behovet for mer plass har vært følbart. Noe DFI har sagt tydelig fra om.
Dessuten har man trengt en plass som kan brukes når kulda setter inn.
Den som har vært på Berger på halvøya nord for oss - og på andre tilsvarende anlegg - og dessuten følger litt med i mediene, har sett hva kunstgress betyr. For barn og unge. Og for nivået på lokalfotballen.
I min ungdom gikk fotballen i dvale når kvikksølvet på gradestokken begynte å krympe. I dag er fotball en helårsidrett.
Den virkeligheten kan ikke Frogn se bort fra eller melde seg ut av. Uansett hva "trekramarna" måtte finne på å påstå.

Idrettspark
Etter mye om og men, protester og obstruksjon ligger nå kunstgressbanen der. Nesten ferdig.
Ikke som et skjemmende sår i naturen, men som et parkmessig bearbeidet område for idrettslig aktivitet. I nær kontakt med naturen. En idrettspark. I ordets beste betydning.
Og skulle du av debatten ha fått det inntrykket at banen ligger så å si i vannkanten ved Oppegårdstjernet, vil du måtte revidere din oppfatning. Det blir neppe nødvendig å hente ballen med båt.
Jeg våger glatt den påstand at banen og arealene omkring, ikke har tatt friluftsmulighetene eller friluftsgleden fra noen. Verken til lands eller vanns.
Jeg er fristet til å si: Rekk opp handa den som noen gang tidligere har vært i dette skogsområdet.
Det resulterer neppe i en skog av armer. Dette er ikke et område Frognfolk flest har brukt. Verken til turgåing, bærplukking eller andre friluftsaktiviteter.
Når aktivitetene kommer i gang, vil fotballinteresserte - og andre friluftsinteresserte - få et nytt påskudd til å komme seg ut av sofaen. Og til å bli kjent med området rundt kunstgressbanen.
Som ikke er ødelagt.
Men har fått en ny attraksjon som både små og store vil ha glede og nytte av.
Og for den videregående skolen som har fått den "vegg i vegg", må banen være som et eldorado.

Vunnet kampen?

Frognmarkas Venner har tilsynelatende vunnet et slag. Men har de vunnet "krigen"?

Frognmarkas Venner kan tilfreds konstatere at de har "vunnet kampen for bevaring av Holtskogen i Frogn" forteller Amta over nesten hele forsiden mandag 7. juni.
Her er det åpenbart noe jeg ikke har fått med meg. Eller ikke har forstått.
Jeg trodde sivilombudsmannen hadde invendinger mot prosedyren. Ikke realiteten.

Konsekvensanalyse
I sitt utrettelige arbeid for å hindre næringsutvikling på Måna og i Holtskogen har Frognmarkas Venner klaget på flere forhold. Bl. a. på at kommunestyret har fattet sitt vedtak uten en tilfredsstillende konsekvensanalyse.
Vi har utredet konsekvensene i den grad det er ønskelig og nødvendig, mener det politiske flertallet i kommunestyret.
Enig, uttaler fylkesmannen på vegne av staten.
Uenig, sier sivilombudsmannen på vegne av den samme staten og ber om ny behandling.

Tett samarbeid under vegs
Å prosedere mot sivilombudsmannens konklusjon, er å slåss mot vindmøller.
Akkurat som fylkesmannen, må kommunen - om det kjennes rimelig eller urimelig - ta uttalelsen til etterretning, behandle saken på ny, og oppfylle de prosedyrekravene sivilombudsmannen stiller.
Det gjør man best ved å ta sivilombusmannen på ordet og holde ham orientert ved å samarbeide tett med ham under arbeidets gang.
Skulle det så vise seg at sivilombudsmannen er ute etter en annen konklusjon - altså en annen politisk vurdering enn den det politiske flertallet ønsker - er det grunnlag for oppvask. Men først da.

Visste ikke hva det gjorde?
Sivilombudsmannen føler seg øyensynlig ikke sikker på at flertallet visste hva det gjorde da det vedtok utbygging.
Det er ikke noe saklig grunnlag for å tro at det politiske flertallet ikke har veid for og i mot samt vurdert og tatt hensyn til konsekvensene når de mente at det var riktig å fatte et vedtak som de ganske sikkert forstod ville vekke frenetisk motstand i enkelte miljøer.
Men konsekvensutredningen er ikke formalisert i tilstrekkelig grad, mener sivilombudsmannen.
Det er selvfølgelig mulig at mangelen på kartlegging av konsekvensene kan ha påvirket realitetsavgjørelsen.
Men sannsynlig er det ikke. De forskjellige synpunktene skyldes ikke forsømte formaliteter, men reell politisk uenighet. Som vil være den samme. Uansett utredninger.

Sivilombudsmannen alene
Det er tankevekkende at så vel politikerne og rådgiverne i kommunen som spesialistene hos fylkesmannen vurderte saken annerledes enn sivilombudsmannen.
I byråkratiet er det å oppfatte som at kommunen og fylkesmannen tok feil. Og at sivilombudsmannen har rettet opp den feilen de gjorde.
Men i realiteten kan det jo være slik at det er sivilombudsmannen som rir prinsipper og legger vekt på formaliteter som ikke er av reell betydning for sakens utfall.
Men som fører til merarbeid og merkostnader for så vel den lokale administrasjonen som for utbyggerne som - får man tro - ikke har tapt saken slik Amta mener, men har fått beskjed om å flytte brikkene sine tilbake til start.
Og begynne på ny.
I mens fyller Vestby kommune opp med næringsvirksomhet som kan sikre kommunen inntekter og innbyggerne arbeid i uoverskuelig tid framover.

Uflidd på kirkegården

Foto: Kow d.e. 04062010 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Langt gress og blomstrende løvetann preger den nyeste delen av Frogn kirkegård.


Det lange gresset gjør et nedslående inntrykk på dem som kommer for å besøke gravene til sine avlidne kjære.

Det pleier å være lite å utsette på skjøtselen av Frogn kirkegård.

Denne våren har vært et lite hyggelig unntak.

Gresset mellom gravene har stått uslått, og løvetannen har uhindret fått lov til å utvikle og spre sine sølvhvite fnokk utover landskapet.

Og over plantefeltene ved gravene hvor frøene lett finner feste.

Bildene ovenfor ble tatt fredag i forrige uke.

I går, mandag, var området på det øverste bildet fortsatt uslått, mens området nedenfor uthuset var blitt slått.

Avklipt gress på størrelse med høy lå igjen på gravene.

En minnepark

Jeg håper at dette var et unntak og resultat av uheldige omstendigheter. Og ikke utslag av sparing.

Kirkegården er ikke hvilken som helst eng.

Den er en park. En minnepark hvor folk går for å minnes sine hengangne kjære.

Kirkegården bør stemme til høytid. Og fred i sinnet.

Det gjør den ikke hvis den framstår som et uflidd villniss.

Hospitalet til kirken?

Foto: Kow d.e. 19032008 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Drøbak Hospital bør ikke reserveres til en avgrenset interessegruppe, men stå til disposisjon for kommunens innbyggere.

Drøbak Hospital er en unik bygning.

Som bør tas vare på.

Men også brukes. Til aktiviteter som er til fellesskapets beste. Men som ikke er av en art som skader bygget og forringer dets verdi som historisk monument.

Overlates til kirken?

Rådmannen er i ferd med å lage en helhetlig - eller i alle fall omfattende - plan for disponeringen og forvaltningen av kommunale eiendommer.

Kan Amta fortelle.

Det er et utmerket tiltak.

Jeg har ikke sett planen, men den skal visstnok - fortsatt i følge Amta - blant flere forslag åpne for at politikerne overlater Hospitalet til kirken.

Det er et særdeles dårlig forslag.

"Menighetshuset"

En gang var det slik at kirken - eller mer presist menigheten i Drøbak - disponerte Hospitalet. Bygget ble av enkelte endog omtalt som "menighetshuset".

Opplevelsen av Hospitalet som et hus hvor menigheten hadde rett til å avvise arrangører og arrangementer med "avvikende meninger", resulterte i at enkelte "ikke-kristelige" ble nektet å holde møter i huset. Altså i diskriminering.

Resultatet var misnøye. Sterk misnøye. Og med god grunn.

Jeg var på den tiden aktiv i kommunepolitikken, satt i styret for Hospitalet og var med på å få forholdene endret.

Ikke et skritt tilbake

Tanken å overlate huset til kirken, er historieløs.

Den tar ikke hensyn til utviklingen. Og erfaringene.

Vi lever i 2010. I et pluralistisk samfunn.

Hvor kirken, andre livssynssammenslutninger og verdslige organisasjoner må leve fredlig side om side. Og under samme tak.

Drøbak Hospital er ingen vigslet bygning. Og skal ikke være det.

Det strider ikke mot den opprinnelige gavens ånd eller bokstav at Drøbak eldresenter holder hus der. Ikke at Humanistisk forbund har møter der heller.

Bare mot menneskelige fordommer.

Huset bør være åpent for alle.

Som oppfører seg som folk og ikke skader bygningen.

Hva bestemte giverne?

Drøbak fikk Hospitalet som gave.

Hva bestemte giverne?

Huset har vært brukt til ymse formål. Etter som samfunnet og behovene har endret seg.

Drøbak Hospital tilhører kommunen. Altså oss alle.

I år 2010 må det brukes ut fra forutsetningene i et moderne, sekulært felleskap.

Hvis de ikke vil yppe til helt unødvendig strid, glemmer både rådmannen og politikerne den famøse tanken at Hospitalet på ny skal stilles til disposisjon for kirken.

Så lett slipper ikke kommunen unna krav om ny arbeidskirke likevel.

Avlat unntar ingen for skjærsilden.