Kirkeveien: Leirevelling på bil og klær

Foto: Kow d.e. ©

To store bilder tatt 131009

Minste bilde tatt 011109
Klikk på bildene for å se større versjon

Vegbanen og kantene er forsterket. I tørt vær ser det "provisoriske" topplaget ikke verst ut, men i vått vær blir det leirevelling som setter seg fast på biler, mennesker og dyr.

Forbi kirkegården er det gjort omfattende grunnarbeid. Men asfalten lar vente på seg.


T.v.: Etter en tur på Kirkeveien i vått vær, er bilen full av søle som smitter av på alt som kommer nær den.

Kirkeveien skal få fast dekke.
Men det drar ut.
Jeg har på denne bloggen i blogginnlegg etter blogginlegg iherdig agitert for å få utbedret vegen fra Bjerke til Frogn kirke. Jeg har også rettet henvendelser til fylkeskommunen om den fredede vegen.
De som bor langs vegen, har pekt på ulempene ved den dårlige vegen - og bedt og tigd om tiltak mot vaskebrett, søle og støvplage - enda lenger.

Og nå foreligger det planer.
Men når kommer asfalten?
Grunnlagsarbeidene er utført. Endelig.
Vegbanen og vegkantene er kultet og forsterket og subbus kjørt på.
Men det påkjørte topplaget må ha vært usedvanlig leireholdig, for når man kjører til kirkegården og hjem igjen i vått vær, ser bilen ut som om den skulle være dyppet i leire.
Det er ikke mere leire på en gjenstand som er begittet før brenning på et keramikkverksted.
På allehelgenssøndag var vi på kirkegården.
Da vi kom hjem, var bilen totalt nedsølt til langt opp på taket - og buksene bar tydelig merke av hvor vi hadde vært.
Hvor lenge skal vi ha det sånn?
Alle vi som bruker vegen for å komme på kirkegården? Eller de som skal i kirken?
For ikke å snakke om dem som bor langs vegen. Som er avhengige av å kjøre der. Kanskje daglig.
Nå venter vi på asfalt.
Den blir riktignok ikke lagt lenger enn til Stubberudkrysset.
De som skal helt fram til kirken eller til Froen, kunne trolig ønsket seg at det faste dekket fortsatte dit. Men 100 á 200 meter gytjebad er tross alt å foretrekke framfor 1000 meter.
Se nå til å få asfalten på plass.

Skjønt, nå kommer vel vinteren hindrende i vegen?
Skal vi bli nødt til å kjøre i søle og leirevelling fram til ut på våren en gang?
I så tilfelle håper jeg at bevilgningen til asfalt er overførbar til nytt budsjettår.
Slik at det ikke oppstår økonomisk kluss som skyver en tilfredsstillende løsning på et følbart problem enda lenger ut i framtiden.

Lenke til noen andre innlegg om Kirkeveien her på bloggen: Kirkeveien: Maset har hjulpet! , Forferdelig Kirkevei, Kirkevegen vurderes og Leirevelling og kald Frogn kirke

"Gå-sykkelavstand" til kunstgressbanen

Har seksjonslederÅsa Kihlander Nes i Statens vegvesen noen gang vært i Frogn?
I følge Akerhus Amtstidende 14. oktober finner hun - på vegne av Statens vegvesen - det betenkelig at den planlagte kunstgressbanen ved Oppegårdtjernet ikke "lokaliseres mer sentralt sett i forhold til kommunens innbyggere og deres nærmiljø".
Når har det seg slik at Frogn er en langstrakt kommune.
Videre er det slik at alle innbyggere i Frogn er like viktige. Det er ingen som er mer "innbyggere i Frogn" enn andre. Når de først bor her.
Så hvor mener den frittalende damen at banen burde ligge? For å oppfylle hennes kriterier?
Jo, et sted hvor "kommunens innbyggere" - altså ikke noen, men alle - får "gå-sykkelavstand til anlegget".
Et meget interessant synspunkt.
Nå er vi spent.
Hvor finnes det stedet i kommunen som alle frognbeboere kan nå med rimelig tidsbruk og et optimum av krefter, ved å gå eller sykle?
Vegvesenet og Åsa Kihlander Nes må være så vennlige og øse av sin lokalkunnskap og peke ut dette stedet for oss!
Til banen ved Oppegårdtjernet kan folk som bor å Heer og i Ottarsrudgrenda sykle. De sprekeste kan gå dit også. Eller jogge for den saks skyld.
Men de teller kanskje ikke?
Selv om de bor i Frogn kommune og betaler sin skatt de også.
Er det folk i nordre Frogn det skal tas hensyn til? Eller de lengst sørpå?
Da blir det riktignok mye bilkjøring på de øvrige.
Tar man hensyn til og utgangspunkt i oss som bor på Skorkeberg - og der bor det jo en del - må så godt som alle andre kjøre bil.
Tilsvarende kan man rive noen hus i gamle Drøbak - eller kanskje legge kunstgress på Bankløkka - slik at folk i Drøbak sentrum får "gå-sykkelavstand", men da må en masse andre frogninger belage seg på å kjøre. Enten seg selv eller barna sine.
For med en slik løsning blir vegene lange. Og bakkene er drøye.
Nei, dette finner vi nok ikke ut av.
Godt da at Åsa Kihlander Nes og Statens vegvesen har svaret - og løsningen.
Problemet er bare at de - så vidt jeg skjønner - har glemt å fortelle oss hvor banen bør ligge.
Men det skal denne bloggen straks råde bot på.
I morgen den dag skal vi sende e-post og lenke til Statens vegvesen og gjøre oppmerksom på at vi spent venter på å få utpekt det stedet som oppfyller Åsa Kihlander Nes' ideelle fordringer.
Så ordner nok vegvesenet og den driftige damen opp tenker jeg.
Spent på svaret?
Jeg også.
Meget spent.

Kyststi unødvendig ved Tollboden

Foto: Kow d.e. 251009 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Det bør ikke gjøres inngrep som svekker Tollbodens verdi som historiebærer.

I Drøbak bør allmennheten over alt hvor det er mulig, ha adgang til sjøen.
Som nordpå, i Badeparken og Båthavna, på Sjøtorget og området fra Hamborgstranda og sørover.
Men det er den "naturlige" - eller det som er igjen av den naturlige - sjøkanten, de bør få se.
I årtienes løp er strandlinjen endret. Med fyllinger og murer, og brygger og hus.
Mye av dette er kultur. Som må tas vare på. I tillegg til den naturen som er igjen.
Den tidligere losstasjonen har fått sin beliggenhet og utforming av hensyn til bruken. Den ble bygd for å være formålstjenlig.
Huset ligger så å si i vannkanten på toppen av en vakkert opplagt, ikke altfor høy, gråsteinsmur.
Slik må huset - og kontakten med sjøen - framstå. Historisk riktig. Ut fra tidligere bruk og datidens byggeteknikk og anleggskunst.
Å føre en natursti fram mellom sjøen og huset med den værbestandige, gedigne grunnmuren, ville være å vise ringeakt både for huset som historisk klenodium og miljøet det befinner seg i.
Hamborgstranda og sjøkanten derfra til Lehmannsbrygga tåler og tillater ingen ytterligere bygnings- eller anleggsmessige inngrep. Eller rettere sagt: Angrep.
Det betyr ikke at tanken om en kyststi bør gis opp.
Men det betyr at kyststien må tilpasses de stedlige forhold.
Den bør skaffe allmennheten adgang til sjøkanten, og passasje der det er oppført uheldige hindringer, men ellers inkludere eksisterende trafikkarealer der terrenget er åpent og sjøen synlig eller tilgjengelig.
Dette bør ikke være til hinder for at Universitetet får beskytte brukerne av huset - og selve huset - mot innpåsliten trafikk, brutal snøbrøyting og andre fysiske påkjenninger.
Dette mener jeg ikke først og fremst av hensyn til huseieren, Universitetet, men fordi enhver endring uten historisk forankring vil gjøre vold på et område som bærer en vesentlig del av Drøbaks historie som sjøfartsby, videre til stadig nye generasjoner.
Det er byens røtter det er snakk om.
Og historie.

Molo B

Foto: Kow d.e. 251009 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Sjøen er smul. Regnskyene henger tungt og lavt over Hurumlandet. Yr fyller lufta. En og annen regndråpe treffer kamaralinsen og lager flekker i bildet.

Kaholmen og Oscarsborg blir nesten borte i gråværet og kveldsdunklet. Håøya kneiser mørk og mektig i bakgrunnen. Rett utenfor molo B ligger en blåse. Noen har lagt et eller annet i sjøen. Noe vedkommende ønsker å finne igjen. En teine, kanskje? Men hva slags? Hummer? Krabbe?

Borgenbåten pløyer den blanke vannflata. Den jobber trutt og trofast. Sent og tidlig. I all slags vær. Mange mennesker var det ikke med, men de som har behov for å reise til eller fra Oscarsborg, må fraktes. Og den trofaste sliteren gjør jobben.

Det er nesten litt trolsk og eventyrlig i sjøkanten en halvmørk, grå og våt ettermiddag. Rett før mørket får overtaket.
Etter en dag full av forskjellige gjøremål, gir det ro i sinnet å vandre langs bryggekanten eller stå på moloen ved fyrlykta som taktfast sender sitt blink ut i gråværet til den som måtte ha behov for et lys å styre etter.
Her står vi gjerne - uten å ha noe egentlig ærend - og ser på sjøen, åsene på Hurumlandet og holmene og landskapet innover fjorden som sakte trylles bort i gråværet og det sakte kommende kveldsmørket.
Noen ganger er vinden her ute på pynten så sterk i kastene at man nesten må holde seg fast for ikke å gå på sjøen.
Andre ganger er det blikk stille. Som i kveld.
Vanndråpene fra de grå skyene ligger i lufta som yr, og setter ikke spor etter seg i sjøen som ligger som en speil i halvmørket.
Til Borgenbåten kommer og pløyer seg veg mot Sjøtorget - etter å ha vært en svipptur innom Sundbrygga - og lager dønninger som slår hissig mot svabergene i Badeparken og får seilbåtene i Båthavne til å røre på seg så linene irritert sier i fra om forstyrrelsene ved slå mot mastene.
Ingen andre er å se.
Kiosken er låst og lukket.
Bare de nedslitte flettverksstolene står igjen på innsiden av moloen, utenfor krana. Og minner om en sommer som var.
Og om at folk bør rydde opp etter seg. Og ikke overlate søpla si til tilfeldighetene.
"La oss holde Drøbak pen.
Alle som en."
Var det ikke slik det lød? En gang for lenge siden?
Drøbak - som Molo B er en ikke uvesentlig del av - fortjener at vi lever etter dette gamle slagordet.

Ny Birkeland til DFI

Frode Birkeland da han spilte for Lyn i 2001.

Foto: Lyns nettside.

DFI har fått ny trener, forteller badebyen.no
Han heter Frode Birkeland, er 37 år og nå juniortrener for Lillestrøm sportsklubb.

Han har tidligere bl.a. spilt for Lillestrøm, EIK-Tønsberg, Sogndal IL, Lyn, Ham-Kam og Kongsvinger.
Den nye DFI-treneren har bred trenererfaring.

Foruten å ha vært hovedtrener for Gjøvik/Lyn, assistenttrener i Ham-Kam og trener for LSKs rekruttlag, er han nå trener for juniorlaget til LSK som ligger som nummer fire på tabellen i sin avdeling.
Spiller- og trenererfaring er viktig.
Like viktig er evnen til å behandle folk. Til å utvikle vi-følelse og til å få folk til å trekke sammen for felles mål.
Et fotballag – inklusive reserver og ”runners up” – er et team i et læringsmiljø hvor alle primadonnanykker og følelser av å være verdensmester, er av det vonde.
Vi håper at Frode Birkeland er sulten på suksess, villig til å yte av sin kunnskap og til å jobbe hardt og mye.
Vegen til suksess er ikke brolagt med gode forsetter, men med svette, skuffelser, og evne til å reise seg etter fall.

Suksess forutsetter en solid porsjon pågangsmot og gå-på-humør.
DrøbakNotater ønsker velkommen og til lykke med ”ansvarsfull gjerning” som det høytidelig heter.
Akkurat nå er trolig flere av de spillerne den nye treneren skal forholde seg til, ”drit lei” av fotball og nedrykk, og nederlag og sure kritikker.
Men om en måned bør de ha gjort som Terje Vigen og ”kastet sorgene af”.
Da bør Frode Birkeland ha opplegget klart.
Det er nemlig da neste fotballsesong begynner!
Ikke utpå nyåret en gang.
Velkommen til Drøbak, Frode Birkeland.
Og lykke til.

Kent Bergersen ute

Kent ”Kenta” Bergersen.

"Kenta" har priset seg ut av diskusjonen om hvem som skal trene 3. divisjonslaget DFI.
Det er greit. Både økonomisk og fotballmessig.
”Kenta” har utrettet store ting i DFI tidligere.
Det kunne han – og klubben - ikke under noen omstendighet regne med å gjenta. Det forteller ”Kenta”s skjebne i Lyn med all ønskelig tydelighet.
Og hans lønnsforlangende viser at han ikke har forstått – eller i alle fall ikke har tatt inn over seg – den situasjonen DFI er i.
Da er han ikke rette mann til jobben!
Betalingsrusen og kjøpefesten er over i norsk fotball. For denne gang.
Også i DFI. Det gjelder både trenere og spillere.
Nå er det vekk med de feite sjekkene og fram med knappene og glansbildene.
Amatørene er på veg tilbake.
DFI har det med å ønske seg gamle stjerner for å kunne skru klokka tilbake og gjenta tidligere bragder.
Den måten å tenke på bør de legge bak seg.
Nå gjelder det å begynne på nytt!
Å bygge et nytt lag. Hente opp unge spillere fra det brede rekrutteringsgrunnlaget. Skape nye sosiale forbindelser. Innad i laget og til omverdenen. Ny lojalitet. Ny vi-følelse.
Til dette trenges det nye folk. Ikke ubeskrevne blad, men folk som ikke sleper på minner om det som en gang var.
Har du bodd et sted som ung, så flytt ikke tilbake igjen hvis du har vært borte en stund. Det blir aldri som det var.
Sånn er det i fotballen også.
Historien gjentar seg ikke. Den må skapes på ny.
Nå må vi slippe nye krefter til.
Det er riktig å se seg godt om.

DFI - og vi som er patrioter og glad i fotball - trenger ikke en trener som ser det hele ovenfra, og utålmodig venter på at laget skal nå "hans nivå".

Vi trenger en arbeidsmaur. Som kan glede seg med guttene over enhver framgang. Stor og liten.

Som vet at suksess kommer av jevnt og trutt hverdagsarbeid.

Innenfor rimelige, realistiske økonomiske rammer.

Og ikke går sur fordi hans drømmer om det uoppnåelige ikke går i oppfyllelse.

M.a.o.: En sulten streber som er villig til å gi alt for å lykkes.

Men som er realist.
Jeg krysser fingrene.

Dammen på Skorkeberg

Foto: Kow d.e. 221009 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Høsten speiler sine mange farger og stadige sceneskifter i dammen mellom Skorkeberg og Sogsti.

Det er noe eget med vann.

Stort eller lite. Salt eller ferskt.

Vann skaper liv og fungerer som naturens eget speil.

Ved enden av Skorkeberg allè, rett bak blokkene i Sogsti Terasse, ligger det en dam.

Som nok kan være både lumsk og farlig for aktive, eventyrlystne smårollinger.

Men som også er et trolløye i en ellers ensformig natur.

Her er frosk og firfisler. Og kanskje salamandre for det vi vet.

Og i den varme årstiden er deler av vannflaten dekket med vannliljer. Både blader og blomster.

Slik at dammen minner om en forstørret utgave av japansk hagekunst.

På høsten går dammen til hvile. Men påtar seg - som en siste gest før vinteren kommer - å fungere som speil for naturen omkring som utfører sitt høst-toilet og kler av seg årets skrud for å hvile og lade opp til en ventende vår og en ny hektisk sommer.

Når vi har gått tur denne vegen, og sett alle innsektene på og over vannspeilet, har vi ikke kunne unngå å lure på om myggen også liker denne dammen.

Om naboene kanskje har det omtrent som om de bodde på Finnmarksvidda.

Men seinhøstes når, temperatursøylen krymper, er neppe myggen den mest plagsomme, så nå kan de som bor like ved - og spesielt de som har utsikt til dammen - uforstyrret glede seg over nye bilder og speilbilder hver dag etter som naturen kaster høstdrakten og forbereder seg på vinterens komme.