Parkeringsautomatene på Bankløkka - hjelp eller felle?

 

 

De to automatene på Bankløkka har ulik rekkefølge på bokstavene. Er du ikke oppmerksom, er det lett gjort å taste feil - og det kan bli dyrt!

Parkeringsautomatene på Bankløkka er laget slik at du skal taste inn bilnummeret for å få gyldig parkeringslapp.

 

Taster du feil nummer eller unnlater og taste og utstede parkeringslapp, er du ille ute. 

Da blir du med stor sannsynlighet tatt for tjuvparkering og ilagt en klekkelig bot.

Ulike "alfabeter"

Det er to parkeringsautomater på Bankløkka.

På den ene står bokstavene i alfabetisk rekkefølge.

På den andre har bokstavene samme rekkefølge som på PC- eller telfontastaturet.

Taster du på "gammel vane" er det fort gjort å taste feil, og da vanker det bot.

Men det "dobbelte alfabetsystemet" er ikke den eneste utfordringen ved parkeringssystemet på Bankløkka.

Ingen lapp

Hvis du taster riktig nummer, men ikke får billett fordi det f.eks. er slutt på billettpapirrullen i automaten, er du også ille ute.

Da står du der uten bevis på at du har fulgt reglene, og har ingen lapp å legge igjen i bilen når du forlater den for å utføre dine ærender.

Men da kan jeg vel bare gå til den andre automaten og taste inn og hente lapp der for to gratis timer, tenker du.

 

Men da tar du feil!

 

Ingen flere sjanser

For de to gratistimene brukte du opp da du tastet inn på den automaten der du ikke fikk lapp.

 

Automat nummer 2 forlanger derfor at du betaler før den gir deg parkerinslapp!

 

At det ikke var din skyld at du ikke fikk lapp enda du gjorde alt riktig på automat nummer 1, er systemet ikke programmert til å "forstå" og håndtere.

Så ædda-bædda, det ble ingen gratis parkering på deg i dag.

Koster trolig mer enn det smaker

Hvis du da ikke er villig til å stå på din rett, la bilen bli stående og ta diskusjonen med parkeringsvakta, parkeringsselskapet og Frogn kommune.

Men en slik øvelse vil antakelig koste mer enn den smaker.

For selv om det virker urimelig, må du gå ut fra at du har parkert ulovlig, at parkeringssystemet og kommunen er uten skyld, og at alt er din feil, og at du bare må betale din bot og håpe på at det er billettpapir i automatene neste gang du skal parkere på Bankløkka.

Klokere?

Fortsatt forvirret over parkeringssystemet på Bankløkka?

Følg med og bli ikke forundret om det dukker opp flere urimeligheter - og rariteter - med det moderne, høyelektroniske parkeringssystemet som sikkert er designet for å løse problemer, men i gitte tilfeller skaper flere problemer enn det løser!

 

Fin visekveld på Museet

Foto: Kow d. e. 18082017©
Klikk på bildene for å se større versjon.

 Et knippe sangere med tekstforfatter Erna Johannesen ytterst til høyre.

Marie Camilla Winther-Bråthen sang seg inn i alles hjerter i rollen som Tretåspetten som skaper vanskeligheter for utbyggerne i Frogn.

Hele ensemblet med det dyktige bandet Dr. Øbak i bakgrunnen. Nr to fra venstre er Anna Nesje som var programvert.

Et entusiastisk ensemble framfører sangen "O store Thon" som visstnok skal ha forårsaket misnøyebølger i visse kretser, men som etter min mening treffer spikeren på hodet og har beholdt sin aktualitet.

De som hadde møtt fram til visekvelden på Follo Museum fredag kveld, fikk en fin opplevelse. Regnet holdt seg borte, og de opptredende var i storform og leverte varene noe publikum satte høylytt pris på.


Drøbak Mannskor angav tonen, og korets dirigent, Ståle Johnsen, imponerte med vakker baryton og en dansk vise hvor han hadde flettet inn navnet på samtlige revyvisesangere som deltok i konserten. Svenske Andrea Falk sang vakkert tre viser, hvorav to av eget fabrikat.

Vakkert sang også Cesilie Skaslien - både Prøysen og Bob Dylan. Jeg har hørt henne før - både på Sjøstjernen og på TV Øst - og hun synger varmt og med innlevelse og skuffer aldri.

Erna var stjerna
Erna Johannesen har skrevet mange fine tekster for Drøbak Studiescene. Tekster med varme og tekster med brodd. På Museet fikk vi høre begge deler.

Erna presenterte tekstene og gav glimt fra sitt liv og sin bakgrunn, og ensemblet av lokale sangere og revystjerner tok opp tråden og framførte tekstene med innlevelse, engasjement, stemmeprakt og humor.

De opptredende Niina Bjørklund, Mette-Lise Engh, Fredrik Svang Jansen, Cathrine Wollbråten Langli, Anna Nesje, Karoline Magnussen Strand, Gry Camilla WintherBråthen og Marie Camilla Winther-Bråthen gjorde en strålende jobb. Det skriver jeg uten blygsel selv om Gry er min datter og Marie er mitt barnebarn. At publikum var enig i min bedømmelse, gav det tydelig uttrykk for, både med humring, latter - og entusiastisk applaus.

Myklebust hedret
I løpet av kvelden fikk tidligere primus motor for programmet, Lars Helge Myklebust, originaltegningen til en tidligere visekveldplakat av kunstneren Jan Kåre Øyen. Påskjønnelsen var mer enn vel fortjent.

De som har overtatt stafettpinnen etter de tidligere ildsjelene, ønskes lykke til. Starten lover godt. Med noe mer aggressiv bekjentgjøring i flere medier i god tid, vil det gode oppmøtet kunne økes ytterligere. Sangkveldene på Museet bør mange - både yngre og eldre - få glede av. Ta i bruk sosiale medier.

Håpløst feilplassert gangveg

Foto: Kow d. e. 16092016©
Klikk på bildene for å se større versjon.

Kommunen har planert og sådd i skråningen ved flerbrukshuset "Smia".

Lengst mulig unna bussholdeplassen er det anlagt gangveg fra plassen foran "Smia" og ned til gang- og sykkelvegen. Gangvegen ligger på helt feil sted.

Gangvegen fra plassen ved "Smia" skulle selvfølgelig ligget nær bussholdeplassen. Nå går folk over det nysådde området.

Den rette linjen er den korteste vegen mellom to punkter.
Det vet folk.
Og de går ikke lenger enn nødvendig.
Derfor tråkker de over det nysådde feltet ved "Smia" for å komme til og fra bussholdeplassen på Dyrløkke.

Kommunens folk og irriterte observatører  ber folk bruke fornuft og spare gresset.
Det må de gjerne be om.
All erfaring tilsier imidlertid at folk kommer til å gå den korteste vegen - både nå og seinere.

De som har plassert gangvegen som går fra plassen ved "Smia" og ned til gangfeltet som fører til bussholdeplassen i ytterkant av området, har seg selv å takke for at folk går tvers over det tilsådde feltet.

Enkelte busser går bare til og fra Dyrløkke.
Mange personer bor dessuten slik til at det ikke går busser i det hele tatt der de bor.
Mange som kommer med bussen til Dyrløkke, eller skal reise derfra, blir derfor kjørt til
bussholdeplassen med bil.
For å unngå farlige trafikksituasjoner tar bilene imot og setter av pasasjerene på plassen ved "Smia".
Derfra må folk gå - gjerne i all hast - til og fra bussholdeplassen.
Gangvegen mellom de to nivåene burde derfor ligget nær holdeplassen og buss-skuret.

Etter hvert vil med all sansynlighet tråkkende føtter lage et spor i den gresskledte skråningen ved "Smia".
Der tråkket kommer, burde gangvegen ligget.

Hei, GET, hvor er SVT blitt av?

Uten å spørre meg har GET endret mitt abonnement. Nå har jeg ingen svenske-kanaler.

Jeg er abonnent hos GET. Det er en prøvelse.

Før i tiden kunne jeg se begge de svenske statlige TV-kanalene samt TV4. Skjønt, det var kanskje før GET kjøpte seg inn. Så forsvant de en etter en. Lenge hadde jeg SVT1. Nå er også den borte.

Det er jeg som er abonnent og kunde. Jeg har kjøpt en vare av GET. Jeg har ikke bedt om å få den endret eller byttet. Men det har GET ingen respekt for. Selgeren GET skalter og valter med kanalvalget - på egen hånd. Plutselig er kanaltilbudet endret - uten forklaring.

Mens SVT1 har forsvunnet, har jeg fått noe som kalles TV Øst. Det er et TV-program for Hedmark- og Opplandsområdet. Der kjøres de samme programmene om igjen og om igjen. Dette må da være noe for en tv-titter i søndre Akershus, mener tydeligvs GET.

Jeg er interessert i svensk kultur - og politikk. Jeg så derfor på svenskekanalene da jeg hadde dem. Jeg vet ikke hvorfor GET har tatt fra meg denne gleden. Men jeg vil gjerne ha en forklaring. Og jeg vil ha kanalen tilbake. Uten ekstra utgifter!

I det hele tatt vil jeg gjerne ha en forklaring på hvilke kriterier GET legger til grunn når de "i sin  godhet" velger tv-kanaler for oss. Vi har etter hvert fått en rekke kanaler av det slaget jeg uten å nøle vil kalle "søppelkanaler". Mens de nordiske kanalene er borte.

Innbyggerne i de nordiske landene burde kjenne mer til hverandre. Nordmenn, svensker og dansker kan med litt anstrengelse og velvilje forstå hverandres språk. Til og med finske program kan vi ha utbytte av når de er på svensk som "Hygge i Strömsö, eller når de blir oversatt og tekstet. TV kunne bidra til å gjøre Norden "mindre" og nordisk kultur "større" og tilgjengelig for enhver.

Men slike forhold og verdier bryr ikke GET seg om. Er "søppelkanalene" billigere å kjøpe? Tjener GET mer på dem?  Føler ikke GET at selskapet har noen kulturpolitiske forpliktelser?

For tre-fire uker siden ble jeg oppringt av en hyggelig mann som sa at han ringte fra GET. Han ville forvisse seg om at jeg var en fornøyd kunde. Jeg svarte med å fortelle om årelang frustrasjon. Han lovte da å sende en tekniker som skulle se på våre problemer. Vi avtalte dag og tidspunkt.

Jeg ble hjemme og ventet hele den avtalte dagen. Ingen fra GET kom. Jeg var ikke overrasket. Jeg har gjort mine erfaringer. Fra GET må man vente seg litt av hvert - både tapte kanaler og brutte løfter.
Hvilken forklaring har de denne gangen? For selskapet tar vel bryet med å svare?

Lehman-huset forfaller, men kommunen ser en annen veg

 

Foto: Kow d. e. 26092013©
Klikk på bildene for å se større versjon

Denne 122 år gamle perlen av et sveitserhus i Drøbaks vernesone står tomt og forfaller. Frogn kommune lar det skje.

 

Lehman-huset er usedvanlig vakkert og vel verdt å ta vare på.

Bare en skrøpelig hekk skiller huset fra trafikken til og fra Lehman-brygga. Hvordan virker tungtrafikken på det gamle, ubebodde huset?

Vinduene er nedgrodd av skitt, men går man nær nok får man et blikk inn det en gang så staselige huset.

Det er boplikt i gamle Drøbak.
Det er det ingen som bryr seg om.
Ikke de som eier hus som de ønsker skal forfalle.
Og ikke kommunen.

Ved Lehman-brygga ligger et praktfullt sveitserhus som rommer mye Drøbak-historie.
Det ble, så vidt vites, bygd for familien Lehman i 1894.
Det har stått tomt i mange år.
Ingen bor der, og ingen holder det ved like.
Det forfaller stadig mer - år for år.

Når kommunen har vedtatt boplikt, er det fordi Drøbak ikke skal bli en "spøkelsesby", og for å sikre at hus blir vedlikeholdt og ikke forfaller til rønner.
Man skulle derfor tro at det ville være i kommunens interesse å føre tilsyn med at boplikten overholdes.
Men ikke i Frogn.
Der lukker administrasjonen øynene og later som ingen ting.
4. juli opplyste Amta at byggesakskontoret i kommunen ikke har nok ressurser til å føre kontroll med at boplikten overholdes.

Huseierne kan derfor glatt overse det politikerne har bestemt.
Og politikerne selv lukker øynene og vender det døve øret til når de blir gjort oppmerksom på at enkelte huseiere bryter kommunale bestemmelser med velberådd hu.
Andre steder ville politikerne krevd respekt for politiske vedtak og gjeldende bestemmelser.
Men ikke i Frogn.
Der lar man det bare skure.

Det er eiendomsseskapet til Thon som eier Lehman-huset.
Det skal bruke huset.
Sier det.
Til Amta opplyser selskapet at huset skal brukes som anleggskontor.
Formodentlig når byggevirksomheten på Lehman-brygga kommer i gang.
Samtidig sier Thon-selskapet til avisa at huset skal restaureres.
Trolig til høsten.

Huset skal bebos igjen, lover eierne.
Men om Thon selger huset eller beholder det, er uvisst.

Reven sørger alltid for at hiet har flere utganger.

I Frogn følger ikke administrasjonen opp kommunale vedtak.
Og i kommunestyret fins det ingen partier og ingen politikere med tilstrekkelig ryggrad til at de tør å ta tak i saken.
Så i Frogn kan eiendomsbesittere som ser seg tjent med det, overse kommunale vedtak og bestemmelser så mye og så lenge de vil.
For her koster obstruksjonen ingen ting.
I alle fall ikke hvis du er stor og mektig.

Mektig adventskonsert i Drøbak kirke

Foto: Kow d. e. 29112015©
Klikk på bildet for å se større versjon

Solistene Daniel Norum, Mathis Manger Winther og Thomas Guttormsen gjorde en strålende innsats i Camille Saint-Saëns' juleoratorium.

Konserten som St. Hallvardguttene og Drøbak kantori holdt i Drøbak kirke søndag 29. november, ble en storslagen innledning på advent.
I tillegg til de to korene, deltok et langreist kammerorkester - fra Nederland.
Hans Martin Molvik, som er fast dirigent for både St. Hallvardguttene og kantoriet, brukte taktstokken med følsomhet og myndighet og fikk det beste ut av korene og orkesteret så vel i de lavstemte som i de kraftige og høystemte partiene.
Kort sagt: Det var en konsert som gjorde inntrykk.

Dyktige solister
Ikke minst skyldes det de tre solistene i kveldens musikalske hovedinnslag, "Oratorio de Noël", opus 12, av Camille Saint-Saëns.
Juleoratoriet er et stykke musikk som stiller store krav til utøverne og samspillet mellom dirigent, orkester, kor og solister.
De to voksne solistene sang sine partier med overbevisende presisjon og stemmeprakt.
Størst inntrykk gjorde nok likevel den tredje solisten, guttesopranen Mathis Manger Winther.
Mathis, som er 12 år gammel, og bor i Drøbak, sang nylig solo med Oslo filharmoniske orkester i konserthuset i Oslo.
Under søndagens konsert i Drøbak kirke sang han sine partier med klokkeklar stemme og rene toner på en måte som imponerte alle.
At en 12-åring er i stand til å mestre en slik overveldende musikalsk og tekstlig utfordring på en slik overbevisende måte, er nesten ikke til å forstå.

Ingen nøytral iakttaker, men ...
Jeg er farfaren til Mathis, og ingen nøytral iakttaker.
Etter konserten fikk jeg imidlertid mange henvendelser fra tilhørere som ønsket å gi uttrykk for sin begeistring over den prestasjonen Mathis' leverte.
Jeg føler meg derfor på trygg grunn, når jeg roser ham slik jeg har gjort her.

Kjente julesanger
I tillegg til juleoratoriet framførte korene og orkesteret flere kjente og kjære - og mindre kjente - julesanger.
Mektig lød både den velkjente Hallelujah fra Händels Messias og den kanskje ikke fullt så kjente "Alleluja" av Mozart.
Ellers ble vi satt i adventsstemning av "Nå tennes tusen julelys", "Deilig er den himel blå", "Det hev ei rose sprunga", "Stille nacht", og den kanskje noe mer profane "Little Snowflake".
Forskjellige gutter fra St. Hallvardguttene var solister i de ulike sangene.

Hvor var Amta?
Konserten var gjort godt kjent på forhånd - bl.a. i Amta.
Det hadde folk fått med seg, og frammøtet var stort.
Amta selv var imidlertid ikke å se.
Kulturbegivenheter der lokale kor og enkeltutøvere spiller en sentral rolle, er åpenbart ikke noe Drøbaks lokalavis bryr seg om å dekke.
Det er forsiktig sagt, skuffende - om enn ikke overraskende.
Det er mer en vane enn et unntak.

NB: På Facebook har Drøbak kantori lagt ut opptak av ett innslag i konserten.

Den røde hane galte i Drøbak

Foto: Kow d. e. 08112015©
Klikk på bildene for å se større versjon

Storgata sperret. Brannvesenet i arbeid. Trass i iherdig innsats kunne ikke telegrafbygningen reddes. Den er etter alt å dømme totalskadet. Restene må med all sannsynlighet rives.

Brannvesenet hindret spredning til de andre trehusene i Storgata. Et lysglimt på en mørk dag.

Trehusbebyggelsen i Drøbak er unik. Både det enkelte hus, og miljøet som helhet. Telegrafbygningen var en sentral del av dette miljøet.

Brannen er slukket. Etterslukning fra lufta hindrer forhåpentlig ulming og  oppflamming som kan sette de omliggende bygningene i fare.

Så skjedde altså det som absolutt ikke måtte skje.
Men som vil alle var redde for.
Det oppstod brann i trehusbebyggelsen i Drøbak.
Den ærverdige telegrafbygningen i Storgata ble flammenes rov.

På mirakuløst vis ble brannen begrenset slik at den ikke spredde seg til den øvrige, verneverdige trehusbebyggelsen.
Til og med de nærmeste nabobygningene ser ut til å ha sluppet unna flammehavet og heten uten nevneverdige skader.
Det er nærmest mirakuløst.
Bilder fra brannens mest intense øyeblikk viser at flammene sto høyt, og at gnistregnet fra den tørre trebygningen var betydelig.
Brannvesenet må ha gjort en imponerende jobb for å redde Drøbak fra enda større ødeleggelser.
Det er vi glade - og takknemlige - for.

Men takknemligheten over at det ikke gikk enda verre, hindrer ikke at vi som elsker denne rare, vesle "sørlandsbyen", sitter igjen med et uerstattelig tap.
Og en frykt for at noen skal benytte sjansen til å skaffe oss en mur- eller glass-kasse av moderne snitt på nakken, når brannruinen skal erstattes med nye bebyggelse.
Drøbaks karakter og egenart består ikke bare av den enkelte verneverdige bygning, men av miljøet de til sammen utgjør.
Det er dette folk kommer langveis fra for å oppleve.
Butikker legges ned.
De tilrettelagte opplevelsene glimrer med sitt fravær.
Tilbudet blir stadig mindre.
Men folk kommer likevel.
For å oppleve miljøet - og idyllen.
La oss derfor beholde hodet kaldt i skuffelsens og sorgens stund.

På tomta etter telegrafbygget bør det komme en replika av det som var, og som flammene så grådig og hensynsløst tok fra oss, den 8. november 2015!
La oss få tilbake telegrafbygningen!