Tryggere å krysse Vestbyveien

Foto: Kow d.e. 070809 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

I en høstmørk morgentime kan det for en stresset bilist være vanskelig å se både skiltene og humpa. Og stressede bilister fins det mange av. Sebrastriper bør derfor males på snarest.

Skiltingen er upåklagelig, men vegen er uoversiktlig. Plutselig er man ved humpa. Burde fartsgrensen vært satt til 30 km/t over passeringspunktet?





Ingen bør være i tvil om hva som venter, og at farten skal være moderat. La oss håpe at folk flest i tillegg bruker hodet.

Onsdag begynner skolen igjen.

Da kan foreldrene på sørsiden av Vestbyveien med noe større trygghet sende ungene til Sogsti skole, for nå er den lenge etterlengtede og hyppig etterlyste fartshumpa ved inngangen til Skogveien på plass. Behørig skiltet og varslet fra begge sider, og fartsgrensen er satt ned.

Til 40 km/t riktignok. Får vår del kunne farten over passeringspunktet gjerne vært satt til 30.

Nå får vi håpe at bilistene respekterer den grensen som er satt, og ikke kjører i mer enn 40.

Jeg passerte for eksperimentets skyld humpa i litt over 30, og det er mer enn nok. Humpa sier i fra.

Så i alle fall i egen interesse, bør bilistene holde seg under fastgrensen.

Nå mangler bare "sebrastriper" så unger, andre fotgjengere - og bilistene! - kan se hvor kryssingen av Vestbyveien skal finne sted.

For stripene skal vel komme?

Det er blitt så moderne å snakke om "falsk trygghet" i trafikken som følge av "ovedrevet" merking.

Men "tryggheten" som følger av merkede gangfelt, er ikke "falskere" enn den som er resultat av uklar omtrentlighet.

Sebrastriper skal ikke primært fortelle fotgjengerne hvor det er "trygt" å gå, men hvor de skal gå. Bl.a. for ikke å skape farlige situasjoner.

Og merkingen skal supplere skilt og lover og regler og fortelle billistene hvor de må regne med at folk krysser vegen.

Som sagt: Onsdag tar skolene til. Da venter vi at sebrastripene er på plass.

Og sist, men ikke minst: Et 3x3 hurra for den ansvarsbevisste og initiativrike mammaen som skaffet penger og stod på for en god sak.

Og et litt mer lavmælt hurra for kommunen som etter en del nøling og mumling brukte hodet, fravek den stivbente prioriteringsrekkefølgen og fikk hump og skilter på plass.