onsdag 30. juni 2010

Råtne, halvråtne og friske trær

Foto: Kow d.e. juni 2010 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

At denne bjørka i krysset mellom Niels Carlsensgate og Wienerbrødskjæringa måtte tas ned er forståelig. At den ikke deiset i bakken av seg selv, er nærmest et under.

Også dette treet ved utkjørselen fra Bankløkka mot Kirkegata var råttent innvendig og kunne under uheldige omstendigheter representert en fare for både folk og bebyggelse. Men hvordan få opp stubben uten å ødelegge omgivelsene?

Hvorfor måtte dette treet i bakken? Her er frisk ved fra innerst til ytterst. Falt dette tilsynelatende friske treet fordi noen mener at man skal felle likt og ulikt, syke og friske for å kunne begynne helt på ny?


I august i fjor advarte jeg mot Flatehogst i Kirkegata?
Nå er felling av trærne rundt Bankløkka aktualisert igjen. Og motorsaga er tatt fram.
Stubbene forteller at både råtne og ikke råtne trær har måttet bøte med livet.

Ikke alle eller ingen
All sannsynlighet taler for at trærne rundt Bankløkka befinner seg i ulike utviklings- og forfallsstadier. Noen er åpenbart så medtatte og avfeldige at de bør erstattes.
Andre er trolig friske nok til å stå i flere år til. Og tjene som beskyttelse mot vær, vind, eksos og vandaler for de nye, yngre og mer ømtålelige trærne som plantes inn til erstatning for de som må vike.
Ved å bevare de beste av de gamle trærne opprettholder man inntrykket av allé og grønn tunnel.
Det er viktig. For trærne rundt Bankløkka utgjør en viktig estetisk verdi.
Trærne er en miljøskapende faktor, og representerer en myk overgang - og en slags tematisk forlengelse - fra Badeparken til bybebyggelsen.

Noen trær er pill råtne
Enkelte trær er felt allerede.
Bjørka som stod der Wienerbrødskjæringa løper ut i Niels Carlsens gate, var som bildet ovenfor viser, råtten innvendig og en trussel mot, gående, kjørende og mot bebyggelsen.
Den bør ikke erstattes. Et nytt tre vil neppe klare seg med de vekstvilkårene stedet byr på.
Ved utkjøringen fra Bankløkka mot Kirkegata er det også felt et tre som var så råttent innvendig at noen for å demonstrere tilstanden har plantet blomster i den innhule stubben.
Her bør et nytt tre plantes så snart stubben gir plass til det.
Hvordan stubben skal kunne bli fjernet for å gi plass til et nytt tre uten at det skader gata og trærne rundt, er vi spent på.

Frisk ved hele vegen inn
I skråningen som vender mot Hospitalet og inngangen til Badeparken er det også felt et tre.
Tilbake står en stubbe med frisk ved. Hele vegen inn til kjernen.
Hvorfor dette treet er felt, og ikke fagmessig beskåret, må man undres over.
Man får trøste seg med at ingen ting er så galt at det ikke godt for noe.
Stubben viser at man ikke kan svinge motorsaga og kutte ned for fote.
Stikkprøver av trærnes helsetilsyand er ikke tilfredsstillende.
Hvert tre må undersøkes og behandles individuelt.
Det sies at krig er for viktig til at man kan overlate den til generalene.
I dette tilfelle må vi kunne slå fast at spørsmålet om hvordan de miljøskapende trærne i Drøbak skal behandles, er for viktig til at det kan overlates til "ekspertene".

mandag 28. juni 2010

Fin kiosk og fine "bekvemmeligheter" i Badeparken

Foto: Kow d.e. 27062010 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Ung, blid og serviceinnstilt betjening står til publikums disposisjon. Lise Gulliksen Schüller og Marta Birkeland Fjørtoft har ansvaret, mens Olav Svalastog, med hvit lapp på brystet, er under opplæring og ber om at det blir vist hensyn. Siri Amundsen i svart er bare på besøk, men trer hjelpende til når betjeningen er opptatt. Hun får derfor være med på bildet av "staben".

Nye toaletter, økt kapasitet, fin kiosk og herlig terasse hvor parkvandrere som trenger en pause, kan nyte utsikten til Drøbaksundet mens de nyter sin forfriskning.

Den tidligere kiosken i Badeparken var ikke mye å skryte av. Og toalettforholdene var kummerlige og lite innbydende.
Nå står både kiosken og toalettene fram i ny, lys og innbydende drakt - for ikke å si prakt.

Kiosken
Badeparken er en perle. Og blir mye brukt. Av stedets folk og av tilreisende. Den må selvfølgelig ha sin kiosk.
Et lyst, rent og pent sted som står i stil til parken, og svarer til det bildet av gjestmild sommerby som Drøbak gjerne vil leve opp til.
Den nye kiosken er fortsatt en kiosk, og ingen friluftsrestaurant, men i Badeparken er naturen viktigere enn tilgangen på forseggjort mat. Så la oss si at det holder.
Terassen har strålende utsikt over Drøbakssundet.
Pass bare på at kiosken ikke blir et samlingssted for unge som kjenner den unge, gladlynte og hjelpsomme betjeningen.
Da kan kundene lett få følelsen av at de kommer i 2. rekke.

Toalettene
Toalettforholdene i Badeparken har vært begredelige.
Nå står tre, nye fine toaletter til disposisjon med økt kapasitet og økte kvemmeligheter.
Nå gjelder det å holde toalettene rene, ryddige og presentable. Til enhver tid.
Og fri for personer som trenger et avlukket rom til andre formål.
Slik at ingen - verken små eller store - trenger å grue seg for å benytte dem.
Toalettadgangen for personer som gjester Drøbak, er ellers ikke all verden. Verken tilgjengelighet eller standard.
Så disse toalettene kommer meget vel med.
Å finne ut hvor de offentlige toalettene i Drøbak er, er heller ikke lett. For ukjente. Som vel egentlig har det største behovet.
Så vel på torget som på strategiske gatehjørner bør det settes opp tydelige anvisningsskilt som forteller trengende hvor de kan få utløsning for sine naturlige behov.
"Hemmelige" toaletter har man ikke mye nytte av.
Enten de ligger i tilknytning til gymsalen ved den gamle folkeskolen, i båthavna eller i Badeparken.

søndag 27. juni 2010

Bamsen i gresset

Foto: Kow d.e. 23062010 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

En liten tragedie: Ikke "dukken i gresset", men bamsen, lå gjenglemt, ensom og forlatt på Bankløkka St. Hansaften.

Dette burde jeg skrevet om for flere dager siden. Selvfølgelig.
For denne gjenglemte bamsen fant jeg i Drøbak på St. Hansaften.
Ensom og forlatt lå den på Bankløkka, i kanten mot Apothekerhagen og Velhaven.
Mer nøyaktig: Ut for parkeringsfelt nr 7 til venstre for porten inn til hagen.
Trolig er han sterkt savnet. Kanskje av en liten eier som ikke skjønner hvor vennen er blitt av. Eller tror at den ble liggende i den store, uoversiktlige Badeparken et sted.
Borte som nåla i høystakken. Og tapt for alltid.
Men her er den altså.
Eller var den. Om den ligger der ennå, kan jeg ikke bekrefte.
Kanskje er eier og bamse rett og slett gjenforenet?
Hvis ikke, bør den lengtende eieren ta en titt på angitt sted.
Kanskje ligger bamse der ennå.
Og venter utålmodig på sin lille venn.

fredag 25. juni 2010

Nymalt rekkverk og slegge møtte publikum i Badeparken

Foto: Kow d.e. 23062010 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Gjenglemt skilt (over) og slegge (t.v.)? Eller var det virkelig nymalt? Og en slegge midt mellom oppstemte festdeltakere, var det så klokt?


Det må ha gått hurtig for seg å sette Badeparken og kiosken i stand til St. Hans feiringen.
Og jobben må ha pågått til det siste.
Rekkverket er nymalt fortalte en fiks, lettere kunstnerisk, hjemmelaget "plakat" til de tusentalls feststemte som strømmet inn i parken og ville ha seg en godbit eller noe å spise i kiosken og nyte sommerkvelden på "plattingen" utenfor.
Vi får håpe at malingen ikke var så fersk som varselskiltet ville ha det til.
I motsatt fall var det trolig ikke bare ansiktsmaling, folk ble utstyrt med i Badeparken denne kvelden.
Det kan vi slå fast.
Og redskap manglet det ikke på. Midt mellom festemte som tråklet seg fram på parkens smale stier, stod det en slegge.
Joda, en slegge.
Heldigvis stod den der fortsatt - tilsynelatende urørt - da vi passerte stedet etter å ha sett på bålet.
Ingen hadde altså - så vidt vi kunne bedømme - latt seg friste til å gå berserk med hardtslående redskap som stod så beleilig og lett tilgjengelig til midt i festens vrimmel.
Heldigvis.
Og er ikke slegga hentet, og advarselen tatt ned, så står de der trolig ennå. Som det heter i eventyret.
Snipp, snapp, snute.


Fengende lokalhistorie

Foto: Kow d.e. 24062010 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Sommernummeret er - som de fleste andre utgaver av "Pensjonist-nytt" stappfullt av interessant lokalhistorie.

I Drøbak utgis en trykksak med det misvisende navnet "Pensjonist-nytt".
Riktignok utgis den av pensjonister, og innholdet er ganske sikkert av interesse for pensjonister. Men nyheter er det ikke.
Tvert i mot. "Pensjonist-nytt" skriver om fortiden.
Nummer etter nummer inneholder meget lesverdige artikler om Drøbaks og Frogns historie. Både den faktiske, og den opplevde. Tilbakeblikk som lærer oss som bor her i dag, å kjenne de to kommunene som i 1961 ble til én.
"Pensjonist-nytt" leser jeg fra ende til annen. Hver gang.
Det er jeg sikker på at mange gjør. Men de som ennå ikke har nådd "frihetens alder", og får tilsendt trykksaken - eller tilfeldig kommer over den - vet kanskje ikke om dens eksistens i det hele tatt.
Det er i så tilfelle synd. For her kan de lese om fortiden sin. Fortiden til Frogn og Drøbak. Om røttene. Og grunnlaget for den virkeligheten vi lever i.
Hvis Frogn Historielag ikke allerede har tenkt tanken, bør laget sørge for at dets medlemmer - pensjonister eller ikke - får trykksaken. Den vil de utvilsomt ha glede av.
Skolene bør samle på den og bruke den i undervisningen.
Og både barnehager og skoler vil av "Pensjonist-nytt" se hvem de skal innby til å orientere om det Frogn og Drøbak som én gang var.
Slå til før kildene tørker inn.

Det lekende menneske

Foto av plakat og Petter Mejlænders fotografier: Kow d.e. 19062010 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Filosofiprofessor Arne Næss var ikke noe A4-menneske. Han likte å skille seg ut. Og å provosere. Bl.a. for å teste omgivelsenes reaksjoner. Det var trolig et slags filosofisk markarbeid.

Barn - og noen barnslige voksne - har leker. Den godt tilårskomne filosofiprofessoren hadde dukkefiguren Tomotei, som her er med på fjellet og ved professorens hjelp får nyte den storslagne naturen fra bilvinduet.


Særdeles informativ utstillingsplakat som presenterer det fotogfaen, Petter Mejlænder, kaller den smilende filosofen.

Litt spesielt, kanskje, å omtale en utstilling etter at den er over.
Nesten noe provokativt, filosofisk over det.
I så tilfelle er omtalen i Arne Næss' ånd.
Utstillingen av fotografier som viser ulike sider ved den aldrende, godt voksne, men alltid like barnslige, lekende og skøyeraktige filosofen Arne Næss, i 2. etasje på Avistegnernes Hus, skulle vare fram til St. Hansaften.
Men: Man vet aldri når en utstilling tas ned i avistegnerhuset.
Dessuten: Arne Næss er riktignok død, men slett ikke borte - selv om bildene skulle være det.
Filosofen som klatret i fjell, lekte med dokker og tenkte dypt om tilværelsens viktige sider på sitt utsiktspunkt "Tvergastein" på toppen av Hardangervidda, likte å skille seg ut. Åpenbart sa og gjorde han både det ene og det andre for å se omgivelsenes reaksjoner.
Han finnes fremdeles. I bokhyllene.
Gikk du glipp av utstillingen i Avistegnernes Hus?
Ikke fortvil.
Det fins altså bøker.
Og aviser og blader vil garantert skrive om mannen. Og tankene hans. F.eks. om øko(filo)sofien. Som han - med rette eller urette - er tillagt æren for.
Arne Næss var en aparte og spennende person.
Hvis disse linjene og bildene kan gjøre deg interessert i et nærmere bekjentskap, er hensikten oppnådd.

torsdag 24. juni 2010

Strålende St. Hans i Drøbak




















Foto: Kow d.e. 23062010 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Bilde 1: Årets St. Hansbål i Badeparken var ikke av de største, men ved hjelp av en hissig vind gjorde det ekstra mye av seg slik at det ble i overkant varmt for dem som stod på stien og satt på svaberget nord for ildmørja. Men alt var under kontroll.

Bilde 2: Det fine været og utsikten til en hyggelig St. Hans feiring i vannkanten, på gressbakkene og under de mektige trekronene hadde lokket mange til Badeparken. De som hadde tatt turen, fikk en flott opplevelse. Sommerkveldsstemningen var upåklagelig.

Bilde 3: Ikke så rent få hadde sikret seg plass ved scenen for å få med seg tryllekunstnerisk fingerferdighet og fengende rytmer. Men hvor var trekkspillmusikken? St. Hans = trekkspill!

Bilde 4: Stena Line seilte forbi akkurat litt for tidlig til å få med seg bålbrenningen. For publikum på land var det elegante skipet en av kveldens attraksjoner. Og trolig utgjorde arrangementet i Badeparken og "fugelebergene" med mennesker en ekstra attraksjon for dem som hadde valgt en sjøreise på St. Hans-kvelden. Men det spektakulære bålet fikk båtpassasjerene altså ikke med seg.

Bilde 5: Av med skoa og opp i hoppeslottet. Ungene hadde det morsomt mens de ventet på båltenningen, og de voksne ventet tålmodig. Mens de kanskje tenkte at jammen skulle det vært morsomt å prøve sjøl.

Bilde 6: Gladiatorkamper virker alltid tiltrekkende på noen. Og det blir ikke mindre pirrende om David kan slå Goliat.

Værgudene viste seg fra sin aller mest sjenerøse side og skjenket Drøbak- og Frognfolket - og åpenbart en masse tilreisende - en flott St. Hans-kveld med fint vær, underholdende programinnslag og en bålbrenning som var både storslagen og dramatisk.
Badeparken var full av forventningsfulle små og store lenge før bålet skulle tennes klokka 2100.
Men ingen trengte å kjede seg i ventetiden.
Det var ansiktsmaling, loddsalg til inntekt for skate-ramp, hoppeslått, kamparena for hissige, ambisøse gladiatorer, åpen parkkiosk, yrende folkeliv - og fin natur.
På stiene var det trengsel, på gressbakkene, og i fjellskrentene hadde folk slått seg ned på medbrakte tepper og stoler. Noen hadde tatt med sykkelen inn i folkehavet, og noen tente en engangsgrill i mylderet.
En del hadde sikkert startet tidlig og rukket å få i seg både vått og tørt, for foran de nye toalettene - vegg i vegg med den restaurerte og nyåpnede parkkiosken - var det lange køer.

Dramatisk bål i vinden
Årets bål var solid bygd opp av tørre paller. Ikke det største bålet vi har sett, riktignok, men det skulle raskt vise seg å være stort nok.
Vaktmannskapene drøyet tenningen et kvarters tid for å folk lenger unna så de ikke skulle bli skadet når flammene slo opp for alvor. Og det viste seg å være klokt.
Den relativt sterke vinden forsynte flammene med ekstra oksygen før den feide ilden i lange tunger innover fjorden og svabergene nord for bålplassen.
Alle de tynnkledte som optimistisk hadde møtt til denne utekvelden i T-skjorter og shorts, fikk plutselig varmen i seg da varmlufta fra det hissige bålet trengte seg på.
De som betraktet det hele fra de mange båtene på fjorden utenfor Badeparken, fikk trolig med seg et flott skue og en minneverdig St. Hans-opplevelse.
Det fikk også de utallige som stod som sild i tønne på stiene gjennom parken, og som satt på fjellknattene tett som fugler på et godt besøkt fugleberg.
Litt trengsel skaper stemning.
Trengsel betyr at man er sammen om opplevelsene.
At delte opplevelser, er større opplevelser kunne mange konstatere i Badeparken i går kveld.

onsdag 23. juni 2010

Fresk dame hos Havstad

Foto: Kow d.e. 19062010 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Mentalt overskudd, overstadig glede og begeistring strømmer ut fra dette bildet. Enkelt, uhøytidlig, medrivende og oppkvikkende.

Jeg liker Bjørg Thorhallsdottirs lette strek og nesten skisseaktige bilder. Kunstneren som er født i 1974, er islandsk, men oppvokst i Bærum og sør-øst-Asia. Fra 2002 til 2005 - da hun flyttet tilbake til Norge - var hun bosatt i Cannes. Det er altså ingen heimføding vi har med å gjøre. At hun har et videre utsyn, kan merkes på bildene hennes.

Galleriene i Drøbak utfyller hverandre. På mange vis.
Ikke minst når det gjelder hva slags kunstnere de gir plass til.
For publikums del er det ikke nødvendig at det enkelte galleri har en ”stil”. Og er forutsigbart.
Galleriene må gjerne sørge for mangfold. Både i det enkelte galleri. Og galleriene i mellom.
Så kan publikum selv velge. Hva det synes om. Blir irritert av. Eller ikke synes holder kunstnerisk mål.
Galleri Havstad har denne gangen gitt veggplass til en kvinnelig bildekunstner med islandsk blod i årene, oppvekst i Bærum og Sørøst-Asia og med utdannelse fra flere steder i de store utland.
Bjørg Thorhallsdottir, som kunstneren heter, er et forfriskende bekjentskap.
Med et spennende, uhøytidelig formspråk som understrekes av programmatiske – ofte lett ironiske – bildetitler som i noen tilfelle gir publikum informasjon om kunstnerens budskap, og i andre egger til spørsmål, tvil og motsigelse.
Altså en kunstner som engasjerer.
Og som vi gjerne ser igjen.
Det er ikke usannsynlig at denne bloggeren tar en ny tur innom galleriet på hjørnet av Storgata og Carlsebakken for å ta en utdypende titt.
Samtidig ønsker jeg Bjørg Thorhallsdottir velkommen tilbake med nye kunstneriske sprell i den lekne stilen som kler henne så godt.
Gallerister: Her er en uvørent frisk og morsom kunstner.
Som ikke er mindre seriøs av den grunn.
Snarere tvert i mot.

Kort om Bjørg Thorhalldottirs bakgrunn:
1989-1993 Rosenvilde vgs. Tegning, form og farge m. allmennfag.
1994 The Art School of Reykjavik, fordypning i akttegning.
1995-1997 Asker Kunstskole. 1995 Grafisk Design, Oslo.
1998 I lære under Jean Ducros ved kunstakademiet i Toulouse i Frankrike. Fordypning i oljemaleri og grafikk.
1997-2000 BA-grad i maleriteknikker, Kunst-akademiet i Barcelona.
2001-2002 I lære under Ignacio Aguirre, Barcelona, Spania i grafikk som forøvrig har arbeidet med kunstnere som Picasso, Miro og Dali.
Se også nettsiden: http://www.bjorg.info/

mandag 21. juni 2010

Trollberget på skogtur

Foto: Kow d.e. 11062010 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Klar til avmarsj. Været var ikke det beste, men regn skremmer ingen i Trollberget barnehage - verken barn eller ansatte, foreldre eller besteforeldre.

De ansatte brakte med presenning for å sikre i alle fall én tørr plass, men ungene - som er vant til å være ute i all slags vær - glemte snart regnet som ikke la noen demper på aktivitetene.


Mia har fått ny, skarp kniv og viser at hun vet hvordan den skal brukes. Og hvor forsiktig man må være.


Tradisjonen tro har Trollberget barnehage vært på tur i Brunskogen.
Det regnet, men det la ikke noen demper på aktivitetene og friluftsgleden.
Ved hjelp av hendige ansatte, foreldre og besteforeldre ble smidige løvvekster raskt til pil og bue, og rognkvister som var villig til å slippe barken, ble av dyktige "instrumentmakere" omskapt til "seljefløyter" med upåklagelig lyd.
Etter mange forsøk og tilsvarende mange gode råd fra flere kanter, lyktes det å få et solid tau over en grein slik at de ungene som ønsket det, kunne huske. Og på tau mellom to trær viste ungene avanserte balansekunster
Det mest populære var nok likevel og utforske naturen og finne utrolige, fantastiske, sensasjonelle ting i form av dyreliv, planter og merkelige røtter og annet rart som de voksne straks måtte komme å se på.
Og tar jeg ikke helt feil, ble både troll og andre skumle ting observert i Brunskogen denne formiddagen. I alle var det noe skummelt der. Det var det mange vitner på.
Selv i regnet gikk tiden fort.
På vegen tilbake til barnehagen telte bloggeren og barnebarnet Mia brune sniler og kom til 67 sniler i vegkanten fra Brunskogen til Trollberget.
Vel framme ble regntøyet hengt til tørk, barn og ansatte fortsatte dagen i tørrere og varmere omgivelser - og foreldre og besteforeldre gikk våte, men fornøyde hjem.
Og som det heter: Alle var enige om at det hadde vært en fin tur.

søndag 20. juni 2010

Fra malerisk idyll til strid om klær og symboler

Foto: Kow d.e. 19062010 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Ida Elisabeth har ved hjelp av klesdrakter flyttet Niels Carlsens gate fra vår tid til et godt stykke tilbake i fortiden. Men samstemmer flettverksgjerdet til høyre i bildet med klesdraktene? Jeg spørger kun. Mitt kall er ei at svare, som Ibsen skrev.


Ida Elisabeth har øye for det idylliske og maleriske ved gamle Drøbak. I tillegg til å lage pene, koselige bilder bidrar hun med dette til å sikre verdifull dokumentasjon.

Utstillingen av Ida Elisabeths bilder i Avistegnernes Hus skulle egentlig vært tatt ned ved utgangen av forrige måned, men har fått noen uker ekstra.
Du rekker fortsatt å stikke innom hvis du er rask.
Om en snau ukes tid - nærmere bestemt lørdag 26. juni kl 1400 - skiftes det imidlertid fra idyll til strid.
Da skal galleriet på ny leve opp til sitt renommé som senter for ytringsfrihet.
Denne gangen gjelder det klær. Og symboler. Og meningsytringer om klær og symboler.
Skal muslimske kvinners og jenters bruk av klær som skjuler håret - eller til og med ansiktet - aksepteres stilltiende?
Eller skal ytringsfriheten også sikre rom og muligheter for avvikende meninger og kritikk?
Dekker kvinner seg til av egen fri vilje? Eller handler de under press og tvang.
Må bruken av niqab og burka tolereres i ytringsfrihets navn? Eller er de utslag av undertrykkelse?
Og hva med bruk av andre kulturelle og religiøse symboler? Skal den aksepteres? I enhver sammenheng? Uten kritikk?
Eller må kritikken aksepteres som del av ytringsfriheten?
Det er nok å nevne Muhammad-karikaturene for å vise hvor betent - og viktig - problemstillingen og diskusjonen er.
Det er derfor grunn til å se fram til neste utstilling i Avistegnernes Hus med forventning - og spenning.
I forbindelse med utstillingen utgis forøvrig tegneren Morten Ms "Burkategninger" i bokform.

Kolkwitziabyen Drøbak

Foto: Kow d.e. 19062010 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

I Hamborgveien finner man denne imponerende og vakre kolkwitziabusken som sikkert gleder både eieren, naboene og forbipasserende som flanerer i det gamle, maleriske Drøbak.

Kolkwitziaen i Carlsebakken bidrar til ytterligere å heve standarden i et ellers planterikt og velholdt Drøbaksmiljø.









Drøbak har mange vakre kolkwitziabusker - både godt synlige over hvitmalte stakitt og mer eller mindre skjult blant andre vekster i frodige hager.


Kolkwitzia amabilis - eller fagerbusk som den heter på norsk - er en flott prydbuske.
Ved midtsommertid er de elegante overhengende greinene overstrødd med rosa blomster som anger av eksotiske krydder.
Buskene er et imponerende skue.
Og Drøbak er full av dem.
Vår idylliske, hyggelige plett ved fjorden er kalt mye. Rosenes by og en blomst i Norden er et par av de treffende betegnelsene.
Men man kan like gjerne tale om kolkwitziabyen Drøbak.
For nå - rundt midtsommer - blomstrer kolkwitziaen - eller altså fagerbusken - i usedvanlig mange av Drøbaks velholdte hager.
Til stor glede for alle som ferdes i vår vesle perle av en by.
Til dem som måtte være interessert i det:
Kolkwitzia kommer opprinnelig fra Vest-Kina. Det kan Norsk Hageleksikon opplyse.
Den er altså en innvandrer som kom til Norge på 1930-tallet.
Buskene blir 2-3 meter høye, og de omlag 2 cm store klokkeformede blomstene er dyprosa utvendig, lysrosa innvendig med gult svelg.
Blomstringstiden er 3-4 uker.
Ennå kan vi altså vel et par uker glede oss over det rosa blomsterfloret som møter oss både her og der på våre vandringer i blomsterbyen Drøbak.
Nyt det mens du kan.

Rumenske rytmer i regnet


Foto: Kow d.e. 19062010 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Regnet skremte ikke denne anonyme trekkspilleren fra Romania som hadde funnet seg plass under trærne ved Bankløkka.


Hissige trekkspilltoner lød i Drøbak ved middagstider lørdag.
Mens regnet silte ned, satt musikkanten under et tre ved Winerbrødskjæringa og spilte ufortrødent i håp om å samle seg noen kroner fra folk som trosset værgudene og krysset stedet på veg til eller fra parkeringsplassen på Bankløkka.
Eller hadde fått igjen småpenger i kassa på ICA.
Noen spredte mynter lå i den oppslåtte trekkspillkassa som i det trøstesløse været innholdt mer vann enn penger.
- Do you speak English?
Energisk hoderysting.
Jeg viser fram kamera. Kan jeg få ta et bilde?
Imøtekommende nikking og velvillig posering.
- Whats your name? Ihre Name? Votre nome? Navn?
Enda mer hoderysting, og et ansiktsuttrykk og noen lyder som tydelig skal fortelle meg at spørsmålet ikke blir forstått.
Kanskje han ikke vil bli identifisert?
Jeg presser ikke, men lurer på hvordan en person med så begrensede språkkunnskaper kan klare seg i et fremmed land. Pengenes tale er selvfølgelig internasjonal, men det kunne jo hende at det var nødvendig å skaffe seg kunnskap om et eller annet.
Og de færreste i Drøbak snakker rumensk. Vil jeg tro.
Hvordan er han kommet hit? Hvordan har han kunnet kjenne til vesle Drøbak?
Men der satt han altså. Hvordan han nå enn var havnet her.
Apropos penger, forresten.
Jeg ble så opptatt med språkproblemene og fotograferingen at jeg glemte å gi ham de 20 kronene jeg hadde et eller annet sted i lommene.
De burde jo den våte rumeneren fått.
For musikken - som selv om den lød maskinmessig og ikke avslørte de helt store følelsene - bidro til stemningen i et ellers traurig, regnvått Drøbak i går.
Og som betaling for bildet jeg fikk lov til å ta.
20 norske kroner som nok hadde betydelig større verdi for ham enn for meg.

lørdag 19. juni 2010

Våt lørdag i Drøbak

Foto: Kow d.e. 19062010 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Regnet silte ned og kundene uteble for de få frimarkedshandlende som hadde våget seg ut på torget. Til og med den gamle middelskolen hadde trukket i regnhabitt.

Båtfolket holdt seg hjemme i regnværet, og de som trengte en matbit søkte seg under tak. De tøffeste satt ute, men i ly for regnet. Det var ingen lett, glad sommerstemning å spore i byens gater eller i Båthavna den siste lørdagen før St. Hans. Og om et par dager går det ubønnhørlig mot mørkere tider igjen.

Enten styrtregnet det, eller så silte og rant det jevnt og trutt det meste av dagen. Det var avgjort ikke dagen for utflukt i åpen båt.

Sommeridyllen uteble i Drøbak i dag - lørdag 19. juni.
Dramatiske blygrå skyer seilte ustanselig inn over sommerbyen, og øste generøst mengder av vann ned over fastboende og besøkende som søkte ly under paraplyer og i regnklær, eller løp skyndsomt i skjul for å unngå å bli gjennomvåte.
Vi får håpe at butikker og gallerier som plutselig fikk ekstra besøk innenfor veggene, fikk litt igjen i form av økt omsetning.
På torget pakket et par av de handlende sammen frimarkedsteltene lenge før tiden, og kjørte hjem til tørre klær, varm mat og svensk kronprinsessebryllup.
Det var mange biler på Bankløkka. Hvor bileierne og passasjerene var, kan man lure på. I Drøbaks gater var de ikke å se.
Men kanskje hadde serveringsstedene en god dag.
For så hustrig og vått som det var, var det nok noen som søkte varme og komfort innendørs.
Og en matbit på en av badebyens spisesteder er også en Drøbaksopplevelse.
Så får vi bare håpe på at ingen ble avskrekket av været. Men at de kommer igjen.
Når sommeren kommer.
For det gjør den vel. I år også får vi håpe.
Skjønt det foreløpig ser dårlig ut.

Uttrykksmangfold i Creative

Foto: Kow d.e. 19062010 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Det er noe nesten Frantz Widerbergsk for ikke å si Modiglianisk over formspråket i enkelte av bildene til May-Britt Kjeserud. Her bildet "Kyss" som kan ses i Creative Galleri i Niels Carlsensgate fra i dag.

Bilde: Ocean II. Sjelden har jeg sett en bildekunstner uttrykke seg i så vidt forskjellige formspråk som May-Britt Kjeserud, som sier at motivet er å spre glede og positivitet.


Bilde uten tittel. Flere av de rent figurative bildene formidler idyll, glede og sinnsro. Litt romantikk i en travel tilværelse skader ikke.


Frogn-kunstneren May-Britt Kjeserud reklamerer med at hun er "Norges mest solgte kunstner". Hennes arbeider skal være å "finne over hele verden". "Serien Sørlandsbilder har alene solgt i et opplag på over 1 millioner eksemplarer," forteller nettsiden http://www.fotolundeby.no/

Kunst?
På nettsiden Kvinneguiden har Kjeseruds store produksjon og samarbeid med møbelkjeden Skeidar avfødt en diskusjon om masseproduksjon og massesalg har berettiget plass innenfor begrepet kunst.
Når blir forøvrig et bilde kunst? Først når det har verdi som investeringsobjekt? Når det har visse nærmere difinerte formalistiske eller estetiske kvaliteter?
Eller blir et bilde - uansett formspråk og tilblivelsesprosess - kunst når det overstiger likegyldighetens grenser og foranlediger en reaksjon i mottakerens sinn?

Subjektive kriterier
Jeg tror det riktigste er å vudere bilder - både foto og tegnede og malte bilder - ut fra subjektive kriterier. Det avgjørende bør være om man liker eller av andre grunner føler seg engasjert eller tiltrukket av et bilde.
Besserwissere, forståsegpåere og "eksperter" bør ikke å bestemme hva som er kunst for den enkelte.
Vegger i private hjem skal ikke bekles etter samme kriterier som veggene i museer og gallerier.

Gå og se
Jeg har ikke noe problem med å innrømme at jeg finner mye interessant blant May-Britt Kjeseruds bilder. Både enkelte skissepregede, symbolartede bilder med personer med ovedrevne ekstremiteter, og romantiske, figurative bilder som oser av idyll.
Om man er enig eller uenig i en slik bedømmelse, får den enkelte selv avgjøre. Ved å besøke Creative Galleri og se.
Det fortjener kunstneren.
Og ikke minst galleristen. Som velvillig stiller sine vegger til disposisjon for kunstnere som søker et publikum.
Kanskje blir man provosert, kanskje stiller man seg likegyldig - eller kanskje finner man noe å glede seg over.
Det vet man først når man har vært innom og tatt en titt.

fredag 18. juni 2010

Christina Vukicevic satt til veggs

Foto: Kow d.e. 29052010 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Her har Christina Vukicevic møtt veggen godt synlig midt i Sarpsborg sentrum.

Norges beste hekkeløper - Christina Vukicevic med dype røtter i Drøbak - er ettertrykkelig satt til veggs.
I Sarpsborg. Og sikkert mange andre steder.
Den dyktige og populære idrettstjernen figurerer på store postere hvor hun reklamerer for "100 % veimat" som er å få kjøpt hos Esso.
Hva "100 % veimat" nå enn måtte være.
Selve begrepet forteller ingen ting.
Vi får håpe at det er sunn, næringsrik mat som ikke gjør skam på idrettsstjernen Christina, men står til den ungdommelige friskheten og det idrettslige overskuddet hun utstråler.

Fotballens nye lekegrind

Foto: Kow d.e. 17062010 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Endelig! Kunstgresset er på plass. Etterarbeidet gjenstår, men så kan kommunens fotballutøvere ta kunstgressbanen i bruk.

Pent arbeid. Den nye kunstgressbanen ligger fint til, skjermet mot vær og vind, og de uomgjengelige inngrepene i naturen gjøres minst mulig synlige ved velformede, kuperte avslutninger som inngår naturlig i miljøet.

Den organiserte fotballen i Frogn har hatt for få tumleplasser.
Det er egentlig et sunnhetstegn.
Stort behov betyr at fotballaktivitetene omfatter mange. Både gutter og jenter. I alle aldersklasser.

Økt kapasitet - og vinteraktiviteter
Behovet for mer plass har vært følbart. Noe DFI har sagt tydelig fra om.
Dessuten har man trengt en plass som kan brukes når kulda setter inn.
Den som har vært på Berger på halvøya nord for oss - og på andre tilsvarende anlegg - og dessuten følger litt med i mediene, har sett hva kunstgress betyr. For barn og unge. Og for nivået på lokalfotballen.
I min ungdom gikk fotballen i dvale når kvikksølvet på gradestokken begynte å krympe. I dag er fotball en helårsidrett.
Den virkeligheten kan ikke Frogn se bort fra eller melde seg ut av. Uansett hva "trekramarna" måtte finne på å påstå.

Idrettspark
Etter mye om og men, protester og obstruksjon ligger nå kunstgressbanen der. Nesten ferdig.
Ikke som et skjemmende sår i naturen, men som et parkmessig bearbeidet område for idrettslig aktivitet. I nær kontakt med naturen. En idrettspark. I ordets beste betydning.
Og skulle du av debatten ha fått det inntrykket at banen ligger så å si i vannkanten ved Oppegårdstjernet, vil du måtte revidere din oppfatning. Det blir neppe nødvendig å hente ballen med båt.
Jeg våger glatt den påstand at banen og arealene omkring, ikke har tatt friluftsmulighetene eller friluftsgleden fra noen. Verken til lands eller vanns.
Jeg er fristet til å si: Rekk opp handa den som noen gang tidligere har vært i dette skogsområdet.
Det resulterer neppe i en skog av armer. Dette er ikke et område Frognfolk flest har brukt. Verken til turgåing, bærplukking eller andre friluftsaktiviteter.
Når aktivitetene kommer i gang, vil fotballinteresserte - og andre friluftsinteresserte - få et nytt påskudd til å komme seg ut av sofaen. Og til å bli kjent med området rundt kunstgressbanen.
Som ikke er ødelagt.
Men har fått en ny attraksjon som både små og store vil ha glede og nytte av.
Og for den videregående skolen som har fått den "vegg i vegg", må banen være som et eldorado.

onsdag 9. juni 2010

Vunnet kampen?

Frognmarkas Venner har tilsynelatende vunnet et slag. Men har de vunnet "krigen"?

Frognmarkas Venner kan tilfreds konstatere at de har "vunnet kampen for bevaring av Holtskogen i Frogn" forteller Amta over nesten hele forsiden mandag 7. juni.
Her er det åpenbart noe jeg ikke har fått med meg. Eller ikke har forstått.
Jeg trodde sivilombudsmannen hadde invendinger mot prosedyren. Ikke realiteten.

Konsekvensanalyse
I sitt utrettelige arbeid for å hindre næringsutvikling på Måna og i Holtskogen har Frognmarkas Venner klaget på flere forhold. Bl. a. på at kommunestyret har fattet sitt vedtak uten en tilfredsstillende konsekvensanalyse.
Vi har utredet konsekvensene i den grad det er ønskelig og nødvendig, mener det politiske flertallet i kommunestyret.
Enig, uttaler fylkesmannen på vegne av staten.
Uenig, sier sivilombudsmannen på vegne av den samme staten og ber om ny behandling.

Tett samarbeid under vegs
Å prosedere mot sivilombudsmannens konklusjon, er å slåss mot vindmøller.
Akkurat som fylkesmannen, må kommunen - om det kjennes rimelig eller urimelig - ta uttalelsen til etterretning, behandle saken på ny, og oppfylle de prosedyrekravene sivilombudsmannen stiller.
Det gjør man best ved å ta sivilombusmannen på ordet og holde ham orientert ved å samarbeide tett med ham under arbeidets gang.
Skulle det så vise seg at sivilombudsmannen er ute etter en annen konklusjon - altså en annen politisk vurdering enn den det politiske flertallet ønsker - er det grunnlag for oppvask. Men først da.

Visste ikke hva det gjorde?
Sivilombudsmannen føler seg øyensynlig ikke sikker på at flertallet visste hva det gjorde da det vedtok utbygging.
Det er ikke noe saklig grunnlag for å tro at det politiske flertallet ikke har veid for og i mot samt vurdert og tatt hensyn til konsekvensene når de mente at det var riktig å fatte et vedtak som de ganske sikkert forstod ville vekke frenetisk motstand i enkelte miljøer.
Men konsekvensutredningen er ikke formalisert i tilstrekkelig grad, mener sivilombudsmannen.
Det er selvfølgelig mulig at mangelen på kartlegging av konsekvensene kan ha påvirket realitetsavgjørelsen.
Men sannsynlig er det ikke. De forskjellige synpunktene skyldes ikke forsømte formaliteter, men reell politisk uenighet. Som vil være den samme. Uansett utredninger.

Sivilombudsmannen alene
Det er tankevekkende at så vel politikerne og rådgiverne i kommunen som spesialistene hos fylkesmannen vurderte saken annerledes enn sivilombudsmannen.
I byråkratiet er det å oppfatte som at kommunen og fylkesmannen tok feil. Og at sivilombudsmannen har rettet opp den feilen de gjorde.
Men i realiteten kan det jo være slik at det er sivilombudsmannen som rir prinsipper og legger vekt på formaliteter som ikke er av reell betydning for sakens utfall.
Men som fører til merarbeid og merkostnader for så vel den lokale administrasjonen som for utbyggerne som - får man tro - ikke har tapt saken slik Amta mener, men har fått beskjed om å flytte brikkene sine tilbake til start.
Og begynne på ny.
I mens fyller Vestby kommune opp med næringsvirksomhet som kan sikre kommunen inntekter og innbyggerne arbeid i uoverskuelig tid framover.

tirsdag 8. juni 2010

Uflidd på kirkegården

Foto: Kow d.e. 04062010 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Langt gress og blomstrende løvetann preger den nyeste delen av Frogn kirkegård.


Det lange gresset gjør et nedslående inntrykk på dem som kommer for å besøke gravene til sine avlidne kjære.

Det pleier å være lite å utsette på skjøtselen av Frogn kirkegård.
Denne våren har vært et lite hyggelig unntak.
Gresset mellom gravene har stått uslått, og løvetannen har uhindret fått lov til å utvikle og spre sine sølvhvite fnokk utover landskapet.
Og over plantefeltene ved gravene hvor frøene lett finner feste.
Bildene ovenfor ble tatt fredag i forrige uke.
I går, mandag, var området på det øverste bildet fortsatt uslått, mens området nedenfor uthuset var blitt slått.
Avklipt gress på størrelse med høy lå igjen på gravene.

En minnepark
Jeg håper at dette var et unntak og resultat av uheldige omstendigheter. Og ikke utslag av sparing.
Kirkegården er ikke hvilken som helst eng.
Den er en park. En minnepark hvor folk går for å minnes sine hengangne kjære.
Kirkegården bør stemme til høytid. Og fred i sinnet.
Det gjør den ikke hvis den framstår som et uflidd villniss.

torsdag 3. juni 2010

Hospitalet til kirken?

Foto: Kow d.e. 19032008 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Drøbak Hospital bør ikke reserveres til en avgrenset interessegruppe, men stå til disposisjon for kommunens innbyggere.

Drøbak Hospital er en unik bygning.
Som bør tas vare på.
Men også brukes. Til aktiviteter som er til fellesskapets beste. Men som ikke er av en art som skader bygget og forringer dets verdi som historisk monument.

Overlates til kirken?
Rådmannen er i ferd med å lage en helhetlig - eller i alle fall omfattende - plan for disponeringen og forvaltningen av kommunale eiendommer.
Kan Amta fortelle.
Det er et utmerket tiltak.
Jeg har ikke sett planen, men den skal visstnok - fortsatt i følge Amta - blant flere forslag åpne for at politikerne overlater Hospitalet til kirken.
Det er et særdeles dårlig forslag.

"Menighetshuset"
En gang var det slik at kirken - eller mer presist menigheten i Drøbak - disponerte Hospitalet. Bygget ble av enkelte endog omtalt som "menighetshuset".
Opplevelsen av Hospitalet som et hus hvor menigheten hadde rett til å avvise arrangører og arrangementer med "avvikende meninger", resulterte i at enkelte "ikke-kristelige" ble nektet å holde møter i huset. Altså i diskriminering.
Resultatet var misnøye. Sterk misnøye. Og med god grunn.
Jeg var på den tiden aktiv i kommunepolitikken, satt i styret for Hospitalet og var med på å få forholdene endret.

Ikke et skritt tilbake
Tanken å overlate huset til kirken, er historieløs.
Den tar ikke hensyn til utviklingen. Og erfaringene.
Vi lever i 2010. I et pluralistisk samfunn.
Hvor kirken, andre livssynssammenslutninger og verdslige organisasjoner må leve fredlig side om side. Og under samme tak.
Drøbak Hospital er ingen vigslet bygning. Og skal ikke være det.
Det strider ikke mot den opprinnelige gavens ånd eller bokstav at Drøbak eldresenter holder hus der. Ikke at Humanistisk forbund har møter der heller.
Bare mot menneskelige fordommer.
Huset bør være åpent for alle.
Som oppfører seg som folk og ikke skader bygningen.

Hva bestemte giverne?
Drøbak fikk Hospitalet som gave.
Hva bestemte giverne?
Huset har vært brukt til ymse formål. Etter som samfunnet og behovene har endret seg.
Drøbak Hospital tilhører kommunen. Altså oss alle.
I år 2010 må det brukes ut fra forutsetningene i et moderne, sekulært felleskap.
Hvis de ikke vil yppe til helt unødvendig strid, glemmer både rådmannen og politikerne den famøse tanken at Hospitalet på ny skal stilles til disposisjon for kirken.
Så lett slipper ikke kommunen unna krav om ny arbeidskirke likevel.
Avlat unntar ingen for skjærsilden.