mandag 23. juli 2012

Kjente du Reidar Johansen på Tento?



Denne meldingen stod å lese i en av riksavisene etter den tragiske flyulykken i 1965 da den 22 år gamle flyvertinnen Tove Johansen fra Drøbak omkom.



Slik ble ulykken presentert i lokalpressen - formodentlig i Akershus Amtstidende. Vet du noe om Tove, hennes far Reidar eller andre i familien?

Tove Kjærby på Sætre søker opplysninger om Drøbakmannen, Reidar Johansen.
Johansen jobbet i sin tid på Tento hvor han var arbeidsformann.
Fins det noen som fortsatt husker ham og kan gi opplysninger om ham og familien hans?

Døde i flyulykke
Reidar Johansen hadde en datter som hette Tove.
Hun var flyvertinne i Pan American.
Tove ble bare 22 år gammel.
Den 16. september 1965 styrtet flyet som Tove var ombord på, i det som den gangen hette BritiskVest India.
Alle ombord omkom.

Noen som husker?
Denne ulykken må ha gjort dypt inntrykk i det vesle Drøbak-samfunnet.
Det er mindre enn 50 år siden den fant sted, og sannsynligheten taler for at det fins personer i Drøbak - eller med røtter i Drøbak - som kjente Tove Johansen og husker denne tragiske hendelsen.
Tove Kjærby vil sette pris på om personer som kjenner til Tove og hennes familie - f.eks. Reidar Johansen som var ansatt på Tento - tar kontakt med henne.

Oppkalt
Det er ingen tilfeldighet at både den forulykkede Tove Johansen, og Tove Kjærby som søker opplysninger om flyvertinnen og hennes familie, har samme navn.
En person i Tove Kjærbys familie kjente Tove Johansen, og den Tove som ber om hjelp til å finne opplysninger, er oppkalt etter den Tove som endte sitt liv på den andre siden av kloden under så tragiske omstendigheter.
Det vil derfor bety mye for Tove Kjærby å få hjelp til å spore opp eventuell slekt og familie av Tove Johansen - eller personer som kan tenkes å vite noe om Toves far, Reidar Johansen, eller andre personer i familien.

Opplysninger kan sendes som e-post til Tove Kjærby: kjaerby@online.no, som kommentarer til dette innlegget eller som e-post til meg: k-winth@online.no

søndag 8. juli 2012

"Ikke et museum"

Foto: Kow d.e. 29062012 ©
Klikk på bildene for å se større versjon 

Badehusgata er selve "indrefileten" i Drøbak, skrev Aftenposten nylig. Det er så sant som det er sagt. Der finner vi den ene idyllen etter den andre. Som f.eks. det låverøde badehuset med den storblomstrede klematisen med sterkt grønt bladverk og store hvite blomster. 


Klematisen og de beskjedne blå blomstene gjør det maleriske badehuset enda mere malerisk.
Skal slike idyller vike for biltrafikk?

Drøbak skal vel ikke være et museum? sier de som ikke forstår hvor viktig det er å ta vare på kvalitetene i det gamle fisker- og seilskuteleiet ved Oslofjorden.
Folk som mener at det må kunne gå an å gi plass til hus i nye stilarter inne mellom alt det gamle.
Det er jo så mye gammelt likevel.

Stilblanding
Å bygge nytt i gammel stil vil være helt forfeilet, mener noen.
Det ville være å henfalle til pastisj, sier arkitektene som ønsker plass til egne verk, og grøsser ved tanken.
Fortid og kulturminner er greit nok, men også dagens arkitektur og levestil må gis plass i bybildet.
Også nye generasjoner av arkitekter må få vise hva de kan og få sette spor etter seg. 
Forresten er det jo Drøbaks uryddige blanding av bygningsstiler som gir stedet særpreg.
Å gi plass for ytterligere stilblanding er å fortsette den tilfeldighetstradisjonen som har gjort Drøbak til det det er.
Hevder noen.

Vanens makt
Dessuten må de som skal bygge, selv få bestemme hva slags hus de vil ha.
Vil de ha funkis, glass og betong eller bygge i høyden for å utnytte de få kvadratmeterne tomt best mulig, bør de få lov til det.
Og hvem har kunnskaper, eller faglig bakgrunn, som gir dem rett til å fungere som stilpoliti og avgjøre hvor sluttstreken for Drøbaks utvikling skal settes? 
Nei, slipp nye krefter til og la utviklingen gå sin gang, sier de som tror på kreftenes frie spill.
Kanskje blir det et stilbrudd her og der, men hva så?
Vi vender oss nok til det som til så mye annet.

Miljøet Drøbak
Det liberalistene - og nihilistene - overser, er at spørsmål om utbygging i de fleste tilfelle ikke dreier seg om enkelthus, men om  helheten.
Om miljøet.
Bygger man et hus i skogkanten, på et jorde eller i en "moderne" husklynge, er kanskje valg av stil og arkitektur ikke fullt så viktig.
Man kan leve med at mye rart får plass på Sogsti.
Man kan til og med finne raritetene interessante.
Hus som innvirker på "sørlandsmiljøet" i gamle Drøbak, er noe helt annet.
Enten man får dem nær innpå seg i Drøbaks gater, eller som arr i Drøbaks furete ansikt når man ser dem på avstand fra fjorden.
Når husene får slike konsekvenser, og påvirker det sosiale og visuelle miljøet på denne måten, er arkitektur og utnyttelse, byggehøyde og materialvalg ikke lenger en privatsak.
Da angår byggingen oss alle sammen.

Drøbaks forutsetninger
Personer som ikke forstår dette - og forstår hvor viktig det er å ta vare på Drøbakmiljøet - burde aldri la seg velge til styrende politiske verv i Frogn.
Utbyggere som ikke har respekt for Drøbaks egenart, og til de begrensningene Drøbakmiljøet setter, burde finne seg et annet sted å bygge.
Og arkitekter som ikke evner å tegne hus som er tilpasset Drøbaks unike historiske og stilmessige forutsetninger, burde legge sin virksomhet til andre steder.

Arkitektoniske "skjønnheter"
I de par-tre første 10-årene etter 1945, ble deler av det gamle Drøbak valset ned.
Den gamle trehusbebyggelsen måtte vike for arkitektoniske "skjønnheter" som Finnegården, blokka ved foten av Løktabakken, blokka skrått over for Britannia, Bergen Bank-bygget, Grøn Hansen-gården og betongkolossen Sentrumbygget, der posthuset er. 
Etter at hotell Britannia brant ned, fikk vi den nye Britannia-gården i fanget.
Alle sammen bygninger som stikker seg negativt ut fra omgivelsene og forringer Drøbak-miljøet.
Dårlig arkitektur og resultater av dårlig politisk skjønn, som vi i dag må leve med.

Drøbak vårt felles eie
Rivemanien og de skjemmende bygningene som byen ble belemret med like etter krigen, førte en god ting med seg: Vi fikk Verneforeningen Gamle Drøbak.
Den hindret at den sanseløse rivingen og "fornyelsen" fortsatte.
Trolig er det den vi kan takke for at vi i dag har Råkeløkka og ikke et Drøbaks Enerhaugen der.
Planene var kommet langt, og gravemaskinene stod klare.
I dag ser Verneforeningen ut til å være satt på benken.
Politikerne gir utbyggerne frihet til å ture fram.
De presses fra skanse til skanse og tar standpunkt til sak for sak tilsynelatende uten å se helheten.
Derfor ødelegges Drøbak-miljøet.
Sakte, men sikkert - hus for hus.
Vårt Drøbakmiljø.
For Drøbak - og Drøbaks framtid - er ikke utelukkende en sak for dem som bor der nede.
Eller for dem som ønsker å forrente sin kapital ved å bygge der.
Drøbak er vårt felles eie.
Vår felles kulturarv.
Derfor tar vi oss rett til å mene noe om utviklingen.
Enten byggherrer, arkitekter, politikere eller gode venner liker det eller ikke.
Og det kommer vi til å fortsette med!
Selv om noen skulle bli støtt på mansjetten.



lørdag 7. juli 2012

Plastavfallet hentes

Foto: Kow d.e. 06072012 ©
Klikk på bildene for å se større versjon 

Posen vår med plastavfall er på veg fra containeren til bilen sammen med enorme mengder plast fra andre husholdninger. Deretter går den til gjenvinning.


For å få plasten til å gli ut av containeren må sjåføren på bilen hjelpe til med å dra og trekke.


Det gjelder å ha kontroll over spakene så containeren løftes akkurat passe slik at plastavfallet glir ut, men ikke slik at containeren tipper over.


Hårfin beregning og kunnskap om hvor bratt vinkel containeren tåler, skal til for å unngå uhell og ulykker.


Når du har kastet plastavfallet ditt i oppsamlingscontaineren på returplassen, tenker du kanskje ikke så mye på hva som deretter skjer.
Er containeren full når du skal kvitte deg med ditt avfall, blir du kanskje ergerlig og etterlyser hyppigere tømming.
Og er det god plass, tar du det trolig som en selvfølge.
Men hvem sørger for at det vi kaster, blir fraktet bort slik at det blir plass til nytt avfall fra overflodssamfunnet?

Da kommer en stor lastebil, rygger inntil containeren og tømmer søpla vår ved hjelp av hydrauliske kjempekrefter og ferdig med det, tenker du kanskje.
Men fullt så lett er det ikke.
Jobben å tømme containerne der søpla vår befinner seg, kan være både slitsom - og ikke helt ufarlig.

Det er stropper som løfter - eller rettere sagt tipper - containeren.
Og hva om de ryker?
Sjåføren står ved siden av bilen og den steilende containeren og betjener spakene og er avhengig av at alt går etter oppskriften.
Rett som det er må han klatre opp på bilen, strekke seg bort til containeren og hale og dra i plastmassen for å få den på glid.
Og er plastmassen ekstra hardstappet og gjenstridig, må han stå sånn at han kommer til.
Og får brukt krefter.
Da kan han ikke ta for mye hensyn til egen sikkerhet - og comfort.
For en interessert - og litt imponert - iakttaker som ser det hele på respektfull avstand, ser det både slitsomt og risikabelt ut.

Godt at det fins mennesker som tar slike jobber.
Personer som rett og slett rydder opp etter oss.
Og bidrar til å resirkulere brukte verdier slik at de igjen kan komme til nytte.
For deretter igjen å bli avfall - kanskje.
Som ledd i et eneste stort kretsløp.
Som mannen på lastebilen er et meget vesentlig ledd i.

tirsdag 3. juli 2012

Drøbak - rosenes by


Foto: Kow d.e. 29062012 ©
Klikk på bildene for å se større versjon


Det fins mange fine hager i Drøbak - noen godt synlige, andre gjemt bak høye, tykke hekker ...


... og bak nettinggjerder eller sprosser.


Rosehagen midt i Storgata har gledet Frognfolk og tilreisende i mange år.


"Sørlandsidyller" som dette fins det flere av i Drøbak. Den som har øynene med seg, finner mye å gledes over.


Kultursjef Pål Mørk har funnet fram det gamle slagordet "Rosenes by holder vi ren, alle som en!"
At Drøbak er en "roseby", er det ingen tvil om.
Den som er glad i roser, finner mye å glede seg over i "sørlandsbyen" ved Oslofjorden.
Både i sentralt beliggende hager med vidt innsyn, og i mer bortgjemte idyller.
Bak hekker og gjerder blomstrer rosene sommeren igjennom og bidrar generøst til bildet av en sørlandspreget blomsteridyll ved sjøvegen inn til hovedstaden.
Kanskje vet vi ikke alltid å sette pris på alt dette, vi som bor her.
Det man har rett utenfor stuedøra, og som man skue om man vil og når man vil, tar man lett som en selvfølge.
Folk som kommer på besøk, tar seg råd til å være mer entusiastiske.
Og fulle av hjertevarm beundring.
De misunner oss åpenlyst - og uten blygsel - å høre hjemme her.
Og er over seg av beundring.
Over den gamle bebyggelsen.
Og rosene.
Og blomsterfloret forøvrig.
Og ikke å forglemme Båthavna og blomstene der.
Rudi Kreuls havnehage, geleddet med blomsterurner på promenaden, de vakre verandakassene på Tento og de overveldende hengende hagene som åpenbarer seg hvis man går en tur opp til lavhusidyllen på toppen av Tamburbakken og på vegen snur seg mot Solberggården hvor nordveggen tradisjonelt er kledd med blomster fra topp til tå.
Har man ikke sett alt dette - og har man ikke studert havfruene til Reidar Finsrud, eller stått i sjøtrekken ved fyrlykta på Molo B og sett cruise- og rutebåtene passere der sundet er så trangt at man nesten kan ta på skutesiden - ja, da har man ikke vært i Drøbak.
Sommeridyllen ved fjorden.
Rosenes by.

søndag 1. juli 2012

Gress - ikke roser - i rosenes by

Foto: Kow d.e. 29062012 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Det har vært klaget høylydt over at plantefeltene der de nye lindetrærne står, er ustelte og fulle av ugress. Nå har kommunen laget gressmatte på en del av feltet. Som et prøveprosjekt. 


Bjørn Jensen supplerer den naturlige nedbøren og sørger for at den nylagte gressmatta får så mye vann at den etablerer seg, får et godt rotverk og blir grønn, frisk og frodig. 


Før og nå, sier Bjørn Jensen som er spent på hvordan folk reagerer på gressteppet mellom trærne.

De nye lindetrærne rundt Bankløkka er kommet på plass, men mellom dem gror ugresset.
Til stor irritasjon for den delen av Frogns befolkning som ønsker at Drøbak sentrum skal presentere seg velstelt og ordentlig for fastboende og for folk som kommer for å besøke oss.

Gress et prøveprosjekt
Et av de politiske partiene har trådt til og ryddet bort en del av ugresset.
Kommunen har valgt en annen løsning.
I stedet for å luke mellom prydbuskene, har den lagt gresstorv på deler av arealet mellom trærne.
Gresset er lett å holde i orden.
En nyklipt gressbakke ser ryddig og ordentlig ut.
Og krever minimalt med vedlikehold.
- Det er å betrakte som et prøveprosjekt, opplyser Bjørn Jensen, som sørger for at gresstorva får det vannet den skal ha slik at gresset slår rot og overlever.
Han mener det skal bli interessant å høre folks reaksjoner.

Gress greit, roser best
Min mening er klar: En nødløsning, dvs. en løsning som skaper minst mulig behov for vedlikehold, og som lar seg stelle raskt og effektiv ved hjelp av en gressklipper og en kantklipper, kan aksepteres.
I alle fall som en overgangsordning.
Bed med rosebusker i "rosenes by" ville imidlertid vært riktigere og bedre.
Men også mer arbeidskrevende.
Dessuten: Rosebusker dør og må erstattes.
I en kommune som må snu på skillingen, er velpleid gress derfor greit nok.
Det har dessuten den fordelen at det kan fjernes raskt og effektivt hvis det senere blir bestemt at prydbusker eller roser skal kle bedene under de tilvoksende lønnetrærne rundt Bankløkka.
Men: Ideelt sett ville roser - trass i behovet for vedlikehold - vært å foretrekke.
I "rosenes by".