torsdag 22. september 2016

Håpløst feilplassert gangveg


Foto: Kow d. e. 16092016©
Klikk på bildene for å se større versjon.


Kommunen har planert og sådd i skråningen ved flerbrukshuset "Smia".



Lengst mulig unna bussholdeplassen er det anlagt gangveg fra plassen foran "Smia" og ned til gang- og sykkelvegen. Gangvegen ligger på helt feil sted.



Gangvegen fra plassen ved "Smia" skulle selvfølgelig ligget nær bussholdeplassen. Nå går folk over det nysådde området.

Den rette linjen er den korteste vegen mellom to punkter.
Det vet folk.
Og de går ikke lenger enn nødvendig.
Derfor tråkker de over det nysådde feltet ved "Smia" for å komme til og fra bussholdeplassen på Dyrløkke.

Kommunens folk og irriterte observatører  ber folk bruke fornuft og spare gresset.
Det må de gjerne be om.
All erfaring tilsier imidlertid at folk kommer til å gå den korteste vegen - både nå og seinere.

De som har plassert gangvegen som går fra plassen ved "Smia" og ned til gangfeltet som fører til bussholdeplassen i ytterkant av området, har seg selv å takke for at folk går tvers over det tilsådde feltet.

Enkelte busser går bare til og fra Dyrløkke.
Mange personer bor dessuten slik til at det ikke går busser i det hele tatt der de bor.
Mange som kommer med bussen til Dyrløkke, eller skal reise derfra, blir derfor kjørt til
bussholdeplassen med bil.
For å unngå farlige trafikksituasjoner tar bilene imot og setter av pasasjerene på plassen ved "Smia".
Derfra må folk gå - gjerne i all hast - til og fra bussholdeplassen.
Gangvegen mellom de to nivåene burde derfor ligget nær holdeplassen og buss-skuret.

Etter hvert vil med all sansynlighet tråkkende føtter lage et spor i den gresskledte skråningen ved "Smia".
Der tråkket kommer, burde gangvegen ligget.

onsdag 14. september 2016

Hei, GET, hvor er SVT blitt av?




Uten å spørre meg har GET endret mitt abonnement. Nå har jeg ingen svenske-kanaler.

Jeg er abonnent hos GET. Det er en prøvelse.

Før i tiden kunne jeg se begge de svenske statlige TV-kanalene samt TV4. Skjønt, det var kanskje før GET kjøpte seg inn. Så forsvant de en etter en. Lenge hadde jeg SVT1. Nå er også den borte.

Det er jeg som er abonnent og kunde. Jeg har kjøpt en vare av GET. Jeg har ikke bedt om å få den endret eller byttet. Men det har GET ingen respekt for. Selgeren GET skalter og valter med kanalvalget - på egen hånd. Plutselig er kanaltilbudet endret - uten forklaring.

Mens SVT1 har forsvunnet, har jeg fått noe som kalles TV Øst. Det er et TV-program for Hedmark- og Opplandsområdet. Der kjøres de samme programmene om igjen og om igjen. Dette må da være noe for en tv-titter i søndre Akershus, mener tydeligvs GET.

Jeg er interessert i svensk kultur - og politikk. Jeg så derfor på svenskekanalene da jeg hadde dem. Jeg vet ikke hvorfor GET har tatt fra meg denne gleden. Men jeg vil gjerne ha en forklaring. Og jeg vil ha kanalen tilbake. Uten ekstra utgifter!

I det hele tatt vil jeg gjerne ha en forklaring på hvilke kriterier GET legger til grunn når de "i sin  godhet" velger tv-kanaler for oss. Vi har etter hvert fått en rekke kanaler av det slaget jeg uten å nøle vil kalle "søppelkanaler". Mens de nordiske kanalene er borte.

Innbyggerne i de nordiske landene burde kjenne mer til hverandre. Nordmenn, svensker og dansker kan med litt anstrengelse og velvilje forstå hverandres språk. Til og med finske program kan vi ha utbytte av når de er på svensk som "Hygge i Strömsö, eller når de blir oversatt og tekstet. TV kunne bidra til å gjøre Norden "mindre" og nordisk kultur "større" og tilgjengelig for enhver.

Men slike forhold og verdier bryr ikke GET seg om. Er "søppelkanalene" billigere å kjøpe? Tjener GET mer på dem?  Føler ikke GET at selskapet har noen kulturpolitiske forpliktelser?

For tre-fire uker siden ble jeg oppringt av en hyggelig mann som sa at han ringte fra GET. Han ville forvisse seg om at jeg var en fornøyd kunde. Jeg svarte med å fortelle om årelang frustrasjon. Han lovte da å sende en tekniker som skulle se på våre problemer. Vi avtalte dag og tidspunkt.

Jeg ble hjemme og ventet hele den avtalte dagen. Ingen fra GET kom. Jeg var ikke overrasket. Jeg har gjort mine erfaringer. Fra GET må man vente seg litt av hvert - både tapte kanaler og brutte løfter.
Hvilken forklaring har de denne gangen? For selskapet tar vel bryet med å svare?



torsdag 21. juli 2016

Lehman-huset forfaller, men kommunen ser en annen veg


 

Foto: Kow d. e. 26092013©
Klikk på bildene for å se større versjon

Denne 122 år gamle perlen av et sveitserhus i Drøbaks vernesone står tomt og forfaller. Frogn kommune lar det skje.


Lehman-huset er usedvanlig vakkert og vel verdt å ta vare på.


Bare en skrøpelig hekk skiller huset fra trafikken til og fra Lehman-brygga. Hvordan virker tungtrafikken på det gamle, ubebodde huset?


Vinduene er nedgrodd av skitt, men går man nær nok får man et blikk inn det en gang så staselige huset.

Det er boplikt i gamle Drøbak.
Det er det ingen som bryr seg om.
Ikke de som eier hus som de ønsker skal forfalle.
Og ikke kommunen.

Ved Lehman-brygga ligger et praktfullt sveitserhus som rommer mye Drøbak-historie.
Det ble, så vidt vites, bygd for familien Lehman i 1894.
Det har stått tomt i mange år.
Ingen bor der, og ingen holder det ved like.
Det forfaller stadig mer - år for år.

Når kommunen har vedtatt boplikt, er det fordi Drøbak ikke skal bli en "spøkelsesby", og for å sikre at hus blir vedlikeholdt og ikke forfaller til rønner.
Man skulle derfor tro at det ville være i kommunens interesse å føre tilsyn med at boplikten overholdes.
Men ikke i Frogn.
Der lukker administrasjonen øynene og later som ingen ting.
4. juli opplyste Amta at byggesakskontoret i kommunen ikke har nok ressurser til å føre kontroll med at boplikten overholdes.

Huseierne kan derfor glatt overse det politikerne har bestemt.
Og politikerne selv lukker øynene og vender det døve øret til når de blir gjort oppmerksom på at enkelte huseiere bryter kommunale bestemmelser med velberådd hu.
Andre steder ville politikerne krevd respekt for politiske vedtak og gjeldende bestemmelser.
Men ikke i Frogn.
Der lar man det bare skure.

Det er eiendomsseskapet til Thon som eier Lehman-huset.
Det skal bruke huset.
Sier det.
Til Amta opplyser selskapet at huset skal brukes som anleggskontor.
Formodentlig når byggevirksomheten på Lehman-brygga kommer i gang.
Samtidig sier Thon-selskapet til avisa at huset skal restaureres.
Trolig til høsten.

Huset skal bebos igjen, lover eierne.
Men om Thon selger huset eller beholder det, er uvisst.

Reven sørger alltid for at hiet har flere utganger.

I Frogn følger ikke administrasjonen opp kommunale vedtak.
Og i kommunestyret fins det ingen partier og ingen politikere med tilstrekkelig ryggrad til at de tør å ta tak i saken.
Så i Frogn kan eiendomsbesittere som ser seg tjent med det, overse kommunale vedtak og bestemmelser så mye og så lenge de vil.
For her koster obstruksjonen ingen ting.
I alle fall ikke hvis du er stor og mektig.


mandag 30. november 2015

Mektig adventskonsert i Drøbak kirke


Foto: Kow d. e. 29112015©
Klikk på bildet for å se større versjon


Solistene Daniel Norum, Mathis Manger Winther og Thomas Guttormsen gjorde en strålende innsats i Camille Saint-Saëns' juleoratorium.

Konserten som St. Hallvardguttene og Drøbak kantori holdt i Drøbak kirke søndag 29. november, ble en storslagen innledning på advent.
I tillegg til de to korene, deltok et langreist kammerorkester - fra Nederland.
Hans Martin Molvik, som er fast dirigent for både St. Hallvardguttene og kantoriet, brukte taktstokken med følsomhet og myndighet og fikk det beste ut av korene og orkesteret så vel i de lavstemte som i de kraftige og høystemte partiene.
Kort sagt: Det var en konsert som gjorde inntrykk.

Dyktige solister
Ikke minst skyldes det de tre solistene i kveldens musikalske hovedinnslag, "Oratorio de Noël", opus 12, av Camille Saint-Saëns.
Juleoratoriet er et stykke musikk som stiller store krav til utøverne og samspillet mellom dirigent, orkester, kor og solister.
De to voksne solistene sang sine partier med overbevisende presisjon og stemmeprakt.
Størst inntrykk gjorde nok likevel den tredje solisten, guttesopranen Mathis Manger Winther.
Mathis, som er 12 år gammel, og bor i Drøbak, sang nylig solo med Oslo filharmoniske orkester i konserthuset i Oslo.
Under søndagens konsert i Drøbak kirke sang han sine partier med klokkeklar stemme og rene toner på en måte som imponerte alle.
At en 12-åring er i stand til å mestre en slik overveldende musikalsk og tekstlig utfordring på en slik overbevisende måte, er nesten ikke til å forstå.

Ingen nøytral iakttaker, men ...
Jeg er farfaren til Mathis, og ingen nøytral iakttaker.
Etter konserten fikk jeg imidlertid mange henvendelser fra tilhørere som ønsket å gi uttrykk for sin begeistring over den prestasjonen Mathis' leverte.
Jeg føler meg derfor på trygg grunn, når jeg roser ham slik jeg har gjort her.

Kjente julesanger
I tillegg til juleoratoriet framførte korene og orkesteret flere kjente og kjære - og mindre kjente - julesanger.
Mektig lød både den velkjente Hallelujah fra Händels Messias og den kanskje ikke fullt så kjente "Alleluja" av Mozart.
Ellers ble vi satt i adventsstemning av "Nå tennes tusen julelys", "Deilig er den himel blå", "Det hev ei rose sprunga", "Stille nacht", og den kanskje noe mer profane "Little Snowflake".
Forskjellige gutter fra St. Hallvardguttene var solister i de ulike sangene.

Hvor var Amta?
Konserten var gjort godt kjent på forhånd - bl.a. i Amta.
Det hadde folk fått med seg, og frammøtet var stort.
Amta selv var imidlertid ikke å se.
Kulturbegivenheter der lokale kor og enkeltutøvere spiller en sentral rolle, er åpenbart ikke noe Drøbaks lokalavis bryr seg om å dekke.
Det er forsiktig sagt, skuffende - om enn ikke overraskende.
Det er mer en vane enn et unntak.

NB: På Facebook har Drøbak kantori lagt ut opptak av ett innslag i konserten.

søndag 8. november 2015

Den røde hane galte i Drøbak


Foto: Kow d. e. 08112015©
Klikk på bildene for å se større versjon


Storgata sperret. Brannvesenet i arbeid. Trass i iherdig innsats kunne ikke telegrafbygningen reddes. Den er etter alt å dømme totalskadet. Restene må med all sannsynlighet rives.


Brannvesenet hindret spredning til de andre trehusene i Storgata. Et lysglimt på en mørk dag.


Trehusbebyggelsen i Drøbak er unik. Både det enkelte hus, og miljøet som helhet. Telegrafbygningen var en sentral del av dette miljøet.


Brannen er slukket. Etterslukning fra lufta hindrer forhåpentlig ulming og  oppflamming som kan sette de omliggende bygningene i fare.

Så skjedde altså det som absolutt ikke måtte skje.
Men som vil alle var redde for.
Det oppstod brann i trehusbebyggelsen i Drøbak.
Den ærverdige telegrafbygningen i Storgata ble flammenes rov.

På mirakuløst vis ble brannen begrenset slik at den ikke spredde seg til den øvrige, verneverdige trehusbebyggelsen.
Til og med de nærmeste nabobygningene ser ut til å ha sluppet unna flammehavet og heten uten nevneverdige skader.
Det er nærmest mirakuløst.
Bilder fra brannens mest intense øyeblikk viser at flammene sto høyt, og at gnistregnet fra den tørre trebygningen var betydelig.
Brannvesenet må ha gjort en imponerende jobb for å redde Drøbak fra enda større ødeleggelser.
Det er vi glade - og takknemlige - for.

Men takknemligheten over at det ikke gikk enda verre, hindrer ikke at vi som elsker denne rare, vesle "sørlandsbyen", sitter igjen med et uerstattelig tap.
Og en frykt for at noen skal benytte sjansen til å skaffe oss en mur- eller glass-kasse av moderne snitt på nakken, når brannruinen skal erstattes med nye bebyggelse.
Drøbaks karakter og egenart består ikke bare av den enkelte verneverdige bygning, men av miljøet de til sammen utgjør.
Det er dette folk kommer langveis fra for å oppleve.
Butikker legges ned.
De tilrettelagte opplevelsene glimrer med sitt fravær.
Tilbudet blir stadig mindre.
Men folk kommer likevel.
For å oppleve miljøet - og idyllen.
La oss derfor beholde hodet kaldt i skuffelsens og sorgens stund.

På tomta etter telegrafbygget bør det komme en replika av det som var, og som flammene så grådig og hensynsløst tok fra oss, den 8. november 2015!
La oss få tilbake telegrafbygningen!


mandag 2. november 2015

Musikalsk ungdomsgudstjeneste i Drøbak kirke


Foto: Kow d. e.  01112015©
Klikk på bildene for å se større versjon


Fra v.: Marie Camilla Winther og Helle Høiseter Bekkesletten sang og Frank Kvinge med band spilte oss gjennom ungdomsgudstjenesten i Drøbak kirke om kvelden Alle Helgensdag.


Fra v.: Frank Kvinge (gitar), Helle Høiseter Bekkesletten (sang), Marie Camilla Winther (sang), Natalia Lerpold (piano) og Sebastian Lerpold (gitar) stod for det musikalske innslaget i gudstjenesten.

Et stort antall ungdommer - og noen litt eldre - hadde funnet vegen til kveldsgudstjenesten i Drøbak kirke på All helgensdagen.
Gudstjenesten var en såkalt ungdomsgudstjeneste og fulgte ikke det rituelle opplegget for gudstjenester i Den norske kirke.
En stor del av budskapet ble presentert via sang og musikk.
Såkalte "forsangere" var Helle Høiseter Bekkesletten og Marie Camilla Winther - begge fra Frogn.
Forsangerne ble akkompagnert av Frank Kvinge og Natalie og Sebastian Lerpold.

Både forsangerne og bandet gjorde en storartet jobb.
Frank Kvinge - som også bor i Frogn - er en dyktig og etablert gitarist, men amatørene i bandet og ved sangmikrofonene trakk ikke nivået ned.
De leverte alle prestasjoner som de har all grunn til å være fornøyd med.
De fikk da også applaus flere ganger under veis, selv opp applaus kanskje ikke er vanlig i luthersk evangeliske gudstjenester.
Men dette var altså en gudstjeneste av det spesielle slaget.

Ungdomsprest Øivind Refvik prekte og forrettet.


tirsdag 28. juli 2015

Jeg vil ikke ha hundemøkk i søppeldunken!


Foto: Kow d. e.  28072015©
Klikk på bildet for å se større versjon


Hundeiere kaster hundemøkkposene i søppeldunken vår. Det er noe forferdelig griseri!

Vi har ikke mye søppel.
Vi har en liten søppeldunk, og i den har vi som regel kun en pose eller to - kanskje tre.
Det vet søppeltømmerne.
De kjører derfor som regel ikke dunken bort til bilen, men plukker opp posene og bærer dem i handa.
Er det poser med hundemøkk i dunken, lar de dem ligge igjen.
Skal vi bli kvitt hundemøkka, må vi pakke den om ved å legge hundemøkkposene i bæreposer sammen med annen søppel.
Først da blir de tatt med.

Ompakkingen er ekstra arbeid - og noe forferdelig griseri.
Tror du at en svart eller grønn hundemøkkpose er tett, er du velkommen til å studere bunnen i vår søppeldunk når late og frekke hundeeiere har kastet fra seg hundemøkka der.
Etter som søppeltømmerne ikke tar med seg posene med hundemøkk, blir møkka liggende i dunken både to og fire uker.
Da er dunken både grisete og dufter av møkk.
Da må vi vaske dunken på grunn av møkk fra hunder som vi ellers ikke har noe ansvar for.

Vår toleranse over for andres hunder er liten.
Vår toleranse over for andres hundemøkk er enda mindre!
Vi har ikke hund.
Og vi vil ikke ha hundemøkk.
Ikke i søppeldunken, og ikke andre steder.

Folk som skaffer seg hund, får ta de ulempene som følger med.
Ikke skyve dem over på andre.
Er du hundeeier, så bær med deg hundemøkka hjem og kast den i din egen søppeldunk.
Hvis posen med møkk er så tett og luktfri som du later til å mene, så kan det ikke være noe problem.
Og vil du bli kvitt den fordi den er grisete og lukter vondt, bør du spare andre for å få griseriet i søppeldunken sin.

Kaster du posen selv om du vet at den skaper ubehag og problemer for andre, er du en usosial egoist.
Er du det?
Eller er du bare tankeløs?
Da burde du kanskje ikke hatt hund.
Hundehold krever ansvarsbevissthet!