mandag 30. november 2015

Mektig adventskonsert i Drøbak kirke


Foto: Kow d. e. 29112015©
Klikk på bildet for å se større versjon


Solistene Daniel Norum, Mathis Manger Winther og Thomas Guttormsen gjorde en strålende innsats i Camille Saint-Saëns' juleoratorium.

Konserten som St. Hallvardguttene og Drøbak kantori holdt i Drøbak kirke søndag 29. november, ble en storslagen innledning på advent.
I tillegg til de to korene, deltok et langreist kammerorkester - fra Nederland.
Hans Martin Molvik, som er fast dirigent for både St. Hallvardguttene og kantoriet, brukte taktstokken med følsomhet og myndighet og fikk det beste ut av korene og orkesteret så vel i de lavstemte som i de kraftige og høystemte partiene.
Kort sagt: Det var en konsert som gjorde inntrykk.

Dyktige solister
Ikke minst skyldes det de tre solistene i kveldens musikalske hovedinnslag, "Oratorio de Noël", opus 12, av Camille Saint-Saëns.
Juleoratoriet er et stykke musikk som stiller store krav til utøverne og samspillet mellom dirigent, orkester, kor og solister.
De to voksne solistene sang sine partier med overbevisende presisjon og stemmeprakt.
Størst inntrykk gjorde nok likevel den tredje solisten, guttesopranen Mathis Manger Winther.
Mathis, som er 12 år gammel, og bor i Drøbak, sang nylig solo med Oslo filharmoniske orkester i konserthuset i Oslo.
Under søndagens konsert i Drøbak kirke sang han sine partier med klokkeklar stemme og rene toner på en måte som imponerte alle.
At en 12-åring er i stand til å mestre en slik overveldende musikalsk og tekstlig utfordring på en slik overbevisende måte, er nesten ikke til å forstå.

Ingen nøytral iakttaker, men ...
Jeg er farfaren til Mathis, og ingen nøytral iakttaker.
Etter konserten fikk jeg imidlertid mange henvendelser fra tilhørere som ønsket å gi uttrykk for sin begeistring over den prestasjonen Mathis' leverte.
Jeg føler meg derfor på trygg grunn, når jeg roser ham slik jeg har gjort her.

Kjente julesanger
I tillegg til juleoratoriet framførte korene og orkesteret flere kjente og kjære - og mindre kjente - julesanger.
Mektig lød både den velkjente Hallelujah fra Händels Messias og den kanskje ikke fullt så kjente "Alleluja" av Mozart.
Ellers ble vi satt i adventsstemning av "Nå tennes tusen julelys", "Deilig er den himel blå", "Det hev ei rose sprunga", "Stille nacht", og den kanskje noe mer profane "Little Snowflake".
Forskjellige gutter fra St. Hallvardguttene var solister i de ulike sangene.

Hvor var Amta?
Konserten var gjort godt kjent på forhånd - bl.a. i Amta.
Det hadde folk fått med seg, og frammøtet var stort.
Amta selv var imidlertid ikke å se.
Kulturbegivenheter der lokale kor og enkeltutøvere spiller en sentral rolle, er åpenbart ikke noe Drøbaks lokalavis bryr seg om å dekke.
Det er forsiktig sagt, skuffende - om enn ikke overraskende.
Det er mer en vane enn et unntak.

NB: På Facebook har Drøbak kantori lagt ut opptak av ett innslag i konserten.

søndag 8. november 2015

Den røde hane galte i Drøbak


Foto: Kow d. e. 08112015©
Klikk på bildene for å se større versjon


Storgata sperret. Brannvesenet i arbeid. Trass i iherdig innsats kunne ikke telegrafbygningen reddes. Den er etter alt å dømme totalskadet. Restene må med all sannsynlighet rives.


Brannvesenet hindret spredning til de andre trehusene i Storgata. Et lysglimt på en mørk dag.


Trehusbebyggelsen i Drøbak er unik. Både det enkelte hus, og miljøet som helhet. Telegrafbygningen var en sentral del av dette miljøet.


Brannen er slukket. Etterslukning fra lufta hindrer forhåpentlig ulming og  oppflamming som kan sette de omliggende bygningene i fare.

Så skjedde altså det som absolutt ikke måtte skje.
Men som vil alle var redde for.
Det oppstod brann i trehusbebyggelsen i Drøbak.
Den ærverdige telegrafbygningen i Storgata ble flammenes rov.

På mirakuløst vis ble brannen begrenset slik at den ikke spredde seg til den øvrige, verneverdige trehusbebyggelsen.
Til og med de nærmeste nabobygningene ser ut til å ha sluppet unna flammehavet og heten uten nevneverdige skader.
Det er nærmest mirakuløst.
Bilder fra brannens mest intense øyeblikk viser at flammene sto høyt, og at gnistregnet fra den tørre trebygningen var betydelig.
Brannvesenet må ha gjort en imponerende jobb for å redde Drøbak fra enda større ødeleggelser.
Det er vi glade - og takknemlige - for.

Men takknemligheten over at det ikke gikk enda verre, hindrer ikke at vi som elsker denne rare, vesle "sørlandsbyen", sitter igjen med et uerstattelig tap.
Og en frykt for at noen skal benytte sjansen til å skaffe oss en mur- eller glass-kasse av moderne snitt på nakken, når brannruinen skal erstattes med nye bebyggelse.
Drøbaks karakter og egenart består ikke bare av den enkelte verneverdige bygning, men av miljøet de til sammen utgjør.
Det er dette folk kommer langveis fra for å oppleve.
Butikker legges ned.
De tilrettelagte opplevelsene glimrer med sitt fravær.
Tilbudet blir stadig mindre.
Men folk kommer likevel.
For å oppleve miljøet - og idyllen.
La oss derfor beholde hodet kaldt i skuffelsens og sorgens stund.

På tomta etter telegrafbygget bør det komme en replika av det som var, og som flammene så grådig og hensynsløst tok fra oss, den 8. november 2015!
La oss få tilbake telegrafbygningen!


mandag 2. november 2015

Musikalsk ungdomsgudstjeneste i Drøbak kirke


Foto: Kow d. e.  01112015©
Klikk på bildene for å se større versjon


Fra v.: Marie Camilla Winther og Helle Høiseter Bekkesletten sang og Frank Kvinge med band spilte oss gjennom ungdomsgudstjenesten i Drøbak kirke om kvelden Alle Helgensdag.


Fra v.: Frank Kvinge (gitar), Helle Høiseter Bekkesletten (sang), Marie Camilla Winther (sang), Natalia Lerpold (piano) og Sebastian Lerpold (gitar) stod for det musikalske innslaget i gudstjenesten.

Et stort antall ungdommer - og noen litt eldre - hadde funnet vegen til kveldsgudstjenesten i Drøbak kirke på All helgensdagen.
Gudstjenesten var en såkalt ungdomsgudstjeneste og fulgte ikke det rituelle opplegget for gudstjenester i Den norske kirke.
En stor del av budskapet ble presentert via sang og musikk.
Såkalte "forsangere" var Helle Høiseter Bekkesletten og Marie Camilla Winther - begge fra Frogn.
Forsangerne ble akkompagnert av Frank Kvinge og Natalie og Sebastian Lerpold.

Både forsangerne og bandet gjorde en storartet jobb.
Frank Kvinge - som også bor i Frogn - er en dyktig og etablert gitarist, men amatørene i bandet og ved sangmikrofonene trakk ikke nivået ned.
De leverte alle prestasjoner som de har all grunn til å være fornøyd med.
De fikk da også applaus flere ganger under veis, selv opp applaus kanskje ikke er vanlig i luthersk evangeliske gudstjenester.
Men dette var altså en gudstjeneste av det spesielle slaget.

Ungdomsprest Øivind Refvik prekte og forrettet.


tirsdag 28. juli 2015

Jeg vil ikke ha hundemøkk i søppeldunken!


Foto: Kow d. e.  28072015©
Klikk på bildet for å se større versjon


Hundeiere kaster hundemøkkposene i søppeldunken vår. Det er noe forferdelig griseri!

Vi har ikke mye søppel.
Vi har en liten søppeldunk, og i den har vi som regel kun en pose eller to - kanskje tre.
Det vet søppeltømmerne.
De kjører derfor som regel ikke dunken bort til bilen, men plukker opp posene og bærer dem i handa.
Er det poser med hundemøkk i dunken, lar de dem ligge igjen.
Skal vi bli kvitt hundemøkka, må vi pakke den om ved å legge hundemøkkposene i bæreposer sammen med annen søppel.
Først da blir de tatt med.

Ompakkingen er ekstra arbeid - og noe forferdelig griseri.
Tror du at en svart eller grønn hundemøkkpose er tett, er du velkommen til å studere bunnen i vår søppeldunk når late og frekke hundeeiere har kastet fra seg hundemøkka der.
Etter som søppeltømmerne ikke tar med seg posene med hundemøkk, blir møkka liggende i dunken både to og fire uker.
Da er dunken både grisete og dufter av møkk.
Da må vi vaske dunken på grunn av møkk fra hunder som vi ellers ikke har noe ansvar for.

Vår toleranse over for andres hunder er liten.
Vår toleranse over for andres hundemøkk er enda mindre!
Vi har ikke hund.
Og vi vil ikke ha hundemøkk.
Ikke i søppeldunken, og ikke andre steder.

Folk som skaffer seg hund, får ta de ulempene som følger med.
Ikke skyve dem over på andre.
Er du hundeeier, så bær med deg hundemøkka hjem og kast den i din egen søppeldunk.
Hvis posen med møkk er så tett og luktfri som du later til å mene, så kan det ikke være noe problem.
Og vil du bli kvitt den fordi den er grisete og lukter vondt, bør du spare andre for å få griseriet i søppeldunken sin.

Kaster du posen selv om du vet at den skaper ubehag og problemer for andre, er du en usosial egoist.
Er du det?
Eller er du bare tankeløs?
Da burde du kanskje ikke hatt hund.
Hundehold krever ansvarsbevissthet!

lørdag 20. juni 2015

Vakker korsang i stappfull kirke

Foto: Kow d.e. 20062015 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

St. Hallvardguttene toger inn i en fullsatt Drøbak kirke i sine burgunderrøde munkekutter.


Guttene er dyktige. Glede og moro går ikke på bekostning av seriøsiteten, men skaper lyst og overskudd.


 
Kantor i Drøbak kirke, Hans Martin Molvik, er en dyktig og inspirerende dirigent for St. Hallvardgutene. Her ser vi om lag to tredeler av koret.


Og her ser vi den siste tredelen.


Mathis Manger Winther sang John Ruthers "Pie Jesu" med innlevelse og virtuositet og fikk kraftig, langvarig applaus for sin soloprestasjon.


I tillegg til å akkompagnere koret spilte Jon Inge Sigerland Franz Listz's "Vision" på klaver og Johan Sebastian Bach's "Allein Gott in der Höh' sei Ehr" på orgel. En stor musikalsk opplevelse for Drøbaks musikkelskende publikum.

Drøbak kirke var full til siste plass da St. Hallvardguttene toget inn i sine karakteristiske burgunderrøde munkekutter.
Om forventningene var høye, gikk neppe noen skuffet hjem.
Kor, solister, dirigent og akkompagnatør fikk lang, varm og velfortjent applaus.

Kultursjef Pål Mørk ønsket velkommen, og måtte med beklagelse innrømme at det bare var trykt opp om lag 200 programmer.
Det viste seg å være altfor få.
Tilstrømmingen til konserten var langt større enn forventet.

St. Hallvardguttene er et kor i eliteklassen.
Det kan man takk dirigenten, Hans Martin Molvik, for.
Det består av voksne menn med lang korerfaring, unge gutter som synger med bemerkelsesverdig musikalsk ferdighet, samt helt ferske rekrutter.
Før konserten presenterte dirigenten to unge gutter som i Drøbak kirke skulle være med på sin aller første konsert.

Dyktige solister under dagens konsert var barytonen Thomas Guttormsen og guttesopranen Mathis Manger Winther.
Mathis Manger Winther er nylig fylt 12 år og er fra Frogn.
Det sies at "ingen blir profet i eget land", men det var tydelig at publikum satte pris på det Mathis presterte på "hjemmebane".
Han fikk langvarig applaus og mange lovord i etterkant.
M.a.o. stimulerende oppmerksomhet for en ung, ambisiøs sanger med utvilsomt talent.


onsdag 17. juni 2015

Garnbombe på stubben


Foto: Kow d.e. 16062015 ©
Klikk på bildet for å se større versjon


Noen har forbarmet seg over stubben etter asketreet som stod foran Drøbak kirke, og utstyrt den med et strikket skjerf.

Stubben etter det store gamle asketreet som stod foran Drøbak kirke, er ikke frest bort.
Kanskje har kommunens grønne etat ikke hatt tid.
Eller kanskje syns den at det er greit at stubben blir stående - i alle fall en stund - slik at folk kan se at treet var råttent inni.
Ikke mye riktignok, men nok til å skremme personer uten særlig kunnskap om trær, men med velutviklet fantasi og rikelig sans for drama.
Hysterikerne syns det er bra at treet ble felt før det falt over kirken eller personer.

Hvor stor faren for vindfall var, kan nå enhver gjøre seg opp en mening om.
Skulle alle gamle trær med råte i margen felles, ville det ikke bli mange trær igjen i parker og alléer.
Hule eiketrær ville skeptikerne vel knapt våget å passere av frykt for å få dem i hodet.

Det gamle, majestetiske asketreet foran kirken var neppe farlig for noen som helst.
Men det var erklært sykt.
Av ekspertisen.
Det er en diagnose jeg ikke kan bestride.

Om det var så sykt at det måtte feles, er en annen sak.
Treet hadde bevislig grønt løv.
Har dødssyke asketrær det?

Gamle trær er kultur.
Nå er treet som har voktet Drøbak kirke i halvannet hundre år eller mer, borte.
Men stubben står igjen og forteller sin historie - om et langt liv, og begynnende aldring og forfall.
Godt at noen føler omsorg for kjempen som trass i langvarig motstand motvillig måtte i bakken.

Nå er spørsmålet hvor lenge garnbombernes strikketøy får kle stubben.
Garnbombing er tilsynelatende lite populært i Drøbak.
Nesten like upopulært som majestetiske, gamle trær.



tirsdag 9. juni 2015

Skitepark for hunder


Det arbeides for å få etablert en "luftepark" for hunder.
Det har jeg forståelse for.
Hadde jeg hatt hund, ville jeg også ønsket meg et område hvor hunden min kunne løpe rundt og føle seg fri.
Og hvor den kunne gjøre fra seg et stykke unna der jeg sjøl bor.

Men jeg har ikke hund.
Og jeg håper at parken blir etablert langt borte fra stedet hvor jeg bor.
Min erfaring er at det lukter forferdelig fra hundeparker.
Ikke bare i parken, men i vid omkrets.
Avhengig av vær og vinddrag.

På 1980-tallet tilbrakte vi en del tid i Genève.
Der var det en luftepark for hunder i nærheten av hotellet hvor vi bodde.
Straks vi kom utenfor døra, kjente vi eimen, og den ble verre jo mer vi nærmet oss.
Og nærme oss måtte vi, for lufteparken lå der vi måtte gå for å komme til promenaden langs Lac Lèman, altså Genfersjøen, og den botaniske parken.
Den kvalmende eimen av hundemøkk lå i det hele tatt over store deler av byen på den siden av sjøen hvor ILO-komplekset lå og hotellområdet hvor vi bodde, befant seg.

Genève er en vakker by.
Og oppholdene der minnes vi med glede.
Med ett unntak:
Eimen av hundemøkk kunne vi mer enn gjerne unnvært.
Den husker vi med vemmelse.
30 år senere.
Lufteplassen ble sikkert ryddet og rengjort fra tid til annen.
Likevel hang lukta av hundemøkk over stedet.
Konstant.

Hvordan skal det være i de påtenkte hundelufteparkene i Frogn og på Nesodden?
Skal hundene være så frie der at de kan skite hvor og når de vil uten at eierne umiddelbart plukker opp etter dem?
Da syns jeg synd på dem som bor i nærheten.
Eller i luftdraget fra plassen.
Eimen av hundemøkk når langt.

Moralen må være: Plukk opp hundemøkka umiddelbart - også i lufteparken!

tirsdag 2. juni 2015

Fryser på puppene


Foto: Kow d.e. 27052015 ©
Klikk på bildet for å se større versjon


I den sure vinden sitter Reidar Finsruds havfruer og hutrer. En velmenende "garnbomber" hadde utstyrt dem med strikket bh, men den ble fjernet.

Noen har i løpet av våren latt et fargerikt garnbomberegn falle over Drøbak.
Trærne ved torget hadde fått strikkede plagg på, og havfruene i Båthavna hadde fått bh-er.

Men utsmykningen og påkledningen må ha falt noen tungt for brystet.
De ble fjernet.

Hvorfor?
Ja, man kan spørre.
Var det stygt og skjemmende?
Nei.
Var "strømpene" skadelige for trærne, og bh-ene skadelige for havfruene?
Nei, til det også.
I alle fall på kort sikt.
Vanskeliggjorde "garnbombene" kommunens trepleie og vedlikeholdsarbeid?
Neppe.

Men vekk skulle det altså.
Så meningsløst som det enn høres ut.

Drøbak er en turistby.
En liten rar, koselig by ved fjorden.
Kunne garnbombingen skremme bort besøkende som kommer for å se "sørlandsbyen" vår?
Sannsynligvis ikke - snarere tvert i mot.
Langveisfarende turister og besøkende fra andre steder på øst- og vestsiden av fjorden, ville mer sannsynlig finne "garnbombingen" pussig og artig.
Noen ville sikkert synes at det var et malerisk innslag som stod godt til den maleriske, vesle byen.

Men dette skulle turistene - og vi bofaste - spares for, har øyensynlig noen tenkt.
Vekk med de fargerike "garnbombene".
Ordnung muss sein!

Og nå sitter Reidar Finsruds havfruer der i den kalde fjordtrekken og fryser på puppene.
Og de deilige, strikkede bh-ene?
De er sikkert havnet i søpla.
Hvis de da ikke henger som suvenirer på en eller annen vegg.
Der de skulle vært, er de i alle fall ikke.

torsdag 28. mai 2015

Treet som ikke ville dø


Foto: Enerett Kay Olav Winther d.e.
Klikk på bildene for å se større versjon.

Det mer enn 100 år gamle asketreet foran Drøbak kirke, er kvistet og gjort klart til felling.


Treet står nær kirkeveggen og kloss opptil gjerdet rundt hagen til Drøbak Hospital. Det gjelder derfor å påse at treet faller riktig veg. Her bestemmes fallretningen.


Motorsaga har gjort jobben sin og hjullasteren dytter, men treet stritter i mot.


Flere omganger med motorsaga må til, men treet gir seg ikke. Inne i treet støter saga på metall. Treet har kapslet inn og omsluttet en gjerdestolpe. Metallstolpen ødelegger motorsagkjeden. Ny kjede må hentes. Det gjenstridige treet får en utsettelse.


Men så: Med nytt kjede, ytterligere omganger med motorsaga og iherdig dytting med hjullasteren begynner treet å gi etter.


Plutselig gir treet opp og luter mot bakken. Hjullasteren fortsetter å dytte.

 

Og så gir det om lag 150 år gamle treet opp og faller hjelpeløst mot bakken. Tilskuerne til dramaet, og de som er inne i Hospitalet, opplever treets møte med bakken som et jordskjelv.


Her ligger den beseirede kjempen. Drøbak sentrum er blitt nok et historisk tre fattigere.


Så snart treet er over ende, og faren er over, trekker interesserte tilskuere mot stubben for å telle årringer - og for å undersøke om treet var så sykt og råttent som det blir hevdet. Løvet er friskt og grønt!



For et uøvd øye ser veden rimelig frisk ut. Var det absolutt nødvendig å felle dette treet, eller kunne det vært reddet for flere 10-år framover ved årlig beskjæring og kyndig pleie?


Klikk på bildet og se om du kan telle årringene.


Gamle trær blir ofte råtne inni uten at de må felles av den grunn. Ble dette treet dødsdømt uten grunn? Det kostet mye strev å få det i bakken. At det skulle falle av seg selv, virker  usannsynlig. I forkant av stubben ses den inngrodde gjerdestolpen som ødela kommunens motorsag .

Ask er selve livstreet i norrøn mytologi.
I førkristen tid mente nordmenn at de første menneskene var Ask og Embla.
Asketreet er derfor et ikke hvilket som helst tre i norsk historie.
Det har stor symboleffekt.
I nærmere 150 år har det stått et asketre foran Drøbak kirke.
Det står der ikke lenger.
I går gikk det i bakken.

Felling
Trepleie er tilsynelatende et ukjent begrep i Frogn kommune.
Det eneste tiltaket kommunen tyr til når et tre skranter eller mister greiner, er felling.
Det mektige, symboltunge asketreet måtte ned fordi det var sykt, hevder kommunen som har konsultert Trepleiegruppa i Park og Idrettsetaten i Oslo kommune.
Det er arborist Erik Solfjeld som har avsagt dødsdommen.
Man kunne ikke ta sjansen på at personer eller eiendom skulle bli skadet av grener som faller ned, blir det forklart.

Uhelbredelig sykt?
Sikkerhet er viktig.
Man skal ikke gamble med folks sikkerhet.
Og foran kirken og ved inngangen til Badeparken, ferdes det mange mennesker.
Man skulle imidlertid tro at  årvåkenhet og vanlig trepleie over tid ville redusere faren for ulykker forårsaket av fallende greiner av noen størrelse.
Men hvis treet var uhelbredelig sykt, forstår man at dets levedager var talte.
Men var det så akutt og uhelbredelig sykt at det måtte i bakken?
Hva slags sykdom led det av?
Det nyutsprungne løvet i trekrona var grønt.
Ville et dødssykt tre hatt krefter til å bære fram friskt, grønt løv?
Jeg har skrevet til kommunen og bedt om å få vite hvor jeg finner tilstandsrapporten fra arboristen?
Den kommer jeg tilbake til når jeg har lest den.

Skjulte kirken
For noen måneder siden skrev en innsender i Amta at de løvrike trærne skjulte kirken.
Han mente at trærne burde bort slik at kirken kunne komme mer til sin rett.
Det mektige 150-årige asketreet, skjuler ikke kirken lenger.
Innsenderen har fått sitt ønske oppfylt.
Taperne er vi som er opptatt av historie og kulturelle sammenhenger.
Og Drøbak - som stadig får fjernet karakteristiske kjennetegn som knytter nåtiden og fortiden sammen.
For hvert monumentalt tre som går i bakken, blir Drøbak fattigere.
Derfor må trærne i Drøbak sentrum pleies.
Kyndig og i tide.
Så slipper vi at flere monumentale trær lider samme skjebne som asketreet foran Drøbak kirke.

mandag 25. mai 2015

Oscarsborg: Friluftsgudstjeneste med fin musikk


Foto: Enerett Kay Olav Winther d.e.
Klikk på bildet for å se større versjon.

Guttesopranen Mathis Manger Winther hadde flere solopartier under konserten som inngikk i friluftsgudstjenesten på Oscarsborg 2. pinsedag.

Den tradisjonelle friluftsgudstjenesten i borggården på Oscarsborg 2. pinsedag, ble avviklet i strålende solskinn.
Da gudstjenesten vel var over, kom den isnende vinden og regnet.

Det var ikke bare sola som varmet under friluftsgudstjenesten i borggården på Oscarsborg 2. pinsedag.
Etter at kommandanten på Oscarsborg, Stein Erik Kirknes, hadde ønsket velkommen til borgen, overtok prostene i de to Follo-prostiene.
Assistert av prester fra de to prostiene ledet de den spesielle gudstjenesten hvor et felleskor under kyndig ledelse av Gunnar Bjerknes Haugen sang utdrag fra Eyvind Skeies og Sigvald Tveits musikal "Det gode landet".
Hans Martin Molvik, Hege Elisabeth Fagermoen og Mathis Manger Winther leverte soloprestasjoner av høy klasse.

Prost Fagermoen som selv stod for flere fine solopartier, oppfordret den tallrike tilhørerskaren til ikke å gi uttrykk for sin begeistring for musikk- og sangprestasjonene under gudstjenesten, men vente med applausen til seremonien var ferdig.
Det var en oppfordring flere stilte seg uforstående til.
Når musikkprestasjoner ligger på et så høyt nivå og utgjør en så viktig bestanddel av gudstjenesten som i dette tilfellet, bør de som hører på, få gi uttrykk for sin begeistring.
Det profanerer neppe gudstjenesten.
Derimot er det en kjærkommen tilbakemelding til utøverne.
Glede er neppe malplassert i gudstjeneste.
Og slett ikke i en friluftsgudstjeneste hvor sang og musikk spiller en så sentral rolle.

Komponisten Sigvald Tveit var forøvrig til stede under gudstjenesten.
Også han ville trolig hatt glede av at tilhørerne fikk gi uttrykk for sin begeistring for den fengende musikken han har laget, og for de fine prestasjonene som solistene og koret leverte.


lørdag 16. mai 2015

Får vi ny mottaksplass for hageavfall?

 Foto: Enerett Kay Olav Winther d.e.

Mengden hageavfall og annet komposterbart avfall som leveres i avfallsgropa på Ottarsrud er enormt.


Follo Ren mente at en container eller to ville være tilstrekkelig til å ta unna. Det må ha vært ønsketenkning - eller ønske om å begrense mengden ved å minimalisere kapasiteten.


"Hageavfall" er tydelig et tøyelig begrep. For det er vel ikke slik at noen er så egoistiske at de gir blaffen i hva som kan komposteres?


Det kan godt hende at dette er avfall fra hagen, men komposteres kan det vel ikke?


Kjenner du igjen denne, bør du formodentlig ha dårlig samvittighet for den ligger på plassen for komposterbart hageavfall.


Disse gjenstandene blir det neppe kompost og jord av. Skjønt, veden råtner nok om en del år, men den hadde helt sikkert gjort mer nytte for seg i ovnen.

Follo Ren ville legge ned hageavfallmottaket på Ottarsrud.
Et forsøk på å erstatte det åpne mottaket med et par containere, var fullstendig mislykket.
Mengden innlevert hageavfall overgår enhver tenkelig prognose.
Det betyr at hageeierne leverer hageavfallet sitt på Ottarsrud i stedet for å dumpe det i utmark, skogsterreng og vegkanter.

Men ikke alle bruker mottaket til det som det er beregnet for.
Noen bruker stedet som søppeldynge og kaster likt og ulikt som de formodentlig regner med at noen tar seg av og bringer videre dit det skal.
At disse forsøplerne forsyner Follo Ren og vankelmodige politikere med argumenter for å stenge mottaket, forstår de kanskje ikke.
Eller de gir blaffen.

Det skal anlegges ny veg fra Gislerud til Måna.
Hvordan den nye vegen, konkret vil påvirke hageavfallmottaket på Ottarsrud, har jeg ikke klart for meg.
Det er hevdet at mottaket må legges ned når vegen kommer.

Hvis det er riktig, håper jeg at våre folkevalgte som skal ivareta lokalsamfunnets interesser, har funnet en alternativ tomt i god tid før mottaket må stenges.
Alternativet er ikke at folk slutter å stelle i hagen.
Det realistiske alternativet til at folk leverer hageavfallet på et mottak med tilstrekkelig kapasitet, er at det havner i skogen og andre steder i naturen.
At enkelte ukritisk slenger den ikke kompostbare søpla si, på mottaket på Ottarsrud, forteller sitt.
Den søpla havner ute i naturen hvis vi ikke har noe mottak lenger.

Mer forurensning vil vi ikke ha.
Derfor må vi ha en mottaksplass for hageavfall.
Jobber politikerne med saken?
Spørsmålet kan bli stilt under valgkampen!


onsdag 29. april 2015

PARKERING FOR PENDLERE


Pendlerne i Frogn klager over at de ikke har et sted å sette bilen, slik at de kan ta bussen til Oslo.
De føler seg derfor tvunget til å kjøre på jobben.

Kollektivtrafikk er økonomisk og miljøvennlig.
Privatbilisme er uøkonomisk og miljøfiendtlig - altså samfunnsskadelig.
Det burde derfor være i alles interesse å finne en løsning.
Snarest.

Ikke burde det være særlig vanskelig heller.
Den beste løsningen er:
Kommunen leier 2-3 mål uproduktiv skogsmark innenfor Frogns grenser - og gjerne nær vegen til Oslo.
Vegetasjonen fjernes på den delen av arealet som skal fungere som parkeringsområde.
Mellom parkeringsfeltene bevares trær og busker.
Feltene opparbeides med grus slik at de lett kan settes i opprinnelig stand igjen, eller tas i bruk til andre formål.

Arbeidet utføres umiddelbart slik at parkeringen seinest kan begynne fra høsten av.

Dersom kommunen ikke ønsker å involvere seg direkte i en slik konkret, praktisk løsning, bør private ta seg av saken.
Enten ved at en grunneier opparbeider et område beregnet på parkering på egen grunn, eller ved at en interessegruppe leier og opparbeider et område for formålet.

Dagsparkering kan selvfølgelig ikke være gratis.
Parkeringsavgiften bør holdes lav for å stimulere pendlere som ikke bor langs busstraseen, til å benytte park-and-ride-systemet.

"Ruter" - som på vegne av lokal- og regional-samfunnet skal sørge for tjenlig offentlig transport - må selvfølgelig strekke seg langt for å tilpasse busstraseer og bussruter til en slik samlet pendler-parkering.

Verre enn dette er det egentlig ikke.
Hovedforutsetningen er at man vil finne en funksjonell løsning.
Det er viljen det kommer an på.
Viljen og egentlig ingen ting annet.
Er viljen først til stede, er økonomi og anskaffelse av areal ikke større problemer enn at de lar seg løse.

mandag 23. mars 2015

Hva driver Amta med?



Nesodden har ikke direkte ordførervalg. Hva mener Amta med å konstruere en situasjon hvor SVs ordførerkandidat Christian Hintze Holm settes opp i en ordførerduell med ordfører Nina Sandberg? Har Amta en egen politisk Agenda?



Og hva mener Amta med dette førstesideoppslaget? Er Amta motstander av formannskapsprinsippet? Ønsker Amta direkte ordførervalg for at Hintze Holm skal bli ordfører?

Etter at Nesodden vedtok å ikke arrangere direkte valg på ordfører ved forrige kommunevalg, har representanter for den såkalte venstresiden på Nesodden fylt Amta med leserinnlegg.
Innleggene har inneholdt utilslørt kritikk av partiene i posisjon.
Verst har det gått ut over ordfører Nina Sandberg.

Norske kommuner styres etter formannskapsprinsippet.
Velgerne velger kommunestyret, kommunestyret velger formannskapet.
De folkevalgte velger ordføreren.
Det er kommunestyret og formannskapet som styrer kommunen.
Ikke ordføreren!

Dette har vært hovedprinsippet ved norske kommunevalg siden 1837.
Med ett fem år langt unntak: Fra 1940 til 1945 var formannskapsprinsippet satt ut av funksjon.
I disse årene ble kommunene styrt etter førerprinsippet.
Ordføreren tok avgjørelsene etter råd fra bytinget eller herredstinget, altså kommunestyret.
Systemet med en styrende, ofte egenrådig, ordfører er noe de fleste av oss nødig vil ha igjen.
Derfor støtter vi formannskapsprinsippet.

At den såkalte venstresiden på Nesodden, ønsker direkte valg på ordfører er lett å forstå.
Får de ordføreren, får de en snarveg til de indre gemakker med makt og innflytelse som ikke står i forhold til den politiske oppslutningen de får ved valg.
For å oppnå denne fordelen, framstiller de direkte ordførervalg som mer demokratisk og velgervennlig enn valg etter formannskapsprinsippet.

Direkte ordførervalg er imidlertid ikke spesielt demokratisk.
Ordføreren er ikke en egen, selvstendig maktenhet i kommunen.
Og skal ikke være det!
Ordføreren er tillitsvalgt.
Hun eller han representerer kommunestyret og formannskapet.
En ordfører som ikke har kommunestyrets og formannskapets tillit, er ikke en demokratisk garanti, men en trussel mot og belastning for de styringsorganene som velgerne har valgt og gitt i oppdrag og representere dem i valgperioden.

Hva ønsker Amta å oppnå ved sine oppslag?
Er Amta motstander av formannskapsprinsippet?
Forstår ikke Amta at avisa bærer ved til bålet og fyrer oppunder den politiske kampen på Nesodden?
Valgkampen er i gang, og Amta har gjort seg selv til mikrofonstativ.

Det er mulig at oppslagene de siste dagene kan gi Amta en kortvarig vind i seilene.
Men når folk får tenkt seg om, kan det hende at de finner ut at de ikke er tjent med en avis som ukritisk fisker i rørt vann og låner seg ut til en bestemt interessegruppe.

Er oppslagene fra Nesodden utslag av den "nye linjen" som Amta har annonsert etter en ny medarbeider for å sette ut i livet?
I så tilfelle forstår jeg bedre ordføreren i Frogn og andre som har gitt uttrykk for sine betenkeligheter.