DFI-fotball fortjener gode ledere og all den støtten klubben kan få, men kamper vinnes eller tapes på gressmatta, ikke på styrerommet.Styret i DFI-fotball - inkludert formannen Arild Dregelid som ikke var på valg - har
trukket seg fra sine verv etter at årsmøtet i går fattet et vedtak som ikke kunne oppfattes som noe annet enn mistillit.
Årsmøtet
nektet å stemme over valgkomiteens innstilling, og vedtok at valg skal foretas på ekstraordinært årsmøte 2. mars.
"Ikke bak ryggen på hverandre"
Dermed er den sportslige nedturen som DFI opplevde forrige sesong, og den påfølgende spillerflukten, utvidet til også å omfatte et ledelsesvakuum og nye og skarpere fronter mellom grupper av medlemmer.
I en
"avskjedshilsen" på DFIs nettside takker det avtroppende styret for samarbeidet og "oppfordrer alle som ønsker å utvikle DFI fotball videre både sportslig og organisatorisk til å møte på det ekstraordinære årsmøtet og velge et styre som kan være samlende".
På vegne av det avtroppende styret skriver Arild Dregelid at "den største utfordringen" i DFI fotball ikke er "sportslig, økonomisk eller banemessig", men å "skape en klubbkultur der vi trekker i samme retning, og der vi kommuniserer med hverandre - ikke om eller bak ryggen på hverandre".
Ikke styret som taper fotballkamperI diskusjonen som har fulgt i kjølvannet av DFIs sportslige nedtur til 3. divisjon, er det sagt og skrevet mye rart.
Av enkelte innlegg i debatten får man inntrykk av at det er styret - og i særdeleshet formannen - som er skyld i nedrykket.
Slik er det selvfølgelig ikke.
Det er ikke styret som skal ha æren når klubber lykkes heller.
Styret hadde selvfølgelig ansvaret for at treneren Espen Haug måtte slutte, men det var ikke årsaken til nedgangen.
Det var en konsekvens av det sportslige forfallet og et forsøk på å gripe inn og styre før kursen gikk rett utfor.
Skal styret kritiseres for noe i den sammenheng, må det være at det grep inn for sent.
Trenger tidLa oss håpe at det lykkes klubben å etablere et nytt velfungerende styre som nyter medlemmenes tillit og velvilje slik at det blir mulig å ta de sportslige og økonomiske grep som skal til for at DFI igjen kan klatre opp en divisjon eller to.
Men om resultatene ikke melder seg umiddelbart, må de mest rabiate kritikerne med de enkleste "fot-i-hose-løsningene" stagge seg og ikke lage mer brudulje.
Ting tar tid.
Det må både et nytt styre, det nye trenerteamet og spillerne få: Tid.
På gressmatta, ikke i styrerommetDet er mange om beina i norsk fotball.
Opprykk og posisjoner i de øverste divisjonene er ikke noe man får en gang for alle.
Fordi man i fansens øyne hører til der.
Opprykk og plasssering på tabellen er noe man må gjøre seg fortjent til.
Hele tiden.
Og den kampen foregår - og vinnes eller tapes - på gressmatta.
Ikke i styrerommet.
Det er det visst ikke alle kritikere som har fått med seg.
Jeg er spent på hvem som vil overta håndteringen av dette vepsebolet.
Uansett ønsker jeg lykke til.