"Ikke et museum"

Foto: Kow d.e. 29062012 ©

Klikk på bildene for å se større versjon 

Badehusgata er selve "indrefileten" i Drøbak, skrev Aftenposten nylig. Det er så sant som det er sagt. Der finner vi den ene idyllen etter den andre. Som f.eks. det låverøde badehuset med den storblomstrede klematisen med sterkt grønt bladverk og store hvite blomster. 

Klematisen og de beskjedne blå blomstene gjør det maleriske badehuset enda mere malerisk.

Skal slike idyller vike for biltrafikk?

Drøbak skal vel ikke være et museum? sier de som ikke forstår hvor viktig det er å ta vare på kvalitetene i det gamle fisker- og seilskuteleiet ved Oslofjorden.

Folk som mener at det må kunne gå an å gi plass til hus i nye stilarter inne mellom alt det gamle.

Det er jo så mye gammelt likevel.

Stilblanding

Å bygge nytt i gammel stil vil være helt forfeilet, mener noen.

Det ville være å henfalle til pastisj, sier arkitektene som ønsker plass til egne verk, og grøsser ved tanken.

Fortid og kulturminner er greit nok, men også dagens arkitektur og levestil må gis plass i bybildet.

Også nye generasjoner av arkitekter må få vise hva de kan og få sette spor etter seg. 

Forresten er det jo Drøbaks uryddige blanding av bygningsstiler som gir stedet særpreg.

Å gi plass for ytterligere stilblanding er å fortsette den tilfeldighetstradisjonen som har gjort Drøbak til det det er.

Hevder noen.

Vanens makt

Dessuten må de som skal bygge, selv få bestemme hva slags hus de vil ha.

Vil de ha funkis, glass og betong eller bygge i høyden for å utnytte de få kvadratmeterne tomt best mulig, bør de få lov til det.

Og hvem har kunnskaper, eller faglig bakgrunn, som gir dem rett til å fungere som stilpoliti og avgjøre hvor sluttstreken for Drøbaks utvikling skal settes? 

Nei, slipp nye krefter til og la utviklingen gå sin gang, sier de som tror på kreftenes frie spill.

Kanskje blir det et stilbrudd her og der, men hva så?

Vi vender oss nok til det som til så mye annet.

Miljøet Drøbak

Det liberalistene - og nihilistene - overser, er at spørsmål om utbygging i de fleste tilfelle ikke dreier seg om enkelthus, men om  helheten.

Om miljøet.

Bygger man et hus i skogkanten, på et jorde eller i en "moderne" husklynge, er kanskje valg av stil og arkitektur ikke fullt så viktig.

Man kan leve med at mye rart får plass på Sogsti.

Man kan til og med finne raritetene interessante.

Hus som innvirker på "sørlandsmiljøet" i gamle Drøbak, er noe helt annet.

Enten man får dem nær innpå seg i Drøbaks gater, eller som arr i Drøbaks furete ansikt når man ser dem på avstand fra fjorden.

Når husene får slike konsekvenser, og påvirker det sosiale og visuelle miljøet på denne måten, er arkitektur og utnyttelse, byggehøyde og materialvalg ikke lenger en privatsak.

Da angår byggingen oss alle sammen.

Drøbaks forutsetninger

Personer som ikke forstår dette - og forstår hvor viktig det er å ta vare på Drøbakmiljøet - burde aldri la seg velge til styrende politiske verv i Frogn.

Utbyggere som ikke har respekt for Drøbaks egenart, og til de begrensningene Drøbakmiljøet setter, burde finne seg et annet sted å bygge.

Og arkitekter som ikke evner å tegne hus som er tilpasset Drøbaks unike historiske og stilmessige forutsetninger, burde legge sin virksomhet til andre steder.

Arkitektoniske "skjønnheter"

I de par-tre første 10-årene etter 1945, ble deler av det gamle Drøbak valset ned.

Den gamle trehusbebyggelsen måtte vike for arkitektoniske "skjønnheter" som Finnegården, blokka ved foten av Løktabakken, blokka skrått over for Britannia, Bergen Bank-bygget, Grøn Hansen-gården og betongkolossen Sentrumbygget, der posthuset er. 

Etter at hotell Britannia brant ned, fikk vi den nye Britannia-gården i fanget.

Alle sammen bygninger som stikker seg negativt ut fra omgivelsene og forringer Drøbak-miljøet.

Dårlig arkitektur og resultater av dårlig politisk skjønn, som vi i dag må leve med.

Drøbak vårt felles eie

Rivemanien og de skjemmende bygningene som byen ble belemret med like etter krigen, førte en god ting med seg: Vi fikk Verneforeningen Gamle Drøbak.

Den hindret at den sanseløse rivingen og "fornyelsen" fortsatte.

Trolig er det den vi kan takke for at vi i dag har Råkeløkka og ikke et Drøbaks Enerhaugen der.

Planene var kommet langt, og gravemaskinene stod klare.

I dag ser Verneforeningen ut til å være satt på benken.

Politikerne gir utbyggerne frihet til å ture fram.

De presses fra skanse til skanse og tar standpunkt til sak for sak tilsynelatende uten å se helheten.

Derfor ødelegges Drøbak-miljøet.

Sakte, men sikkert - hus for hus.

Vårt Drøbakmiljø.

For Drøbak - og Drøbaks framtid - er ikke utelukkende en sak for dem som bor der nede.

Eller for dem som ønsker å forrente sin kapital ved å bygge der.

Drøbak er vårt felles eie.

Vår felles kulturarv.

Derfor tar vi oss rett til å mene noe om utviklingen.

Enten byggherrer, arkitekter, politikere eller gode venner liker det eller ikke.

Og det kommer vi til å fortsette med!

Selv om noen skulle bli støtt på mansjetten.