Farvel, Svodastigr skole!

Foto: Kow d.e. 070809 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Øverst: Gamle Sagsti skole slik den var og vil minnes av mange som har hatt sin mer eller mindre lykkelige skolegang der.

Midten: Sogsti skole faller for grabbens grådige grep. Et betydelig stykke Frognhistorie forsvinner.

Nederst: Sidebygningene er så godt som borte. Her var det en gang gymsal - og stemmelokale.

Skoler er kulturhus. I dobbelt forstand. De bidrar til å skape kultur. De er arenaer for kulturell utfoldelse, og de er samlingspunkter. Eller kan være det, hvis de blir brukt riktig.

Ved nye Sogsti skole har kommunen - og kretsen, i den grad man kan snakke om skolekretser lenger - fått en ny, flott skole.

Det er ikke på noen måte å beklage.

Frogn trenger lokaler, men selger

Det beklagelige er at kommunen - hvilket vil si politikerne - ikke så verdien av å beholde den gamle skolebygningen på Sogsti - eller Svodastigr som det gamle navnet er.

Hva skulle vi med den?

Den var bærer av viktig historie i den tidligere og den nåværende Frogn kommune. Bygningen hadde vært, og kunne igjen blitt, et kulturelt sentrum. Et aktivitetshus for utfoldelse av skapende aktiviteter.

Frogn trenger lokaler. Til litt av hvert.

I den situasjonen går kommunen bort og kvitter seg med en fullverdig bygning som den allerede eier. Som er nedbetalt 100 ganger, og som ikke bare egner seg, men er bygd med sikte på undervisning, opplæring, egenaktivitet - kort sagt: kulturelt mangfold.

Vemodig

Det blir sikkert flotte leiligheter på tomta. Uten tvil.

Utsikten på toppen blir i alle fall fin. Og dyr.

Men tomter finnes så mange steder, kulturbygninger er det ikke for mange av. Nøkternt sagt.

For meg er rivingen spesielt vemodig. Da jeg kom til Frogn i 1975 var jeg egentlig ansatt som rektor på Sogsti skole, men jeg tiltrådte aldri. Jeg valgte den pedagogiske utfordringen i den åpne skolen på Heer i stedet. Men jeg har alltid hatt en egen plass i hjertet for den gamle, alderstegne skolen på Sogsti.

To mursteiner som minne

Og det er jeg ikke alene om. Utenfor den ødelagte skolen møter jeg Pål Hellesvik, eller Pål Wiik Andersen som han hette da han var elev ved skolen. Han er utstyrt med kamera og tar bilder av den sterkt ødelagte og snart demolerte skolen. Han har sikret seg bilder av skolen som den var, og nå dokumenterer han rivningsprosessen.

- Det er trist, sier han og rister megetsigende på hodet. Han har mange gode minner herfra. Dette var en del av barndommen. Nå blir det slått i stykker, revet ned og kjørt bort.

Men et håndgripelig minne klarer han å sikre seg. To mursteiner.

- Dem skal jeg mure inn i huset mitt, når jeg en gang skal bygge, sier han. Legge dem som grunnstein kanskje?

Og det lyder ikke dumt.

Som grunnstein og del av det fundamentet livet bygges på. Akkurat slik skolen skal være.

Man får ta vare på restene når politikerne ikke har vett på og pietetsfølkelse nok til å ta vare på den historiske helheten.

Nå er det vel bare en ting å si: Farvel, Svodastigr skole.

Det er mange som har deg å takke for mye, men nå er din tid over.