"Gå-sykkelavstand" til kunstgressbanen

Har seksjonslederÅsa Kihlander Nes i Statens vegvesen noen gang vært i Frogn?
I følge Akerhus Amtstidende 14. oktober finner hun - på vegne av Statens vegvesen - det betenkelig at den planlagte kunstgressbanen ved Oppegårdtjernet ikke "lokaliseres mer sentralt sett i forhold til kommunens innbyggere og deres nærmiljø".
Når har det seg slik at Frogn er en langstrakt kommune.
Videre er det slik at alle innbyggere i Frogn er like viktige. Det er ingen som er mer "innbyggere i Frogn" enn andre. Når de først bor her.
Så hvor mener den frittalende damen at banen burde ligge? For å oppfylle hennes kriterier?
Jo, et sted hvor "kommunens innbyggere" - altså ikke noen, men alle - får "gå-sykkelavstand til anlegget".
Et meget interessant synspunkt.
Nå er vi spent.
Hvor finnes det stedet i kommunen som alle frognbeboere kan nå med rimelig tidsbruk og et optimum av krefter, ved å gå eller sykle?
Vegvesenet og Åsa Kihlander Nes må være så vennlige og øse av sin lokalkunnskap og peke ut dette stedet for oss!
Til banen ved Oppegårdtjernet kan folk som bor å Heer og i Ottarsrudgrenda sykle. De sprekeste kan gå dit også. Eller jogge for den saks skyld.
Men de teller kanskje ikke?
Selv om de bor i Frogn kommune og betaler sin skatt de også.
Er det folk i nordre Frogn det skal tas hensyn til? Eller de lengst sørpå?
Da blir det riktignok mye bilkjøring på de øvrige.
Tar man hensyn til og utgangspunkt i oss som bor på Skorkeberg - og der bor det jo en del - må så godt som alle andre kjøre bil.
Tilsvarende kan man rive noen hus i gamle Drøbak - eller kanskje legge kunstgress på Bankløkka - slik at folk i Drøbak sentrum får "gå-sykkelavstand", men da må en masse andre frogninger belage seg på å kjøre. Enten seg selv eller barna sine.
For med en slik løsning blir vegene lange. Og bakkene er drøye.
Nei, dette finner vi nok ikke ut av.
Godt da at Åsa Kihlander Nes og Statens vegvesen har svaret - og løsningen.
Problemet er bare at de - så vidt jeg skjønner - har glemt å fortelle oss hvor banen bør ligge.
Men det skal denne bloggen straks råde bot på.
I morgen den dag skal vi sende e-post og lenke til Statens vegvesen og gjøre oppmerksom på at vi spent venter på å få utpekt det stedet som oppfyller Åsa Kihlander Nes' ideelle fordringer.
Så ordner nok vegvesenet og den driftige damen opp tenker jeg.
Spent på svaret?
Jeg også.
Meget spent.

Kyststi unødvendig ved Tollboden

Foto: Kow d.e. 251009 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Det bør ikke gjøres inngrep som svekker Tollbodens verdi som historiebærer.

I Drøbak bør allmennheten over alt hvor det er mulig, ha adgang til sjøen.
Som nordpå, i Badeparken og Båthavna, på Sjøtorget og området fra Hamborgstranda og sørover.
Men det er den "naturlige" - eller det som er igjen av den naturlige - sjøkanten, de bør få se.
I årtienes løp er strandlinjen endret. Med fyllinger og murer, og brygger og hus.
Mye av dette er kultur. Som må tas vare på. I tillegg til den naturen som er igjen.
Den tidligere losstasjonen har fått sin beliggenhet og utforming av hensyn til bruken. Den ble bygd for å være formålstjenlig.
Huset ligger så å si i vannkanten på toppen av en vakkert opplagt, ikke altfor høy, gråsteinsmur.
Slik må huset - og kontakten med sjøen - framstå. Historisk riktig. Ut fra tidligere bruk og datidens byggeteknikk og anleggskunst.
Å føre en natursti fram mellom sjøen og huset med den værbestandige, gedigne grunnmuren, ville være å vise ringeakt både for huset som historisk klenodium og miljøet det befinner seg i.
Hamborgstranda og sjøkanten derfra til Lehmannsbrygga tåler og tillater ingen ytterligere bygnings- eller anleggsmessige inngrep. Eller rettere sagt: Angrep.
Det betyr ikke at tanken om en kyststi bør gis opp.
Men det betyr at kyststien må tilpasses de stedlige forhold.
Den bør skaffe allmennheten adgang til sjøkanten, og passasje der det er oppført uheldige hindringer, men ellers inkludere eksisterende trafikkarealer der terrenget er åpent og sjøen synlig eller tilgjengelig.
Dette bør ikke være til hinder for at Universitetet får beskytte brukerne av huset - og selve huset - mot innpåsliten trafikk, brutal snøbrøyting og andre fysiske påkjenninger.
Dette mener jeg ikke først og fremst av hensyn til huseieren, Universitetet, men fordi enhver endring uten historisk forankring vil gjøre vold på et område som bærer en vesentlig del av Drøbaks historie som sjøfartsby, videre til stadig nye generasjoner.
Det er byens røtter det er snakk om.
Og historie.

Molo B

Foto: Kow d.e. 251009 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Sjøen er smul. Regnskyene henger tungt og lavt over Hurumlandet. Yr fyller lufta. En og annen regndråpe treffer kamaralinsen og lager flekker i bildet.

Kaholmen og Oscarsborg blir nesten borte i gråværet og kveldsdunklet. Håøya kneiser mørk og mektig i bakgrunnen. Rett utenfor molo B ligger en blåse. Noen har lagt et eller annet i sjøen. Noe vedkommende ønsker å finne igjen. En teine, kanskje? Men hva slags? Hummer? Krabbe?

Borgenbåten pløyer den blanke vannflata. Den jobber trutt og trofast. Sent og tidlig. I all slags vær. Mange mennesker var det ikke med, men de som har behov for å reise til eller fra Oscarsborg, må fraktes. Og den trofaste sliteren gjør jobben.

Det er nesten litt trolsk og eventyrlig i sjøkanten en halvmørk, grå og våt ettermiddag. Rett før mørket får overtaket.
Etter en dag full av forskjellige gjøremål, gir det ro i sinnet å vandre langs bryggekanten eller stå på moloen ved fyrlykta som taktfast sender sitt blink ut i gråværet til den som måtte ha behov for et lys å styre etter.
Her står vi gjerne - uten å ha noe egentlig ærend - og ser på sjøen, åsene på Hurumlandet og holmene og landskapet innover fjorden som sakte trylles bort i gråværet og det sakte kommende kveldsmørket.
Noen ganger er vinden her ute på pynten så sterk i kastene at man nesten må holde seg fast for ikke å gå på sjøen.
Andre ganger er det blikk stille. Som i kveld.
Vanndråpene fra de grå skyene ligger i lufta som yr, og setter ikke spor etter seg i sjøen som ligger som en speil i halvmørket.
Til Borgenbåten kommer og pløyer seg veg mot Sjøtorget - etter å ha vært en svipptur innom Sundbrygga - og lager dønninger som slår hissig mot svabergene i Badeparken og får seilbåtene i Båthavne til å røre på seg så linene irritert sier i fra om forstyrrelsene ved slå mot mastene.
Ingen andre er å se.
Kiosken er låst og lukket.
Bare de nedslitte flettverksstolene står igjen på innsiden av moloen, utenfor krana. Og minner om en sommer som var.
Og om at folk bør rydde opp etter seg. Og ikke overlate søpla si til tilfeldighetene.
"La oss holde Drøbak pen.
Alle som en."
Var det ikke slik det lød? En gang for lenge siden?
Drøbak - som Molo B er en ikke uvesentlig del av - fortjener at vi lever etter dette gamle slagordet.

Ny Birkeland til DFI

Frode Birkeland da han spilte for Lyn i 2001.

Foto: Lyns nettside.

DFI har fått ny trener, forteller badebyen.no
Han heter Frode Birkeland, er 37 år og nå juniortrener for Lillestrøm sportsklubb.

Han har tidligere bl.a. spilt for Lillestrøm, EIK-Tønsberg, Sogndal IL, Lyn, Ham-Kam og Kongsvinger.
Den nye DFI-treneren har bred trenererfaring.

Foruten å ha vært hovedtrener for Gjøvik/Lyn, assistenttrener i Ham-Kam og trener for LSKs rekruttlag, er han nå trener for juniorlaget til LSK som ligger som nummer fire på tabellen i sin avdeling.
Spiller- og trenererfaring er viktig.
Like viktig er evnen til å behandle folk. Til å utvikle vi-følelse og til å få folk til å trekke sammen for felles mål.
Et fotballag – inklusive reserver og ”runners up” – er et team i et læringsmiljø hvor alle primadonnanykker og følelser av å være verdensmester, er av det vonde.
Vi håper at Frode Birkeland er sulten på suksess, villig til å yte av sin kunnskap og til å jobbe hardt og mye.
Vegen til suksess er ikke brolagt med gode forsetter, men med svette, skuffelser, og evne til å reise seg etter fall.

Suksess forutsetter en solid porsjon pågangsmot og gå-på-humør.
DrøbakNotater ønsker velkommen og til lykke med ”ansvarsfull gjerning” som det høytidelig heter.
Akkurat nå er trolig flere av de spillerne den nye treneren skal forholde seg til, ”drit lei” av fotball og nedrykk, og nederlag og sure kritikker.
Men om en måned bør de ha gjort som Terje Vigen og ”kastet sorgene af”.
Da bør Frode Birkeland ha opplegget klart.
Det er nemlig da neste fotballsesong begynner!
Ikke utpå nyåret en gang.
Velkommen til Drøbak, Frode Birkeland.
Og lykke til.

Kent Bergersen ute

Kent ”Kenta” Bergersen.

"Kenta" har priset seg ut av diskusjonen om hvem som skal trene 3. divisjonslaget DFI.
Det er greit. Både økonomisk og fotballmessig.
”Kenta” har utrettet store ting i DFI tidligere.
Det kunne han – og klubben - ikke under noen omstendighet regne med å gjenta. Det forteller ”Kenta”s skjebne i Lyn med all ønskelig tydelighet.
Og hans lønnsforlangende viser at han ikke har forstått – eller i alle fall ikke har tatt inn over seg – den situasjonen DFI er i.
Da er han ikke rette mann til jobben!
Betalingsrusen og kjøpefesten er over i norsk fotball. For denne gang.
Også i DFI. Det gjelder både trenere og spillere.
Nå er det vekk med de feite sjekkene og fram med knappene og glansbildene.
Amatørene er på veg tilbake.
DFI har det med å ønske seg gamle stjerner for å kunne skru klokka tilbake og gjenta tidligere bragder.
Den måten å tenke på bør de legge bak seg.
Nå gjelder det å begynne på nytt!
Å bygge et nytt lag. Hente opp unge spillere fra det brede rekrutteringsgrunnlaget. Skape nye sosiale forbindelser. Innad i laget og til omverdenen. Ny lojalitet. Ny vi-følelse.
Til dette trenges det nye folk. Ikke ubeskrevne blad, men folk som ikke sleper på minner om det som en gang var.
Har du bodd et sted som ung, så flytt ikke tilbake igjen hvis du har vært borte en stund. Det blir aldri som det var.
Sånn er det i fotballen også.
Historien gjentar seg ikke. Den må skapes på ny.
Nå må vi slippe nye krefter til.
Det er riktig å se seg godt om.

DFI - og vi som er patrioter og glad i fotball - trenger ikke en trener som ser det hele ovenfra, og utålmodig venter på at laget skal nå "hans nivå".

Vi trenger en arbeidsmaur. Som kan glede seg med guttene over enhver framgang. Stor og liten.

Som vet at suksess kommer av jevnt og trutt hverdagsarbeid.

Innenfor rimelige, realistiske økonomiske rammer.

Og ikke går sur fordi hans drømmer om det uoppnåelige ikke går i oppfyllelse.

M.a.o.: En sulten streber som er villig til å gi alt for å lykkes.

Men som er realist.
Jeg krysser fingrene.

Dammen på Skorkeberg

Foto: Kow d.e. 221009 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Høsten speiler sine mange farger og stadige sceneskifter i dammen mellom Skorkeberg og Sogsti.

Det er noe eget med vann.

Stort eller lite. Salt eller ferskt.

Vann skaper liv og fungerer som naturens eget speil.

Ved enden av Skorkeberg allè, rett bak blokkene i Sogsti Terasse, ligger det en dam.

Som nok kan være både lumsk og farlig for aktive, eventyrlystne smårollinger.

Men som også er et trolløye i en ellers ensformig natur.

Her er frosk og firfisler. Og kanskje salamandre for det vi vet.

Og i den varme årstiden er deler av vannflaten dekket med vannliljer. Både blader og blomster.

Slik at dammen minner om en forstørret utgave av japansk hagekunst.

På høsten går dammen til hvile. Men påtar seg - som en siste gest før vinteren kommer - å fungere som speil for naturen omkring som utfører sitt høst-toilet og kler av seg årets skrud for å hvile og lade opp til en ventende vår og en ny hektisk sommer.

Når vi har gått tur denne vegen, og sett alle innsektene på og over vannspeilet, har vi ikke kunne unngå å lure på om myggen også liker denne dammen.

Om naboene kanskje har det omtrent som om de bodde på Finnmarksvidda.

Men seinhøstes når, temperatursøylen krymper, er neppe myggen den mest plagsomme, så nå kan de som bor like ved - og spesielt de som har utsikt til dammen - uforstyrret glede seg over nye bilder og speilbilder hver dag etter som naturen kaster høstdrakten og forbereder seg på vinterens komme.

Dekorativt rekkverk

Foto: Kow d.e. 141009 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Trappegelenderne på Sogsti danner en fint avstemt hvit bord mot den grå muren.

En arkitekt skal ikke bare sørge for at at hus har tak og vegger.

Det estetiske er også viktig.

Alle de små detaljene. Som til sammen danner den store helheten.

Og utgjør folks utsikt og synsinntrykk.

Trapper er til å gå i. Men de kan også være dekorative.

I alle fall hvis de anlegges og utstyres som trappene ved blokkene bak "Sogstieika barnehage".

De er åpenbart resultat av mentalt overskudd og skaperglede.

Forhåpentlig har brukerne sett trappene på avstand slik at de vet hvilket "kunstverk" de går i.

Tommelen opp for arkitekten.

Krana svinger

Foto: Kow d.e. 091009 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Når krana ved gamle Sogsti skole ikke er i bruk, svinger den med vinden. Det er det tryggeste mener entreprenøren.

I blogginnlegget Skummel kran over Sogstiveien skrev jeg at krana ved byggeplassen til "Innseilingen" - dvs. ved gamle Sogsti skole - var forlatt med de tunge motvekstloddene over kjørebanen.

Noe jeg fant uheldig.

Krana blir ikke forlatt i noen bestemt stilling, opplyser prosjektleder Rune Magnussen i Solid Entreprenør AS. Krana dreier fritt med vinden når den ikke er i bruk.

- Så vidt jeg vet er dette vanlig for denne typen kraner og ikke noe spesielt med vår kran, sier han.

- For tiden pågår det kun gravearbeider på tomta og krana blir ikke brukt uansett dag eller tidspunkt. Den dreier da fritt med vinden hele døgnet.

Det er interessante opplysninger for uinnvidde, men det gjør ikke saken bedre for dem som betrakter krana som en trussel og overhengende fare.

Hvis det hadde dreid seg om en tett, massiv vegg, ville det værtforståelig at krana dreide slik at vindpresset ikke ble for stort.

Men den åpne armen, det vesle "styrhuset" og den begrensede overflaten vektene har, er det vanskelig å forstå at faren for ødeleggende sidevind skal være stor.

Skulle noe skje, vil det imidlertid være katastrofalt om motvektene falt ned på bebygd eller beferdet område.

- Vi har på andre prosjekter fått klager på at løftearmen har dreid med vindretningen over privatboliger. Nå er det betongloddene det reageres på. Vi har forståelse for at begge deler kan virke ubehagelig og skremmende men det er nettopp av sikkerhetsmessige hensyn at det skjer, sier Magnussen.
Jeg forstår at intensjonen er god, men løsningen ser bort fra to vesentlige faktorer.

Den psykologiske virkningen på dem som føler seg truet, og den reelle faren som følger av at uhellet kan være ute.

Kjempemessige byggekraner i bebygde og beferdede omgivelser er fremmedelementer, men er neppe til å unngå.

De som har ansvaret for monteringen og bruken, må derfor ta hensyn til såvel psykologiske som konkrete faktorer.

Å låse krana slik at loddene - og aller helst også armen - ikke står over steder der folk oppholder seg eller ferdes, ville nok være den beste løsningen.

For alle parter.

Ikke minst hvis noe skulle skje.

DFI: Samling i bånn

DFI - Rosenborg2 3-4

Noen liker tydeligvis seigpining.
De har fortsatt å håpe på at DFI skulle berge plassen i 2. divisjon lenge etter at nedrykket var åpenbart for alle som ville se.
Kampen i går viste hvorfor DFI ikke har noe i 2. divisjon å gjøre. Før klubben har bygd opp et nytt lag. Og et nytt miljø med vinnerinnstinkt.
DFI ledet 3-0, men klarte det mesterstykket å tape 3-4, forteller badebyen.no.
Etter en "glitrende" førsteomgang rotet laget i våre hjerter i løpet av 20 minutter bort den solide ledelsen. Og tapte!
At en fotballkamp varer i 2x45 minutter bør ikke komme som en overraskelse på noen. I hvert fall ikke på lag og spillere i 2. divisjon.
Dette er ikke første gang denne sesongen at lufta er gått ut av DFI-ballongen før kampen er slutt.
Hvem er skyld i det?
Fotballgruppas ledelse?
Neppe.
De som hadde ansvaret for grunnlagstreningen og oppladningen til årets sesong?
Så avgjort.
Spillerne selv som ikke har tatt sin oppgave alvorlig nok, og ikke har forberedt seg tilstrekkelig?
Helt klart.
Før sesongen ble laget omtalt som opprykkskandidat.
"Noen" fikk nok da dessverre inntrykk av at de var "verdensmestere".
Vi så det tydelig da treneren, Espen Haug, måtte gå. I stedet for å krumme nakken og samle seg til forsterket innsats for klubben, inntok de primadonnarollen.
Det viser at det var noe alvorlig galt med lagfølelsen. Med lojalitetsfølelsen. Til klubben.
Nå er nedrykket et faktum. Skikkelig understreket av gårsdagens fadese. På hjemmebane.
Nå gjelder det å legge årets sesong bak seg.
Men ikke erfaringene! Årets tabber må ikke gjentas.
Nå må klubben snarest skaffe en trener som kan bygge opp et nytt lag, trene spillergruppa så den har krefter og ferdigheter til å klare neste sesong, og gjøre et lag ut av - la oss si - 2o spillere. Uten primadonnanykker.
Men med to mål for øyet: Å lære mest mulig for å bli bedre og bedre. Å bringe DFI snarest mulig tilbake dit hvor laget naturlig hører hjemme: I 2. divisjon - eller enda høyere oppe.
De som hakker på fotballgruppas ledelse og utsetter gruppas leder for vedvarende, utidig og ukyndig kritikk, bidrar ikke til et slik konstruktiv løsning.
Dem bør man derfor overse.
Sats på de "byggende krefter"!
Anonyme kritikere har allerede i utgangspunktet diskvalifisert seg selv.
De er som mygg. De er irriterende og kan stikke så det svir i øyeblikket. Men de er uviktige.
Man får bare vifte dem vekk. Ikke bruke for mye tid og oppmerksomhet på dem. Og fortsette med det som er viktig.

Snørik vinter? Eller tvert i mot?

Foto: Kow d.e. 141009 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Disse rognebærene på Skorkeberg bekrefter at det er et eksepsjonelt godt bærår. Men varsler de mye eller lite snø?

Etter nyttår holdt vi på å drukne i snø.
Året vi nå er inne i, må så langt ha vært et av de mest snørike i manns minne.
Vi var en stund redd for at vi skulle ha snøhauger til St. Hans.
Skal dette fortsette denne vinteren også?
Tja, sier rognebærene.
Det er masser av dem. Og i følge gammel folketro enkelte steder i landet, og i enkelte befolkningslag, er dette tegn på kald vinter og mye snø.
Slår det til, har vi som måker for hånd, noe å grue oss til.
Men av andre tas mye rognebær som tegn på at det blir lite snø. For rogna må aldri bære to bører samme år, heter det.
Det er ikke godt å vite hva man skal tro.
Kanskje er det tryggest å gå ut fra at det ikke er noen sammenheng.
At det var høsten i fjor som bestemte tilveksten og blomsterrikdommen i år, og at det er mengden av blomster som avgjør mengden av bær.
M.a.o. at mengden rognebær har sammenheng med fortiden. Ikke framtiden.
La oss i alle fall håpe det.
Eller at sannheten viser seg å ligge sånn omtrent midt mellom ytterpunktene.
F. eks. at det blir snø til godt skiføre, og nok til å ake og base i for glade barn, men ikke mer enn at vi klarer å holde unna, slik at vi får bilen på vegen uten å måtte ofre liv og helse.
I mellomtiden nyter vi synet av fargesterke røde bær som liver opp og er en glede for øyet.
Og hadde det vært våre bær, skulle vi sørget for at de hadde skjenket glede til ganen også.
Høyt henger de, og sure er de, sa reven.
Men det er ikke sant. Lett blandet med epler gir rognebær en utmerket gele.
Til kokte og stekte kjøttretter for eksempel.
Men det er en annen historie.

Sogsteika i høstskrud

Foto: Kow d.e. 141009 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Sogstieika i høstlig kveldssol.

Sogstieika er et staselig tre.
Som vi har omtalt og brakt bilde av flere ganger. Til forskjellige årstider.
Det fortjener den.
Nå har den tatt høstskruden på.
Etter et kald høstdag varmet den seg i ettermiddag forsiktig på strålene fra en synkende kveldssol som fikk det til å lyse i det gylne løvet som den akkurat nå pynter seg med.
Men den kan ennå skifte farge før den lar løvdrakten falle.
Eika - som på latin bærer det dramatiske navnet Quercus - kaster ikke bladene ved det første tegnet på frost. De kan derfor rekke å bli røde og brune før de faller til bakken og etterlater nakne greiner og kvister som tusjtegninger mot en høy, blå himmel.
Det finnes over 450 arter av eik.
Akkurat hvilken art Sogstieika tilhører, er jeg usikker på.
Quercus robur - også kalt quercus pedunculata - kanskje?
M.a.o. sommereik som denne heter på norsk.
Den kan bli opp til 25 meter høy.
Og - hold deg fast - opp til 1000 år gammel.
I Drøbak og Frogn er det flere gamle, store, imponerende eiker. Hvor gamle de er, vet jeg ikke, men Sogstieika er vel den som tar prisen i vårt område.
I Horten har de imidlertid et tre som heter "Tusenårseika".
Om den bærer navnet med rette, vet jeg heller ikke.
Men at eika er et imponerende tre - både når det gjelder alder og utseende, er i alle fall sikkert.
Og Sogstieika er ikke av de minst imponerende.

Se også Sogstieika i vinterskrud og Eik og Lønn

Dårlig kroppslukt?

Foto: Kow d.e. 091009 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Et natursvin har kastet søpla si på toppen av Jørnsebakken.

En eller annen har kastet fra seg en rekke "Wunder Baum"-innpakninger der Jørnsebakken går over i Vestbyveien.

Et natursvin, selvfølgelig.

Men i tillegg en person med usedvanlig dårlig kroppslukt?

Eller med omgangsvenner som det lukter "pyton" av?

I allefall en person med dårlig vurderingsevne.

Og slett oppdragelse.

Skikkelige folk kaster ikke søpla si i naturen. Eller andre steder der den kan være til sjenanse for andre.

Men det er det åpenbart noen som ikke har lært.

Eller forstått.

Enkelte har åpenbart tungt for det.

Vanvittig dyrt kunstgress

Foto: Kow d.e. 091009 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Kunstgress på Ullerud? Øker det banekapasiteten?

Den aktuelle prisen for kunstgressbane ved Oppegaardtjernet i nærheten av Frogn videregående skole er formidable 22 millioner kroner. Minst!

For beløpet inkluderer ikke varmesentral. Som er et "must".

Og så må man rekne med overraskelser og påplusninger under vegs.

Blir prosjektet realisert som planlagt, kommer man neppe fra det med stort under 30 millioner.

Det er, med respekt å melde, vanvittig.

Jeg har hele vegen talt og skrevet til fordel for en kunstgressbane ved den videregående skolen.

Fordi det politiske flertallet og DFI ønsket det.

Fordi det kunne tjene idretten.

Og fordi det virket som om prosjektet var vel gjennomtenkt og forberedt.

Og hadde den udiskutable fordelen at skolen kan bruke anlegget og ta en del av utgiftene.

Ny bane ville bidra til utvidet banekapasitet, og kunstgresset ville sette DFI i stand til å trene optimalt ute hele året.

Altså: Mange fluer i ett smekk.

Penger ut av vinduet?

Så viser det seg at terrenget er slik at grunnlagsinvesteringene sluker millioner.

"Det er å sparke penger ut av vinduet," uttaler en representant for Akershus Idrettskrets til Amta.

Dette er trist og beklagelig.

For idretten! For kommunens administrasjon! For politikerne! Ja, for alle kommunens innbyggere. Enten de er interessert i idrett og fysiske aktiviteter, eller ikke.

Vi har nettopp hatt en tilsvarende - riktignok enda verre - sak. Utgiftene til flerbrukskirken har gått rett til himmels. For å si det litt respektløst.

Jeg minner også om planene for utvidet idrettsanlegg og svømmehall på Seiersten.

Luftslott etter luftsslott.

Uavklarte spørsmål forsinker

Hvorfor kommer Frogn kommune stadig opp i slike saker?

Jeg tror ikke at noen trikser bevisst med tall for å få ting igjennom det politiske nåløyet.

Men noen må være naive. Noen må ha trodd at ved å holde "utgiftene" på et lavmål, og ikke regne på seg "ekstrautgifter", ville det være mulig å bygge innenfor en akseptabel økonomisk ramme. Og tidsramme.

Men det er jo ikke slik det foregår. Prisen blir like høy selv om noen lukker øynene og håper det beste.

Og uavklarte spørsmål og problemer forsinker. Som det har gjort i dette tilfellet.

Kunstgress på eksisterende bane?

Nå foreslår enkelte å bruke pengene til å legge kunstgress på eksisterende baner. Da får man mye for pengene. Heter det.

Kanskje det. Men gir det større banekapasitet?

Og hva med samarbeidet med fylkeskommunen, dvs. den videregående skolen?

Skulle man - fordi man er kommet i en nødssituasjon - føle seg tvunget til å velge en slik løsning, må man anlegge èn fullskala - og aller helst et par små - baner.

Da slipper DFI å betale surt ervervede penger i leie i andre kommuner.

Men banekapasiteten blir, som sagt, ikke større ved en slik løsning. Den gir imidlertid mulighet til å fortsette arbeidet med en tradisjonell bane med naturdekke ved den videregående skolen, hvor man kan legge forholdene til rette for å legge kunstgress senere.

Da slipper man tidspresset, og man kan kanskje gjøre banen billigere ved at man ser flere oppgaver i sammenheng og flytter masser etter behov.

Konstruktive løsninger

Situasjonen kommunen har brakt seg selv, DFI og den videregående skolen opp i, er meget å beklage. Men bebreidelser og beskyldninger løser ingen problemer.

Uten kanskje noen mentale ved at de mest frustrerte får avreagere.

Kreftene og pengene må nå samles. Om konstruktive løsninger.

Som 1. Skaffer DFI kunstgress raskt. 2. Øker banekapasiteten så snart som mulig.

NB: Uten at kommunen ødelegger ryggen ved å forløfte seg økonomisk.

Kongelige Drøbak Båtforening?

Foto: Kow d.e. 091009 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Royal maritim stas i Båthavna. Bør den stedlige båtforeningen føye ordet kongelig til sitt navn?

Som jeg har sagt og skrevet så mange ganger tidligere: Drøbak har det meste.

Nå også kongelighet i Båthavna der vi finner båten HMK Mette Marit.

Riktig nok en lettbåt, men det velger vi å ikke legge vekt på - for å si det sånn.

Hovedsaken er at den holder seg flytende og ikke er for vrien å manøvrere i tjenester av de forskjelligste slag.

Hyggelig og lett å omgås som originalen tilsynelatende er - men slett ikke uten gracie og kongelig verdighet, i den grad det i virkeligheten finnes noe sånt - ligger kronprinsessens navne ubesværet side om side med mer folkelige farkoster.

Som vel må føle seg beæret av dette noble naboskap.

Respektløst av båteieren?

Langt i fra.

Det synes sikkert ikke kronprinsessen heller.

Noen burde tipse henne om båten og dette blogginnlegget, så får hun glede av oppkallingen hun også.

Og som sagt: I Drøbak har vi det meste.

Også HMK Mette Marit.

Plastjolle med kongelig anstrøk.

Stangfiskere i høstsol

Foto: Kow d.e. 091009 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Halvor Eriksen (øverst) og Marius Omland (nederst) er kommet fra Oslo for å fiske på Molo B.

Sjøkanten i Drøbak innbyr til fiske.

På mine rusleturer i Drøbak treffer jeg stadig på mennesker som prøver fiskelykken.

De fleste er utlendinger, eller har utenlandsk bakgrunn. Noen få er rotnorske.

Som Marius Omland og Halvor Eriksen som bor i Oslo, og ofte fisker innerst i fjorden, men akkurat denne dagen har bestemt seg for å prøve fiskelykken på Molo B i idylliske Drøbak i det vakre, solfylte høstværet.

Foreløpig har de ikke fått noe, men det er håp i hangande snøre.

Skjønt hangande?

Halvor får raskt bunnfast utenfor moloen hvor bunnen trolig er dekket av store steiner som krok og sluk kan hekte seg godt fast i.

Og Marius står på land og knyter fortom og velger hva slags agn han skal bruke. Når han omsider får snøret i vannet igjen.

- Er ikke den fortommen for kort? Matfisken går vel ikke så høyt?

- Vi prøver å få småfisk. Som vi kan agne med. Men foreløpig ser det dårlig ut.

Sier han og ser lur ut. Som om han nå vet hvordan han skal få småsimpene eller "sypikene" på kroken.

- Pleier dere å reise helt ut hit for å fiske?

- Nei, det er første gangen, sier Marius. Som imidlertid kan fortelle at han har vært her flere ganger tidligere. Og dykket.

- Jeg snakket med noen dykkere for noen dager siden, som ikke kjente Drøbakkråkebollen. Det gjør kanskje du?

- Ja, det er den grønne. Det er massevis av den utenfor her, forteller Marius før han på ny konsentrerer seg om knutene som skal sikre at fortom og agn ikke faller av når han får tak i den agnfisken han er på jakt etter.

Og som han skal bruke for å få matfisken på kroken.

- Skitt fiske!

Begge fiskere takker ordløst og konsentrerer seg om sitt.

Og ble det ikke fisk, ble det i alle fall en deilig dag ved sjøkanten i høstsola.

Som varmet. Og gyllet det høstlige løvet på Hurum siden mens småbåteiere og reisende med Borgen-båten nøt sjølivet en stakket stund.

"Øljekk" med sovende barn

Foto: Kow d.e. 091009 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Savner du denne? Eller kan du tenke deg noen som gjør det?

Har du mistet "øljekken" din?

Korkåpneren som er avbildet ovenfor, ble funnet i går. I "Velhaven" i Drøbak sentrum.

I siste liten kan man trolig si. For "Velhaven" ble i går gjenstand for gjennomgripende "oppussing".

Så der kunne "jekken" forsvunnet for alltid, men nå befinner den seg hos innehaveren av denne bloggen.

Vi snakker ikke om en hvilken som helst "øljekk", men om en som er utstyrt med bildet av et søtt sovende barn.

Etter som den ble funnet på et sted hvor mødre - og fedre! - og barn ferdes, ser vi ikke bort fra at det er "jekk"-eierens barn det er bilde av, og at gjenstanden har en viss affeksjonsverdi.

Derfor disse linjene.

Creative: Vakker akt med mere

Foto: Kow d.e. 091009 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Øverst:
Marianne Sandstø kan sitt fag. Hun lager vakre naturtro studier.

Nederst: Det hindrer henne ikke i å eksperimentere med så vel form som farger. Studér bildet nøye. Dette er et bilde du ikke blir "ferdig med" i en håndvending.

Creative Galleri er et slags avantgarde-galleri.

I en kunstinteressert by hvor galleriene ofte viser bilder av etablerte kunstnere - og malere og tegnere som har oppnådd en viss kunstnerisk anerkjennelse i toneangivende kretser - låner Creative veggplass til dem som ennå kjemper om oppmerksomhet.

Selv om også de som stiller ut i Creative Galleri, har deltatt i såvel separat- som kollektivutstillinger tidligere, og er innkjøpt både her og der, fungerer galleriet til Ann Hoel som en slags "fødselshjelper" og et presentasjonsgalleri for dem som har et stykke igjen til berømmelsens topp. De vi gjerne stifter bekjentskap med, men ikke så ofte finner i de "større" galleriene.

Det gjør en tur innom Creative Galleri så uforutsigbar - og spennende, og lar den nysgjerrige kunstinteresserte oppleve kunst som man ellers neppe ville kommet i kontakt med.

Akkurat nå viser galleriet bilder som Marianne Sandstø -født i Bergen, vokst opp i Finnmark, Nordland og på Kolbotn - og nå bosatt på Nordstrand -har laget

Marianne Sandstøs bilder strekker seg fra vakre aktstudier via bilder med grasiøse bevegelser som ballett, til spennende eksperimentering med form og farge - og mindre upretensiøse bilder i fri stil.

Da DrøbakNotater var innom i går, var det flere røde kjøpemerker å se. Det var både lokale kjøpere og tilreisende. Det tyder på at galleriet har etablert seg i publikums bevissthet; også utenfor den kunstinteresserte delen av Drøbaks befolkning.

Denne utstillingen henger oppe til og med 20. oktober. Så flytter galleriet til nye lokaler i Niels Carlsensgt 2.

Ta en tur innom før det er for sent. I dag for eksempel. Det vil du trolig ikke angre på. Kanskje ser du noe du vil like - eller noe du vil ergre deg grønn over.

Det er det kunsten skal: Glede, ergre - og stimulere til motsigelse.

Dugnad i "Velhaven"

Foto: Kow d.e. 091009 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Bilde 1: "Velhaven", "Aamodthagen" - eller "Apotekerhagen", som den også kalles - slik vi er vant til å se den. Nå får den en "ansiktsløftning".

Bilde 2: Lise Arvensen og Tony Eide vet at grunnarbeidet er viktig for et godt resultat. Etter pussingen skal møblene beises.

Bilde 3: Håkon Hansen er proff med riva. Så jobber han da også til vanlig hos bygningsfirmaet Bache. Noe sikkerhetsvesten tydelig forteller.

Bilde 4: Noen var gearet på innsats, men kledd som om de kom rett fra kontoret, Med ett var imidlertid alle uniformerte og hadde fått gul T-trøye utenpå finskjorta. Like klær skaper vi-følelse. Det så det ut til å være mye av i "Velhaven" under dugnaden fredag.

Lise Arvesen i "Virre Vapp" pusser utemøbler i "Velhaven", den grønne oasen ved Bankløkka, midt i arbeidstida på en fredag.

- Hvordan er du havnet her?

Jeg er invitert til å være med i "gutteklubben" som møtes på Reenskaug på onsdager, og nå har vi dugnad her. Da må jeg møte opp og gjøre noe for fellesskapet, sier Lise som er den eneste "høna i kørja".

Haner er det mange av.
Noen har tatt med seg tung motorisert redskap for å ta de tunge løftene, mens andre stoler på muskelkraften og betjener lettere maler- og hageredskap under ledelse av folk som kjenner planene og vet hva som skal til.
Her er det ikke bare snakk om å rydde og rake litt og plukke et gjenglemt papir her og der.
Det graves, legges ut duk, fylles på grus, lages gangveg og legges golv slik at folk kan gå tørrskodd og rene, og trille barnevogner, selv når det har regnet en skvett.

Jens Gilboe fra Golfklubben viser samfunnsengasjement ved å pusse opp jernporten til parkeringen foran Aamodt fysikalske.

Tony Eide gjør som Lise Arvesen og pusser utemøblene slik at de kan bli beiset.

Håkon Hansen jevner grus som Leif Thv. Tomter og flere har trillet fram.

Og et helt batteri av driftige mannfolk sysler med ulike oppgaver og gjør det de blir bedt om av målbevisste ledere.

Ingen hand er ledig.

- Få med deg at Drøbak City stiller opp og gjør en innsats for Drøbak sentrum, sier Leif Tomter.

At sentrum holdes i hevd er viktig. For oss alle sammen.

Og det er så sant som det er sagt.

Nå er vi spent på å se resultatet.

Skummel kran over Sogstiveien

Foto: Kow d.e. 110909 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Når det arbeides, må motvekta fra tid til annen svinge over beferdet område, men når krana "settes bort" for helga, bør de tunge sementloddene plasseres over byggeplassen.

Det er nesten som om det skulle være en naturlov.
Når kranene stanser etter endt arbeid, settes de gjerne med ballansevekta over områder der folk bor eller ferdes.
Fra fredag til mandag f.eks.
Bildet over disse linjene er tatt på en fredag. Etter at arbeiderne har avsluttet arbeidet ved den nedrevne, gamle Sogsti skole og reist hjem for helga.
Nå skjer det jo sjelden noe med slike kraner.
I alle fall når de står stille.
Men hvorfor i det hele tatt ta sjansen? På at ingen ting skal skje, og at alt skal gå bra?
For skulle noe hende, vil ulykken være katastrofal.
Å sette motvekta mot vegen - eller bebyggelsen - virker skjødesløst.
Bildet ovenfor er tatt 11. september.
Senere har vi sett at krana i alle fall én gang er blitt plassert med vektloddene over byggeplassen.
I dag er det fredag.
La oss håpe at de ansvarlige viser seg ansvarsbevisste og setter fra seg kranarmen slik at en uklykke ikke under noen omstendighet skjer.
Og mener de som "har greie på sånt" at ingen ting kan skje, kan de jo i det minste ta hensyn til alle dem som ikke tar det for gitt.
Alle dem som vet at de færreste ulykker planlegges. Eller forutses.
De skjer når - og kanskje noen ganger fordi - man minst venter det.
Sikkerhet først.

Kirke eller kontorer?

Foto: Kow d.e. 270809 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Da Frogn kirke ble bygd opp igjen på det gamle kirkestedet ved Froen, lovte Frogn kommune å bygge "flerbrukskirke" eller "arbeidskirke" som "kompensasjon". Det er et løfte som det er grunn til å angre på.

Går det an å bygge kirke uten kirkerom?
Hva er det menigheten(e) i Drøbak og Frogn trenger?
Kirke – hvor man kan utføre kirkelige handlinger - pluss bruke rommet eller rommene til flere andre formål - eller kontorer og små møtelokaler?
Bakgrunnen for spørsmålene er at Frogn kirkelige fellesråd har sagt at man kan spare inn vel 25 millioner kroner ved ikke å bygge kirkerom. (NB: Lenken fører til Frogn kommunes nettsider. Trykk på Utvalg og deretter på Formannskapet, så finner du saken om flerbrukskirken.)
I denne omgang. Forstår jeg fellesrådet rett, håper det på å få penger til kirkerom senere.
Kommunen skulle selvsagt aldri malt seg inn det hjørnet hvor den nå befinner seg, ved å love bygging av arbeidskirke/flerbrukskirke i bytte mot at den fikk bygge opp igjen Frogn kirke på den gamle kirkeplassen ved Froen.
De to kirkene i kommunen har kapasitet nok til kirkelige handlinger.
Kontorer må kirkens ansatte kunne ha hvor som helst.
Og menighetsaktiviteter bør ikke finne sted i vigslet kirkerom.
Frogn trenger derfor ingen ny kirke.
Men et løfte er et løfte. Mener tydeligvis flertallet av politikerne.
Kommunen må derfor bygge.
Kirke!
Ikke menighetshus med kontorlokaler og leilighet, men kirke. Med kirkerom, som kan brukes til flere ting.
M.a.o.: Flerbrukskirke.
Som ikke bør koste et øre over 50 millioner.
Et beløp som er kolossalt for en liten kommune som Frogn. Og som vil fortrenge løsningen av andre viktige oppgaver i mange år framover.
Men som ikke er til å komme utenom.
Politikerne har nå tatt styringen. Det burde de gjort for lenge siden.
Og politikere: Glem nå ikke at det er kirke det er snakk om. Ikke kontorbygg.
Kan man droppe kirkerommet, kan man like godt holde til i den forlatte brannstasjonen på Dyrløkke – i Britanniagården, slik FrP vil – eller hvor som helst.
Mist nå ikke hodet en gang til.

Se også innlegget Flerbrukskirken for dyr

Estetisk grunnmur

Foto: Kow d.e. 110909 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Flott gråsteinsmur i Havnebakken.

Byggematerialer som Leca, Ytong, Siporex og andre lettbetongvarianter som ble utviklet i en optimistisk og framgansrik etterkrigstid med stor byggeaktivitet, er praktiske og isolerer godt.
Betong er også et godt, solid og varig materiale.
F.eks. til grunnmurer.
Men ingen ting kommer opp mot en skikkelig oppsatt gråsteinsmur. Den varer "evig", isolerer forbløffende bra, selv om den er massiv, og overgår alle andre byggematerialer når det gjelder karakter, utseende - og sjarm.
Den gymsalen ved gamle Drøbak skole i Drøbak, står på en slik sokkel.
Som viser seg i dagen når man passerer det gamle Bageri og skal til å gå ned trappa i Havnebakken.
Der, til høyre, ligger den.
En riktig åpenbaring av gammel byggekunst.
Med naturens egne, edle materialer.
Edle? vil noen spørre. Er det ikke bare gråstein?
Jo, det er gråstein. Men det er ikke bare.
Ta en titt på bildet - og helst også på muren i virkeligheten - så skjønner du trolig hva jeg mener. Hvis du er en av dem som har sansen.
For det genuine.
For skjønnheten i naturens egne materialer.
Som altfor mange dessverre gjør hva de kan for å skjule.
Men øverst i Havnebakken kan du altså nyte synet av en ekte, uforfalsket gammeldags gråsteinsmur.
Satt opp av flittige hender. Av arbeidere som kunne sitt fag og åpenbart følte yrkesstolthet
Denne muren må ingen finne på å bygge inn eller gjøre noe annet "lurt" med.
Den er kunst og kultur og historie.
Og en estetisk opplevelse.

DFI: Håp i hangande snøre?

DFI er et merkelig lag.
Etter å ha tapt for omlag hele avdelingen, og plassert seg så langt nede på tabellen som det nesten er mulig å komme, går de bort og banker Kristiansund.
Som kjemper med Follo om opprykk.
Ufortjent var det ikke heller.
Petter Hemstad nikket inn 1-0 allerede etter 7 minutter, og det gikk en time før Kristiansund fikk mål.
Da lå det i lufta at DFI skulle få en ny baksmell, selv om de hadde spilt seg til flere sjanser under vegs.
Men nei. Ti minutter senere var Marius Kristiansen våken, snappet en retur fra Kristiansund-keeperen og la på til 2-1.
Etter ytterligere 10 meget nervepirrende minutter, kunne DFI gå av banen med seier og 3 kjærkomne poeng.
Som sannsynligvis blir å betrakte som kosmetikk, når oppgjørets time kommer.
Men: Som i heldigste fall kan bidra til styrket optimisme, pågangsmot og spilleglede og ytterligere poeng.
Skjønt, det er langt fram til sikker plass. Fryktelig langt.
Det er 9 poeng å spille om.
Ikke bare må DFI vinne alle sine gjenstående kamper, men Nardo må ikke ta et eneste poeng, og ikke ha bedre målforskjell enn DFI, og Strindheim må ikke ta mer enn 2 poeng på de resterende tre kampene.
Akkurat nå har Nardo 1 minusmål og DFI 11.
Her er det gjenstående kampprogrammet til de lagene som kjemper for å unngå nedrykk:
10/10
Lørenskog - Nardo
Skarbøvik - Drøbak/Frogn
Steinkjer - Strindheim

17/10
Drøbak/Frogn - Rosenborg 2
Nardo - Hødd
Strindheim - Lørenskog
Ullern - Steinkjer

24/10
Byåsen - Nardo
Follo - Strindheim
Steinkjer - Drøbak/Frogn

Koffardi på fjorden

Foto: Kow d.e. 260909 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Det er mest skip for persontrafikk å se på fjorden. Desto hyggeligere å se et koffardiskip. Som forteller om næring og handel.

For et par generasjoner siden - og tidligere - var det mest handelsskip på fjorden.
I dag er de en sjeldenhet.
Nå er det krus- og ferjetrafikken som dominerer.
Varetransporten flytter mer og mer over på vegen.
Ikke noe galt sagt om persontrafikk, men varetransporten tar - på en måte - pulsen på næringslivet og handelen.
Det er den som forteller hvordan det går med oss.
Derfor kunne vi ønsket oss større og mer livlig koffarditrafikk.
På en fjord som ligger der, og er særdeles velegnet. Og som ikke krever allverden i form av anleggs- og vedlikeholdskostnader.
Et skifte fra veg til sjø, ville samfunnet åpenbart tjent på.
Helt slutt på handelstrafikken til sjøs er det dog ikke.
Tankskip forekommer. Bulkskip også. Og tradisjonelle stykkgodsbåter.
Og containerskip. Som ikke er elegante, men ser ut som de skulle ha tatt boligkomplekset Portalen på ryggen der de i god fart og med stor effektivitet siger gjennom sundet.
Moderne, rasjonelle - men ikke akkurat elegante.
Skjønt, funsjonalitet og effektivitet har også en slags skjønnhet ved seg.
Selv om proporsjonene blir gale når båten lastes som en lekter, og det vesle mannskapet som fortsatt trengs, er stuet demokratisk sammen akterut der vi også finner det eneste overbygget om bord, mens lasten dominerer resten - både under og over dekk.
Da jeg var til sjøs i min ungdom, var det andre tider.
Jeg jobbet i byssa midtskips. Men holdt ellers til sammen med resten av det menige mannskapet akterut, mens offiserene hadde lugarer midtskips og litt lenger forut. Der hadde skipperen og "gnisten" også kontorer.
Ja, det var da det.
Da båter så ut som båter.
I dag betyr skjønnheten mindre.
Men vi ser gjerne flere moderne koffardiskip på fjorden. Likevel.

Satiriske avistegnere i AvisTegnernes Hus

Fargebildene: Kow d.e. 260909 ©

Portrettet: Midhat Ajanovic-Jans nettside.
Klikk på bildene for å se større versjon

Øverst: Om å være blind for sine omgivelser.

Nederst: Hvem er egentlig "sjef" i Russland?

Utstillingen Expressions er flyttet fra Oscarsborg til AvisTegnernes Hus.

Utstillingen har undertittelen "Retten til ytringsfrihet" og viser tegninger av avistegnere fra 22 land.

Det betyr at du ikke lenger bør gjøre en større utflukt for å ta en kikk på en del talende bilder med usedvanlig fin humor.

Den som har sansen for satire, vil her finne mye å glede seg over.

Eller ergre seg over.

For her er tegnere som ikke søker etter billig popularitet, men tegner det som hjertet er fylt av.

Det er nesten urettferdig å trekke fram noen spesiell, men Midhat Ajanovic-Ajan (bildet) som er født i Sarajevo for 50 år siden, men som nå bor i Götheborg, har både et formspråk og en humor - og satirisk snert - som appellerer til meg.

Han har tegnet det øverste store bildet, som dessverre har mistet mye av fargenyansene her.

Ellers er norske Marvin Halleråker, som til vanlig tegner i Bergens Tidende og Vårt Land, alltid treffsikker. Bildet av den ikoniserte og kanoniserte Vladimir Putin med Dmitrij Medvedev på fanget, forteller mer enn lange utenrikspolitiske kommentarer, om hvem som egentlig styrer i Russland.

Skarpt sett og talende framstilt.

Utstillingen henger oppe til 13. oktober.
Den som er uenig i disse kommentarene og gjerne vil se med egne øyne og gjøre seg opp sin egen mening kan derfor ta en tur innom galleriet.

Som imidlertid er stengt på mandager.

Så velg dag med omhu, og rask på slik at du ikke går glipp av anledningen.