Kent Bergersen ute

Kent ”Kenta” Bergersen.

"Kenta" har priset seg ut av diskusjonen om hvem som skal trene 3. divisjonslaget DFI.
Det er greit. Både økonomisk og fotballmessig.
”Kenta” har utrettet store ting i DFI tidligere.
Det kunne han – og klubben - ikke under noen omstendighet regne med å gjenta. Det forteller ”Kenta”s skjebne i Lyn med all ønskelig tydelighet.
Og hans lønnsforlangende viser at han ikke har forstått – eller i alle fall ikke har tatt inn over seg – den situasjonen DFI er i.
Da er han ikke rette mann til jobben!
Betalingsrusen og kjøpefesten er over i norsk fotball. For denne gang.
Også i DFI. Det gjelder både trenere og spillere.
Nå er det vekk med de feite sjekkene og fram med knappene og glansbildene.
Amatørene er på veg tilbake.
DFI har det med å ønske seg gamle stjerner for å kunne skru klokka tilbake og gjenta tidligere bragder.
Den måten å tenke på bør de legge bak seg.
Nå gjelder det å begynne på nytt!
Å bygge et nytt lag. Hente opp unge spillere fra det brede rekrutteringsgrunnlaget. Skape nye sosiale forbindelser. Innad i laget og til omverdenen. Ny lojalitet. Ny vi-følelse.
Til dette trenges det nye folk. Ikke ubeskrevne blad, men folk som ikke sleper på minner om det som en gang var.
Har du bodd et sted som ung, så flytt ikke tilbake igjen hvis du har vært borte en stund. Det blir aldri som det var.
Sånn er det i fotballen også.
Historien gjentar seg ikke. Den må skapes på ny.
Nå må vi slippe nye krefter til.
Det er riktig å se seg godt om.

DFI - og vi som er patrioter og glad i fotball - trenger ikke en trener som ser det hele ovenfra, og utålmodig venter på at laget skal nå "hans nivå".

Vi trenger en arbeidsmaur. Som kan glede seg med guttene over enhver framgang. Stor og liten.

Som vet at suksess kommer av jevnt og trutt hverdagsarbeid.

Innenfor rimelige, realistiske økonomiske rammer.

Og ikke går sur fordi hans drømmer om det uoppnåelige ikke går i oppfyllelse.

M.a.o.: En sulten streber som er villig til å gi alt for å lykkes.

Men som er realist.
Jeg krysser fingrene.