Et av ankerne fra Blücher ligger i Badeparken like ved statuen av båtens banemann, oberst Birger Eriksen.
Båter som er gått ned med mannskap og passasjerer som aldri er hentet opp, er graver. Våte graver som krever respekt. Det gjelder også om båten kom i uvennlig ærend for å berøve oss fred og frihet. Blücher som hviler på bunnen av Oslofjorden, er en slik grav.
Samtidig er den et historisk minnesmerke. Vraket av et krigsskip som innehadde en framtrendende rolle i den tyske krigsmarine, men ble nedkjempet av det vesle, uforberedte landet Norge.
Trefningene mellom inntrengeren Blücher og forsvarerne på Oscarsborg og ved de landbaserte batteriene vis a vis, foregikk i Drøbak. Ved denne voldsomme skuddvekslingen med det dramatiske utfallet hvor Blücher gikk ned og hundrevis av mennesker måtte bøte med livet, skrev Drøbak seg for alltid inn i norsk krigshistorie.
Verken Norge eller Drøbak har i ettertid gjort mye ut av dette sjøslaget. På Oscarsborg gis det omvisninger hvor publikum kan se hvor de avgjørende skuddene og torpedoene ble avfyrt, og det vises film, og i Badeparken ligger ankeret, men ellers er det gjort påfallende lite for å ta vare på minnene om den historiske trefningen, og for å formidle kunnskap og erfaringer til nye generasjoner.
Interessen for vraket på Oslofjordens bunn har i stor grad dreid seg om oljelekkasje og oljevern. Historien og de museale interessene er kommet i bakgrunnen.
Det går historier om personer som har dykket ved Blücher og plukket med seg suvenirer. Men hvor har historikerne og museumsmyndighetene vært? Hvor er de som skal ta vare på minnene om vår fortid og dokumentere norsk historie? De som skal vise oss livet som det var, slik at vi kan kjenne våre røtter og lære av fortiden for bedre å kunne beherske framtiden?
Nærmere 70 år er gått siden slaget ved Drøbak. Kanskje er det i seneste laget, men er det ikke nå på høy tid å sikre seg det som har historisk verdi og uten altfor stor risiko kan fjernes, for å etablere et Blüchermuseum i Drøbak?
På Oscarsborg må det være mulig å finne lokaler som kan huse en slik samling av dokumentasjon, gjenstander og deler av det havarerte skipet.
Det finnes sikkert mange innvendinger. Noen vil til og med trolig mene at det som er verdt å ha, allerede er tatt opp. Vi tviler på det.
Andre vil mene at risikoen er for stor. Vraket bør ligge som det ligger, for ikke å sette dykkere og miljø i fare. Det er en forståelig innvendig, men risikomomentene bør vurderes på ny i lys av ny kunnskap og teknologi.
Vi vet at ting tar tid. Og at mentale barrierer må rives. Derfor lanserer vi nå tanken slik at den kan få tid til å modnes.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar