Ubegrunnet optimisme

Folk som tar vare på avisutklipp og kan dokumentere hva andre har ment og sagt i fortiden, er plagsomme.
Sånne som meg f.eks., som har tatt vare på omtalen av DFIs A-lag fra før sesongen begynte.
Da folk trodde at DFI skulle rykke opp i 1. divisjon etter inneværende sesong.
- Jeg tror det blir mye å juble for på Seiersten i år, sa keeper Anders Granstad til ØBs Fotballekstra i april. - Med det spillematerialet vi har i år, ser jeg egentlig ingen grunn til at vi ikke skal kunne rykke opp, uttalte han.
Hvorfor trodde han det? Hva bygde han på?
Og: Hvorfor gikk det så helt annerledes? Med et lag som har et bredere fundament enn de fleste og et rekrutteringsgrunnlag som de fleste lag i deres situasjon ikke en gang kan drømme om.
DFI er en gigant.
Men ikke på banen under kamper i årets 2. divisjon.
Ikke en gang et under kan nå hindre at DFI rykker ned. I 3. divisjon.

Uflaks og for mye "stang ut" er ikke årsaken.

Men at laget ikke er godt nok. Som lag.

Var forhåpningene grunnløse? Fra begynnelsen av?
Var de mentale og taktiske forberedelsene til sesongen for dårlige?
Eller skjedde det noe under veis? Fra den 18. april da DFI tapte 3-1 for Byåsen?
Derfra gikk det rett nedover.
Fikk utviklingen gå sin skeive gang for lenge. Nektet ledere, trenerteam og spillere å se virkeligheten i øynene? Trøstet de seg med at trenden ville snu? Neste kamp? Og så neste? Og neste?
Var systemet handlingslammet?
At Espen Haug måtte gå, er ikke årsaken til problemene. Slik enkelte har villet ha det til.
Heller ikke at en del primadonnaer som ikke klarte å forstå at ledelsen måtte ta grep, tok sine fotballstøvler og forsvant.
Da var ferden utfor bakke allerede kommet så langt, at den var vanskelig å stanse.
Og nå er laget som skulle rykke opp, snart i bunnen av bakken.
Uten sjanse til å komme seg opp igjen på sikker grunn. I tide.
Som fotballentusiast og patriot føler jeg med laget.
Men jeg føler ingen tilfredsstillelse ved å lure meg selv til å tro at alt går bra.
For det gjør det ikke.
Nå er det 3. divisjon som gjelder.
Derfra må DFI opp igjen i løpet av neste sesong. Blir man for lenge, har man en tendens til å gro fast.
Å avansere igjen klarer man ved ambisiøs spillerutvikling og ved å bygge opp et nytt lag av nye, "sultne" spillere som er i stand til å innordne seg lagdisiplin og ta instruksjon.
Og som ikke er "verdensmestere" i egne øyne og tror de vet best.
Man må lære å krype før man kan begynne å gå.
Det er det DFI må ta fatt på nå.
Straks.