Nesten!

Espen Haug har ikke hatt en heldig hand med laget hittil i år, men mot FFK nådde DFI nesten opp i den 7. himmel.

DFI-FFK 1-2, Cup.

Det kunne gått vegen. Først i tilleggsminuttene klarte FFK å senke DFI-skuta.
Resultatet er under enhver omstendighet imponerende, men mest gledelig er det at DFI klarte å kjempe seg inn i kampen etter nesestyveren i det tredje spilleminuttet. Det kunne vært en knock out, men virket i stedet som en spore til økt innsats.

I lange perioder var det DFI som styrte kampen skriver FFK på sin nettside.
Det får oss til å se litt lysere på fortsettelsen av serien enn kampene til nå har gitt grunnlag for.
Pauseresultatet var 1-1 etter at Andreas Birkeland utlignet, og 2. omgang så ut til å ende målløs inntil FFK dessverre klarte å nette på overtid. Hadde kampen gått til ekstraomganger, kunne mye skjedd for DFI var absolutt med på notene. Ikke bare forsvarte de seg godt, men de hadde flere farlige målsjanser. Men i nota gikk skuddene ikke, og det er det som teller.
Dette tapet kan man ergre seg over, men skamme seg bør man ikke.
DFI-skuta gikk ned, men med flagget til topps.
FFKs vinnermål var et "luremål". Fredrikstadlaget scoret mens DFI-spillere "lå nede med kramper". "Normalt god sportmanship hadde vært å spilt ballen ut," skriver Per Wollbraaten på A-lagsbloggen til DFI.

Det har han rett i, men når han skriver at sportsmannship "innehar ikke østfoldinger. De er for enkle til det." skyter han på feil skive. Det var ikke Østfold som befant seg på Seiersten. Det var Fredrikstad. Det var ikke Østfold som brøt reglene for god sportsånd. Det var Fredrikstad.
Og: Fredrikstad er ikke Østfold! Selv om de tror det sjøl.