Glitrende Tosca på Oscarsborg

Foto: Bilde 1 fra programheftet til Tosca på Oscarsborg.

Bilde 2 og 3 tatt av Kow d.e. 170808 ©

Klikk på bildene for å se større versjon

Dø! Dø! Dø! Floria Tosca har i raseri og fortvilelse drept den ondsinnene og renkefulle politisjefen Scarpia. Fra en av prøvene.

Kulissene går så naturlig sammen med veggene i Borggården at man skulle tro at de hører hjemme der.

Den nye tribunen skaper bedre forhold for dem som sitter lengst fra scenen
Bakgrunnen for operaen Tosca som hadde première i Roma i 1900, er slaget ved Marengo i 1810.
Tosca inneholder alt det man forbinder med opera: Kjærlighet, sjalusi, svik, intriger, misforståelser, forviklinger - og stor dramatikk.
På Oscarsborg kommer alt dette til sin rett. Det er som om komponisten Giacomo Puccini og dramatikeren Victorien Sardous skulle ha skrevet verket med tanke på nettopp dette stedet.
Akustikken hjelper musikken og sangen fram til tilskuerne uten hjelp av mikrofoner og høytalere, og Borggårdens mursteinsvegger ser ut som om de er satt opp som en del av scenografien.
Vi så – og ikke minst hørte! – søndagens forestilling, og kunne med tilfredshet konstatere at alt var på plass og fungerte som det skulle: Det tekniske, spillet, musikken og sangen. Både den musikalske dialogen og bravurnummerne satt som de skulle og gav publikum uforglemmelige musikalske opplevelser.
Bedømmelsen av de enkelte prestasjonene er ikke vår sak. Det tar andre seg av. Men vi må få framheve Victoria Nava som temperamentsfullt og med stor stemmeprakt spiller Flora Tosca, stykkets ubestridte hovedperson.
Samspillet mellom henne og den sleipe, onde og bedragerske politisjef Scarpia i Espen Fegrans skikkelse er ikke bare stor dramatikk, men byr på musikalske opplevelser av ypperste merke.
Mange fremragende operasangere er dårlige skuespillere. Nava og Fegran behersker skuespillerfaget og er sangere med stort dramatisk talent. Ja, det er så man nesten blir overrasket over at han ikke er død, når Fegrans Scarpia reiser seg for sceneskifte etter å ha blitt knivstukket og "drept" av Tosca.
Thor Inge Falch gjør en hederlig jobb som Toscas kjæreste Caradossi. Han har en flott stemme, og hans utgave av Tårnarien er det ikke noe å utsette på.
I det hele tatt leverer de medvirkende musikalsk velklang og demonstrer stemmeprakt som til tider får det til å gå kaldt nedover ryggen på tilhørerne. Her er både musikalitet, vitalitet, kraft og scenisk nærvær – m.a.o. alt en opera bør ha å by på.
Bare synd at såvel Toscas bønn som Tårnarien under gårsdagens forestilling ble forstyrret av passerende fly.
Forestillingen framføres med italiensk libretto. Ideen med elektronisk oversettelse på en lystavle over orkester-"graven" er god, men fungerer først dersom teksten blir justert slik at bokstaver med nedstrek - f. eks. g - blir plassert i riktig høyde i forhold til andre bokstaver. TV-selskapene klar dette når de tekster filmer m.m. Det burde derfor være teknisk mulig.

De første skal bli de siste
Folk strømmet til forestillingen som var velsignet med oppholdsvær og temperatur som avgjort kunne vært verre, og trafikkavviklingen gikk greit både fram og tilbake. Arrangørene og de mange hjelperne kan dette nå.
Men å selge tiloversblevne billetter foran den ventende køen ved voldgrava og inngangen til Borggården, er en dårlig ide. Det medfører at de som kjøper billett, blir stående først i køen og fortrenger dem som har kjøpt på forhånd og har sikret seg plass fremst ved å komme først og vente lengst. Riktignok heter det at de første skal bli de siste, men det må være grenser.