Fredrik Stabel og AvisTegnernes Hus

At folk løper fra ansvaret når det er ebbe i kassa, er på en måte forståelig. At de trekker seg når krisen ser ut til å være over, er vanskeligere å forstå.

Museet ser ut til å ville ta Fredrik Stabel og AvisTegnernes hus under sine vinger. Fylkeskommunen har, etter initiativ fra Jens Petter Hagen fra Drøbak og Akershus Arbeiderparti, bevilget penger og gitt løfte om mer. Frogn kommune griper dypere i lommene. Alt ser lysere ut. Men det ser ikke ut til å blidgjøre verken avistegnerne eller familien Stabel.

Da trekker en ekstern observatør den konklusjonen at det ikke først og fremst er økonomien som er problemet.

Jeg sitter igjen med noen spørsmål:

Hva ønsker familien Stabel å få ut av samarbeidet? Slik jeg ser det, er FS og ATs Hus et gedigent minnesmerke over - og et effektivt middel i markedsføringen av - en egenartet kunstner. Han bodde i Drøbak og minnes i Drøbak. Kan de regne med større oppmerksomhet noe annet sted?

Og avistegnerne. Hvilke ambisjoner har de? Her har de et galleri som de må kunne gjøre mye mer ut av enn de har gjort hittil. Som menig publikummer har jeg vært overrasket over at de ikke gjør mer av seg. At de ikke markerer seg bedre, og trekker flere strå til stakken – for å si det sånn. Det må da være rom for flere kollektivutstillinger og flere utstillinger av verker fra den enkelte tegner. Det mangler jo ikke på tegnere – verken nålevende eller fortidige.

Ubetalte ildsjeler har tatt tunge tak. I medvind og motvind. Ingen kan beskylde dem for å være medbørseilere. Det er imponerende.

Kan noen virkelig se seg tjent med å trekke seg ut og legge denne saken død? Gresset virker alltid grønnere på den andre siden av gjerdet. Men som regel er det verken bedre eller saftigere. Bare vanskeligere å få tak i.