Nisser eller kultur?

Foto: Kow d.e. ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Øverst: Julehuset trekker folk til Drøbak hele året. Det tjener galleriene, butikkene og spisestedene på.

Midten: Drøbak har sin egenverdi, og har alltid hatt det, men nissen har satt Drøbak på kartet for nye grupper av opplevelsessøkende.

Nederst: Gallerieier Vera Olsnes liker ikke "nissekommers". Frogns politikere må imidlertid ikke la seg forlede til å "slå ungen ut med badevannet".

Gallerieier Vera Olsnes synes at det er for mye ”nissekommers” i Drøbak.
Drøbak har vært en kulturby, men er blitt en nisseby, sier hun til ØB.
Hun beklager utviklingen.

Både og
Det dreier seg ikke om enten eller.
Nissegeskjeften har vist seg levedyktig. Så langt.
Jul-hele-året-tanken har slått an. Takket være et godt tilbud. Og god markedsføring.
Ikke p.g.a. promosjon fra politikerne.
Det er ”Julehuset” selv som driver butikken.
En verdifull bieffekt er at Drøbak blir markedsført i inn- og utland.
Noe som kommer næringslivet for øvrig til gode.

Jul og livssyn
Noen mener kanskje at jul- og nissegeskjeften i Drøbak er i overkant verdslig.
At jul som ”burde” være en religiøs begivenhet og opplevelse, er blitt gjenstand for kommersialisering. Og verdsliggjøring.
Det må man få lov til å mene.
Men vi lever i et sekulært samfunn.
De fleste er ikke ”bekjennende kristne”.
For dem er lys- og gavefesten ved vintersolverv mer hygge enn høytid og religiøs hengivelse.
Mer jol enn jul.

Kulturbyen
Galleriene i Drøbak tjener utvilsomt på at byen markedsføres.
Enten det er av Julehuset eller andre.
Når det regner på presten, drypper det på klokker’n.
Så at markedsføringen av ”nissekommersen” også kommer galleriene til gode, er det ingen tvil om.
Galleriene trekker folk som tar en tur innom julehuset og andre forretninger, og folk som kommer for å besøke julehuset, tar en tur innom galleriene.
Hvis de finner det interessant nok.
Og finner fram.

Galleri Vera
Men denne synergieffekten kommer nok først og fremst galleriene i Drøbak sentrum til gode.
Dem kan man ”falle innom”. Og bli begeistret. Eller uberørt. Spontant.
Galleri Vera må man på grunn av beliggenheten, bestemme seg for å besøke.
Dette galleriet appellerer derfor kanskje i høyere grad til de spesielt interesserte.
Ikke til dem som vil ”oppleve Drøbak”, men til dem som vil oppleve kunst.
Det berøres derfor neppe av konkurranse fra ”nissekommersen”. Og får heller ikke samme drahjelp av den generelle markedsføringen som galleriene i sentrum får.
Eventuell svikt i besøkstallene skyldes derfor neppe konkurranse fra ”nissekommersen”.
Eller at denne svekker Drøbaks anseelse som kunst og kulturby. Hos kunstnere og publikum

Mindre kulturinteresse?
Årsakene må nok finnes i andre forhold.
Finanskrisen, kanskje. At folk snur en gang til på skillingen.
Eller i tilbudet?
Eller kanskje i markedsføringen?
Eller i vegledningen?
Er merkingen av vegen fra Drøbak eller Ullerud til galleriet i Elleveien så god som den burde være?
På mine spaserturer i området har jeg fått spørsmål fra stedville billister om vegen til både Skiphelle og Galleri Vera.

Mangfold
Drøbak kan ikke leve av kunst og kultur alene.
Ikke av ”nissekommers” heller.
Nøkkelen til suksess heter mangfold.
Vi som bor her, tar en tur på lykke og fromme. Skjer det ingen ting, går vi hjem igjen.
Folk som søker opplevelse, reagerer annerledes.
Et par bomturer, så kommer de ikke mer.
Derfor må Drøbak ha et bredt og mangfoldig tilbud, kommersielt og ideelt – og kulturelt.
Gallerier og butikker må være åpne.
Det må være aktivitet på Torget.
Og spisesteder hvor folk kan sitte ned med god mat og drikke.
Fra tid til annen bør vi diskutere hva vi vil. Og hvordan vi skal få det til.
Men begrensning av tilbudet, og nedvurdering av det ”folkelige” er under ingen omstendighet vegen å gå.