Sopp i vegkanten

Foto: Kow d.e. 220908 ©

Klikk på bildene for å se større versjon

Disse imponerende og innbydende soppene fant vi i skråningen mellom det nye Rema 1000 i den tidligere Lidl-butikken, og gangvegen over Ullerudsletta. Om de er spiselige eller bør bli værende der de er, vet vi ikke. Hva sier ekspertene?


Langs Åsveien mellom Dyrløkke og Fugleveien vokser det mye spennede, bl.a. denne soppen.

Ved vår hage i Skorkeberg-åsen vokser disse soppene som kan minne om sjampinjonger. Men vi lar dem stå.

Det er soppår i år.
Og man bør ikke gå i skogen og lete.
Store og små, uanselige og fargerike sopper byr seg så å si fram på gressmarker og i grøftekanter.
Om de er spiselige, vet vi ikke. Vår kunnskap strekker seg ikke så langt, og uansett tar vi ikke sjansen. Selv etter inngående studier av sopplitteraturen.
Men det finnes så mye kunnskap om så mangt ute blant folk, så kanskje noen som ser disse bildene, kan si oss om det er et matfat vi går igjennom, eller om soppene bør få stå i fred og sette form og farge på tilværelsen til glede for dem som går langsmed gangstier og veger.

Dugnad i grøftekanten?

Foto: Kow d.e. 220908 ©

Klikk på bildet for å se større versjon

Trærne og buskene langs Ullerudsletta ble planet på dugnad, men ble befolkningen "sveiset sammen"?

For en god del år siden hadde vi folkedugnad i Frogn.

Vi ryddet og beplantet feltet mellom kjørebanen og gang- og sykkelvegen langs Ullerudsletta.
At det ble fint, kan enhver se, for det meste av beplantningen står der den dag i dag.
Nå vil Høyrepolitikeren, Ludolf Bjelland, gå et skritt lenger. Han vil ha en kontinuerlig dugnad hvor kommunens innbyggere fjerner ugress og driver generell forskjønnelse av våre omgivelser - og sveiser befolkningen sammen.
Det sier vi ja til. Som et jippo. For noe mer blir det aldri. Sånn som forrige gang.
Vi vet hvem som kommer. Og vi vet hvem som ikke kommer. Det er de samme personene som alltid stiller opp og som uteblir.
Og selv entusiastene kommer bare en gang eller to - og så går lufta ut av ballongen. For når andre ikke stiller opp, har ikke de tid heller.
Så hvis Bjelland mener at den kontinuerlige dugnaden skal erstatte kommunal innsats og innkjøpt arbeidskraft, tror vi at han blir skuffet.
Og at de som irriterer seg over burot, langt gress og uflidde vegkanter, vil bli enda mer irritert og misfornøyd fordi forholdene i stedet for å bli bedre, blir langt verre.
"Ja," sier sikkert de som tror på det private initiativ. "Noen skal alltid være negative og stikke kjepper i hjulene for et hvert godt initiativ. La oss nå prøve!"
Ja da, la oss prøve, men bli ikke overrasket om det ikke går.
Og sett av penger til grønt vedlikehold på budsjettet. For sikkerhets skyld. Dem blir det høyst sannsynlig bruk for.

Ryddemaskinens herjinger langs Ullerudsletta

Foto: Kow d.e. 220908 ©

Klikk på bildene for å se større versjon

Er det ryddemaskinen som har gjort dette? Maskinen har i alle fall klipt helt inntil treet.

Slik ser det ut etter at ryddemaskinen har fart fram, men sånn vil vi ikke ha det.

Klippingen skulle vel gjøre det penere? Men dette er vel ikke pent? God "skogskjøtsel" er det heller ikke.




Politikerne har med rette etterlyst klipping og beskjæring langs vegkantene.
Nå har maskinene vært der - i alle fall enkelte steder - men er det blitt bedre?
Arbeidet som er utført, er slurvete, og resultatet er skjemmende.
Oppflisete trestammer står igjen som monumenter over dårlig utført arbeid, et utplantet bjørketre i skråningen nær brannstasjonen er knekt tvers over, og burot og annet ugras står igjen innenfor den smale jordstripa som ryddemaskinen har snauet.
Sånn vil vi jo ikke ha det.
Dette er slurv, og det må rette vedkommende i kommunen - og de politikerne som føler seg kallet - slå ned på straks, slik at de som har ansvaret for klippingen, stiger ned fra maskinsetet, beskjærer de sørgelige restene etter busker og trær, og fjerner burot og annet frøugras som både er stygt der det står, og som sår seg slik at vi har like mye ugras langs innfartsvegene neste år.
Her trengs det dessverre en opprydding etter "oppryddingen".

Solsikker på Holter

Foto: Kow d.e. 130908 ©

Klikk på bildene for å se større versjon

Et helt jorde med solgule solsikker.


Solsikken er vakker, men står sørgelig kort når man tar den inn.







På Holter er det solsikker.
Ikke et par-tre, slik du og jeg kanskje også har i hagen, men et helt jorde med solgule blomster til pryd og nytte.
Pryden er for menneskene som kan nyte det maleriske synet av hundreder av solsikkehoder som slikker sol eller nikker i vinden.
Nytten er for småfuglene. Midt i solsikkeblomsten befinner det seg et attraktivt matfat. Ferske solsikkefrø, er noe småfuglene vet å sette pris på; både de egentlige frøspiserne, og andre som har nebb som kan hamle opp med gjenstridige frø.
Så her står matfatet og venter. Det er bare å fråtse.
I mens nyter vi synet før høsten gjør sitt endelige inntog og fjerner blomstene for denne gang.

Naturen feller trær i Seierstenmarka

Foto: Kow d.e. 140908 ©

Klikk på bildet for å se større versjon

Vindfallene ligger enkelte steder tett i tett. Blir trevirket tatt ut og brukt?

Enkelte steder har vinden fart hardt fram mot skogen.
I Seierstenmarka ligger vindfallene tett i tett, og vi kan ikke la være å lure på om trevirket blir tatt ut og brukt.
Tett ved den "gule og røde" stien, ligger flere trær som øyensynlig har falt samtidig, trolig forårsaket av det samme uværet.
Det største av dem - et riktig kjempetre - ligger med rota på, og den er forbausende liten og grunn. Man kan undre seg over hvordan en så beskjeden rot, har kunne forsyne et så stort tre.
Sandbanken som treet har stått på, bærer nesten ingen merker etter at treet har stått der, og er f.eks. ikke gjennomhullet av røtter ned til dypere lag av jord og næring.
Men så gikk det også som det måtte gå.
Da vindkastene kom, måtte kjempen over ende. Sammen med flere naboer. Enda de stod i ly inne i skogen, og skjermet hverandre mot vind og vær. Men røttene var ikke sterke nok, og gikk ikke dypt nok.
Og nå ligger trærne der og venter på å bli brukt til noe fornuftig.
Som turgåere i marka, håper vi at de som skal hente dem ut, kjører forsiktig og ikke skader skogbunnen mer enn absolutt nødvendig.
Seierstenmarka er et praktfullt turområde som vi må verne om og skjøtte med omhu.
strong>

Mye sopp

Foto: Kow d.e. 140908 ©

Klikk på bildene for å se større versjon

Sopp i alle regnbuens farger, og vel så det, dekorerer skogbunnen.


Er det mat eller bare pynt?

Det må være et usedvanlig rikt sopp-år.
Når vi rusler i skog og mark, ser vi sopp over alt. Store og små. I store mengder. I hvert fall etter vår målestokk.
Om det er et godt år for matsopp, vet vi ikke, for selv etter inngående studier av sopplitteraturen sammen med interesserte barnebarn, tør vi ikke avgjøre hvilke sopper som kan spises.
Antakelig går vi derfor intetanende forbi den ene lekkerbisken etter den andre.
Det er synd for vi er glad i sopp og spiser det mer enn gjerne. Bare vi er sånn ca 101 prosent sikre på at det er risikofritt.
I skogen nøyer vi oss derfor med synet.
De som vet hva man kan spise uten å risikere liv og helse, bør snarest ta en tur i skogen og sanke av dens gull.

Vakkert ved dammene

Foto: Kow d.e. 140908 ©

Klikk på bildet for å se større versjon

Dammene i Seierstenmarka er vakre idyller, men lunefulle hvis man kommer for nær.

De fleste forbinder Drøbak med urbane gleder, men er du i Drøbak, trenger du ikke gå langt for å finne skog og vann og landlige omgivelser.
Dammene i Seierstenmarka ligger som trollspeil mellom mørke graner og lauvskog som står så tett langs vannkanten, at man nesten ikke ser vannet før man tråkker ut i det.
Trær, busker og maleriske bergformasjoner speiler seg i det blikkstille vannspeilet og danner ikke bare et bilde av vakker natur, men skaper en trolsk stemning som åpner sinnet for overnaturlige opplevelser.
Vi ville ikke blitt overrasket om Nøkken selv hadde stukket hodet opp av vannet, eller om huldra hadde lusket i skogkanten.
Hadde jeg vært kunstmaler, vet jeg hvor jeg ville sett meg om etter motiver.

Bålkos på Ullerudcampen

Foto: kow d.e. 140908 ©

Klikk på bildet for å se større versjon

Familien Holter koser seg ved bålet på Ullerudcampen i Seierstenmarka.

Seierstenmarka blir brukt.
På de mange og lange stiene er det joggere og folk som foretrekker et noe mer bedagelig tempo, og det er soppsankere og hundeeiere med travle firbente mellom trærne.
I den mest ulendte delen av den "blå løypa" møtte vi far og sønn på sykkel, mens jentene i familien klokelig holdt seg til apostlenes hester.
Til vår bemerkning om at de ikke hadde valgt den enkleste framkomstmåten, terrenget tatt i betraktning, svarte pappa at det nok var vanskeligere, men også dobbelt så morsomt. Og det så det ut til at han hadde rett i.
På den flotte Ullerudcampen som vi har omtalt tidligere, fant vi familien Holter som hadde tent bål på ildstedet og koste seg.
Varmen, røyken og de liflige duftene av kvae og tyri fra bålet skapte uforfalsket leirstemning noe både lille Anders i vogna, storesøster Mathilde, mamma Britt Sissel og pappa Arne Christian satte pris på.
I likhet med flere av oss, hadde de en fin dag i skogen.

Flott camp i Seierstenmarka

Foto: Kow d.e. 220608 ©

Klikk på bildene for å se større versjon

Ullerud barnehage har laget en camp som må være et eldorado for aktive unger.

Går man opp til Seiersten skanse fra Museet, og deretter ned bakken og inn i skogen, kommer man raskt til et interessant byggverk ikke langt fra stien, på høyre side.

Det er campen til Ullerud barnehage.

Det finnes mange rare byggverk i marka, og ikke alle er like vakre eller velholdte, men Ullerudcampen er både forseggjort og ryddig.

Her må ungene fra barnehagen ha det flott.

Slike byggverk i marka er - og må være - tilgjengelige for alle. Når byggherrene selv ikke bruker dem.

Det betyr at barn og voksne uten tilknytning til barnehagen kan bruke og glede seg over anlegget som er et velegnet spise, hvile og lekested for turgåere.

Men det betyr også at hvem som helst kan komme dit og ødelegge.

Vi håper campen får være i fred for klåfingrede med ødeleggelseslyst, og at alle i stedet hjelper barnehagen med å holde stedet i orden og i stand..

Dette er et anlegg mange kan ha glede av.

Asken på Ottarsrud: Meningsløs vandalisme

Begge foto: Kow d.e. ©

Klikk på bildene for å se større versjon

Asken på Ottarsrud er et Frogns mange vakre, monumentale trær. Har treet fått banesår? Bildet er tatt i lyset fra en nedadgående sol 24. mai 2008.


Etter råd fra en "tredok-tor" er skadene på Ottarsrud-asken forsøkt helet ved hjelp av jord og mose.

Den majestetiske asken på Ottarsrud har vært utsatt for hærverk.
Noen har gjennomskåret barken rundt hele treet. Hensikten er åpenbart at treet skal dø.
Hvem kan ha utført en slik nidingsdåd? Og med hvilket formål?
Enten er det gjort ut fra primitiv ødeleggelsestrang, og da er gjerningspersonen syk og ute av stand til å beregne konsekvensene av sine gjerninger og trenger behandling.
Eller noen mener å tjene en sak, eller å høste fordel av at treet forsvinner. Hvilke fordeler det skulle medføre, er vanskelig å forestille seg, men noe må ligge bak.
Hvis det da ikke er et religiøst forstyrret menneske som har forlest seg på norrøn mytologi hvor asken Yggdrasil er forbundet med Ragnarok.
Skaden på treet er massiv og må være utført med redskap som barn eller helt unge ikke uten videre kan handtere, og er det brukt motorsag, må noen ha hørt noe. Uansett når på døgnet udåden er forøvet. Lengre er det ikke til bebyggelsen.
Hva slags redskap som er brukt, burde forøvrig framgå av sårenes art og omfang, og av rester på bakken.
Dessuten må misdæderen ha kunnskap om hvordan man effektivt dreper et tre. Det er ikke allmennkunnskap.
Vi håper at politiet tar saken på alvor og gjør hva det kan for å finne den eller de som har forøvet skadeverket.
Ikke bare for å kunne straffe den skyldige, men for å gi et klart signal om at samfunnet ikke godtar simpelt, formålsløst hærverk.
Ask (Fraxinus excelsior) er et tre som kan bli 200-250 år gammelt. Uten ødeleggende inngripen fra vandaler, burde derfor asken på Ottarsrud kunne levd i ytterligere 100 á 150 år.
Heldigvis er det ikke gitt at treet dør. Tiltak for å redde det fra uttørking og næringsmangel er satt i verk, og så får vi bare håpe at det praktfulle treet som har gledet beboere og forbipasserende i mange årtier, overlever til glede for nye generasjoner.

Yggdrasil
Asken har en helt spesiell plass i norrøn mytologi og norsk kultur. Verdenstreet Yggdrasil var en ask, og i følge norrøn mytologi hette de to første menneskene Ask og Embla.
Asken Yggdrasil har tre røtter: en hos æsene hvor den ved hjelp av nornene får vann fra Urdarbrønnen for å holde seg frisk, en over den vise jotnen Mimes brønn, og den tredje i Nivlheim. På denne rota gnager ormen Nidhogg.
Yggdrasil skal i følge myten gå under i verdensbrannen i forbindelse med Ragnarok.
Her er nok å gå vill i for ubefestede sjeler.

Fortsatt tørt i skogen

Foto: Kow d.e. 290608 2008 ©

Klikk på bildet for å se større versjon

TØRT: Det er fortsatt tørt i skogen. Dette bekkefaret er uten vann. Selv etter langvarig regn.

Den langvarige tørkeperioden vi hadde tidligere i sommer, har satt spor etter seg.
Senere har regnet fosset ned i flere, lengre perioder, men fortsatt ligger bekkefar i Seierstenmarka uten vann.
Da er nok skogbunnen tørr også.
Noe de fleste kanskje ikke tenker over, så mye regn som vi har hatt i det siste.
Men ta ingen sjanser. Gjør ikke opp ild, og vær forsiktig med sigarettstumper og annet materiale som kan sette fyr på skogbunnen.
Man vet aldri.
Det er best å være føre var.

Trollberget på tur i skogen

Alle foto: Kow d.e. 060608
Klikk på bildene og se større versjon

En fin dag for tur i skogen. Vakkert vær og svalende skygger under trærne. Men selv friske unger i full fart i det grønne, trenger en pause i leken.









Mathis spikker konsentrert med den kjempeskarpe kniven sin. Det gikk bra. Alle 10 fingre var med hjem.

En presenning skapte en spennende gapahukstemning og gav god skygge for en varm sol. Små og store hadde nok å stå i.

Trollberget barnehage benyttet det vakre været fredag til en tur i skogen.

De minste tok en kortere tur til området ved vanntårnet, mens de større barna gikk i flokk og følge til Brunskogen hvor de tilbrakte størstedelen av dagen

Med var også noen foreldre og noen flere besteforeldre. Og selvfølgelig barnehagens personale som med mild, men myndig hånd styrte det hele slik at små og store kom trygt fram og tilbake. Og ikke minst: Fikk en hyggelig, opplevelsesrik dag i skogen. Der barna fikk rå seg selv og more seg på sine egne premisser. Selv om det alltid var en hjelpsom hånd å få. For dem som trengte det.

Noe av det fine ved en slik dag i det grønne, er at man kan gjøre ting som det ikke er lett å tillate på vanlige dager i barnehagen.

De små fikk bruke kniv og sag på overflødig undervegetasjon, og de voksne hadde fullt opp med å holde unna for ønsker om buer og piler og fløyter av alle slag.

Og lyd ble det. Det pep og fløytet i større og mindre fløyter av ulike slags trevirke. Seljefløyter lages ikke bare av selje - og rogn - når ekspertene slipper til.

Og så var det mat. For de små er mat i det fri en av utfluktens store begivenheter. Det slår sjelden feil. Og appetitten kan man ikke klage på. Mat og drikke gikk ned på høykant. De fleste ryggsekkene var nok betydelig lettere på hjemvegen.

Turdagen i barnehagen er en stor begivenhet full av opplevelser for barna. Det er noe de gleder seg til lang tid i forvegen og snakker om lenge etterpå.

Men det er også en opplevelse for de voksne som har tid og anledning til å være med.

Barnehagepersonalet som påtar seg dette ekstra bryderiet på en varm og krevende sommerdag, fortjener en stor takk. Fra små og store.

Snilekrigen: Rydder Boasnilen opp?

Fot0: Kow d.e. 2008 ©

Klikk på bildet for å se større versjon

Venn eller fiende? Er Boasnilen en glupsk kanibal som spiser andre snilers egg og avkom? Bloggeren satser på at ekspertene vet hva de snakker om. Blir han skuffet?

Jeg har drept alle de husløse snilene jeg har funnet i hagen. Små og store. De som holder til i jorda, og de som lever oppe på den. Brune Iberiasniler, svarte Skogsniler, hvite Åkersniler - og Boasniler.

Det har jeg gjort fordi de alle spiser opp plantene mine. De lemlester store frodige planter av nesten alle slag, tygger i seg Georginer og Tagetes så bare stilken - og knapt nok den - står igjen. Og de snau-eter grønsakbedene før salaten og andre grønnsaker som jeg møysommelig sår og steller, får vokst seg til slik at den kan høstes.

Å fortelle at Boasniler bare spiser råtne plantedeler, er en løgn så stor at den knapt kan bli større.

Ved selvsyn har jeg registrert hvordan den glupsk forsyner seg av friskt bladverk og spede spirer.

Nå er jeg likevel kommet i tvil. Ikke om hva Boasnilen har på menyen, men om jeg skal drepe den.

For ekspertene hevder at Boasnilen spiser eggene til Iberiasnilen. Og den er flere hakk verre. Så den vil jeg gjerne ha hjelp til å bekjempe.

Nå kan man selvfølgelig spørre seg hvor og hvordan ekspertene har ervervet sin ekspertise.

Er det gjettverk? Sannsynlighetsberegninger? Lesefrukter? Eller erfaringer?

Jeg er er ikke den som uforbeholdent sverger til såkalt ekspertise. I allminnelighet.

Men her tror jeg at jeg velger å gjøre et unntak. Jeg lar derfor fra nå av Boasnilen leve.

I håp om at den skal takke ved å desimere bestanden av Iberiasniler.

Jeg vet at dette er å satse mye på et usikkert kort. Men jeg tar sjansen. Så får vi se.

Virker det ikke, kommer jeg fryktelig tilbake neste sesong. Da er det ingen pardon.

Bare så det er sagt!

Men foreløpig gir jeg Boasnilen amnesti.

Hemmelig attraksjon?

Foto: Kow d.e. 280508 ©

Klikk på bildet for å se større versjon

Du skal være godt kjent for å finne fram til attraksjonen Heer skanse. En aldri så liten frisering av buskaset ville gjøre skiltet bedre synlig. Og sørge for at skansen ikke ble forbeholdt taggere og andre tvilsomme elementer.

Heer skanse er et militæranlegg. Men er det også en militær hemmelighet?

Det skulle man nesten tro, når man ser hvor omhyggelig attraksjonsskiltet er gjemt bak busker og kratt. Det er kamuflasjearbeid av høy klasse.

Og det er synd, for skansen er vel verd et besøk. Både fordi den er et verdifullt historisk minnesmerke. Og fordi den byr på en flott utsikt over deler av Frognbygda.

Her bør noen fram med beskjæringssaksa slik at skiltet kommer til sin rett. Og blir sett.

Potetene på Fæste i god vekst

Foto: Kow d.e. 310508 ©

Klikk på bildet og se større versjon

Potetene på Fæste vokser og er allerede hyppet.

Den 21. april hadde DrøbakNotater en reportasje om den 92 år gamle Reidar Fæste og svigersønnen Arild Ek som satte satte poteter på Fæste gård.

Nå viser resultatene seg. Potetene - som heter Ostara og er en tidligpotet - har vokst, fått kraftig, dypgrønt bladverk og er allerede hyppet. Veksten har sikkert hatt fordel av den kunstgjødselen som 92-åringen for en måned siden spredde ut med gavmild hand.

Får potetplanetene nå en gunstig blanding av varme og fuktighet, setter de snart knoller. Og om ikke så altfor mange ukene kan tidligpotetene høstes. Deretter havner de på tallerkenen.

Det kan bonden og familien glede seg til, for Ostara er en god potet fortalte den 92 år gamle bonden til DrøbakNotater for en drøy måned siden da potetene ble satt i gjorda.

Om ikke så altfor lenge kan vi si: Velbekomme.