Sliten havsule i Båthavna

Foto: Kow d.e. 03122011 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Havsulen tok en rast i Båthavna mens det blåste som verst lørdag formiddag.

Den utmattede fuglen prøvde å få seg en pust i bakken, men det var ikke lett for mange skuelystne og velmenende mennesker samlet seg for å se - og for å hjelpe.

Vinden den siste tiden har virket utmattende på noen og enhver.
Lørdag formmidag vandret en strandet havsule rastløst omkring i Båthavna.
Den beveget vingene, og virket ikke skadd, men klarte ikke å lette.

Ikke mat, men hvile
Mange samlet seg om den tilsynelatende utmattede fuglen, som bryskt avviste enhver tilnærmelse.
En velmenende ung mann hadde utstyrt seg med brødskiver som han knep biter av og kastet foran fuglen - som imidlertid ikke viste noen interesse.
Det var øyensynlig ikke mat, men ro og hvile den trengte for å komme på vingene igjen.
Mot et fjernt bestemmelsessted.
Langt fra Båthavna i Drøbak.
Trolig til Afrikas vestkyst.

Ungfugl?
Dit drar ungfuglene om vinteren, kan faglitteraturen fortelle.
Helt unge havsuler er brune med hvite flekker.
De blir hvitere og hvitere inntil bare vingespissene er svarte.
Godt voksne havsuler har gul hodetopp.
Etter som den havsulen som tok seg en mellomlanding i Båthavna, ikke hadde gult hode, trekker vi den slutning at det var en ungfugl som var over det brune stadiet, men ennå ikke var fullt utvokst.
Og ikke hadde krefter nok til å mestre den ekstreme vinden som sannsynligvis ble for mye for den ellers så elegante flygeren og stupfiskeren.
Trolig tok kreftene slutt slik at det ble nødvendig å ta en stopp i Båthavna for å samle krefter for å fortsette ferden sørover - til varmere land.

Trolig ikke skadd
Mange av dem som samlet seg for å få en nærmere kikk på denne elegante, men relativt sjeldne fuglen i våre farvann, gav uttrykk for at de var redd den var skadd.
Noen snakket om å få tak i dyrlege.
Det er vanskelig å fastslå om den var skadd eller ikke.
Men egentlig svarte den vel selv på det, ved å strekke ut og flakse med begge vingene.
Og ved å ta fart, løpe bortover Havnegata og forsøke å lette.
Men vingene bar ikke så lenge jeg var der.
Fuglen virket utmattet.
Forhåpentlig kom den til krefter og fikk luft under vingene slik at den kunne vende nebbet mot sitt bestemmelsessted.
Hvor det nå måtte være.