Vakker korsang i stappfull kirke

Foto: Kow d.e. 20062015 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

St. Hallvardguttene toger inn i en fullsatt Drøbak kirke i sine burgunderrøde munkekutter.

Guttene er dyktige. Glede og moro går ikke på bekostning av seriøsiteten, men skaper lyst og overskudd.

 

Kantor i Drøbak kirke, Hans Martin Molvik, er en dyktig og inspirerende dirigent for St. Hallvardgutene. Her ser vi om lag to tredeler av koret.

Og her ser vi den siste tredelen.

Mathis Manger Winther sang John Ruthers "Pie Jesu" med innlevelse og virtuositet og fikk kraftig, langvarig applaus for sin soloprestasjon.

I tillegg til å akkompagnere koret spilte Jon Inge Sigerland Franz Listz's "Vision" på klaver og Johan Sebastian Bach's "Allein Gott in der Höh' sei Ehr" på orgel. En stor musikalsk opplevelse for Drøbaks musikkelskende publikum.

Drøbak kirke var full til siste plass da St. Hallvardguttene toget inn i sine karakteristiske burgunderrøde munkekutter.
Om forventningene var høye, gikk neppe noen skuffet hjem.
Kor, solister, dirigent og akkompagnatør fikk lang, varm og velfortjent applaus.

Kultursjef Pål Mørk ønsket velkommen, og måtte med beklagelse innrømme at det bare var trykt opp om lag 200 programmer.
Det viste seg å være altfor få.
Tilstrømmingen til konserten var langt større enn forventet.

St. Hallvardguttene er et kor i eliteklassen.
Det kan man takk dirigenten, Hans Martin Molvik, for.
Det består av voksne menn med lang korerfaring, unge gutter som synger med bemerkelsesverdig musikalsk ferdighet, samt helt ferske rekrutter.
Før konserten presenterte dirigenten to unge gutter som i Drøbak kirke skulle være med på sin aller første konsert.

Dyktige solister under dagens konsert var barytonen Thomas Guttormsen og guttesopranen Mathis Manger Winther.
Mathis Manger Winther er nylig fylt 12 år og er fra Frogn.
Det sies at "ingen blir profet i eget land", men det var tydelig at publikum satte pris på det Mathis presterte på "hjemmebane".
Han fikk langvarig applaus og mange lovord i etterkant.
M.a.o. stimulerende oppmerksomhet for en ung, ambisiøs sanger med utvilsomt talent.

Garnbombe på stubben

Foto: Kow d.e. 16062015 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Noen har forbarmet seg over stubben etter asketreet som stod foran Drøbak kirke, og utstyrt den med et strikket skjerf.

Stubben etter det store gamle asketreet som stod foran Drøbak kirke, er ikke frest bort.
Kanskje har kommunens grønne etat ikke hatt tid.
Eller kanskje syns den at det er greit at stubben blir stående - i alle fall en stund - slik at folk kan se at treet var råttent inni.
Ikke mye riktignok, men nok til å skremme personer uten særlig kunnskap om trær, men med velutviklet fantasi og rikelig sans for drama.
Hysterikerne syns det er bra at treet ble felt før det falt over kirken eller personer.

Hvor stor faren for vindfall var, kan nå enhver gjøre seg opp en mening om.
Skulle alle gamle trær med råte i margen felles, ville det ikke bli mange trær igjen i parker og alléer.
Hule eiketrær ville skeptikerne vel knapt våget å passere av frykt for å få dem i hodet.

Det gamle, majestetiske asketreet foran kirken var neppe farlig for noen som helst.
Men det var erklært sykt.
Av ekspertisen.
Det er en diagnose jeg ikke kan bestride.

Om det var så sykt at det måtte feles, er en annen sak.
Treet hadde bevislig grønt løv.
Har dødssyke asketrær det?

Gamle trær er kultur.
Nå er treet som har voktet Drøbak kirke i halvannet hundre år eller mer, borte.
Men stubben står igjen og forteller sin historie - om et langt liv, og begynnende aldring og forfall.
Godt at noen føler omsorg for kjempen som trass i langvarig motstand motvillig måtte i bakken.

Nå er spørsmålet hvor lenge garnbombernes strikketøy får kle stubben.
Garnbombing er tilsynelatende lite populært i Drøbak.
Nesten like upopulært som majestetiske, gamle trær.

Skitepark for hunder

Det arbeides for å få etablert en "luftepark" for hunder.
Det har jeg forståelse for.
Hadde jeg hatt hund, ville jeg også ønsket meg et område hvor hunden min kunne løpe rundt og føle seg fri.
Og hvor den kunne gjøre fra seg et stykke unna der jeg sjøl bor.

Men jeg har ikke hund.
Og jeg håper at parken blir etablert langt borte fra stedet hvor jeg bor.
Min erfaring er at det lukter forferdelig fra hundeparker.
Ikke bare i parken, men i vid omkrets.
Avhengig av vær og vinddrag.

På 1980-tallet tilbrakte vi en del tid i Genève.
Der var det en luftepark for hunder i nærheten av hotellet hvor vi bodde.
Straks vi kom utenfor døra, kjente vi eimen, og den ble verre jo mer vi nærmet oss.
Og nærme oss måtte vi, for lufteparken lå der vi måtte gå for å komme til promenaden langs Lac Lèman, altså Genfersjøen, og den botaniske parken.
Den kvalmende eimen av hundemøkk lå i det hele tatt over store deler av byen på den siden av sjøen hvor ILO-komplekset lå og hotellområdet hvor vi bodde, befant seg.

Genève er en vakker by.
Og oppholdene der minnes vi med glede.
Med ett unntak:
Eimen av hundemøkk kunne vi mer enn gjerne unnvært.
Den husker vi med vemmelse.
30 år senere.
Lufteplassen ble sikkert ryddet og rengjort fra tid til annen.
Likevel hang lukta av hundemøkk over stedet.
Konstant.

Hvordan skal det være i de påtenkte hundelufteparkene i Frogn og på Nesodden?
Skal hundene være så frie der at de kan skite hvor og når de vil uten at eierne umiddelbart plukker opp etter dem?
Da syns jeg synd på dem som bor i nærheten.
Eller i luftdraget fra plassen.
Eimen av hundemøkk når langt.

Moralen må være: Plukk opp hundemøkka umiddelbart - også i lufteparken!

Fryser på puppene

Foto: Kow d.e. 27052015 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

I den sure vinden sitter Reidar Finsruds havfruer og hutrer. En velmenende "garnbomber" hadde utstyrt dem med strikket bh, men den ble fjernet.

Noen har i løpet av våren latt et fargerikt garnbomberegn falle over Drøbak.
Trærne ved torget hadde fått strikkede plagg på, og havfruene i Båthavna hadde fått bh-er.

Men utsmykningen og påkledningen må ha falt noen tungt for brystet.
De ble fjernet.

Hvorfor?
Ja, man kan spørre.
Var det stygt og skjemmende?
Nei.
Var "strømpene" skadelige for trærne, og bh-ene skadelige for havfruene?
Nei, til det også.
I alle fall på kort sikt.
Vanskeliggjorde "garnbombene" kommunens trepleie og vedlikeholdsarbeid?
Neppe.

Men vekk skulle det altså.
Så meningsløst som det enn høres ut.

Drøbak er en turistby.
En liten rar, koselig by ved fjorden.
Kunne garnbombingen skremme bort besøkende som kommer for å se "sørlandsbyen" vår?
Sannsynligvis ikke - snarere tvert i mot.
Langveisfarende turister og besøkende fra andre steder på øst- og vestsiden av fjorden, ville mer sannsynlig finne "garnbombingen" pussig og artig.
Noen ville sikkert synes at det var et malerisk innslag som stod godt til den maleriske, vesle byen.

Men dette skulle turistene - og vi bofaste - spares for, har øyensynlig noen tenkt.
Vekk med de fargerike "garnbombene".
Ordnung muss sein!

Og nå sitter Reidar Finsruds havfruer der i den kalde fjordtrekken og fryser på puppene.
Og de deilige, strikkede bh-ene?
De er sikkert havnet i søpla.
Hvis de da ikke henger som suvenirer på en eller annen vegg.
Der de skulle vært, er de i alle fall ikke.

Treet som ikke ville dø

Foto: Enerett Kay Olav Winther d.e.
Klikk på bildene for å se større versjon.

Det mer enn 100 år gamle asketreet foran Drøbak kirke, er kvistet og gjort klart til felling.

Treet står nær kirkeveggen og kloss opptil gjerdet rundt hagen til Drøbak Hospital. Det gjelder derfor å påse at treet faller riktig veg. Her bestemmes fallretningen.

Motorsaga har gjort jobben sin og hjullasteren dytter, men treet stritter i mot.

Flere omganger med motorsaga må til, men treet gir seg ikke. Inne i treet støter saga på metall. Treet har kapslet inn og omsluttet en gjerdestolpe. Metallstolpen ødelegger motorsagkjeden. Ny kjede må hentes. Det gjenstridige treet får en utsettelse.

Men så: Med nytt kjede, ytterligere omganger med motorsaga og iherdig dytting med hjullasteren begynner treet å gi etter.

Plutselig gir treet opp og luter mot bakken. Hjullasteren fortsetter å dytte.

 

Og så gir det om lag 150 år gamle treet opp og faller hjelpeløst mot bakken. Tilskuerne til dramaet, og de som er inne i Hospitalet, opplever treets møte med bakken som et jordskjelv.

Her ligger den beseirede kjempen. Drøbak sentrum er blitt nok et historisk tre fattigere.

Så snart treet er over ende, og faren er over, trekker interesserte tilskuere mot stubben for å telle årringer - og for å undersøke om treet var så sykt og råttent som det blir hevdet. Løvet er friskt og grønt!

For et uøvd øye ser veden rimelig frisk ut. Var det absolutt nødvendig å felle dette treet, eller kunne det vært reddet for flere 10-år framover ved årlig beskjæring og kyndig pleie?

Klikk på bildet og se om du kan telle årringene.

Gamle trær blir ofte råtne inni uten at de må felles av den grunn. Ble dette treet dødsdømt uten grunn? Det kostet mye strev å få det i bakken. At det skulle falle av seg selv, virker  usannsynlig. I forkant av stubben ses den inngrodde gjerdestolpen som ødela kommunens motorsag .

Ask er selve livstreet i norrøn mytologi.
I førkristen tid mente nordmenn at de første menneskene var Ask og Embla.
Asketreet er derfor et ikke hvilket som helst tre i norsk historie.
Det har stor symboleffekt.
I nærmere 150 år har det stått et asketre foran Drøbak kirke.
Det står der ikke lenger.
I går gikk det i bakken.

Felling
Trepleie er tilsynelatende et ukjent begrep i Frogn kommune.
Det eneste tiltaket kommunen tyr til når et tre skranter eller mister greiner, er felling.
Det mektige, symboltunge asketreet måtte ned fordi det var sykt, hevder kommunen som har konsultert Trepleiegruppa i Park og Idrettsetaten i Oslo kommune.
Det er arborist Erik Solfjeld som har avsagt dødsdommen.
Man kunne ikke ta sjansen på at personer eller eiendom skulle bli skadet av grener som faller ned, blir det forklart.

Uhelbredelig sykt?
Sikkerhet er viktig.
Man skal ikke gamble med folks sikkerhet.
Og foran kirken og ved inngangen til Badeparken, ferdes det mange mennesker.
Man skulle imidlertid tro at  årvåkenhet og vanlig trepleie over tid ville redusere faren for ulykker forårsaket av fallende greiner av noen størrelse.
Men hvis treet var uhelbredelig sykt, forstår man at dets levedager var talte.
Men var det så akutt og uhelbredelig sykt at det måtte i bakken?
Hva slags sykdom led det av?
Det nyutsprungne løvet i trekrona var grønt.
Ville et dødssykt tre hatt krefter til å bære fram friskt, grønt løv?
Jeg har skrevet til kommunen og bedt om å få vite hvor jeg finner tilstandsrapporten fra arboristen?
Den kommer jeg tilbake til når jeg har lest den.

Skjulte kirken
For noen måneder siden skrev en innsender i Amta at de løvrike trærne skjulte kirken.
Han mente at trærne burde bort slik at kirken kunne komme mer til sin rett.
Det mektige 150-årige asketreet, skjuler ikke kirken lenger.
Innsenderen har fått sitt ønske oppfylt.
Taperne er vi som er opptatt av historie og kulturelle sammenhenger.
Og Drøbak - som stadig får fjernet karakteristiske kjennetegn som knytter nåtiden og fortiden sammen.
For hvert monumentalt tre som går i bakken, blir Drøbak fattigere.
Derfor må trærne i Drøbak sentrum pleies.
Kyndig og i tide.
Så slipper vi at flere monumentale trær lider samme skjebne som asketreet foran Drøbak kirke.

Oscarsborg: Friluftsgudstjeneste med fin musikk

Foto: Enerett Kay Olav Winther d.e.
Klikk på bildet for å se større versjon.

Guttesopranen Mathis Manger Winther hadde flere solopartier under konserten som inngikk i friluftsgudstjenesten på Oscarsborg 2. pinsedag.

Den tradisjonelle friluftsgudstjenesten i borggården på Oscarsborg 2. pinsedag, ble avviklet i strålende solskinn.
Da gudstjenesten vel var over, kom den isnende vinden og regnet.

Det var ikke bare sola som varmet under friluftsgudstjenesten i borggården på Oscarsborg 2. pinsedag.
Etter at kommandanten på Oscarsborg, Stein Erik Kirknes, hadde ønsket velkommen til borgen, overtok prostene i de to Follo-prostiene.
Assistert av prester fra de to prostiene ledet de den spesielle gudstjenesten hvor et felleskor under kyndig ledelse av Gunnar Bjerknes Haugen sang utdrag fra Eyvind Skeies og Sigvald Tveits musikal "Det gode landet".
Hans Martin Molvik, Hege Elisabeth Fagermoen og Mathis Manger Winther leverte soloprestasjoner av høy klasse.

Prost Fagermoen som selv stod for flere fine solopartier, oppfordret den tallrike tilhørerskaren til ikke å gi uttrykk for sin begeistring for musikk- og sangprestasjonene under gudstjenesten, men vente med applausen til seremonien var ferdig.
Det var en oppfordring flere stilte seg uforstående til.
Når musikkprestasjoner ligger på et så høyt nivå og utgjør en så viktig bestanddel av gudstjenesten som i dette tilfellet, bør de som hører på, få gi uttrykk for sin begeistring.
Det profanerer neppe gudstjenesten.
Derimot er det en kjærkommen tilbakemelding til utøverne.
Glede er neppe malplassert i gudstjeneste.
Og slett ikke i en friluftsgudstjeneste hvor sang og musikk spiller en så sentral rolle.

Komponisten Sigvald Tveit var forøvrig til stede under gudstjenesten.
Også han ville trolig hatt glede av at tilhørerne fikk gi uttrykk for sin begeistring for den fengende musikken han har laget, og for de fine prestasjonene som solistene og koret leverte.

Får vi ny mottaksplass for hageavfall?

 Foto: Enerett Kay Olav Winther d.e.

Mengden hageavfall og annet komposterbart avfall som leveres i avfallsgropa på Ottarsrud er enormt.

Follo Ren mente at en container eller to ville være tilstrekkelig til å ta unna. Det må ha vært ønsketenkning - eller ønske om å begrense mengden ved å minimalisere kapasiteten.

"Hageavfall" er tydelig et tøyelig begrep. For det er vel ikke slik at noen er så egoistiske at de gir blaffen i hva som kan komposteres?

Det kan godt hende at dette er avfall fra hagen, men komposteres kan det vel ikke?

Kjenner du igjen denne, bør du formodentlig ha dårlig samvittighet for den ligger på plassen for komposterbart hageavfall.

Disse gjenstandene blir det neppe kompost og jord av. Skjønt, veden råtner nok om en del år, men den hadde helt sikkert gjort mer nytte for seg i ovnen.

Follo Ren ville legge ned hageavfallmottaket på Ottarsrud.
Et forsøk på å erstatte det åpne mottaket med et par containere, var fullstendig mislykket.
Mengden innlevert hageavfall overgår enhver tenkelig prognose.
Det betyr at hageeierne leverer hageavfallet sitt på Ottarsrud i stedet for å dumpe det i utmark, skogsterreng og vegkanter.

Men ikke alle bruker mottaket til det som det er beregnet for.
Noen bruker stedet som søppeldynge og kaster likt og ulikt som de formodentlig regner med at noen tar seg av og bringer videre dit det skal.
At disse forsøplerne forsyner Follo Ren og vankelmodige politikere med argumenter for å stenge mottaket, forstår de kanskje ikke.
Eller de gir blaffen.

Det skal anlegges ny veg fra Gislerud til Måna.
Hvordan den nye vegen, konkret vil påvirke hageavfallmottaket på Ottarsrud, har jeg ikke klart for meg.
Det er hevdet at mottaket må legges ned når vegen kommer.

Hvis det er riktig, håper jeg at våre folkevalgte som skal ivareta lokalsamfunnets interesser, har funnet en alternativ tomt i god tid før mottaket må stenges.
Alternativet er ikke at folk slutter å stelle i hagen.
Det realistiske alternativet til at folk leverer hageavfallet på et mottak med tilstrekkelig kapasitet, er at det havner i skogen og andre steder i naturen.
At enkelte ukritisk slenger den ikke kompostbare søpla si, på mottaket på Ottarsrud, forteller sitt.
Den søpla havner ute i naturen hvis vi ikke har noe mottak lenger.

Mer forurensning vil vi ikke ha.
Derfor må vi ha en mottaksplass for hageavfall.
Jobber politikerne med saken?
Spørsmålet kan bli stilt under valgkampen!